Bokelskere.no

Yann Martel, forfatteren av Life of Pi, fant ut at den kanadiske statsministeren trengte kulturelt påfyll. Han har sendt ham én bok hver 14. dag i snart 4 år, med følgebrev.

What is Stephen Harper reading?

Følgebrevene er på ca 2 sider tekst, og har bakgrunnen for hvorfor de er med i lista. Jeg har følgelig ikke brukt mye tid på å skrive omtale her, men henviser til Martels omtale istedenfor.

Prosjektet er nå avsluttet, etter 100 bøker. De utgavene som Harper fikk tilsendt kan du finne på linken over. I denne listen har jeg brukt norske oversettelser så langt som jeg klarte. Der jeg ikke fant norske utgaver har jeg brukt engelske.

Lister her på bokelskere kan inneholde 100 bøker, som i utgangspunktet skulle være tilstrekkelig. Imidlertid består noen av bøkene på Martels liste av mer enn en bok, og iblant har jeg tatt med både norske og engelske utgaver. Jeg har derfor bare fått med tom. nr 93 på Martels liste. De resterende er:

• Book Number 94: The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian, by Sherman Alexie

• Book Number 95: Cakes and Ale, by W. Somerset Maugham

• Book Number 96: Six Characters in Search of an Author, by Luigi Pirandello

• Books Number 97: Paul à Québec, by Michel Rabagliati, Le géant de la gaffe, by André Franquin, and Le lotus bleu, by Hergé

• Book Number 98: Sir Gawain and the Green Knight

• Book Number 99: A History of Reading, by Alberto Manguel

• Book Number 100: Scorched, by Wajdi Mouawad, translated from the French by Linda Gaboriau

Kanskje jeg skal bruke lista som leseliste for meg selv også?

Boken er en monolog fortalt med en så sikker og distinkt stemme, at den har vært med meg siden jeg leste den. Særlig stemningen knyttet til å være fremmed, i flere betydninger, i en storby, er så godt beskrevet at det nesten ble "romlig" for meg. I dette har filmen "Lost in Translation" noe felles med "The Catcher in the Rye".

Dag Solstads sko er så veltråkkede at de ikke kan gå feil. Alt han skriver blir til gull. Meninger som i andres penn ville ha blitt banale blir hos Solstad både ekte og komiske. Dag Solstad föles på en måte som den norske Roth. Mye av det samme, men alltid i mindre skala. Mer hverdagslig og norsk, kan du si. Hovedpersonen er ikke den store anerkjente forfatteren, men den lille, smått selvhöytidelige lektoren. Han plages ikke av testikkelkreft, men av en vedvarende hoste. Han har ingen unge elskerinner å handskes med, men en og annen trasig far-sönn relasjon som spöker.

I 17. Roman möter vi igjen hovedpersonen fra ”Ellevte roman” (1992) Björn Hansen har värt i spjelet for bedrageri og skattesvindel og har pga dette har kuttet kontakten med alle han engang kjente. Etter endt soning starter han opp på nytt, blandes inn i tvilsomme affärer og pensjonenrer seg i planlagt tid. Han tar opp kontakten med sönnen han ikke har sett på 20 år og tar initiativ til et besök hos sönnens familie, som ender med flukt.

Alle disse hendelser, väre seg innenfor eller utenfor lovens rammer, virker som hendelser andre har slengt etter vår hovedperson. Aldri noe han selv har valgt eller bestemt seg for å delta i. Som et uskyldig lövetannfrö föres han rundt med vinden. Litt kriminallitet der, litt fruktimport her. Oisann nå er vi på et tog til Bö og der bor jo jammensann vår sönn. Som om verden er scener og kulisser bygd opp rundt Björn Hansen og han selv er den viktigste brikken i et veldig stort og merkelig spill. En vennlig og hverdagslig verson av prossessen. Eller livet, da, som man også kan lese det som. Man har jo sjeldent kontroll selv når man har det. Ens horisont er så trivelig när og konsekvensene er alltid for mange for å holde rede på.

