Bokelskere.no

Ojoj. Her var det jo mye klassiske gode bøker, men det er tydelig at enkelte grupper/sekter har mobilisert kraftig. Her er jo både scientologisektens L Ron Hubbard, og objektivistkultens Ayn Rand ute med flere bøker, som kanskje er mer kjente for sitt noe spesielle innhold, enn for sin litterære kvalitet.

Det er vanskelig å si noe som kan beskrive denne boken. Jeg ville ikke kalle den depressiv, melankolsk osv, som kanskje man umiddelbart får lyst til å kalle den. Jeg synes den er herlig håpefullt svart. Jeg synes den er deilig i sine inngående dissekering av...ikke svartsinn, men tomhet kanskje. Den klarer på en fantastisk måte å gi liv, og innhold til tomheten. Paradoksalt nok, og hva annet enn paradokset kan beskrive hva vi bedriver.

Det er vel unødvendig å si at jeg anbefaler alle å lese denne boken. Den er innvollsrøskende, og konsis, uten et eneste overflødig ord.

Eg får vond smak i HJERNEN av slikt.

For meg dreier ikke dette seg om å kunne tenke selv, være oppegående eller vitebegjærlig. Fordi selv om en måtte kunne og være alt det, så er en avhengig av en kritisk offentlighet for å være opplyst.

Og disse bøkene er for meg mer produkt av sin samtid, enn kun en tilfeldig vinkling på et konfliktstoff. Og jeg er ganske sikker på at en gjennomgang av kommentarstoffet i mange aviser de siste årene vil vise et flertall av historier som er inspirert av den samme tidsånden, som disse bøkene eller samtaler rundt helt vanlige kjøkkenbord. Maktforholdene i verden har en tendens til å virke sånn at populærkulturen oftere spiller på lag, enn stiller spørsmål ved det verdensbildet som råder. Før muren falt ga den røde fare og sovjetiske spioner mye godt underholdningsstoff, og var samtidig med å vedlikeholde folks oppfatning av å leve i en todelt verden. Alle fordommer må bygge på en kjerne av sannhet. En karikatur også, skal den ha noen funksjon.

Når det gjelder arabere (afghanere omfattes, selv om få er arabere) kvinner og Islam har vi et flere århundrelangt reservoar av historier om det mystiske, seksuellt ladede (harem og slør), farlige (sabler, ørner og intense blikk) og primitive (ære, beduiner, ørken og vold) å hente vårt tolkningsapparat i fra. Og dette preger oss selvsagt når vi leser. Houssein har med sine bøker skapt historier som passer inn i denne tradisjonen og svarer til våre forventninger og fordommer. Han har på en måte lagt et nytt kapitell til en tradisjon som blir så sterk, at summen av alle framstillinger nærmest framstår som en sannhet, der jeg deler din oppfatning om at EN sannhet ikke finnes. Det er ikke bare romanforfattere som har latt seg friste til å lage enkle historier basert på gammelt tankegods, det har også verdens beslutningstagere.

Så disse bøkene er ikke så viktige for meg i seg selv, men jeg synes det er lærerikt å se de som en del av noe større.

A serious man er forresten en veldig god film:-) Og utvandrere kan lære oss mye i sine oppfatninger av gjøren og laden i moderlandet. Deres virkelighetsbilde er ofte beviser på at enhver kultur består av mange kulturer og individer, som er i stadig endring.

Årstid i helvete av Arthur Rimbaud er noe av det særeste jeg har lest. Rimbaud skrev verket da han var 19 år gammel og jeg som leser opplevde det som både svært kryptisk og symboltungt, og selvsagt fascinerende! Her kan du lese mer om boka, om du er interessert.

Etter min mening er Naked Lunch et lite mesterverk, og den gjorde dypt inntrykk på meg som tenåring. Har til dags dato ikke lykkes å komme over noe verk som skildrer fri assosiasjon på en like god måte (er ikke særlig begeistret for poesi..). Med det samme vil jeg dessuten anbefale filmadapsjonen av Cronenberg. Perspektivene i boken og filmen overlapper hverandre til en viss grad, men de detaljrike fiksjonsuniversene er samtidig høyst subjektive.

Den fascinerende "Story of the Eye" av Georges Bataille passer godt inn blant de øvrige bøkene på listen.

Kortromanen har vært en kultklassiker siden utgivelsen i 1928, og er fylt til randen av vold og perversiteter. Til tross for dette ligger humoren aldri langt unna.

Boken dreier seg om et ungt par som tøyer grensene for sin egen seksualitet på et urovekkende vis. En uskyldig ungjente får i den forbindelse gjennomgå, og overgrepene blir stadig grovere.

Spesielt psykoanalytikere får mye å bryne seg på her. Batailles oppvekst var mildt sagt bisarr, og forfatteren har faktisk bekreftet at denne fortellingen til en viss grad har sammenheng med hans bakgrunn.

Anbefaler Penguin Classics utgave som også inneholder to ytterst interessante essays av Susan Sontag og Roland Barthes.

Love him or leave him - kanskje en smule kategorisk. Ser ikke poenget med å lese Fjodor for å skryte på raddispub (ser absolutt poeng i raddispub). Likevel, mitt liv hadde vært fattigere uten Dostojevskij i hyllene - for meg er han en av de virkelig store (setter Dostojevskij, Ibsen og Shakespeare litt høyere enn resten). Jeg tror jeg liker ham godt fordi jeg må jobbe litt for å nå ham, og ikke minst fascineres jeg av karakterene hans - til tider er hver enkelt litt endimensjonale, men til sammen fyller han det meste av menneskelig karakter.

Han er jo russer og skriver etter mitt skjønn svært russisk, for meg betyr det temmelig emosjonelt med stadige følelsesutbrudd - høyt opp og langt ned. Hadde det ikke vært russisk, kunne det ha framstått nesten som parodisk, men jeg synes det fungerer meget godt. Lurer der for litt på hvordan ditt forhold til andre russiske forfattere er. Er det russiske forfattere generelt du sliter med å like eller er det bare Dostojevskij?

Min favoritt er nok brødrene Karamazov der religion og skyldspørsmål er tema som går igjen. Fascineres også av Idioten der den eneste som virkelig er tvers i gjennom snill er den gale, mens alle intrigemakerne framstår som relativt normale.

JEg er i grunnen enig me deg at bøkene gjerne kunne ha vært kortet ned - flere av dem er jo skrevet som føljetong der han måtte levere nytt kapittel en gang i måneden for å tjene nok til livets opphold (og spillegalskapen) - klart ikke alt til enhver tid er like viktig for å skape den gode helheten.

Noen råd for å like Dostojevskij har jeg ikke - annet enn at du sikkert kan ha et fullverdig liv uten å ham som favorittforfatter - vi er jo alle forskjellige. Hva angår film er vi i hvert fall på bølgelengde hva Tarkovskij angår - fantastiske og utrolig langsomme filmer - i hvert fall Speil og Stalker - og bra...

Hei,

Banning i kirka må jo til noen ganger, men jeg synes du skal være snill med nonnene.

I motsetning til mange andre innlegg som drister seg til det samme (banning altså, men igjen, uten å plage nonner) så setter du deg ikke rett ned og driter både på forfatteren og de som måtte like det han skriver.

Du forklarer din motvilje godt, og begrunner den stort sett i personlige motiver, istedenfor å dømme den nord og ned. Samtidig viser du en vilje og et ønske om å forstå.

Hadde bare flere av de som banner i kjerka vært like reflektert, hadde vi hatt en bedre, om enn kanskje kjedeligere verden.

Den hvite ridder for beskyttelse av klassisk litteratur lar deg passere.......

PS: Min modus for lesning av Dostjevski: Beundring og ydmykhet.

PS PS: Jeg har enda ikke lest "De besatte" som flere av debattantene tydeligvis liker. Den blir nå lagt til ønskelisten.

PS PS PS: Du har med ditt innlegg klart å inspirere til en ny leseopplevelse. Takk.

Friedrich Schellings Die Weltalter.. En poetisk og dialektisk psykoanalyse som går løs på angsten og det "midte" mellom intet og eksistens som gjorde at Gud måtte skape segselv og gjennom segselv verden som forlengelse av han. Hans første handling var det absolutte egoistiske: selvskapelsen, og så selvdyrkelsen. Menneskets etteraping av Gud er sann egoisme og selvdyrkelse, men denne er ond, og Gud er god. Han skapte segselv før sin faktiske skapelse, og han poetiserer denne ikke-verdenen også, men ut fra dette tømte, som ligger "bak" verden, øser Gud ut til menneskene, som er atomære, ensomme og "hardnet", og forsøker å "åpne" de med godhet. Når alle mennesker har skapt segselv og dyrket segselv, er alle mennesker "fri" og "onde", men de "onde" "hardnete" finner segselv i angsten, og finner Gud der også.. Til slutt ender det opp med noe som Hegels absolutte ånd.. Jeg gir opp. Jeg kan ikke se for meg noe av dette og det blir så ekstremt abstrakt, dialektiskmatematisk, og masse annet rart. jeg satt igjen med fullt av merkelige begreper, formler, merkelige inntrykk og enda flere feillesninger enn riktige lesninger. Hegels "åndens fenomenologi" blir pepperkaker i forhold. Enda vi hadde lesegruppe i et halvt år med filosofiprossessor som foreleste. Verket er oversatt til engelsk og finnes i tre vidt forskjellige utgaver, den utgaven med det mest doktorspråklige, tekniske og matematiske og mest poetiske er selvsagt den som er sterkest oversatt.. Og den er helt umulig å forstå. Verket er selvsagt ikke ferdig. "The ages of the world" eller noe er tittelen. Og ja, verden har tre verdensaldrer oppdelt i hvordan Gud var i verden, og tallet tre er ganske magisk.

Her er min bokomtale:

Clarissa Dalloway er en kvinne i begynnelsen av femtiårene. Hun er gift med politikeren Richard Dalloway og sammen har de datteren Elizabeth. De har et nydelig hjem i London, og som hjemmeværende med et tjenerskap, kan Clarissa konsentrere seg om det hun har lyst til. Som stort sett er å arrangere selskaper ... Det er hun til gjengjeld svært god på!

Mens Clarissa sitter og reparerer en kjole hun har tenkt å ha på seg under kveldens selskap, ankommer helt uventet Peter Walsh, nylig hjemkommet etter mange år i India. Peter er en mann Clarissa i sin tid vraket fordi hun ble skremt av hans lidenskapelige og spenningssøkende natur. I stedet giftet hun seg med Richard, som var langt mer forutsigbar og trygg ... og kjedelig og tørr ... Det er ikke til å komme forbi at hun aldri har elsket sin mann, selv om dette aldri sies høyt. Richard har derimot alltid elsket sin kone, men han klarer på sin side ikke å få disse ordene over sine lepper. Kanskje av den grunn går ekteparet rundt som høflige, fremmede overfor hverandre.

Det er mange år siden Clarissa og Peter traff hverandre ansikt til ansikt. Peter har i alle år skrevet brev til Clarissa, men hun har i grunnen aldri brydd seg om å svare på disse. Ja, knapt lest dem i grunnen ... Møtet med Peter får det imidlertid til å flamme opp i henne, selv om hun ikke med en mine røper sine følelser. Peter har aldri glemt sin store kjærlighet ... Clarissa. Like fullt forteller han henne at han er forelsket i en annen kvinne. Clarissa inviterer noe motvillig Peter til kveldens selskap.

Handlingen foregår i løpet av kun en dag, og boka handler mye godt om Clarissas, Richards, Peters, Septimus´ og Miss Kilmans tanker, før det hele ender i kveldens selskap. Septimus er en mann som lever i et kjærlighetsløst ekteskap og som nylig holdt på å ta livet av seg, mens Miss Kilman er lærerinne for Clarissas datter. Clarissa hater henne. Vi følger personenes innfall og tanker i en endeløs strøm, deres ulike måter å tolke en og samme virkelighet på - som uttrykk for at det ikke finnes bare én objektiv sannhet om noe som helst. Denne måten å skrive på kalles "bevissthetsstrøm" eller "stream of consciousness". En av Virginia Woolfs samtidige og også omgangsvenn, James Joyce, skrev "Ulysses" etter samme mønster.

Det er åpenbart at Clarissa ikke er en lykkelig kvinne. Men fikk jeg sympati av henne av den grunn? Når hun på side 111 beskriver Miss Kilman på følgende måte, virker hun ufattelig smålig, kynisk og kald:

"Clarissa var virkelig rystet. Skulle dette være en kristen - dette mennesket? Denne kvinnen hadde tatt datteren fra henne! Skulle hun stå i forbindelse med usynlige vesener! Skulle hun, tung, stygg, alminnelig, blottet for godhet eller ynde, skulle hun kjenne livets mening?"

Miss Kilman levner på sin side Clarissa liten ære, og tenker på henne som en rik kvinne "med en viss overfladisk dannelse", nedlatende og uhøflig.

Nei, jeg klarte aldri riktig å få sympati med Clarissa, selv om jeg absolutt ser at hun på mange måter var offer for sin tid. Like fullt hadde hun noen valg, men hun brukte dem ikke.

Det som er litt spennende med denne boka, og som nok var ganske nytt så tidlig i det 20. århundre, er at Virginia Woolf har utstyrt mennene med egenskaper man normalt forbandt med kvinner på den tiden. Følelsesmessige svingninger, innfall, lidenskap, forelskelse, usikkerhet ... I etterordet skriver Britt Andersen litt om dette - bl.a. at Virginia Woolf var feminist og at hun forsøker å "overskride motsetningen mellom kjønnene". Selvsagt for oss i dag, men på ingen måte selvsagt for nesten hundre år siden ...

Det er nokså krevende å lese en bok hvor hovedpersonenes tanker kommer som en eneste lang strøm, og hvor hver minste lille digresjon forfølges. Derfor var ikke dette noen lettlest bok, selv om den ikke er spesielt tykk og jeg at på til har lest den før.

Jeg avslutter denne bokomtalen med å sitere fra etterordet på side 176:

"Portrettet av Clarissa er mangefasettert; er hun en kald overklassekvinne, eller er hun en følsom sjel? Kanskje begge deler. Virginia Woolf begynte romanen som en satire som drev harsellas med borgerskapet. Underveis i arbeidet kom hun inn på mer eksistensielle spørsmål. Det er kanskje gjenkjennelse i måten å oppleve tilværelsen på som er viktig når vi leser romanen i dag: av tiden som på tragisk måte blir borte, av aldringsprosessen og tapte bånd. I korte ekstatiske øyeblikk glemmer vi alt som tynger, og opplever bare glede. Virginia Woolf ville skrive om livet selv, i alle sine avskygninger, og hun gjør det i en poetisk form som fremdeles gjør romanen til en nytelse å lese."

Dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, og som faktisk har noe nytt å gi hver gang! Terningkast fem.

De er vel kanskje ikke smale nok, men både Infinite Jest av David Foster Wallace og Naked Lunch av William S. Burroughs skal være rimelig vanskelige å komme seg gjennom. Sistnevnte har jeg flere ganger hørt bli omtalt som direkte uleselig. Kanskje ikke så rart, ettersom den er et resultat av et slags ellevilt klipp-og-lim-prosjekt utført i heroinrus.

Dostojevskij faller langt utenfor det jeg vanligvis leser; hver gang jeg har lekt med tanken om å ta fatt på bøkene hans har de blitt lagt til side til fordel for annen litteratur som gjerne er mer tilgjengelig i sin form. Og jeg har lenge villet lese ham, for jeg er opptatt av russisk historie og elsker St.Petersburg. Så ved en tilfeldighet fikk jeg Forbrytelse og Straff i gave, min aller første lydbok. Jeg nærer en slags fordom for mediet, men det er en annen sak. Jeg begynte å høre på den mens jeg jobbet i mørkerommet, der tiden gjerne går tregt, og jeg er nå vel halvegs i boken. Jeg liker den svært godt, og har klart å "brenne" etpar bilder som følge av at jeg mistet tiden helt i de glovarme avenyene i Raskolnikovs St.Petersburg. Men jeg merker ofte en takknemlighet over at jeg slipper å lese de omtalte lange dialogene selv, jeg kan enkelt forestille meg hvordan andre bøker ville virke mer fristende om jeg måtte stave meg gjennom alt selv. Det er mye lettere å henge med når denne jobben blir gjort for deg, og skogen av karakterer blir lettere å holde rede på via det lille snev av skuespill oppleseren vever inn i teksten. Og bakteppet for historien gjøres for meg levende ved at jeg har vært i den byen, og vet litt om russisk historie og forhold. Så min hestekur for deg består i å lese en tykk bok om russlands historie mens du er på ferie i St.Petersburg (der kan du også besøke Dostojevskijs leilighet, som er et museum), og så ta fatt på lydboken når du kommer hjem.

Kjedet deg! Jeg leste den mens jeg gikk på videregående, på engelsk, og det var en urgammel utgave med ord du neppe finner i en moderne engelsk ordbok (heldigvis hadde jeg min bestefars gamle ordbok fra forrige århundreskifte). Allikevel greide jeg knapt å legge den fra meg. Den er mørk, dyster, og får hårene til å stå oppreist på ryggen til tider, og den griper inn i de dypeste gangene i sjelen din, den er mye, men den er ikke kjedelig.

Når det er sagt ble jeg skuffet over den norske utgaven som jeg kjøpte og leste noen år senere, jeg synes språket ble litt for moderne, og den grep meg ikke på samme måten.

En bestemt modus man kan sette seg inn i? Hva med: Prøve å lese til eksamen, men i stedet sitte med "De besatte" i en ikke altfor god stol med et glass myntelikør i hånda, og spille Burzum samtidig? ;)Jeg vet ikke, for meg funket det i hvert fall. Jeg tror nok det hadde funket uten "deprivasjonen" (sitte i en ikke altfor god stol), musikken og stimulantene ;). Jeg leste ikke til eksamen i hvert fall.

Mitt hjerte banker for Dostojevskij's forfatterskap, men jeg skjønner at ikke alle liker hva han har skrevet. Men jeg kan kanskje hjelpe deg litt med å fortelle hvorfor jeg har blitt så bergtatt.
For det første vil jeg si at han bruker veldig mye av sitt eget liv i bøkene. Hans liv og det han har skrevet er så sammenflettet og avhengig av hverandre.
Han skriver om alle slags mennesker i bøkene sine, og mange får ikke helt dreis på livene sine det være seg adelsfolk eller "vanlige" borgere. Han viser oss "vrangsiden" og mange har en for oss en uvanlig livsstil og adferd med mange intriger, her går vennskap og uvennskap hånd i hånd. De lyver, tigger, snylter, stjeler og krangler om alt og ingenting osv. Her har du noen av figurene til Dostojevskij. Så kan vi reflektere over om disse menneskenes handlinger er tidløse eller om de bare er noe av sin tid.
Det er dette jeg synest er så sjarmerende å lese og han bruker lang tid på å gjøre leserne kjent med miljøet og de som lever der. Jeg lar meg fascinere av fordums historie samtidig som jeg trekker paraleller til mennesker av i dag.
Hamsun må ha lest Dostojevskij, for i noen av hans bøker kjenner jeg igjen beskrivelsene av adferden til noen av hans menn.

Jeg tror du bør begynne med å lese biografien om Fjodor Dostojevskij av Geir Kjetsaa.

Du bør bli kjent med han for kanskje du da får lyst til å lese noen av hans verk. Det var mitt tips til deg.

Jeg må bare skrive begynnelsen på "Opptegnelser fra et kjellerdyp". Første delen av den boka er for meg en utrolig bra beskrivelse av en bitter mann som sitter å filosoferer og tenker "høyt" . Romanen begynner slik

Jeg er et sykt menneske....jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.