Bokelskere.no

Det finnes gode sentimentale romaner og det finnes svææært dårlige sentimentale bøker. Dette henger vel med at det er vrient å skildre følelser overbevisende, men likevel veldig mange som prøver, for hva annet er det igrunn å skrive om? ...

Noen forfattere vet hvordan man bør dekorere ... det er vel som å innrede et hus, man skal kjenne måtehold, ikke slenge rundt krimskrams, glansbilder og porselensfigurer og male tapeten i gult, grått og grønt. Selvsagt blir man en anelse flau hvis man står mellom veggene til et slikt hus, ja kanskje endog uvel.

Jeg skjønner at du blir skeptisk til oss Knausgårdsauer. :) Det er en ærlig sak. Jeg har egentlig også en sånn mot-strømmen-greie om å ikke ta alt som er populært for god fisk. Jeg var skeptisk til Min kamp jeg også på grunn av hysteriet. Men samtidig er jeg veldig svak for personlige historier og folk som skriver litt "tabu", så det var vel derfor jeg til slutt bestemte meg for å hoppe i det.

Shantaram, og mange andre bøker, fortjener mer oppmerksomhet enn Knausgårds bøker, det er jeg enig i. (Det er mulig Shantaram fikk mer oppmerksomhet i Australia?) Men oppmerksomhet blir aldri rettferdig fordelt. Det er visst bare sånn det er...

Jeg har lest ham på norsk og engelsk - fransken min strekker dessverre ikke til - og synes han er veldig umiddelbar i språket. Her og nå, om du forstår.

I forordet står det at narrative kommentarer ikke er brukt, altså at boka bare består av replikker - ikke at boka ikke er narrativ. Det er to forskjellige ting.

Jeg har ingen betenkeligheter med å gi denne en sekser, jeg... Den var underholdende - og til tider kjedelig, ja, men det synes jeg bare er positivt for denne romanen i og med at køer i utgangspunktet er ganske kjedelige - troverdig, og selv om boka bare består av replikker var det lett å se handlingen for seg. Og i denne boka får man et nytt perspektiv på køkulturen i Russland på den tiden - man skjønner at køståing ikke var en ulidelig kjedelig plikt, men et sosialt lim.

En spennende og aktuell diskusjon, ja så sannelig! Det som for meg skiller fiksjonen fra "den selvbiografiske roman" er nok de ulike genrenes forhold til nettopp sannhet. Det synes meg paradoksalt at de samme postmodernistene som hevder at forfatteren er død etc etc føler en trang til å utbrodere om seg selv, gjøre forfatteren til bokens fokalpunkt, ja endog dens hovedperson. Joda, forfatteren er ikke en objektiv størrelse, men å gå så uttrykkelig i motsatt retning er vel heller ingen løsning, og en nokså tørr løsning, mener nå jeg, på litteraturens vegne. Det kan godt hende at det gamle forfatteridealet er en naiv forestilling - men likevel, en fin og anvendelig forestilling! Som leser møter jeg på mer sannhet i de små glimtene jeg får i hjernebarken av å gjøre meg mine egne tanker og få mine følelser i brann, noe jeg har mye lettere for å gjøre av å lese en fortelling, et format som gir meg en slik mulighet; et format som skaper et sterkere og mer personlig bånd mellom meg og verket enn det en postmoderne, selvbiografi til nå har maktet, uansett hvor mange intime detaljer – intime hemmeligheter? - som der er blitt presentert. Et poeng kan vel være at den selvbiografiske romanen ikke skaper et bånd mellom verk og leser, men mellom leser og forfatter, og det må jeg innrømme vekker mange motforestillinger hos meg og er grunnen til at jeg skriver dette.

Den gode fortelling (og den gode litteraturen, vil jeg mene) er ikke den som presenterer svar, men den som stiller spørsmål. I selvbiografien kan det vel synes at forfatteren har alle svarene - og grunnen til at boken er skrevet er nettopp for å gi disse fra seg, hva nå motivet for dét måtte være.

Nåja, dette ble rotete! Jeg bør vel fylle opp kaffekoppen, jeg også.