Dag Solstad er så himla bra. Nok en mannlige, norsk og middelaldrig forfatter med luftig, kröllet sveis. Og så bra, så bra, så bra. Kvalitet i hver en kröll

Hele Tomas Berhards forfatterskap er et rasende oppgjør med det hyklerske establissementet. Han finner ingen formildende omstendigheter for det borgerskap han selv ufrivillig er omsluttet av. Hans roman "Trær som faller" medførte rettsak og stor ståhei i hjemlandet.

Hm... Jeg har jo lest så lite at man skulle tro jeg nettopp hadde lært det, men fra det meget snevre utvalget mitt ville jeg tatt med meg Shantaram, Extremely loud and incredibly close, The book thief, Pinnsvinets eleganse og en ettbindsversjon av Harry Potter. Sistnevnte finnes sikkert ikke, den høres grusomt upraktisk ut med 3599 sider, men alt er lov på Bokelskere?

Jeg dør sikkert med "verdensanskuelsen til en femtenåring" (fnis) siden jeg ikke velger en eneste klassiker med motstand og mange lag osv, og bare kjente bøker, men det er ikke så farlig. Jeg får uansett akutte konsentrasjonsvansker når jeg hører bølgeskvulp, og jeg tror ikke passerende meteorer og grønne menn er spesielt avslappende heller. Så jeg kjører safe. ;)

Slike lister liker jeg! Jeg ser for meg at hele trilogien til Abu Rasul (som han med en fellesbetegnelse kaller for skandinavisk misantropi)passer fint inn her: "The Coca Hola Company", "Mact und Rebel" og "Unfun". Vil også nevne "Latours katalog" av Nikolaj frobenius. Samtidig tenker jeg at dekadanseromanene også bør inn her. Noen eksempler er "Mot kveld" av Tryggve Andersen, "Sensitiva Amorosa" av Ola Hanson, "Brügge-den-døde" av George Rodenbach og selvfølgelig selve dekadansebibelen: "Mot Strømmen" av Joris-Karl Huysman. Spør du meg, er dette et herlig knippe bøker:)

"Kan en bok være god bare på grunn av at den åpnet tårekanalene?" - Nei. Kort og godt. Løk åpner også tårekanalene uten å havne på favoritt-boklisten.

Mine egne tårekanaler er så hyperaktive ovenfor fiksjon at de slett ikke er en målestokk for noe som helst - men det at jeg griner av bøkene jeg leser, betyr ikke uten videre at jeg leser det som faller i kategorien "tåreperser", selvsagt. I bunn og grunn vet jeg knapt hva det referes til - mine sjanger- og språk-preferanser setter effektivt stopp for at jeg skal bry meg om norske bestselgerlister i det hele tatt.

Men, du stiller spørsmål ved hvorvidt det å grine av en bok, er et kvalitetstegn i seg selv. Jeg tror det ofte oppleves slik fordi man da har konkret "bevis" på at bokens handling engasjerer og fenger - og det tror jeg ikke er noe en roman taper på, uansett hvordan man ellers vurderer den?

Å kunne gråte er en gave. Det å kunne gråte over trivialiteter, sorg og glede. Selv så er jeg av den typen som gråter der andre ikke gråter (tror jeg). I bøkenes verden kan jeg gråte over ting jeg kjenner meg igjen i. I sorgreaksjoner som er kjent smerte. Ved situasjoner der folk forsvinner, kjenner igjen smerten som de etterlatte sitter igjen med. Håpet og smerten. Da griner jeg da. Dette er en erfaring jeg har kjent på kroppen og den sitter så godt i ryggraden at den aldri forsvinner. Ellers så kan jeg gråte over en setning i forbifarten f.eks en tanke eller et ord på veien sagt av en bestemor eller bestefar. Såkalte tåreperser i form av bøker, film eller såpeopera biter ikke på meg. Da det er forventet sørgelig og man møter opp med lommetørkle i hånda, det er for meg utenkelig. Men jeg forstå at andre gjør det.

Syns ikke du er følelsesmessig frakoblet. Ingen av oss er skrudd likt sammen. :o)

Godt spørsmål! Jeg har i det siste forsøkt å være mer bevisst på hva som får tårene til å presse på når jeg leser eller ser film. For min egen del legger jeg merke til at det ikke holder med lidelse og tragiske skjebner i seg selv, for slike fortellinger kan selv den mest middelmådige forfatter koke sammen. Jeg gråter ikke hvis jeg ikke opplever boka eller filmen som god kunst, merker jeg.

Du har nok rett i at tårepersene selger godt, men jeg synes det er rart om man fortsetter å gråte etter å ha blitt utsatt for den samme malen gang etter gang. Til slutt vil man kanskje gjennomskue disse forfatterne og søke etter noe mer komplekst, for man kan vel ikke gråte av det man gjennomskuer?

Jeg kan plutselig bli våt i øynene av vakre passasjer som kommer overraskende på meg. Et eksempel er sitatet jeg har lagt ut her på siden til Odysseen, hvor en stemme fra dødsriket kommer med et ønske om å få reist en åre på sin grav. Her er det mye som klaffer: bildene som vekkes inne i meg, språkføringen i den norske oversettelsen, samt den følelsen av noe som er forbi og ugjenkallelig, som formidles gjennom den dødes ønske. Jeg vil ikke si at dette er noe billig triks fra Homers side.

Jeg blir også grepet av karakterer som viser seg å hente fram edle egenskaper selv når omstendighetene taler i mot det. Dette gjøres nok også i tårepersene, men jeg mener det kan gjennomføres på en mer meningsfull og elegant måte, slik som i Cormac McCarthys The Road, hvor det ofte er samtalene og farens tanker om sønnen som er det gripende, ikke det faktum at de har det vondt. "If he is not the word of God, God never spoke". Tenk at man kan tenke noe slikt om sin sønn!

Ser poenget, men under kostymet gråter kanskje klovnen?

Beæret over at forslaget ble inkludert :)

Vel, nå modererer du deg veldig i forhold til hva som var utgangspunktet ditt, som Ann Christin er inne på. Og det er bra.

At du ikke har kritisert nivået her er ikke riktig, for det er ikke lenge siden du skrev ting som "syklubb for damer", "flau over å være medlem", "lenge leve middelmådigheten", o.s.v. Om det var humoristisk ment har egentlig ikke noe å si, for ved åpne på denne måten er diskusjonen dømt til å få et skjevt utgangspunkt. At du nå føler deg "skutt i fillebiter" synes jeg er pussig, ettersom det var du som la opp til en konfronterende tone. Det er nok ikke kritikken din i seg selv, eller ditt ønske om en bedre nettside, som får folk til å fyre av mot deg.

Jeg synes det er vel og bra at du ønsker en møteplass for utveksling av kunnskap og debatt om litteratur, selv om jeg altså ikke er helt enig i at en større medlemsmasse kommer til å føre til en nivåheving. Og jeg synes du legger lista litt for høyt, ihvertfall lista for å starte diskusjoner, ved å si at du selv ikke er i stand til det. Det tror jeg nok du er. Du kan vel stille spørsmål som utgangspunkt for diskusjon, uten å ha så mye ballast fra før? F.eks.: "Hva tror dere Kafka forsøkte å uttrykke i romanen Prosessen"? Det krever ikke mye å stille et slikt spørsmål, men det kan kanskje få i gang den type diskusjon og meningsutveksling du ønsker deg.

Det kommer veldig an på ståsted og erfaring hva en får ut av en bok. Personlig har jeg ikke vært nærmere Afghanistan enn på charter i Tyrkia, og det kvalifiserer ikke til noe som helst enn at jeg har erfart at tyrkere er ekstremt gode på piratkopiering.

Det jeg mener å si er at Tusen strålende soler sikkert ga meg noe mer enn det muligens vil gi deg. Jeg ble selvfølgelig underholdt, men jeg lærte også en del om samfunnet på den tiden og hvor jævlig mange har det, og da spesielt kvinner. Om dette er subjektivt og ukorrekt og farget av forfatterens eksil etc er jeg ikke så opptatt av, men jeg forstår at andre kan være det.

For meg handler det om å bygge seg opp erfaring. Var mye mer ukritisk til det jeg leste tidligere og er stadig i utvikling, men jeg faller gjerne og ofte tilbake til underholdningslitteraturen. Krim for eksempel er fort og grei virkelighetsflukt som det er ok å koble av med. Styrer som regel unna kjærlighetsromaner av den litt klisjeaktige typen med helter og jomfruer i nød eller hva de handler om, men leser gjerne litt rare bøker. Hører for tiden Norwegian wood på lydbok, en bok jeg aldri hadde valgt å lese selv, men den har vel mye av det du ser på som god litteratur vil jeg tro. Mange tragiske skjebner, eksotisk miljø, hverdagsliv og realisme. Den er god og jeg blir helt hensatt/ oppslukt/ følelsesmessig engasjert av alt det tragiske og det trivielle som forfatteren klarer å komponere til noe vakkert, skjørt og underlig med en utmerket språkbruk.

Men altså, noen ønsker også bare å slå ihjel tiden, og hvorfor ikke gjøre det med en bok. God natt!

Dette er listen min over bøker som omhandler Nord-Korea og Koreakrigen som jeg har lest eller holder på å lese. Listen er ikke så lang foreløpig, men det vil den nok bli!

Bøkene er rangert, slik at de beste er øverst!

Se også min liste over bøker jeg har kjøpt i Nord-Korea

Jeg hopper uti og bretter ut som vanlig,hehe. Jeg kan ikke komme på at jeg noensinne har grått av å lese en bok, så den følelsesmessige kalde er nok jeg, men jeg har masse empati. Kan det være at jeg har lest feil bøker..., eller muligens helt riktige, siden det i følge deg er de tårvåte som er middelmådige; eller misforstod jeg? Ikke så greit å vite egentlig. De som forstår seg på det kan jo evt ta seg en kikk i boksamlingen min og se om jeg har noen obligatoriske gråteperser... "Tusen strålende soler" kommer sikkert inn under den kategorien, men nei jeg gråt ikke, men jeg følte sterke følelser (alle gråter jo ikke like lett).

Jeg er enig at tåreflom ikke er godt nok som standard for om en bok er god eller ikke. Da hadde jo ingen av de bøkene jeg har lest vært særlig gode, med tanke på mine tørrlagte øyne;) Jeg kan dermot bli litt våt i øyekroken og få en klump i halsen av å se Extreme makeover (oppussing) på tv3, som er et fryktelig konsept..rare greier.

Bøker som engasjerer og utfordrer meg på flere plan derimot, de betrakter jeg som litt over gjennomsnittet gode.

Nei, tårer er subjektive og ikke til å stole på;)

Leste lista og tenkte først at her har jeg nok ikke noe å bidra med, men etter å ha lest det du skrev flere ganger, samt omtalen av Fight Club begynte jeg faktisk å tenke på Erlend Loes Doppler. Her er mannsrollen i krise, og som konsekvens flykter hovedpersonen fra hverdagens oppussing av baderommet ut i skogen for å leve på en alternativ måte som jeger og sanker. Under et språk som på overflaten ser nesten banalt ut og som også skaper mye humor, har Loe bearbeidet en dypt alvorlig tematikk. Ser jo at du går for bøker som graver dypt, men Doppler bør faktisk ikke undervurderes mener jeg.

Mulig jeg skyter langt utenfor blinken her ;)

Dette liker jeg! Anbefaler deg forøvring å sjekke ut Eirik Røkkums liste med lignende tema, regner med at du finner mange godbiter der! Lista finner du her

Anbefaler "The Room" av Hubert Selby Jr. til spesielt interesserte. Den er en selvskreven, om noe ukjent, kandidat i forbindelse med listen din. Hovedpersonen er et offer for systemet, i likhet med Josef K. Forskjellen er at Selbys bok ikke skildrer prosessen i seg selv, her beskrives kun en innestengt manns fortvilte maktfantasier. Desperasjonen blir gradvis verre, de grafiske skildringene stadig mer ubehagelige, misantropien er nærmest uutholdelig og det fantastiske språket pulserer i takt med mannens utilslørte angst. Ekstremt virkningsfullt og særdeles fascinerende.

Da jeg så innlegget ditt i går, bestemte jeg meg først for ikke å svare. Grunnen var slett ikke påstanden din om at navnet ”bokelskere.no” er pretensiøst og klissete –noe jeg for øvrig er uenig i: navnet er for meg akkurat passe folkelig, slik at de som ikke nødvendigvis er tilhengere av store, klassiske verker også kan bli interessert, i tillegg er navnet dekkende for akkurat det denne nettsiden skal være: et sted for mennesker som liker, elsker!, bøker - det var heller den siste kommentaren din som stoppet meg:

Får vel lite støtte i dette uansett, men regner med bredere støtte fra gutta enn damene av en eller annen grunn.)

Fikk rett og slett for meg at du ikke var særlig interessert i hva vi damer måtte mene om saken. For selvsagt er det jo sånn at alle damer bare må elske alle navn som inneholder ordet elske? Kan ikke si at jeg noensinne har vært flau av å ta ordet ”bokelskere” i min munn, men tross alt er jeg jo bare ei dame..

I det neste innlegget ditt sier du en del som jeg er enig i, blant annet skulle jeg ønske at enda flere meldte seg på i diskusjoner om bøker. Da jeg var inne på siden din for å se hva du har skrevet i tiden som medlem, la jeg merke til at bare noen få av innleggene dine omhandler ei spesifikk bok. Kast deg ut i det! Start en diskusjon! Jeg er sikker på at det er flere enn deg der ute som ønsker å snakke om akkurat den boka du er interessert i. Det å diskutere bøker er noe av det jeg liker aller best ved denne nettsiden.

Det var slutten på dette innlegget som fikk meg til å svare deg:

Her er potesialet større enn å bare være syklubb for noen leseglade damer.

Jeg synes faktisk det er ganske provoserende at du hele tiden hentyder negativt til damer. Mener du virkelig at det er så stor forskjell på kjønnene og at denne boksiden bare er som en syklubb? Er det ikke interessant å lese hva en av det annet kjønn måtte mene om ei bok, eller for den saks skyld diskutere med ei dame? For min del synes jeg det er interessant å diskutere bøker med andre som er opptatt av litteratur, verken kjønn eller alder spiller noen rolle; det er hva personen sier og mener som er det interessante når en diskuterer.

Vel, kanskje du har et poeng, tross alt: min og din oppfattelse av tingenes tilstand er så forskjellig at det er godt mulig en diskusjon mellom oss fort ville falt steindød til jorda.

Jeg har lagt merke til at mange bokelskere åpner en ny diskusjon/tråd om bøker som allerede er omtalt flere ganger. De fleste får null svar, noen to - tre, (noen ytterst få mange).

Når du får lyst til å starte en diskusjon/tråd om en bok, forslår jeg derfor at du:
- klikker på bokomslaget
- ser hvor mange ganger boken allerede er omtalt
- finner en diskusjon/tråd som du kan henge deg på

Diskusjonene blir straks mye mer interessante om vi samler flest mulig synspunkter i én tråd, enn om vi sprer dem utover i mange, tynne tråder.

Det er ikke så vanskelig :-)