Bokelskere.no

Den riktige måten å gjøre ting på, er ikke å prøve å overbevise folk om at man har rett, men å utfordre dem til å tenke gjennom saken for seg selv.

SNIGELEN
Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett.
Han gjev svarten
i farten
berre leidi er rett.

De fleste ballkjoler er åpenbart tegnet av fem år gamle jenter med glitterpistoler, men akkurat denne så i hvertfall ikke helt ut som det hadde vært eksplosjon i Barbiefabrikken.

Er det umulig for oss mennesker å forstå det vi ikke har erfart eller opplevd selv? I så fall er det ikke mye håp for oss.

Det ein seier skal væra sant. Men ein treng ikkje sei alt.

Vi skal ta innover oss alle dager,hvert minutt og hvert sekund, for de kommer aldri tilbake. Du vet, livet venter ikke til man er rede. Det går videre uansett.

Jeg er redd for å glemme ham. Glemme følelsen av kroppen hans, stemmen, latteren. Jeg er redd for at han forsvinner mer og mer fra meg for hver dag. At han forsvinner i takt med at jeg heles. Det er uutholdelig. Og kanskje den eneste måten jeg kan heles på.

Jeg kan ikke utstå mennesker som viser til sin egen barndom for å underbygge hvem de er. "Jeg har alltid vært sånn", sier de, og glemmer dermed at det eneste konstante er tilpasningsevnen. Det er noe bakstreversk i å dyrke uforanderligheter; menneskedyret har gjennom tusenvis av år med seleksjon blitt ekspert i å speile andre. Roller overtas av andre roller. Det finnes ingenting falskt ved det. Evnen til å endre seg er helt grunnleggende for å kunne eksistere sammen med andre. Likevel virker det som om en krystallisert personlighet er det mest høyverdige et moderne individ kan være i besittelse av. Alt handler om å "tørre å vise sitt sanne jeg", "våge å være den man er", og så videre. Det er ingenting moderne ved mennesker uten tilpasningsevne.

Under Maktens press slår jeget sprekker og splittes.

Det var så lenge siden sist han hadde vært borte at han hadde glemt hvordan det var å komme hjem.

DAGGRYET
Daggryet i New York har
fire søyler av slam
og en orkan av svarte duer
som pisker opp råttent vann.
Daggryet i New York peser
opp veldige trapper
og leter på avsatsene
etter liljer av tegnet angst.
Daggryet kommer og ingen fanger det i munnen
for det finnes hverken morgen eller mulig håp.
Myntene kommer i rasende svermer
som sluker og gjennomborer etterlatte barn iblant.
De første som går ut forstår inn til margen
at det hverken vil bli paradis eller elskov uten fikenblad:
de vet de skal til tallenes og paragrafenes slam,
til åndsforlatte spill, til svette uten frukter.
Lyset begraves i lenker og støy
av en skamløs trussel fra en rotløs vitenskap.
I bydelene vakler folk søvnløse omkring
som om de nettopp har unnsluppet blodets skipbrudd.

på slutten av 1800-tallet var det er kjerringråd blant gifteklare jenter i den skogkledde delstaten Maine i USA å se an potensielle ektemenn utfra hvordan de stablet ved. Fenomenet var oppsummert i et amerikansk ukemagasin med denne fasiten:

Rak og solid stabel: Rak og solid mann.
Lav stabel: Forsiktig mann, muligens sjenert eller svak.
Høy stabel: Høye ambisjoner. Men se opp for ras og sig.
Uvant fasong: Frittenkende, åpen sjel. Se igjen opp for svak konstruksjon.
Prangende stabel, lett synlig: Utandvendt, men muligens en posør.
Mye ved: Langsiktighet, trofasthet.
Lite ved: Et liv fra hånd til munn.
Kubber fra grove trær: Tar livet i store jafs; men kan overfyre og være dumdristig.
Pedantisk stabel: Perfeksjonist. Muligens innadvendt.
Sammenrast stabel: Svak vilje, dårlig prioriteringsevne.
Halvferdig stabel, kubber rett på bakken: Ustabilitet, dovenskap, fyll.
Røys rett på bakken: Ukunnskap, forfall, latskap, fyll, eller alt på en gang.
Gammel og ny ved om hverandre: Vær mistenksom. Kan være stjålet og blandet inn i egen ved.
Store og små kubber om hverandre: Nøysomhet. Å smette inn opptenningsved sammen med store kubber tyder på en omsorgsperson.
Grove, vridde kubber av gjenstridig ved: Iherdig. Sterk vilje. Eller tynget av byrder.
Ingen stabel: ingen ektemann.

Uendelig nat. Søvnen stod med ryggen til i en krog og ville ikke have noget med Edvard Morner at gjøre.

Når de kaller deg trubadur, da veit du at løpet er kjørt

Jeg speiler meg [...] i rutene til tog når det er mørkt ute. Under ansiktet stiger ei dødsmaske, som mot ei vannoverflate. Kinnbeina stikker ut, øynene synker inn, trekkene, rynkene, furene blir flere og mer markerte. Ansiktet smalner, huden hardner, strammer seg om kraniets form, hudens glød dempes, som om ei lyspære langsomt skrus ned inne i hodet.

I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.

(Nordahl Grieg)

Så mye jeg ville fortalt, så mye jeg ville spurt om. Nå er det for seint. Fordi jeg var redd for spørsmålene og holdt spørsmålene tilbake, mens jeg burde vært modig og plutselig er det for seint. Lot mor være i fred, for å få være i fred, for å ikke såre henne og for å ikke bli såret mens jeg burde plaget henne med spørsmål for å ikke angre etterpå alt jeg ikke spurte om da jeg kunne spørre og hun kunne svare og ikke var død. Utsetter de avgjørende, de store spørsmålene til det er blitt et fjell av spørsmål og det er for seint.

Han ventet. Solstrålene traff bygning etter bygning. Ga dem liv. Gjorde dem litt varmere. Litt lysere. Skavet av mørket, lag for lag. Svarte fliser og flak falt lydløst i smug og bakgater. Kokonger av natt sprakk og smuldret ned på balkonger og terrasser. De mørkeste pølene i grøfter og rennesteiner gled ned i sluk og usynlige avløp.

Det finnes ikke alder for den som er i biblioteket. Bare øyeblikkets samtidighet med det du leser.