«En fødsel skal være en gledens dag. Men da den lille jenta kom til verden, i oktober 1979 på et sykehus i Liverpool, ble moren kastet ut på en lang og smertefull ferd mot døden.
Foreldrene til den lille var begge leger, hun patolog og han psykiater. Han hadde møtt henne for et drøyt år siden hjemme i India, etter å ha sett en slående vakker kvinne i en avisannonse som koblet gifteklare kvinner med menn. De møttes én gang, giftet seg, pakket sakene og flyttet til England for et bedre liv.
Nå var de her alle tre, en fersk og lykkelig familie.
Bare noen uker senere fikk moren sterke smerter i fingrene. Ved juletider var de blitt så voldsomme at hun ikke lenger klarte å løfte opp datteren når hun gråt.
Derfra ble alt mye verre.»
Sitatet over er fra A-magasinet 21.september i år:
Moren døde da hun var 13 år. Siden har lege Anita Kåss jaktet på en ny behandling for sykdommen som preget oppveksten.
Boken Mamma er en gåte Når kroppen angriper seg selv av Anita Kåss og som er utgitt i 2018, er fortellingen om Anita Kåss fra hun ble født i 1979 til hun som lege og forsker på et sykehus i Norge oppdaget et behandlingsprinsipp som ble solgt i 2017 for 800 millioner. En sum legen og forskeren ikke vil skal være i fokus. Som hun sier i intervjuet med A-magasinet:
«I all medieomtalen om den potensielle totalsummen på 800 millioner kroner – som i motsetning til det enkelte ser ut til å tro, ikke går direkte til forskeren – synes hun det var leit at det var så lite fokus på pasientene. Hun understreker at hun ikke vil gi for store forventninger til folk med autoimmune sykdommer. Etter opptreden på Skavlan har hun fått henvendelser fra over 1000 pasienter.»
Boken er interessant på mange måter, ikke minst hvordan det er å være en ung og engasjert lege og forsker:
«Selvsagt var jeg klar over at forskere ofte må ta strategiske valg for å nå opp i konkurransen om forskerstillinger og forskningsmidler. Samtidig var jeg ukomfortabei med den delen av det akademiske liv. Da jeg begynte å grave meg ned i alle de ubesvarte spørsmålene om leddgikt, var jeg som et barn. Det var ingen fordommer, ingen meninger å forsvare, ingen forskningsbevilgninger jeg måtte vinne i konkurranse med andre. Hvis drivkraften er suksess og penger, legger du kreativiteten på blokka. Da oppstår frykten for å feile, og man ender opp med å gjøre det samme som alle andre. Det blir en tvangstrøye. Jeg måtte omfavne friheten jeg elsket som barn, da jeg forfulgte min egen nysgjerrighet. Små barn er ikke redde for å dumme seg ut. Det er først som voksne vi kjenner skam over å ta feil.»
Spørsmålet Anita Kåss fortsatt søker svar på er kort:
«Hvordan har det seg at immunforsvaret kan bli vår verste fiende? Hvorfor rammer autoimmune sykdommer stadig flere mennesker? Ligger svaret i genene våre eller i miljøet vi vokser opp i? Og kan et bitte lite hormon i hjernen – selve hormonet som holder mennesket i gang – være en avgjørende brikke i puslespillet?»
Etter å ha lest boken mener jeg at det eneste man må ha for å få utbytte av å lese boken, er nysgjerrighet og samfunnsinteresse.
For det er klart at det er mye lettere å fordømme andre enn å prøve å forstå dem
Jeg foreslår å lese Noborokovs Lolita.
Den er aktualisert gjennom en diskusjon i Klassekampen og Morgenbladet om det er mulig å lese Lolita etter #meetoo
Jeg har lest Lolita tidligere, og husker den som en utrolig vakker og grusom historie. Som ofte når man leser klassikere som det hviler en viss aura rundt opplevde jeg den annerledes en min forestilling om boken. Hovedomrisset kjenner vi alle: eldre mann fysisk besatt av et barn. Men boken er også mye mer.
