Det er underlig hvordan det er med oss mennesker. Vi har en god dag, eller kanskje bare et kort øyeblikk, ladet med skjønnhet og styrke. Vi føler oss trygge på å ha fanget indianeren i oss, eller at vår sjels zen - buddhist har kommet for å bli. Og så herjer likevel tilværelsen med oss så snart vi kommer rundt neste hjørne.
Somme tider er det litt bedre å være på reise enn å komme fram.
Men det er som om det finnes et selvmord jeg alltid har vært på vei mot, og som jeg bare ennå ikke har hatt mot nok - eller motløshet nok - til å begå. Jeg innbiller meg at det fortsatt venter på meg. Javisst gjør det det. Det er det tålmodige punkt i mitt liv. Med jevne mellomrom, og på vidt forskjellige vis, gir det seg til kjenne, liksom med en forsiktig påminnelse, et diskré hint, i fall jeg skulle ha glemt det.
Røyk frå stover stig mot sky,
still ligg grendi, lauga:
vinden blæs i bleike gry,
blomar let opp auga.
(Kristinn Bjarnarson, frá Ási i Vatnsdal)
Arg han går sin eigen veg
utan lag ved sida,
men han kanskje meir enn eg
med seg sjølv må strida.
(Sigurđur Breiđfjörđ)
Gatens lyd er like ung som gaten selv, havets lyd er like gammel som elementene.
Jeg har av og tel (ikke for ofte såklart) fundert på åffår jeg ikke har bedre drag på damene. I Erlend Loes roman "Slutten på verden slik vi kjenner den" finner jeg kanskje (??) en del av svaret.
Etter ei stønn i skauen (noen år!) vender Doppler tilbake for å gjenoppta livet med kona Solveig og ungane. Han oppdager (kanskje ikke helt urimelig?) at det har skjedd en del endringer på hjemmebane. Blant annet står et nytt navn på postkassa: Egil Hegel! Åssen kunne Solveig falle for et slikt motbydelig veltrent hannkjønnsvesen, med godt betalt jobb og barnetekke?
"Egil Hegel var, dessverre, det som vel må kalles en pen mann, konstaterte Doppler. Han hadde irriterende jevne ansiktstrekk. Han var helt symmetrisk. Alt som fantes på den ene siden av ham fantes også på den andre. Kvinners hjerner henger seg opp i symmetri, husket Doppler å ha lest. De er programmert for å oppsøke det. Det ujevne vil de ikke ha. Det regelmessige gir dem eggløsning."
Som jeg alltid har sagt: Å lesa skjønnlitteratur er både underholdende og lærerikt! :)
Du kjenner at du eigentleg skulle ha gjort noko anna. Det er sommar og du er ung, og du veit at du ikkje kjem til å ha så mange somrar av dette slaget. Ungdommens somrar tar slutt og blir avløyste av noko heilt anna, haustens vindar skal blåse gjennom deg, du har lese om dette, du veit at det er slik, men du vil ikkje tenkje på det. Du skal jobbe, du treng pengane. Heilt kva du treng pengane til, veit du kanskje ikkje. Men det kan ha med reising å gjere. Ja, du skal reise. Du er ung, og reising høyrer ungdommen og sommaren til.
Det skulle vara enkelt om tyrannier bara byggdes upp av tyranner.
Behagligare för oss alla om onda gärningar bara utfördes av
onda personer. Så är det nu inte.
Tyranniet skulle inte kunna existera och de onda gärningarna
skulle inte kunna ske om där inte fanns rader av till synes
anständiga människor som lånade tyranniet sina talanger,
sitt förtroende
eller kanske bara det utomordentligt avgörande, besynnerliga
samtycke som finns i den bortvända blicken.
Albert Speer var en av dessa människor.
..han var en av Hitlers förtrogna och hade både Führerns öra
och hans tillgivenhet.. framtonar dock som en udda fågel.
Ställd inför den exempellösa förstörelseskraft de släppte løs
i världen förväntar man sig onda genier,
istället möter man för det mesta platta kamrerstyper och
småttiga busar.
Huvuddelen av de personer som drogs till NSDAP före 1933 hade
en rätt dimmig bild av rörelsens ideologi,
vilket delvis berodde på att där inte fanns så mycket
rakskuren ideologi att finna,
delvis på att det som förenade dem inte var stora tankekomplex
utan helt enkelt en känsla av att vara förorättade, kränkta
och stukade.