Alt en forfatter skriver og finner på har vel mer eller mindre bevisst grobunn i forfatteren selv. Dette er naturlig, vil noen si, og jeg må si det også. Likevel, en forfatters evne (eller kall det gjerne viljestyrke) til å distansere seg fra sitt eget liv og makte å skape noe – hvordan formulere det? - noe organisk og allment fra sin subjektive og forsteinede erfaring: med andre ord, dikte opp karakterer og en fortelling som er formet av ens eget liv (gjerne ubevisst), men som tilfører glede og annet godt til andres tilværelse.

Jeg mener altså at dikterkunsten er en fortellerkunst, ikke en bekjennelseskunst. Jeg foretrekker forfattere med skapertrang, ikke en trang til å legge sine lidelser, gleder og betraktninger over på meg. I så måte er jeg en aristoteliker - illusjonen og katarsisen er det jeg søker når jeg åpner en bok.

"Hva er ekte?" spør jeg på din oppfordring. Det kommer helt an på hvordan det er skrevet, ikke formatet. Men at det er blitt en aldri så liten trend at formatet skal være bevisst personlig og selvbiografisk - og en trend som såvel lesere, kritikere og forfattere synes å nikke bifallende til – er sørgelig. Nåvel, det mener ihvertfall jeg. God gammeldags fortellerkunst og skaperglede er det jeg finner mest givende å lese. Tolkien skrev i "On Fairy-Stories" noe slikt som at det flotte ved å lese fortellinger, er at man kan vandre gjennom Moria og oppleve eventyr og ta til seg den lærdommen som der er å finne – den lærdommen som Brorskapet kjøper ved å betale med blod og tårer – men i motsetning til Brorskapet slippe å risikere sitt liv og sin helse. Gir ikke det mening?

Dette er ikke et stort problem, men jeg har oppdaget at en del bøker ikke har likt antall eiere, til tross for at det dreier seg om samme bok (men ulike versjoner). De er på en måte ikke ”koblet sammen”..

Så problemet er vel at det at bøkene er ett verk, men blir behandlet som to eller tre… De ulike versjonene av samme bok har ulikt antall eiere, diskusjoner og terningskast.

Eks 1: ”The colour of magic” av Terry Pratchett.

The colour of magic 1

The colour of magic 2

The colour of magic 3

Eks 2: ”New Moon” av Stephenie Meyer

New moon 1

New moon 2

Er det mulig å slå sammen, eller på en måte koble sammen ulike versjoner av samme bok? På de fleste bøkene er det jo ikke slik, så hvorfor skjer det på noen? Er det pga litt ulik tittel?

Opp gjennom tidene og fremdeles den dag i dag har det eksistert, og eksisterer en del bøker som er/eller har vært forbudte innenfor enkelte områder.

Bakgrunnen for at noen bøker forbys varierer veldig, men kan ofte settes i sammenheng med politikk, religion eller andre faktorer som landenes myndigheter er særskilt opptatt av å holde innefor visse rammer.

Noen har bare vært forbudt periodevis, mens andre er det den dag i dag:)

Alle som måtte ha forslag til bøker de mener hører under denne listen, feel free til å si fra!:D Eller har tilleggsopplysninger/korrekturer i forhold til det som står også. Jeg vil at denne listen skal bli omfattende og mest mulig korrekt:)

Jeg vet det ikke bare er jeg som synes det er tiltrekkende med forbudte ting...

For det første er "Redderen i rugen" en veldig bra og riktig oversettelse. Hvis man mener at det er merkelig å kalle seg for en redder i rugen er det fair, men det er like merkelig på engelsk som på norsk. Jeg føler meg rimelig sikker på at Salinger gjorde dette "merkelige" valget med fullt overlegg. Hovedpersonen sammenligner barnas verden med å spille ball i en rugåker. Altså et sted hvor barn, vertikalt utfordrede som de er, ikke ser sine omgivelser klart. Holden er litt eldre enn de andre og har kommet til stedet der åkeren slutter i et stup. Altså: Han er på vei inn i de voksnes verden. En verden av korrupsjon og dårlig moral. Holden føler at han må være redderen som står i rugen, ved stupets kant, for å redde alle de barna som kommer løpende i blinde gjennom rugen og vil komme til å styrte utfor. Altså: Redderen i rugen. Det er fint med velformulerte og oppfinsome oversettelser av totalt uoversettelige orginaltitler, men når den direkte oversettelsen er perfekt, nøyaktig i trå med historien og dessuten essensiell i forhold til forståelsen av verket, vil det hele stille seg ganske annerledes. Jeg mener ikke å være ufin, men må inrømme at jeg er overrasket hvis det forholder seg slik at dere er misfornøyd med en tittel bare fordi den er såpass merkelig at man må tenke litt for å finne mening i den? For meg, som ivrig leser, er det i hvertfall ofte slike grep som skiller det geniale fra det banale innen litteraturen.