Når andre maste om hvor stor glede skogen og fjellet ga dem, tenkte han at det var en betydelig andel posering i det. Motivasjonen deres var ikke en genuin glede over den vakre utsikten, eller å fryse på fingre og føtter, men et ønske om å knytte til seg alle de positive konnotasjonene til utendørslivet, en interesse som aldri syntes å avta i verdi på den sosiale arenaen. Friluftsliv var en interesse som indikerte god helse, mye fritid og en lønn som tillot innkjøp av dyrt og vanntett utstyr, men ikke minst vitnet det om en sjelelig forbindelse til det ekte livet, en påstand om iboende ånd. Dette var kommersielle verdisett som noen tjente penger på, og som ble brukt som valuta på kjønnsmarkedet.
Et kjærlighetsbål må voktes av to.Ingen kan i lengden bære ved til det helt alene.
Denne var virkelig god. Hadde høye forventninger siden jeg har lest så mye gode anmeldelser, og var litt spørrende i starten, men når jeg kom inn i fortellermåten, hvordan hun hopper år fram i tid, for så å gå tilbake i glimt, ble det hele veldig interessant. En kan tenke mye om Monika sitt liv, de valg hun gjør, men først og fremst er det jo så mye vanlig i det, så mye gjenkjennbare situasjoner, og de ulike livsvalgene søstrene tar favner så mye av en sjøl og folk en kjenner. Ble fylt av mye melankoli under veis, men til slutt satt jeg igjen med en god følelse av å ha vært vitne til et rikt liv. For boka favner virkelig nesten et helt liv. Mesterlig hvordan Marstein har fått det til. Boka gir innfallsvinkler til å reflektere mye over eget liv i ulike livsfaser, i hvert fall for en som er nesten på alder med hovedpersonen der boka slutter, enten det nå ligner Monika sitt, eller tvert om. Nei, denne boka ble jeg virkelig begeistret for. Løp på biblioteket, eller til bokhandelen!
For i kjærligheten får man virkelig se seg selv i ferd med å bli en annen.
Ei god, jordnær bok om rydding, systematisering og minimalisme. Dette er "vanlege" folk, dei er ikkje profesjonelle ryddeguruar. Mykje gode tips, og eg likte at dei gjennom heile boka held fokus på at ein skal beholde dei tinga som gir glede og som er nyttige. Ein skal ikkje kaste ting berre for å kaste. Fekk mykje inspirasjon til ting eg skal gjere sjølv.
Jeg lever et liv som ligner deres. Jan Grue
Jeg bruker rullestol, ergo er jeg en rullestolbruker, men jeg er ikke lenket til den, sånn som mange dårlige journalister har det med å skrive om oss. Rullestoler et fantastisk hjelpemiddel for oss som går så dårlig. At vi blir definert som mennesker fordi vi bruker en, synes vi er slitsomt. Det synes Jan her også, og siden han er professor og greier, så klarer han å skrive ei hel bok om dette, så jeg skal holde inne mine egne opplevelser.
Boka har fått svært god omtale, og jeg er sikkert litt inhabil i å vurdere den som litteratur, men jeg kjente godt igjen utfordringer, opplevelser og tanker.
God og viktig svært velskrevet bok.
Nogle dage er menneskeheden en svær klub at være medlem af.
Tror jeg hadde forstått kampanile gjennom spansk (campaña = klokke, kirkeklokke) - gøy når man kan trekke inn ordkunnskap fra andre språk eller fagområder :)
Kjempeviktig, modig og sterk bok som er super aktuell med tanke på all tid vi bruker på sosiale medier; hvor mye vi blottlegger av oss selv, hvor lite privatliv vi har, at vi ikke kan trå skjevt uten at alle får vite om det. LES og anbefal til unge voksne!
Ta ein nordmann og gå tur med han. Det er det einaste som trengst for at han eller ho skal bli glad og fornøgd.
