Bokelskere.no

Hvor blir det av innlegg om bøker i lister. Jeg har skrevet et innlegg om "Rosens navn" i listen "Historiske krimbøker", men finner det hverken under "lister" eller "diskusjoner". Er det noe jeg ikke har fått med meg? Eller er innlegget bare en melding til listemakeren?

Ikke nødvendigvis. Kanskje har vi her å gjøre med ei bok som er såvidt smalt innsiktet - at den kun treffer noen av oss, og i en viss periode i livet? Og videre at de som den treffer treffes midt i nervene? Alt mens andre rister uforstående på hodet. Bør ei bok treffe breit for å være god? Jeg mener nei. Og synes at Catcher er en smal genistrek.

Noen er opptatt av at TB bruker overdrivelsen som metode. Men den gift som siver ut fra det østerrikske borgerskapet, og vår manns fysiske lammelse og ubehag i møtet med dette, kan neppe forstås uten gjennom overdrivelsens språk. Den uutholdelige overfladiskhet gis her det språk den fortjener. Mesterlig, spør du meg.

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.

Jeg synes at du er inne på mange spennende tanker som det kan være vel verdt å diskutere. Fundamentalisme er et veldig stort tema, og dette er ikke noe som kun oppstår eller foregår i muslimske samfunn. Kanskje denne diskusjonen skulle foregå i en annen tråd? Som du oppretter?

Hvis du oppfatter at denne tråden er for snever og kun dreier seg om husmor-sippe-bøker-for-å-føle-seg-litt-bedre-etterpå, så synes jeg det er veldig synd. Det var vel ikke akkurat det som var tanken bak denne tråden. Når jeg valgte ut de bøkene jeg gjorde i tråden nedenfor, var det i et forsøk på å finne noen bøker som kanskje ikke "alle" har lest (typisk "Tusen strålende soler", "Svalene i Kabul" etc,).

Noe av tanken min bak å lese det som kommer av litteratur fra den muslimske verden, også det som handler om kvinners stilling i disse samfunnene - er ikke dette nettopp i et ønske om å få litt mer kunnskaper om noe som i utgangspunktet kan være vanskelig å forstå? Nettopp i en tid der avstanden mellom den muslimske verden og "oss andre" er så stor? Litteraturen har til alle tider forsøkt å åpne øynene til menneskene, få opp perspektivene, problematisere ytterpunkter, få oss til å forstå mer enn det vi har mulighet til i våre nokså begrensede liv.

En liten digresjon tillater jeg meg også: Når det foregår undertrykkelse i et land, hva enten det er muslimsk, Latin-Amerikansk, afrikansk, russisk eller hva det skulle være, så er det viktig at kunnskaper om dette kommer ut til resten av verden. Når f.eks den kinesiske eksil-forfatteren Xinran skriver en bok som "Tapte døtre" (jf. Kinas etbarnspolitikk og alle jentebarna som forsvinner), så synes jeg det er viktig å ta i mot slik litteratur og lese dette. Det har mye å si for mitt og andres samfunnsengasjement - hvilke saker vi tror på, hva vi bryr oss om, hva vi engasjerer oss i. I akkurat denne tråden går diskusjonen på kvinners kår i muslimske land, men den kunne ha handlet om mange, mange andre ting som er vel så viktige. Vi får kanskje ta en ting av gangen, slik at vi ikke blir utdebattert med det første ... ;-)

Men som sagt: opprett gjerne en egen diskusjonstråd hvor det temaet som du er mer opptatt av enn det som foregår på denne tråden her, kan diskuteres! ;-)

Er faktisk helt enig med deg. Selv om jeg liker å få stjerner og har fått veldig mange, ser jeg jo at det er avhengighetsskapende. Konkurransemenneske i meg trår frem og resulterer i at jeg bruker alt for mye tid på dette nettstedet.

Jeg har vært bokelsker i over 10 mnd nå og for inntil en- to mnd siden brydde jeg meg ikke om stjernene i det hele tatt. Var selvfølgelig veldig hyggelig å få positive tilbakemeldinger, men det stjernene kan få frem, som vi har sett de siste dagene, er mange sider vi ikke ønsker å se.