For det andre er det min mening at de som tror "Redderen i rugen" er en bok som skal hjelpe ungdom til å forstå seg selv bommer fullstendig. Den er derimot en advarsel til de voksne. Barn faller utfor stupet til sist uansett. Når man blir voksen glemmer man derimot alt for raskt at det er essensielt at vi prøver å forstå de som er barn og ungdom.

P.S Å mene at denne boken har mistet sin aktualitet er forøvrig, etter mitt syn, et varsel om at man kan være en del av den voksenmentaliteten forfatteren advarer mot.

Hei Sisyfos! Dette er det første kritiske blikket jeg har sett er blitt kastet på litteraturen av Ayn Rands bøker her inne på dette nettstedet... Jeg har ikke lest den akutelle boken du viser til, men jeg har lest hennes debut bok "We the living". Den viste seg å være absolutt en god skildring av umenneskelige tilstander i Russland i mellomkrikstiden. Dog er det slik, slik jeg har forstått det, at Ayn Rands litteratur, som ble skapt etter at hun flyttet i eksil i USA, inneholder mye av det tankegods som Dagens mer radikale høyreside i norsk politikk bygger på... Etter som jeg ikke har sikre refferanser her, så kan jeg ikke referere til annet enn en lengre dokumentar om Ayn Rand som ble sendt på NRK P2 med blant annet refferanser til dagens FrP. Dette vil sikkert overraske mange her inne... Og det overrasket meg også. Men jeg kan se at en persons reaksjoner på et strengt kommunistisk system som det russiske utviklet seg til i mellomkrigstidenrakst kan føre til en forherligelse av et radikalt kapitalistisk system og dermed også et menneskesyn som kan gå radikalt i en høyreradikal retning... I det lys kan det jo i grunn forstås at slik litteratur med en sterk stemme som vil formidle en menneskesyn på en engasjerende måte vil vekke inspirasjon. Men som du sier.. det er verdt å se etter hva som står skrevet mellom linjene.. Et lite innspill til ditt kritiske blikk her altså...

De må passe på å få aksenten korrekt, herr Jensen. Den er vrang. Etter det jeg har lest av andre, er den formodentlig like vrang som Dem selv.

Stjernen fikk De ikke for innholdet, men for Deres vakre ytre, som minner ikke så rent lite om en hvit versjon av Tele2s svarte får.

Ah selvfølgelig: enten blir man simpelthen så nedfor og skakkjørt av å lese denne at man ikke engang makter å fullføre, eller man trekker et lettelsens sukk, omtrent som når man våkner av et mareritt og det sakte går opp for en at det bare var en drøm, fordi man er der man er og fordi man ikke alltid deler hovedpersonens evige halvtomme glass. Man fatter fornyet håp på egne veier. Det er rett og slett umulig å ikke glede seg over sin egen optimistiske fortreffelighet...

For dem som opplever og persiperer verden slik hovedpersonen gjør, identifiserer seg med samme, vel... fanden vet...?

"Ungdom" fant jeg på engelsk i ei korg på Narvesen.Den ga meg den største litterære overraskelsen i mitt liv.Jeg elsker denne boka for sin nakne realisme,og forfatterens ærlighet når det kom til umodne og diffuse ambisjoner om å bli "noe med kunst".Den ga meg tilbake noe av min opplevelse av bl.a. ensomhet fra min trasige tid som kunsthistoriestudent i Bergen.Gråten i halsen.Hovedpersonens fantastiske mangel på evne til å leve livet!

Det er von i hengande snøre - og det er det denne fabelaktige historien fra Hemingway handler om. Potensialet, håpet og troen på at en får fatt i den store fisken som gir en selvrespekten tilbake er beskrevet på en måte som selv jeg, som er middelmådig fiskeinteressert, klarer å forstå handler om langt mer enn en fisk.