Bokelskere.no

Du spring rundt med impulsene dine, dei kviler aldri i sitt jag etter inntrykk. Eg spring framfor deg og ryddar inntrykka bort, eg spring etter deg og ryddar i ruinane kvar gong eg blir for sein.

Det finnes en enorm kraft i grupper og delte erfaringer. Folk er kanskje skeptiske til sin egen evne til å forandre seg når de er alene, men gruppen overbeviser dem om at de kan gi slipp på all tvil. Fellesskap fører til tro.

Dersom man ikke lenger har noe ansvar for å holde seg i live utover å leve sunt, følge noenlunde med i hva som skjer i kroppen, kjøre på høyre side og ellers leve så normalt som mulig, behøver man ikke lenger å sjekke kroppen uavlatelig eller oppsøke lege for hver minste bagatell. Når man har fått sine grunnholdninger på plass, er det forbausende hvor mye annet som automatisk endres.

...det er faktisk antydning til opplett, en del av himmelen er i hvert fall nesten lysere mot sør.

...Vestlandet er ikke et sted, det er en tilstand, et vesen.

Noen vinner priser, noen tjener en mengde penger, de fleste blir tatt for gitt. Butikkselgerne. Skrankebetjeningen i banken. Bilmekanikerne. Mødrene. Verden har en tendens til å legge merke til de enestående og de høyrøstede, de rike og selvopptatte, ikke de som gjør helt alminnelige ting eksepsjonelt godt. . Dewey kom fra en beskjeden bakgrunn ( en bakgate i Iowa), han overlevde en tragedie ( en iskald returkasse), han fant sin plass (biblioteket i en liten by). Kanskje det er der svaret ligger. Han fant sin plass. Hans lidenskap, hans intensjon, var å gjøre denne plassen - uansett hvor liten og avsidesliggende den måtte være - til et bedre sted å være for alle som kom dit.

Det lange, lyse håret lå i klebrige tentakler og formet en barnetegningssol rundt hodet hennes.

Og det som beriket meg når jeg for eksempel leste Adorno, lå ikke i det jeg leste, men om den forestillingen jeg fikk om meg selv når jeg leste. Jeg var en som leste Adorno! Og i dette tunge, intrikate, omstendelige, nøyaktige språket, som forsøkte å løfte tanken stadig høyere, og hvor hvert punktum var satt som en fjellklatrers kile, fantes det også noe annet, denne bestemte tilnærmingsmåten til virkelighetens stemning, disse setningenes skygge, som kunne vekke et vagt begjær i meg etter å anvende det språket med den bestemte stemningen på noe virkelig, på noe levende. Ikke på et argument, men på en gaupe, for eksempel, eller på en svarttrost eller på en sementblander. For det var ikke slik at språket innhyllet virkeligheten i sine stemninger, men omvendt, at virkeligheten steg fram fra dem.

Dette er mørk turisme, tenker jeg. Den mørke turist oppsøker steder forbundet med død og elendighet - konsentrasjonsleirer, gasskamre, rettersteder, massegraver og menneskeskapte miljøtragedier.

Det var en gang Sigurd Syr ville ut og ri, og så var det ingen hjemme på garden; da ropte han på Olav, stesønn sin, og bad ham sale hesten for seg. Olav gikk til geitefjøset, og der tok han den største bukken som var der, leidde den fram til huset og la salen til kongen på den. Så gikk han inn og sa fra at nå hadde han gjort i stand ridehesten. Da Sigurd Syr kom ut og fikk se hva Olav hadde gjort, sa han: " Det er lett å skjønne at du vil det skal være slutt på at jeg ber deg om noe; mor di syns vel heller ikke det sømmer seg at jeg ber deg om annet enn det du har lyst på. Og det er lett å se at vi ikke er like av sinn; du er nok langt mer storlynt enn jeg er". Olav svarte ikke stort, han lo og gikk sin veg. ( Fra Olav den helliges saga)

Jeg ser på søstrene i smug.
Jeg ser dem vasse på grunna,
gå gjennom gresset,
klatre i treet.

Det ser ut som vanlige jenter.
Men det er ikke vanlige jenter,
for de er søstre,
og søstre er søstre
på sin helt spesielle måte,
beveger seg fra hverandre,
mot hverandre,
fra hverandre,
mot hverandre,
dreier
inn og ut
av hverandres dekning,
holder i hverandre
uten å holde fast i det hele tatt.

Det er moren min som banker.
Det er moren min som står utenfor
og rister av paraplyen.
Det er hun som tramper sanden ut av skoene.
Har du sovet godt? sier moren min,
Er du sulten? sier hun.
Er det melis?
Hun tar spytt på fingeren
for å gni det av.
Ikke, sier jeg.

Det er moren min som ringer
for å høre om jeg har kommet hjem.
Vekket jeg deg? spør hun.
Det er da jeg tenker
at det kunne vært fint med en søster.
Det trengs minst to for å bære en mor.

Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, - trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de at de fikk rå mest sjøl. ( Fra Håkon den godes saga)

Evolusjonen er blind og renner som en elv gjennom tiden. Den bryr seg ikke om taperne som blir borte på veien.

Vi kjenner oss selv først når vi møter våre egne grenser.

Georg Johannesen
(1931-2005)
Georg Johannesen ble en gang spurt av sin datter om hva hun burde studere. Datteren tenkte vel i en alder av 20 år at det kunne være lurt å spørre sin svært kunnskapsrike far til råds. Slik gjenga han rådet overfor Kapital i datterens leilighet på Majorstuen flere år senere:
- Du må ikke finne på å bli filolog, som din far. Da blir du bare fattig og snill og uten virkning på noen. Ingen hører på lærde mennesker i Norge. De må i det hele tatt avstå fra alle de humanistiske fag. Humanisme forstår man ikke bæret av i vårt samfunn. Du må heller ikke studere psykologi, for da blir du en dum svindler. De andre samfunnsfagene må du også droppe. De gjør deg i beste fall til en intelligent svindler, i verste fall til regjeringsmedlem. Og så må du ikke studere økonomi, for da blir du gal eller grisk eller begge deler, sånn som Trygve Hegnar.
Jamen pappa, sa hun, hva i all verden skal jeg bli? Botaniker, sa jeg. Nå er hun zoolog.

Ønsket

Hvordan skal man kunne si noe om ensomhet?
Hvordan skal man formulere et vakuum?
Å se inn i noe som er tomt
Det finnes ingenting å se

En dag har gått, til hvilken nytte
Til plage mest
Mange slike dager har gått
Og nå er det kveld
Det finnes ingen ting å legge til
Det finnes ingen ting å fortelle
Ingen ting har hendt
Jeg har eksistert, det er alt
Ta meg i hånden og si: kom nå går vi endelig hjem!