Er også enig med Brit om at det er en grei måte og få gitt beskjed om at en er enig med det vedkommende sier uten å måtte bruke mye tid på å skrive et nytt innlegg. Det er som på skolen. Fjerner vi karakterene helt vil lærerne måtte bruke ekstremt mye tid på å beskrive hvordan elevene ligger an i de forskjellige fagene. Når vi er inne på det, er det jo skjedd en endring der allerede. Elever har krav på vurdering uten karakter, men bryr de seg?? En femmer eller sekser er for elevene en beskjed om at de er blant de ypperste. En avhandling kan være vanskelig å forstå. Det samme er det med oss bokelskere. En stjerne er positivt så lenge systemet fungerer, men når noen begynner å manipulere systemet kan det gå galt. Gir en gode karakterer til elever fordi en liker dem, evt dårlige fordi de er ufordragelige, vil systemet kollapse.

Når en "gode" først er gitt og det har blitt en del av det en forventer er det vanskelig å ta det vekk.

Det hadde vært interessant å se hvordan reaksjonene hadde blitt hvis stjernene ble fjernet helt og/eller blitt erstattet med en "liker" knapp, slik som på facebook. Kan ikke samles på ,men blir stående ved innlegget den er ment for.

Jeg ruslet bedagelig nedover perrongen. La ikke merke til noe eller noen der jeg vandret med boka i den ene hånda og kofferten i den andre mot toget. Toget som skulle bringe meg hjem etter en hektisk uke. Satte kofferten i bagasje hylla i gangen og satte meg og forsvant inn i romanen. I bakgrunnen hørte jeg fra høytaleren; ”…tog til Trondheim på spor 2 er klar til avgang. Ta plass!...” uten at jeg reagerte noe spesielt på det. Plutselig gikk det opp for meg. Jeg er på feil tog. Jeg røsket med meg kofferten og løp ut av toget. Akkurat da døra smalt igjen bak meg og toget beveget seg, så jeg en gammel dame med ansiktet og cola brilleglassene trøkt inn i vinduet med armer febrilsk bankende på ruta. Knokene hennes var knallrøde. Hmmm, en gammel gal dame tenkte jeg og løp videre for å rekke toget som skulle bringe meg vekk herfra og hjem. Endelig var jeg på rett tog og det tok ikke lang tid før jeg igjen var i en annen verden. Den vanvittige spennende verden mellom to permer. Etter en times tid ble toget stående. Og ganske typisk ingen informasjon fra konduktøren. Vente på møtende tog kanskje tenkte jeg. Godt jeg har en god bok å lese. Etter enda en stund dukket politiet opp ute på plattformen. Konduktøren kom til og etter en hektisk samtale kom de inn på vognen der jeg satt. Politiet gikk sakte i gjennom vognen og tittet på passasjerene. Da de kom til meg stoppet de og sa; ” Er den kofferten din?”. ”Ja”, sa jeg. De må bli med oss” sa den ene politimannen. Den andre tok kofferten min og holdt meg godt i armen i det vi gikk ut av toget. Jeg ble ført inn i politibilen, og jeg kjente på meg at alle stirret på meg. Jeg følte ett veldig ubehag. I det toget satte seg i bevegelse igjen, hørte jeg politi si; ”Du er siktet for tyveri i dag av en koffert til ei hjelpesløs gammel dame på tur til Trondheim i tog. Hva har du å si om det?” Jeg hadde tatt med meg feil koffert.

Bokelskere er ikke som andre elskere;)

Liker boka veldig godt. Budskapet slik jeg ser det, er at vi mennesker aldri vil komme til å tåle en fullkomment god verden. En trenger dårlige erfaringer for å kunne sette pris på de gode erfaringene... Man ønsker seg sykdom, sult, tristhet, sinne og depresjon for å kunne klare å kjenne på sunnhet, metthet, glede og godhet...

Hjertets språk er best, men du mener altså, sagt med fagspråket, at kritikere av litteratur er mer normative enn kritikere av andre kunstformer? Isåfall har du rett, såvidt jeg kan bedømme. Særlig er det en åre som strekker seg fra Georg Brandes som sier at den eneste gode litteraturen er den som setter problemer under debatt, etc etc. Det er foreldet. Alt for mye litteratur blir vurdert etter hvor ideologisk anvendelige de er, hvorvidt de bryter med borgerskapet, avslører 'kapitalismens totalitet og drivkrefter', eller skildrer hvordan vår kultur er preget av 'mannshierarkiet'. Da blir jeg bare lei meg. Litteratur er mer enn samfunn, så mye mer.

"Er det i det hele tatt mulig for en forfatter å skrive innsiktsfullt om noe som bryter radikalt med hvordan han eller hun fører livet sitt?"