Ei velskrive bok, med mykje bra informasjon, verktøy ein kan bruke sjølv og inspirerande historier. Eg likar spesielt at forfattaren har lagt inn eigne oppgåver ein skal gjere medan ein les boka. Det gjer at eg verkeleg forstod kva ho skreiv om og fekk øve meg. Det gjer at ein faktisk også hugsar boka når ein er ferdig med ho.
Eg har hatt veldig mykje nytte av denne boka. Det var mykje eg kunne kjenne meg igjen i, og sjølv om eg er midt i "reisa" mi, hadde eg stor nytte av dei mentale treningsoppgåvene. Eg kan ikkje seie så mykje om det fysiske treningsprogrammet sidan eg har min eigen PT, men det mentale programmet var veldig bra. Eg føler at det, saman med det eg har lært av PT-en min, har vore med å rusta meg til å skulle trene på eiga hand igjen. Anbefaler denne dersom du er interessert i enten mental trening eller å starte å trene!
Heim, Johan B. Mjønes.
Jeg har vist sagt det før, og jeg sier det igjen: Merk dere navnet, og les bøkene.
Forfatteren er opprinnelig fra Orkanger, men bor i Oslo. Hans forrige roman for voksne, (han skriver ungdomsbøker også), het Fortellinger og sju bål. En roman som bla tok for seg viktig indianerhistorie, derav tittelen.
Denne boka derimot er lagt til en gård i Orkanger, og på et sykehus. En eldre mann ligger på sitt siste og tankene flyter, med tilbakeblikk i livets strabaser, familieforhold, generasjonskonflikter, plikter, skuffelser og spenning. Sånn ytre sett skulle man tro temaet var oppbrukt, men måten forfatteren klarer å komponere dette på er imponerende. Han lar tidslinja flyte ut i hodet på denne slitne mannen, som lever litt i nuet, mens han sliter på det siste, mens tankene hans stadig hopper avgårde, dels av minner, dels av hukommelse. At minnene ikke blir formidlet steg for steg i tidslinja var en fin måte å holde spenninga i boka oppe på. Minnene ble fragmentert, og skapte hull i fortellinga, sånn kunne han skape stadige overraskelser etter hvert som boka skred frem.
Dette er ei kjempebra bok, glimrende språkføring og fortellerteknikk.
Boken tar for seg et viktig tema, nemlig dette med ensomhet, og hvordan vi som samfunn ikke alltid klarer å se de som faller utenfor. Dette gjør den uten å være dogmatisk og gi skylden til hverken enkeltpersoner eller offentlige etater. Her er Horst god! Plotet er godt, og beskrivelsene av prosessene i etterforskningen er troverdige, selv om, som andre har pekt på, det nærmer seg en smertegrense for hvor mange skildringer av råtne lik som er interessante. For meg mangler først og fremst to ting. Det første er skikkelige spenningstopper, boken tralter av gårde i det samme tempoet hele veien. Håndverket og strukturen er god og ryddig på tross av hoppene i tid og mellom karakterer, men spenningen mangler litt. I tillegg opplever jeg at jeg ikke kommer helt inn på hverken far eller datter Wisting. For meg blir de ikke særlig interessante romankarakterer, og når jeg ikke klarer å engasjere meg i hovedpersonene, har det en litt negativ innvirkning på lesingen. Totalt sett er jeg allikevel nysgjerrig nok til at jeg fint kunne brukt tid på flere av bøkene i serien.
Positivt: Godt skrevet, setter kritisk søkelys på arbeidet som institusjon, hvordan det "legger beslag på hele menneskets tilværelse". Et forsøk på marxistisk analyse, det er i alle fall positivt i seg selv. Negativt: Ikke i stand til å sette fram (et) alternativ, dessverre.
Hva kan et barn stille opp mot voksne menneskers farligste fantasier som er sluppet løs og blitt til grusomheter ? Barnet griper til sin egen fantasikraft og bruker den som overlevelsesinstrument.
En gang fantes det ikke annet i verden enn pusten hennes. Hva betyr vel verdens støy, et kultursamfunns klimaks eller fall, tilfeldigheter eller tomrom, om man ikke har noen lepper å kysse, noen bryster å berøre, en åndedrett som fyller øregangene.