Det finnes en måte å forstå en annen kultur på. Å leve den. Å flytte inn i den, å be å bli tålt som gjest, å lære seg språket. På et eller annet tidspunkt kommer muligens forståelsen. Den vil i så fall alltid være ordløs. I det øyeblikket man fatter det fremmede, mister man trangen til å forklare det. Å forklare et fenomen er å fjerne seg fra det.
Ferja slepper seg laus frå kaia på Eikøy, og lanternene lagar ei lomme av lys som flytter seg bortover fjorden med ferja inni. I salongen under dekk er motorduren grodd saman med båten, den sit i veggene den dirringa, eller skranglinga i ein kaffekopp som står skeivt på ei skål på eit bord.
Selvfølgelig skal det være plass til gode, grundig og gjerne lange bokomtaler på et nettsted for bøker! For mange av oss er det nettopp det vi er ute etter – bokomtaler som kan gi en reell bakgrunn for valg av bøker, eller nye innfallsvinkler til bøker vi allerede har lest. Bokelskere.no vil tape på om vi skulle bli en lenkesamling til diverse bokblogger, for å sette det på spissen. Dette er et selvstendig og fullverdig nettsted der det er rom for alle typer boksnakk.
Jeg setter stor pris på Rosa99’s bokomtaler. Jeg kan ikke på noen måte se noe respektløst i dem. De er velskrevne, går ikke på bekostning av andre og det er frivillig å lese dem.
Gode bokomtaler er alltid velkomne – uavhengig av lengde!
Hvis du har en følelse du tror på, må du gi den en sjanse. Ikke flykte videre til neste. Følelser er viktige. De forplikter.
Jeg kan se for meg at hvis Marianne slår ut håret, så kommer jeg til å besvime. Jeg har sett sjamporeklamer på kveldstid. Jeg vet hvordan hår kan engasjere.
Han var et tilknytningsløst menneske. Han skrev om det en gang, i et dagboknotat, at han alltid hadde vært et ensomt menneske. Det var ikke mangel på mennesker og kjærlighet rundt ham, mangelen var i ham, han kunne ikke ta imot, kunne ikke knytte seg til.
Du forstår, denne verdens skjønnhet betyr ingenting dersom du står alene i den.
Leidi for min lagnadsveg
let seg ikkje gissa;
best er livet òg, trur eg,
utan slik ei vissa.
Det er utrolig at man kan legge ut på en så omfattende reise, og skrive en så kjedelig bok om det.
Darwins teori om evolusjon ved naturlig seleksjon er tilfredsstillende fordi den viser oss en vei hvor enkelhet kunne endres til kompleksitet, hvor uordnede atomer kunne gruppere seg til enda mer komplekse mønstre, inntil de endte med å fremstille mennesker.
Selv om hverken mor eller sønn hadde noe ut over det nødvendige, var de aldri matløse, kledløse eller vedløse i Glova. Og det var jevngodt med å være rik.
Plutselig våkner man en morgen og har fått grått hår. Man hopper ut av sengen og stirrer inn i speilet, men det nytter ikke å rope om hjelp.
ELLA, 6 ÅR
Hun følte livet som en straff. Pappa var et prosjekt som hennes forsvunne ektemann hadde overlatt til henne...Tapet av mannen kom i veien for kjærligheten til barnet. Hun følte ikke noen skam. Hun følte bare en kulde.
Jeg er blitt mer kritisk til beslutninger tatt høyt oppe i systemet, spesielt beslutninger som bærer preg av at en ikke har vært nede i organisasjonen og hentet nødvendig informasjon. Gjentatte opplevelser av dette påvirker ens egen motivasjon og gjør at du altfor ofte bare trekker på skuldrene. Man velger sine kriger med omhu.
Fantastisk bok! :) Beste boka jeg har lest i år, og most likely de siste 2-3 årene! :) Denne burde vært pensum! :) Marie, - Tusen takk for en veldig flott og lærerik bok! :)
Må si jeg ble skuffet over denne. Har vært stor fan av Harry Hole og Jo Nesbø sine bøker, men denne klarer aldri å engasjere meg i like stor grad som mange av de foregående. Det beste med boka er at historien om Hole fortsetter, at livet går videre. Men spenningen er ikke der. Og Nesbø evner ikke å overbevise meg om at dette er troverdig. Da blir terningkastet en treer.
Jeg kunne ikke se noen forandring, simpelthen fordi jeg ikke hadde sett meg selv i speilet på det jeg kunne huske. På et eller annet tidspunkt hadde jeg rett og slett gått lei. Jeg mener, når man nærmer seg førti, vet man omtrent hvordan det står til med ens egne ansiktstrekk.
...Riktignok har jeg møtt veggen noen ganger, men hvem har ikke det ?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Det er min hellige overbevisning. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.
Jeg har ofte merket meg det: De som sitter i baksetet blir liksom ikke helt regnet med. Den virkelige samtalen utspiller seg alltid i forsetet. Som baksetepassasjer blir man liksom bare fraktet rundt, og avspist med korte sammendrag av debatten om vei og føre, hastighet og oljetrykk. Som baksetepassasjer er man annenrangs reisende.
Det nyttet nemlig ikke å nekte: Jeg hadde vært en egoistisk person. Man blir det av å vokse opp venneløs, og med en familie som innskrenker seg til en heller tiltaksløs mor. Jeg mener, hvordan skal man lære seg å tenke på andre, når de andre bare eksisterer i en slags dis utenfor stuevinduene ?. Halvt uvirkelige. Nei. Under slike forhold blir det å føre lange monologer i speilet.
Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett.