Bokelskere.no

I min tankeløshet hadde jeg åpnet et gammelt sår i ham, mens han til gjengjeld sådde håpet i meg.

Snart sto han i skjul ved tribunen bak det ene målet, mens han betraktet jenta som løp over banen med en håndball i den ene hånden og håpet i den andre.

Å være utafor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

En venn av deg hevdes attpåtil at det var en bevisst handling at han ikke kom på sykehjemmet, fordi han "ikke ville ødelegge bildet han hadde av deg". Det sier jeg deg far min, det var dårlig gjort å ligge der på gamlehjemmet og ødelegge det gode inntrykket folk hadde av deg

Lenge trodde jeg det skyldtes at han kom fra Nord-Norge, fra det ytterste mørket, og at de privilegerte fra Oslo vest hadde et slags medfødt overtak. Det var feil. Ingenting var mer Oslo vest enn Toralv Maurstad, og han var født i er stabbur i Nordfjord.

En tigger ved hvert gatehjørne
De er små som dukker der de sitter
Vi kan flyte dem rundt hvis vi vil
Som om byen er et sjakkbrett
En gang ble de flyttet i krøttervogner
Vi glemmer det vi trenger å glemme
Eller venter maktesløst til det er over

Bønn for drømmen

Jeg frykter den kalde,
altfor kloke tanken.
Den som borer så presist,
roper så høgt på sannhet -.

Jeg ber for Drømmen:
det gåteblå sløret
som skjuler sannhetens
arrete ansikt.

Ja, jeg ber for Drømmen!

La meg lenge få tro
at suset i skogen er noe mer
enn et fysisk fenomen:
Grenenes friksjon
mot strømmende luft -.

Jeg vil nok aldri kunne påberope meg tittelen «årets far», men jeg jobbet virkelig for å få orden på forholdet til dem som var avhengig av min nærhet, slik at jeg kunne oppdra barna våre, veilede dem. Patti har sørget for at jeg har et godt og nært forhold til ungene, fritt for mye av turbulensen jeg selv opplevde i min egen barndom.

Kjolen var elegant nok, kuttet rett over knærne og mønstret med store, kinesiske drager i rødt mot mørkeblått og med en så høy splitt i siden at den forbudte byen ikke kunne være langt unna.

Fra man våkner til man er våken er det et øyeblikk mettet med tvil og drøm, der man strever med å huske hvor man er og når det er og om man virkelig er.

Når jeg ikke var på veien, ble livet vanskelig. Uten kveldens adrenalinskudd ble jeg rastløs og urolig, og det som alltid lå der og plaget meg, hva det nå var, gjorde seg gjeldende. I studio eller på turnè var jeg et helt arbeidslag i èn person, og hadde kun èn tanke i hodet. Etter hvert var jeg begynt å innse det faktum at når jeg var i ro, var jeg ikke rolig, og for å være rolig, kunne jeg ikke være i ro. Konsertvirksomheten virket samlende og beroligende på meg, men løse problemene mine kunne den jo ikke. Jeg hadde ingen familie, ikke noe hjem, ikke noe ordentlig liv. Det var langt fra nytt; mange artister kan fortelle om nøyaktig det samme. Det er en vanlig lidelse i min yrkesgruppe, en slags profil. Vi er reisende, vi er alltid på vei et sted.

Å glede seg.Å være et barn som gleder seg hele uka til at det skal bli lørdag, hele vinteren til at det skal bli sommer.Noe som blir borte for deg. Hva var det du gledet deg til?Hva var det å glede seg til? Å være en voksen kvinne som tar på seg kjolen om morgenen, den kjolen som alltid var så fin før. Å være den mannen som ikke klarer å svare.

'Den som har to kjortlar, skal dela med den som ingen har, og den som har mat, skal gjera det same.

(Luk 3,11)