..ovanligt många personer som var på något vis misslyckade:
havererade intellektuella, förbittrade veteraner, ruinerade
småborgare, tjänstemän utan tjänst, arbetare utan arbete.
Inte drogs det vackra folket till NSDAP utan förlorarna, de
vars liv var gått ned på noll. (..)
Då innfann sig deras stora chans. De blev plötsligt ett med
sin tid. Med trovärdighet kunde de locka med trygghet åt de
osäkra, stolthet åt de förödmjukade,
hjältedåd åt de rädda och ordning åt offren för kaos.
Speer liknade inte dem.
De brunskjortade kände av det och betraktade honom med svartsjuk
misstänksamhet.
Denne forfatteren skriver på en måte som ikke tiltaler meg. I denne boka er det alt for detaljerte forklaringer på kapitlene i forhold til når ting skjer - det er da ingen som får med seg at kapitlet om Hanna forgikk kl. 11 og det påfølgende kapitlet om Alexandra var kl. 15? Og spiller det noen rolle for handlingen egentlig? Dessuten handler boka mye mer om Ellen Tamm enn om forbrytelsen hun skal etterforske, akkurat det jeg mislikte med den første boka, "Lycke". Så denne orket jeg ikke lese ferdig.
Jeg synes det er rart at denne boka ikke har fått mer oppmerksomhet, da forfatterens første bok "Det usynlige fjellet", ble en bestselger og også den neste "Perla" var etter hva jeg forstod ganske så populær. Jeg kon over denne boken "Kjærlighetens tango " ved en tilfeldighet og siden jeg elsket de to forrige bøkene måtte jeg jo bare lese denne. Men jeg er veldig skuffet! Det er ingen dårlig bok, den er utrolig fargerik og levende, men det ble liksom for mye av det gode og jeg kjedet meg faktisk litt gjennom alle gjentagelsene og beskrivelsene. Ikke en bok jeg anbefaler videre.
God og tøff historie. Men boka kunne med fordel vært halvparten av hva den er, færre ord. Skummet meg gjennom mye.
For tida les eg Erling Sandmo si bok "Tid for historie" som kom ut for 3-4 år sidan. Ei tankevekkjande bok som gir meg stadig nye perspektiv på korleis me forholder oss til fortida, kvifor me tolkar historia som me gjer, og korleis historieskrivinga har arta seg i forskjellige tidsperiodar - ja, kvifor snakkar me eigentleg om "periodar", og kvar har me det frå at historia "beveger seg framover", og kvifor set me i dag eit så skarpt skilje mellom fortid og notid og framtid, som om det heile går i ein horisontal line frå eit startpunkt til eit endepunkt , medan ein tidlegare har tenkt meir på det som eit "evig hjul"? Men mest av alt, kanskje, det umoglege i å trengja inn i ei tid som har vore fordi me sit så fastlåst i vår eiga tid, våre eigne kunnskapar og haldningar. Mange nyttige persektiv for oss som jobbar med historie til dagleg, på forskjellige nivå, med andre ord. Tilrådast.
Utan tvivel är man inte klok.
Fantastisk , spennende og grusom bok.
Denne satte seg fast hos meg. Gleder meg utrolig til neste bok, med Marian Dahle.
Langt inne i de sørgende kroppene våre fortsetter noe å banke: Hva kunne vi gjort annerledes, hva kunne vi gjort annerledes, hva kunne vi gjort annerledes, hva kunne vi gjort annerledes, og hvordan ville alt sammen sett ut da ?
Tynn bok - stor fortelling
Dette var en kjempespennende bok. Den tar oss med inn i livene til to foreldre som mister sine barn til IS, viser oss hva de tenker, føler og hvordan de handler. Boken gir oss innblikk i hva som skjer når unge mennesker velger å ta slike valg. Svært interessant å lese. Gripende bok som spiller på alle følelses-akkorder.
Slik var det med kvinnene og krigen. Mennene dro ut, hustruene ble sittende igjen hjemme med barna, som de alene måtte ta seg av og fø og oppdra. Mennene dro ut for å ta liv, kvinnene ble sittende igjen hjemme for å bevare liv.
Takk for at du tenker på meg. Da er vi i hverandres tanker, og der er det godt å være.