men borte er bare et navn
på alle andre steder enn dette

Mens vi leser, holder vi sidene ganske stille, og det ser ut som om vi sitter og flyr. Og det gjør vi, hver gang vi leser. Vi flyr.

Godhet finnes, medfølelse og solidaritet er lett å observere for eksempel hos elefanter, aper, fugler. Noen ganger også hos mennesker.

Livet er nytt for oss alle, for hver enkelt av oss. Vi blir ikke vant til det. Det gjelder ikke bare for individene, men også for artene. Vi er utkast, skisser, ufullstendige forsøk. Og når mennesker kjenner seg igjen i andre dyr eller fugler, ser vi kanskje noe som overskrider det bitte lille bildet vi har av oss selv.

Sødmen i dette.

Se
hun undersøker bakken og vipper med stjerten
som en hvilken som helst annen linerle ville gjort
vipp vipp tripp tripp vipp vipp osv.
hun gjentar seg selv
hun gjentar noe i seg som ikke kommer fra henne
hun et lettskremt og uforsiktig samtidig
ikke av personlige men artsmessige grunner

hun tenker på noe som ikke lar seg bli tenkt
noe, vet ikke, noe, vet ikke, noe
noe som vil bryte ut, hun får ikke tak i det

hun leter ikke etter en ny måte å være linerle på
hun leter ikke etter andre alternativer
eller gjør hun det?