Bokelskere.no

..., og jeg tenker også at dersom jeg for eksempel klarer å løpe de neste hundre meterne uten å puste, så kommer Tom og mamma og pappa til bli levende igjen og plutselig stå foran meg og takke meg fordi jeg forstod hva som skulle til og de kommer til å være imponert over at jeg fikk det til på tross av at jeg ikke kunne vite at gud har en regel som er slik at han lar folk bli levende igjen hvis deres nærmeste pårørende knekker den hemmelige koden, og koden kan være alt mulig rart, men akkurat i dag var det en spesiell hundremetersstrekning på stranden mellom Playa del Inglés og Maspalomas som skulle løpes uten å puste, og når hundremetersstrekningen er passert og Tom og mamma og pappa ikke har vist seg, tenker jeg med det samme at koden må være en annen, at jeg for eksempel befrir dem hvis jeg løper mellom det og det barnet og den og den pappaen som vasser i vannkanten foran meg, eller hvis jeg klarer å løpe femti skritt i blinde uten å krasje med noen av de andre joggerne eller folkene som hele tiden går langs stranden. Jeg har ennå ikke klart å knekke koden. Men innimellom er jeg sikker på at den fins og at det neppe er spesielt komplisert. Folk tror at gud er så smart og spesiell, men jeg tror han er som alle andre. Det er blant annet derfor jeg skriver gud med liten g. Den dagen Tom og mamma og pappa dukker opp skal jeg begynne å skrive navnet hans med stod bokstav.

Fyret blinkar om natta når eg vaknar for å få meg ein vass-sup. Det er ei raudleg ljosstripe som skyt seg utover havflate lik ei ormetunge.

Jeg kom meg ut og opover jordet, inn Eikelundveien, bort Liaveien og til høyre oppover og inn i relativt ukjente regioner. Jeg hadde vært her på sykkel før, med kompiser , men sykkel er en ting, til fots er man og langt mer stasjonær, både i tid og rom, mer til stede så og si si, i det fremmede.

Det er sånn det er å være på ferie. Det er å få et nyss om at du kunne vært en annen, hvis du bare hadde levd et annet sted, vært omgitt av andre mennesker og hus enn dem som står som to tapre fjellkjeder på hver sin side av Traverveien og inneholder mødre og sønner og svik og vennskap. Det er en dyp revolusjonær innsikt.

Livet kan forstås baklengs, men det må leves forlengs, sa Kierkegaard (1813-1855).

Sommeren senker denne byen enda dypere mellom åsene, mens den løfter de som blir igjen når de andre har reist, løfter dem i majestetisk ensomhet. Sommeren her er ikke en årstid. Sommeren er en stund.

Eg gjer det. Les slutten på boka, men ikkje den siste sida. Den vil eg ikje lesa, seier eg, Mens eg les, merkar eg korleis publikum stilnar, korleis dei lyttar seg inn i teksten og er med meg i tankane og kjenslene som eg skriv om. Eg kjenner korleis dei lar meg få lov til, med orda mine, å røra ved hjarta deira. Og eg tenker at det er verdt det. Det er dette som gjer det verdt å sitta i einsemd og skriva. Å forma ord og setningar som når fram til menneska.

Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)

Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. (Psykiater Finn Skårderud i forordet)

Det er uklart om bioteknologien virkelig vil kunne gjenopplive neandertalerne, men det ville høyst sannsynlig bety slutten for Homo sapiens. Det er ikke nødvendigvis selvmord å tukle med genene våre, men vi kan risikere å tukle så mye med Homo sapiens at vi ikke kommer til å være Homo sapiens lenger.

Mye av den materielle velstanden vi skryter av, har vi samlet på bekostning av laboratorieaper, melkekyr og samlebåndskyllinger. I løpet av de siste 200 årene har flere titalls milliarder dyr blitt underkastet et regime av industriell utnyttelse hvis brutalitet er større enn noen gang i planeten Jordens historie. Hvis vi aksepterer bare en tiendedel av det dyrerettighetsaktivister påstår, kan det moderne industrielle jordbruket være historiens største forbrytelse.

Tragedien ved det industrielle jordbruket er at det følger godt opp dyrenes objektive behov, men neglisjerer de subjektive behovene.

Jeg kan ikke rase. Jeg vil ikke rase. Jeg kommer fra en familie hvor det alltid var bråk. Jeg ønsker det motsatte.

I dag blir religion ofte sett på som en kilde til uenighet, diskriminering og splid, men religion har faktisk vært menneskehetens tredje viktigste samlende kraft, etter penger og imperier. Siden alle sosiale ordener og hierarkier er imaginære, er de også sårbare, og jo større samfunn ; jo større sårbarhet. Religionens viktigste historiske rolle har vært å skulle gi disse sårbare strukturene overmenneskelig legitimitet. Religioner forsikrer at lovene våre ikke er et resultat av menneskers innfall, men er pålagt oss av en absolutt øverste myndighet. Dette bidrar til at i det minste noen fundamentale lover ikke kan utfordres, og gir dermed sosial stabilitet.

"I likhet med folk flest hadde også han båret på forestillinger og drømmer gjennom livet. Noe hadde han klart å oppnå selv, andre ting hadde han fått i gave. Mye hadde vist seg å være uoppnåelig, eller det hadde blitt revet ut av hendene på ham straks han hadde fått det. Men han var her fortsatt. Og når han gikk over den duggvåte enga foran hytta om morgenen, like etter snøsmeltingen, og la seg på en av de spredte hellene, med ryggen mot den kjølige steinen og ansiktet vendt mot de første varme solstrålene, da følte han at mye slett ikke hadde gått så verst."

Lærepenge

Han forvekslet hukommelse med
erindring:
Han husket bryllupsdagen, men glemte
ekteskapet