Dét er en interessant diskusjon - eller, vridd litt: Kan man glede seg over bøker forfattet av mennesker hvis livvsyn og politiske ideologi etc er radikalt annerledes fra ens egen, eller til og med støtende?

To eksempler i farten; Knut Hamsun og Orson Scott Card. Hamsuns nazi-sympatier er grunnen til at mange kastet bøkene hans ut av hjemmet, og fortsatt har motforestillinger. Det har i min hjemby rast debatt i mange år om hvorvidt det skulle være greit å hedre Hamsun med en byste eller lignende. Er Sult og Markens grøde og Victoria verdiløse for en som finner personen Hamsun støtende?

Orson Scott Card, i en helt annen genre, forfattet Ender's game, en intenst populær sci-fi-fortelling om hypersmarte barn som krigførere i verdensrommet. Den har et vidt publikum, og mange leser et budskap om toleranse, ettertanke og pasifisme ut av den. Men - Card selv er notorisk homofob, Bush-tilhenger, dypt religiøs, en gavepakke av egenskaper tilhengerne av bøkene hans ikke nødvendigvis identifiserer seg med, eller også finner dypt sårende. Devaluerer vissheten om dette bøkene han har skrevet?

Og - Hamsun er død, mens Card lever i beste velgående. Er det av betydning, når en som leser og underholdningskonsument skal betale for seg? Jeg kjenner til mennesker som nekter å kjøpe for eksempel dataspill løst basert på Cards romaner - fordi de ikke føler at de kan gi penger til en så aggressivt homo-intolerant mann. Hamsun er ikke et like stort problem, for han kan jo ikke dra fordel av eventuelle inntekter uansett.

Hvor mye lar den jevne leser politisk debatt og ideologi stå i veien for, eller påvirke, sitt valg av lesestoff?

Cormac McCarthy.

Bøkene: Ofte dryppende av blod, tynget av håpløshet, befolket av massemordere og voldsmenn. Litteratur som er vakker, men som noen ganger får oss til å tvile på om menneskeheten i det hele tatt burde få lov til å eksistere videre.

Mannen: Utfra de ytterst få intervjuene han har gitt får vi inntrykk av en tankefull, aldrende herre som lever et rolig i liv i New Mexico. Han har kontor på det anerkjente Santa Fe-instituttet og diskuterer vitenskap med nobelprisvinnere i lunsjen. Han mener lykken er å sitte foran et blankt papirark om morgenen. Intet annet.

Det er sant at det ikke alltid så lett å forklare hvorfor en bok er god. Men hvis vi snur om på problemstillingen: hvorfor skal det være så lett å ytre seg bastant om en bok på nettet uten at leserne ber om - evt. krever - en begrunnelse? Det er nettopp det jeg liker med dette nettstedet kontra de fleste andre: her er nivået ofte høyere, argumentene mer presise og påstander er gjennomtenkte før de legges ut (med en god del unntak, selvfølgelig). Hvis folk føler seg "naglet" fordi de blir møtt med gode motargumenter etter å ha skreket ut at en bok er "elendig!!", ja da synes jeg i så fall vi har fått til noe her som VG-debatt aldri kan drømme om.

Personangrep og hersketeknikker er selvsagt noe annet. Jeg husker blant annet en bruker for en tid tilbake som dominerte diskusjonene med sine fornærmelser og latterligjøringer av alle sine meningsmotstandere, for å "live opp debatten". Den personen har vi ikke sett noe til på en stund...

Jeg har ikke noe å utsette på det du skriver, for jeg opplever litteraturen på samme måte. Jeg mener også at teksten og leserens møte er det vesentlige.

Mon tro om du ikke selv er inne på noen av de kriteriene for god litteratur du etterlyser? Du skriver:

Alt godt håndtverk er usynlig. Du ser et resultat, men ikke hvordan det er gjort. De beste håndtverk er de hvor teknikk og inspirasjon/ånd spiller sammen, fordi du både ser et godt gjort objekt og du kjenner at det berører deg. Og noen ganger kan man faktisk oppleve å bli berørt av håndtverk hvis synlige resultat man ikke liker, men liker likevel.

Ja. Veldig godt sagt. Kan det kanskje være slik at det står et likhetstegn mellom begrepet "god litteratur" og de verkene som erfarne lesere opplever på akkurat den måten du beskriver? Og hvis mange erfarne lesere deler denne opplevelsen, kan det være grunn til å opphøye dette verket, og si: "Dette er en klassiker. Denne boka må vi fortelle om til neste generasjon"?

Grunnen til at jeg terper på dette med "erfarne lesere" er nettopp at disse leserne ofte har en mer utviklet evne til å gjenkjenne billige triks og dårlig håndverk. Å se forskjellen på noe som er masseprodusert etter en mal og kunstverk som er unike. Jeg hører ofte "Da Vinci-koden" omtalt som noe som bare må leses, men dette blir som regel sagt av mennesker som legger til at "jeg leser vanligvis aldri bøker, men akkurat den klarte jeg ikke legge fra meg". Jeg har fortsatt ikke lest den boka, for jeg mistenker at håndverket er alt for synlig, slik du sier.

Det personlige møtet med teksten er det viktigste, men jeg håper vi kan hjelpe hverandre med å finne fram til tekster som vi i fellesskap mener er utsøkt håndverk og som vi helt eller delvis er enige i kan representere vår sivilisasjon og kultur. Som igjen kan være tilgjengelige for den type leseropplevelse du beskriver, selv om den opplevelsen ikke kan oppstå hos alle.

Kanon som bindemiddel, ikke maktmiddel.

Etter å ha lest siste ord i The Border Trilogy framstår hele trilogien i et nytt og helhetlig lys, som får meg til å tenke at dette må være en av nittitallets største litterære prestasjoner. Skulle ønske flere fullførte trilogien, det er virkelig verdt det.

"Cities of the Plain" er den korteste og plotmessig enkleste av de tre bøkene, men ender faktisk opp med å bli min favoritt av de tre. Utgangspunktet er tilsynelatende enkelt: John Grady (fra "All the Pretty Horses") forelsker seg i en meksikansk prostituert, og vil redde henne fra bordellet og ta henne med til USA, med hjelp av sin venn Billy (fra "The Crossing"). Men dette er bare skallet rundt McCarthys enestående prosa om vår plass i historien og det som binder oss sammen. Dialogen er også noe av det aller ypperste jeg har vært borti.

Les denne trilogien, med tålmodighet og konsentrasjon, og du vil bli rikelig belønnet.

Det er vel ikke den eneste diskusjonen om boken? Jeg mener å ha lagt inn et innlegg tidligere...? Boken er tung, uten tvil! Den er postmodernistisk, med innslag av magisk realisme og postkolonialisme, dvs. her finner man fantastiske, men uvirkelige historier, fabler og drømmer innenfor drømmer. Man må hele tiden avdekke lag på lag av informasjon for å forstå den dypere meningen; innvandrerens situasjon, hvordan det er å leve mellom to kulturer - "in between", verken assimilert eller integrert, hva som skjer når man forflytter seg til et annet land, kultur, kampen mellom det gode og onde, mellom tro og tvil. Rushdies hensikt er å belyse tro og senere tvil; altså, hva som skjer med innvandreren når han møter det vestlige samfunnet og kanskje må gi opp noe av sin tro; når han må gi slipp på de etablerte sannhetene.

Boken kan leses som en motstandsdiskursj: mot etablerte sannheter - om Vesten, om religion, om innvandrernes hjemland. Den protesterer mot religiøs fanatisme, men hyller troen. Den protesterer mot både assimilering og integrering, men hyller det hybride mennesket; mennesket som tar opp i seg og bevarer BÅDE det nye og det gamle.

Boken er kontroversiell og fordømt for å være blasfemisk - til tider med rette. Den gjør narr av det mest hellige, om enn på en subtil måte. Dette til tross, den fungerer også som et meget bra forsvarsskrift - for innvandrere og deres situasjon.

Boken er høyaktuell, og er viktig å lese hvis man er interessert i disse problemstillingene. Diskusjonen om den tar aldri slutt - bare se hvordan karikaturtegningene opprører. Men, som sagt, den er tung, og selv om den (bare) kan leses som en morsom historie, er det kanskje lurt å lese litt om bakgrunnen først, samt noe om islam? Dette hvis man ønsker full forståelse for nettopp hvorfor den er kontroversiell.

Ta det helt med ro! Jeg smilte ikke AV deg, men MED deg! Og ikke bare smilte jeg MED deg, jeg smilte ikke rent lite både AV og MED meg selv. ;-) Jeg forsøkte på ingen måte å latterliggjøre deg! Jeg misliker sterkt når dette blir brukt som en hersketeknikk selv, og det ser man dessverre litt for mye av i diskusjonene på dette nettstedet. Går det ikke med saklige argumenter - vel, så kjører man på med de usaklige.

Egentlig er du inne på det selv: hvordan mange på død og liv skal vinne en diskusjon. I den konteksten er det faktisk veldig avvæpnende å konkludere med at "smaken er som baken". Vel, så har ingen gitt seg, men ingen har heller gått av med noen form for seier.

Det er noen ganske fornøyelige diskusjoner her også. Men å håpe på at alle diskusjoner skal være opphøyet, rendyrket saklige og litterært av meget høy kvalitet - det tror jeg er å håpe på for mye.

Men for all del: kjør på, skap debatter, la det komme til verbale (saklige!) håndgemeng! Det er jo forfriskende!

Jeg har selv lest "La meg synge deg stille sanger", og jeg blir litt forundret over at denne boka kalles sentimental. Det var faktisk et ord som var helt fraværende i mitt vokabular da jeg leste boka. Derimot er tonen i boka nokså stillferdig. Her skjer det meste på det indre plan, og heller lite på det ytre. Dette fører nok til at noen vil synes boka er kjedelig fordi den er så stillestående i handlingen. Jeg kan for øvrig heller ikke erindre at det var så mye "dekorert" språk i denne boka ...

Blir vi virkelig så blaserte som lesere at vi ikke kan tåle å bli litt beveget av en bok? Jeg tenker selvsagt ikke på virkelig dårlige bøker, som overspiller til de grader på det følelsesmessige - nærmest spekulativt. Jeg tenker derimot på helt vanlige romaner som "Bienes hemmelige liv" og for så vidt også bøker som "Øya". "Bienes hemmelige liv" synes jeg faktisk forteller en ganske viktig historie fra vår nære fortid - om rasisme, segregeringspolitikken i USA etc. Jeg kan heller ikke erindre at denne var spesielt tårepersete. "Alkymisten" kan man selvsagt mene mye om, men det var mange seriøse lesere - for ikke å snakke om kritikere - som trykket denne boka til sitt bryst da den utkom. Den var jo så annerledes! Så kom kritikken mot boka - egentlig godt hjulpet av at forfatteren skrev vel mange likelydende og etter hvert temmelig flosklete bøker - og plutselig tvilte "alle" i kor på denne boka. Den kunne kanskje ikke være så genial likevel? Og det ble plutselig flaut å skulle forsvare en bok som "alle andre" skjønte bare var tull ... Selv opplevde jeg boka som en fabel da den kom ut, og da tolererer man mer av ymse greier i handlingen, for ikke å snakke om svulstige metaforer. Det hele kan sammenlignes med at man hakker løs på en bok innenfor genren magisk realisme, fordi handlingen ikke er realistisk.

Hvorvidt sentimentalitet i en bok oppleves plagsomt eller fantastisk, tror jeg helt og fullstendig avhenger av hvor man står i livet. Jeg kan huske faser i mitt eget liv med f.eks kjærlighetssorg, og hvor bøker som omhandlet tapt kjærlighet gikk rett hjem hos meg. Hadde jeg lest de samme bøkene i dag, ville jeg antakelig ha spydd. Men der og da trengte jeg disse bøkene.

Jeg tror at mange av de litt alternative bøkene - som "Alkymisten" i sin tid var en åpenbar eksponent for - er et uttrykk for folks søken etter en mening med tilværelsen i vår skiftende tidsalder. Og når moralen kan være så enkel som at det er veien som er målet, og ikke målet i seg selv - ja, så er vel det ganske herlig vel? Sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken av mange, hvor filosofien egentlig er selvfølgeligheter satt i system.

Jeg vil altså slå et slag for at det må være tillatt med litt følelser og gjerne også en dæsj sentimentalitet i bøkene, uten at det dermed er noe galt verken med bøkene eller oss som lesere! Og det finnes ikke et gitt svar en gang for alle - ikke engang for det samme mennesket/den samme leseren. Noen ganger er sentimentalitet helt herlig - andre ganger til å spy av. Men den dagen vi generelt hever oss høyt over bøker som beveger oss litt, ja som til og med kan fremkalle tårene, da er vi på ville veier, synes jeg. Det er åpenbart ikke "kult" å følge strømmen, og den ultimate leser ønsker helst å like de bøkene som kun et fåtall leser. Er det slik? Synspunkter er ønskelig!