Bokelskere.no

Det finnes en måte å forstå en annen kultur på. Å leve den. Å flytte inn i den, å be å bli tålt som gjest, å lære seg språket. På et eller annet tidspunkt kommer muligens forståelsen. Den vil i så fall alltid være ordløs. I det øyeblikket man fatter det fremmede, mister man trangen til å forklare det. Å forklare et fenomen er å fjerne seg fra det.

Ferja slepper seg laus frå kaia på Eikøy, og lanternene lagar ei lomme av lys som flytter seg bortover fjorden med ferja inni. I salongen under dekk er motorduren grodd saman med båten, den sit i veggene den dirringa, eller skranglinga i ein kaffekopp som står skeivt på ei skål på eit bord.

Hvis du har en følelse du tror på, må du gi den en sjanse. Ikke flykte videre til neste. Følelser er viktige. De forplikter.

Jeg kan se for meg at hvis Marianne slår ut håret, så kommer jeg til å besvime. Jeg har sett sjamporeklamer på kveldstid. Jeg vet hvordan hår kan engasjere.

Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske. Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til.

Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den.

Leidi for min lagnadsveg
let seg ikkje gissa;
best er livet òg, trur eg,
utan slik ei vissa.

Darwins teori om evolusjon ved naturlig seleksjon er tilfredsstillende fordi den viser oss en vei hvor enkelhet kunne endres til kompleksitet, hvor uordnede atomer kunne gruppere seg til enda mer komplekse mønstre, inntil de endte med å fremstille mennesker.

Selv om hverken mor eller sønn hadde noe ut over det nødvendige, var de aldri matløse, kledløse eller vedløse i Glova. Og det var jevngodt med å være rik.

Plutselig våkner man en morgen og har fått grått hår. Man hopper ut av sengen og stirrer inn i speilet, men det nytter ikke å rope om hjelp.
ELLA, 6 ÅR

Hun følte livet som en straff. Pappa var et prosjekt som hennes forsvunne ektemann hadde overlatt til henne...Tapet av mannen kom i veien for kjærligheten til barnet. Hun følte ikke noen skam. Hun følte bare en kulde.

Jeg er blitt mer kritisk til beslutninger tatt høyt oppe i systemet, spesielt beslutninger som bærer preg av at en ikke har vært nede i organisasjonen og hentet nødvendig informasjon. Gjentatte opplevelser av dette påvirker ens egen motivasjon og gjør at du altfor ofte bare trekker på skuldrene. Man velger sine kriger med omhu.

Jeg kunne ikke se noen forandring, simpelthen fordi jeg ikke hadde sett meg selv i speilet på det jeg kunne huske. På et eller annet tidspunkt hadde jeg rett og slett gått lei. Jeg mener, når man nærmer seg førti, vet man omtrent hvordan det står til med ens egne ansiktstrekk.

...Riktignok har jeg møtt veggen noen ganger, men hvem har ikke det ?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Det er min hellige overbevisning. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.

Jeg har ofte merket meg det: De som sitter i baksetet blir liksom ikke helt regnet med. Den virkelige samtalen utspiller seg alltid i forsetet. Som baksetepassasjer blir man liksom bare fraktet rundt, og avspist med korte sammendrag av debatten om vei og føre, hastighet og oljetrykk. Som baksetepassasjer er man annenrangs reisende.

Det nyttet nemlig ikke å nekte: Jeg hadde vært en egoistisk person. Man blir det av å vokse opp venneløs, og med en familie som innskrenker seg til en heller tiltaksløs mor. Jeg mener, hvordan skal man lære seg å tenke på andre, når de andre bare eksisterer i en slags dis utenfor stuevinduene ?. Halvt uvirkelige. Nei. Under slike forhold blir det å føre lange monologer i speilet.

Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett.