Bokelskere.no

Det er greit nok at noen er flinkere til å uttykke seg enn andre, og sånn må det få være, men jeg liker oppfordingene til å la være å skrive bare at boka var bra eller dårlig i diskusjonstrådene. Det er uinteressant småpludder som ikke interesserer andre enn dem som kjenner en fra før. Alle andre vil gjerne vite HVA som var bra eller dårlig, hva som fikk en til å mene noe om boka.

Småpludringa fyller opp og blir til språklig smårot.

Men så er det nye folk som ikke har oppdaget at en kan legge inn terningkast og at boka er en favoritt. Det må være lov å være ny.

Forresten er jeg enda mer irritert på småhinting mellom folk som har et horn i sida til hverandre. Sånt tar vi på direktemelding, og plager ikke andre med det.

Grunnen til at NRK lager serie av Halvbroren er som følger: 1) de får laget nok en serie fra gamle Oslo og kanskje får de slengt inn litt Lofoten 2) de får brukt hele det enorme rekvisitalageret sitt 3) de finner garantert en rolle til Bjørn Sundkvist

Så for dere som ser frem til Vestavind meets Himmelblå, så er det bare å benke ser forran TV. I mens sitter jeg her og venter på Innsirkling 3.

Godt å sjå at nokon kan skrive at det store ligg "i" linjene, og ikkje "mellom". Det som står der, står der. I gode verk både på det konkrete og det - ja, kva skal ein kalle det? - tematiske og derfor det abstrakte planet. Takk for bidraget. "I linjene", ja - kvar elles?

Noen innledende betraktninger…

Jeg kjenner at ærefrykten siger på overfor dette verket som sikkert er ett av verdens mest berømte. Det er skrevet kilometer på kilometer om Hamlet, og hvordan kan jeg si noe tilnærmelsesvis fornuftig om dette verket der hvert komma er analysert i utallige psykoanalytiske, nykritiske, marxistiske, feministiske m.m. avhandlinger? Noen ganger kan jeg rote meg inn i sekundærlitteratur og ikke greie å tenke sjøl, men her på bokelskere trenger jeg verken å ha en “thesis” å gå ut i fra, eller bekymre meg for å få til en balansert tilnærming med kildeliste nederst i dokumentet. Min tilnærming blir nærlesing og nytelse, og så supplerer jeg med sekundærlitt etter hvert.

Første akt er egentlig et sjokk som etterlater leseren like fortumlet som Hamlet. I første scene får vi vite at Danmark trues av krig med Fortinbras av Norge og det er vakter, Barnardo og Francisco, satt ut på Elsinore. Når Horatio og Marcellus kommer, får vi vite at vaktene har sett et spøkelse som ligner på gamle-kongen. Spøkelset dukker opp igjen denne natten også, og Horatio prøver å snakke til det, men det er taust. Mennene er helt klart av den oppfatning at spøkelser varsler ondt. Allerede i linje 69 antyder Horatio hva som skal komme:

This bodes some strange eruption to our state.

De bestemmer seg for å varsle Hamlet.

Annen scene åpner med en svært “effektiv” tale holdt av Claudius, kongen. Claudius er fullstendig kontrollert og balansert og har full kontroll på retorikken. Vi får vite at gamle-kongen, som var Claudius’ bror er død og at Claudius kort etter har giftet seg med enken, Gertrude. Dette regnes som incest, det var forbudt på Shakespeares tid å gifte seg med sin brors enke, men Claudius er nesten insisterende når han forteller om giftermålet. Talen åpner med hvordan Claudius viser seg som en sørgende bror, men han understreker at det er viktig å beholde fornuften selv om man sørger. Bryllup er feiret “With one auspicious and one dropping eye” (1.2.11),“In equal scale weighing delight and dole” (1.2.13). Raskt går han over til å være statsmannen Claudius der han sender avgårde bud til Fortinbras. Raskt og effektivt gir han også Laertes lov til å dra tilbake til Frankrike.

But now my cousin Hamlet, and my son –

drister Claudius seg til å si – og det er en meget bitter Hamlet som svarer med ordspill både på “kin” og “kind” (1.2.65) og sun/son (1.2.67). Gertrude, hans egen mor, ber ham om å slutte å sørge. For ikke å provosere ytterligere kaller hun ikke Claudius far, men “friend” og “Denmark”. Hvor utrolig provoserende må det ikke være å bli bedt om å slutte å sørge! Hun kaller til og med Hamlets sorg “common” (1.2.72), som kan tolkes som “vanlig”, alt som lever må dø, men det kan også bety lavt, vulgært. En mor kaller sønnens sorg over faren vulgær!

Ay madam, it is common

svarer Hamlet. Det er vanlig å sørge og det ville vært naturlig hvis Gertrude også hadde sørget over sin mann. Ved hoffet har de feiret bryllup og de har nok tatt av seg sørgeklærne, og jeg ser for meg et fargerikt kledd hoff med en svartkledd Hamlet som snerrer mot sin mor at det ikke bare er i det ytre han sørger, slik som det tydeligvis har vært med henne, det er ikke noe som bare “seems”. “I know not seems” (1.2.76). Claudius blander seg inn og kaller Hamlets sorg ugudelig, umandig, svak, udannet!

’tis a fault to heaven,
A fault against the dead, a fault to nature (1.2.101)

Dette må være ekstra provoserende for Hamlet, fordi Claudius har jo egentlig rett, alt som lever må dø, alle mister noen. ( I tillegg vet jo vi at denne døden ikke kom naturlig.) Claudius er vel også litt uheldig med billedbruken sin når han snakker om “the first corse”, som jo var Abel, drept av sin bror, er det noe som arbeider i Claudius’ underbevissthet her? En freudiansk forsnakkelse? Claudius er imidlertid rask til å skifte tema igjen og prøver å “kjøpe seg” fra ytterligere anklager ved å forsikre om sin støtte til Hamlets kongekandidatur den dagen det måtte bli aktuelt. Claudius og Gertrude ber også Hamlet om å bli værende ved hoffet og ikke dra tilbake til Wittenberg. Universitetet i Wittenberg er progressivt og et arnested for protestantismen. Er det tryggest å holde Hamlet ved hoffet for å hindre opprørsk innflytelse, eller planlegger allerede Claudius å drepe Hamlet? Etter at Hamlet har gått med på dette, er Claudius rask med å glatte over, han “bestemmer” nærmest at harmoni er gjenopprettet (1.2.123) og er rask til å skifte tema. Her er alt i orden, skål!

Så kommer altså Hamlets første, fantastiske enetale i stykket. I fortvilelse spør han seg hvorfor Gud har forbudt selvmord. All verden er “weary, stale, flat, unprofitable” (1.2.133). Ville en moderne psykolog kalt dette depresjon? Shakespeare ville vel kalt det melankoli. Jeg synes til og med lyden av ordene her - weary, stale, flat - er med å understreke hvordan Hamlet føler seg. Verden er en hage full av ugress, der “things rank and gross” har seiret. Det stygge og rå har tatt over i naturen (og ennå vet ikke Hamlet hva Claudius har gjort). Så skiftes plutselig tema igjen, faren sammenlignes med en solgud, Claudius med en satyr, og Hamlet husker nærheten mellom foreldrene. Men nå er minnene bare pinefulle, “Must I remember?” Han orker ikke å tenke på det som var “Let me not think on’t” (1.2.146). Han føler avsky ved det moren har gjort: “Frailty, thy name is woman”. Så bruker han plutselig morens sko, noe helt prosaisk og hverdagslig, og nært, som bilde på hvor raskt etter begravelsen bryllupet fulgte. “A beast (…) would have mourned longer. Married with my uncle, my father’s brother”. Han begriper ikke dette, og han er nesten ironisk når han kommenterer sin mors behendighet eller tilpasningsdyktighet:

She married. Oh most wicked speed, to post
with such dexterity to incestuous sheets.

I denne siste linjen ble jeg også helt fascinert av lydene, hvilke muligheter som ligger for en skuespiller i alle disse s-lydene til å spytte ut sin avsky!

It is not, nor it cannot come to good” (1.2.158)

Hamlet er på et sted I tilværelsen der ingenting er godt og riktig og han mener at ting heller ikke kan bli gode eller riktige. Denne innsikten knuser hjertet hans og han har ingen å snakke med det om (og ennå vet han ikke hva som har skjedd). Denne enetalen med hakkete rytme, raske, forvirrede temaskifter og avbrutte, ikke avsluttede setninger og tankerekker gir et fantastisk innblikk i Hamlets kaotiske indre i denne situasjonen.

Annen scene slutter med at Horatio, Marcellus og Barnardo forteller Hamlet om spøkelset de har sett og Hamlet bestemmer seg for at han vil prøve å se det:

My father’s spirit, in arms! All is not well.
I doubt some foul play (…) Foul deeds will rise.

Oj, vi var bare kommet til 1. akt, annen scene ja…

Jeg har hørt litt forskjellige synspunkter på hva som er best å begynne med. Det jeg selv leste først var Zarathustra, som jo skal være det dummeste man kan gjøre (skjønt jeg merker det var en utmerket måte å gjøre meg sulten på mer!). En av professorene mine anbefalte å begynne med Tragediens fødsel, da den gir en innføring i det gjennomgående skillet hos Nietzsche mellom det dionysiske og apollinske. Ecce Homo gir Nietzsches egen tolkning av sine verker, kanskje nyttig for å forhindre feiltolkninger, og jeg tror forøvrig han i denne boken selv fremmer Avgudenes ragnarok som det beste å starte med.

Denne boka virker også fysisk. Tretthet & ubehag. Mon tro om det ikke er tilsiktet, at T.B gir sin leser en fysisk utfordring gjennom et språk så mettet av negativitet og gjentakelse at man utmattes, psykisk selvsagt, men også kroppslig? Jeg er enig med deg i at det bak sinnet finnes en stor resignasjon, og at denne følelsen (sammen med bla hat, forelskelse, sjalusi) ofte oppleves som et fysisk ubehag.

Dette er den eneste av Renbergs bøker jeg har lest og jeg likte den godt. Innholdsmessig bekreftet den noe av mine fordommer mot akademia og litt selvhøytidlige litteraturstudenter,hehe. Det er er mange store ord om meget snevre temaer og jeg frydet meg. Artig at denne intellektuelle Jarle plutselig blir en hjelpeløs pappa. Han kommer til kort og har verken erfaring eller kunnskap om hvordan oppføre seg overfor/ eller hvordan oppdra en jente på 7 år. Utfordringen blir hvordan kombinere fest, moro, kjærlighet og sexliv med det å være far.

Boken er levende fortalt og språket litt utfordrende til tider, da jeg ikke omgir meg med den slags litterære og filosofiske begreper til daglig, men på ingen måte kjedelig. Veldig interessant at det finnes folk som samtaler og tenker på denne måten. Det finnes sikkert en del av dem på bokelskere også, og det er jeg glad for. Må innrømme at jeg fremdeles undrer- og morer meg over at enkelte strør om seg med analytiske, litteære og filosofiske ord og uttrykk som om det skulle vært dagligtalen deres, noe det også kanskje er, hva vet jeg? Men jeg er etterhvert blitt flinkere til å slå opp ord jeg ikke forstår.

For å internalisere (gjøre dem til sine egne/ forstå dem) ordene bør en etter sigende bruke dem i en sammenheng minimum 8 ganger, og i min omgangkrets strør en ikke om seg med bevingede ord. Når en jobber med barn/ ungdom er det å bli forstått viktig. Ikke at vi undergraver språket, men effektivitet går ofte foran det å krydre språket. Nok om det, ser jeg er litt utenfor opprinnelig tema;)

Handlingen foregår forøvrig rundt Nygårdhøyden i Bergen, en by jeg selv har studert (høgskole;)) og bodd i i mange år.

Boken kan leses uavhengig av de andre utgivelsene om Jarle Klepp.

Har sett filmen "Mannen som elsket Yngve", men klarte ikke å koble den figuren/ karakteren til Jarle Klepp i denne boken.

Eg kunne vere einig med deg, men ti tusen bokelskarar tenkjer ikkje likt. Ikkje har vi alltid like god tid, heller. Eg synes tat det er flott med ein variert nettstad, og eg renkjer i liten grad over dei ulike typane av form på og engasjement i innlegga.

Jeg er utrolig enig i det du sier! Den første tiden jeg var medlem her, våget jeg ikke ytre ett eneste ord. Ikke skjønte jeg hvordan nettstedet fungerer, ikke visste jeg at det å skrive om ei bok automatisk fører til at en ny diskusjonstråd blir startet og ikke hadde jeg noen gang deltatt i diskusjoner på nettet før... Faktisk skrev jeg litt om flere av bøkene jeg har lest, men jeg våget ikke poste noe. Foretrakk å lese hva andre hadde skrevet og ble imponert over nivået mange bokelskere la seg på. Mine ambisjoner besto først og fremst av å legge inn bøker jeg husket å ha lest og endelig få laget meg en slags database. Det å skrive om egne meninger kjentes utrolig skremmende; hva om andre her inne ville synes jeg var en lettvekter eller kanskje til og med dum?

Etter en stund våget jeg imidlertid å vade uti, uerfaren som jeg var når det gjelder diskusjoner om litteratur. Det første innlegget var et svar på en påskenøtt-oppgave.. Det jeg etter hvert opplevde, er den største grunnen til at jeg i dag fremdeles (snart ett år etter!) er så aktiv her inne. Endelig kunne jeg diskutere bøker som betyr noe for meg med andre som har den samme interessen! Det å få respons på et innlegg om ei bok en liker, eller for den saks skyld misliker, kjentes veldig godt. Jeg følte jeg ble tatt på alvor og at jeg fant mange likesinnede her inne.

I dag er vi over 10 000 bokelskere på dette nettstedet. Mitt håp er at alle skal våge seg utpå og si sin mening om bøker de har lest (og aller, aller helst skrive mer enn en setning). Kanskje er jeg enig, kanskje er jeg uenig i det som skrives… Det eneste jeg er helt sikker på, er at enhver bokelskers innlegg skal tas seriøst. Uansett om du lovpriser ei bok eller slakter den, finner du folk med samme eller motsatt oppfatning her inne. That’s the beauty of it. Kast deg ut i det, bidra! Definitivt sier toppteksten det best – velkommen hjem.

Jeg har vært medlem her litt over ett år og trives veldig godt. Og har alltid vært glad i å diskutere/dele tanker om bøker. Og jeg har for det meste skrevet rundt 2-4 linjer om en bok her inne. Men i månedsskiftet januar/februar har jeg tatt motet til meg og legge ut tre "anmeldelser" her inne som jeg også har på bloggen. Ser det er flere som begynner å skrive litt utdypende tanker/omtaler av det de leser og det syns jeg er svært interessant. Men at en del ikke vil skrive så mye, eller utdype seg mer enn de må/vil skjønner jeg godt.Jeg har skrevet mer om bøker på bloggen min enn enn på bokelskere for på bloggen føler jeg meg trygg.For her inne er vi ganske mange med mange forskjellige meninger. Så jeg er veldig varsom når jeg skal mene om noe jeg har lest.For noen, som meg, tar det litt tid før man våger å si så mye om noe. Husker det tok en god stund før jeg våget å hive meg på en diskusjon da jeg var fersk her inne og jeg oppdaget at det var ikke så skremmende likevel, bare spennende. Og selv om ikke alle vil skrive side opp og side ned, linje etter linje så ville det være ekstra spennende enn en linje med bare tre ord. For noen er det litt skummelt å rope ut meningene sine, men det er bare å hive seg ut i det. Debatter/diskusjoner er bare fascinerende:)

Så mange bokelskere? Prøv å gå på et hvilket som helst forum og start en diskusjon der du skriver "Jeg liker spaghetti." og se hva som skjer.

Vi kan kanskje si han er nihilist i det at han så alt rundt seg som meningsløst, moralen fremfor alt (et nihilistisk utgangspunkt, som du sier), men jøss, hvordan hans tanker kan tolkes dit hen det forstår jeg ikke. Javel, han bekrefter kulturens meningsløshet, men han gjør dette ved nettopp å presentere en mening, et kall, en vei videre, så og si. Kanskje vil noen tolke ham som nihilist i det at mennesket er ansvarlig for sin egen mening (som følge av Guds død), men dette er eksistensialisme. Han hadde troen (ihvertfall tilsynelatende) på at endring var mulig. Jeg tror faktisk han et sted kaller seg selv en 'optimistisk viderefører av Schopenhauer' og betegnet sin filosofi nettopp som livsfilosofi, en filosofi som hyller livet.

Jeg er ingen Nietzsche-autoritet, jeg heller, men har lest nok og nøye nok til å avfeie en del myter. Men igjen, mannen snakker jo så voldsomt, både friskt og forvirrende, et villnis av metaforer, at hans tekster til slutt alltid vil bli offer for tolkning, også min. (Kan vi her snakke om riktige og feilaktige tolkninger? Ja, jeg tror det). Problemet med Nietzsche er vel at for mange tar ham bokstavelig. I Ecce Homo skriver han forøvrig et sted noe slikt som at han bare skriver sine tanker, ikke hvordan han tenker dem, og dét gjør ham trolig enda mer vrien å følge. For å ta overmennesket (som har blitt tolket alle mulige veier), er ikke det noe man må realisere i seg selv, noe eksistensielt? Det er ikke noe man kan avle eller dyrke frem, eller få gjennom i statsbudsjettet.

Jeg vet ikke om vi kan kalle ham nihilist: slik jeg forstår det vedkjente han at den fantes, men han var vel snarere en reaksjon på nihilismen enn en fanebærer for den; ja, essensen i Zarathustra er jo et direkte angrep på nihilismen med innføringen av nye verdier – fordi nihilismen hadde gjort alle verdier døde. Overmennesket kanskje som veien ut av denne tomheten.

Jeg anbefaler å lese Wikipedia-artikkelen "Influence and reception of Friedrich Nietzsche". Både fornøyelig, fascinerende og trist.

Dette har tidligere blitt diskutert, og konklusjonen min er; skriver jeg for lite, blir det tamt, og skriver jeg for mye og kanskje røper et eller annet fra boka ødelegger jeg for andre lesere. Vi har blitt henvist til å bruke spoiler for å skjule evt ting fra innholdet. Men blir det ikke vanskelig å opprettholde en diskusjon om boka da? Derfor skriver jeg bare generelt om bøkene jeg mener noe om. Men jeg tåler å bli "satt krav til", som dere sier, men det er noen hensyn å ta.

Jeg tror noen ikke helt forstår at de starter en ny tråd når de skriver i "Si hva du mener om boka", kanskje de tror det er der kommentaren skal skrives. Den setningen er kanskje litt forvirrende for nye her inne.
Inntil noe annet kommer på plass hadde det kanskje hjulpet og byttet om på linjene, og la "Dette starter en ny diskusjon" stå øverst. Kan hende blir det lettere for noen å kommentere i en tråd som er allerede er der.
En "oppskrift" der tror jeg kanskje hadde hjulpet og be folk se etter om der allerede er en "tråd".

I går ble jeg ferdig med boka. Jeg kan ikke huske siste jeg brukte så lang tid på en bok, men så var da også leseopplevelsen en av de største.

For en genial roman! Metaperspektivene, komikken, leken med sannhet versus historiefortelling...alt dette ville fått meg til å kalle boka "postmoderne" om den ikke hadde blitt skrevet for fire hundre år siden. Jeg ble rett og slett tatt på senga over hvor selvbevisst romanen var, i positiv forstand.

Og om karakteren Don Quijote selv er minneverdig nok, så endte Sancho Panza opp som en av mine største litterære helter.

Jeg tror mange er enig med deg, Sisyfos. Men jeg har også erfart at det er endel her som blir provosert over å bli satt krav til. "Dette skal være et nettsted for alle" og "folk må få skrive hva de vil", o.s.v.

Det som forundrer meg er at troen på at hver enkelt har mulighet til å strekke seg etter noe bedre, stadig blir forvekslet med arroganse og "elitisme". Det vil nok innlegget ditt også bli.

Jeg ser mange "kjente fjes" i kolonnen over Aktive bokelskere og Snakket sist. Dvs bokelskere som er komfortable debatanter (misforstå meg rett). Andre bokelskere er litt på søken, litt skummelt å debattere, men likevel lysten på engasjement.
Her kan kanskje f.eks diskusjonstemaene "Boklek: Oppdag ditt ord for dagen", "seksordsnovelle" eller "bøker for 10åringer?" være en fin start? Det kreves ikke lange innlegg og svarene er høyst subjektivt og individuelle.

Man kan trille terning hvis man har lest bøker og som man ønsker å fremheve (elsk/hat?), men ikke vil lage lange omtaler. På den måten får man uttrykt noe uten mange ord.
Søker man opp andres omtaler av bøker, er det enkelt å gi stjerner til de som man føler seg enig med. -Et fint alternativ til 3ordsinnlegget; Enig med deg!

Selv kastet jeg meg uti, og erfarte litt etterhvert. Hvis alle gjør som meg, innser jeg at vi aldri får samlet flokken ;o)

Du trenger ikke å være redd for at du spiller djevelens advokat i dette tilfelle. Dette har vi tatt opp uendelig mange ganger tidliger, men det blir ikke bedre. Noen er kanskje ikke klar over hvordan forumet virker og sjekker ikke om det er skrevet noe før, noen vet kanskje ikke at den lille kommentaren deres kommer fram for all verden, - og noen? Tja, ikke vet jeg.

Og de som har lite å si kan vel heller henge seg på en allerede eksisterende tråd og komme med sine setninger der i stedet for å opprette ny tråd.

Sjekk Andre sitt svar ad mange tråder på en og samme bok her: <http://bokelskere.no/tekst/79334/>

For de som skulle være i tvil om nazistenes omfavning av Nietzsche var berettiget eller ikke, kan disse spredte sitatene gi et visst inntrykk. Alle er hentet fra Ecce Homo, Nietzsches selvbiografi - om man vil - hvor han reflekterer over sine egne verker. En stor porsjon av dette verket går med til å lange ut mot tyskere (og det nye tyske Riket) og antisemittisme.

Jeg elsker å gjøre rent bord. Det hører til min ærgjerrighet å gjelde som forakteren par exellence av tyskere.

Om jeg tenker meg en art mennesker som strider mot alle mine instinkter, så blir det alltid en tysker ut av det - eller en antisemitt.

[...] dermed har de [det tyske folk] på samvittigheten alt det som kom, som idag finnes, denne mest naturfiendtlige sykdom og ufornuft som finnes, nasjonalismen, denne névrose nationale, som Europa er syk av, [...].

Annet lærd storfe har for sin del mistenkt meg for darwinisme.

Og tilsist, hvorfor skulle jeg ikke gi uttrykk for min mistanke? Tyskerne vil også når det gjelder meg forsøke alt for å føde en mus ut av en veldig skjebne. [...] – Akk, hvor jeg i dette tilfelle ønsker å være en dårlig profet! . . .