Bokelskere.no

Hva? Etter å ha lest alle innlegg og svar her, blir jeg temmelig forundret. Humbert uten selvinnsikt? Absolutt ikke! Det er jo nettopp det han har. Han er fullstendig klar over hva han gjør, men han gjør det likevel, drevet av sitt id, av hans lyster. Likefullt er ego og super-ego tilstede, men man kan kanskje forenklet si at lysten er sterkere. Nei, det er lett å rote seg inn i psykologi for å belyse denne boken, men det er egentlig unødvendig. Jeg synes Humbert både har samvittighet og selvinnsikt. Grunnen til at mange vil oppfatte det motsatte ligger vel heller hos leseren eller samfunnet selv. Vi tror det er farlig å forstå tabuer, og forsvarer oss med dumhet for å slippe ansvaret det medfører, og tror at frykt, fornektelse og fordømmelse fjerner ubehaget. Tvert imot gjør det seg vel egentlig sterkere. Så Humbert vant likevel folkens! Det er kanskje like greit? Jeg synes Humbert er en ganske sympatisk og klok fyr jeg. Kanskje det er hele problemet hans?

Eg har på ingen som helst måte ønska å ta til orde for at alt er spikra i objektive sanningar. Eg ønska bare å kommentere dette med at alt er subjektivt. For til ei viss grad er alt subjektivt - eg meiner, eg kan fryse og ein annan kan vere varm i same rommet, sjølv om temperatur er ein objektiv og målbar storleik.

Men eg trur at vi treng eit intersubjektivt meiningsfundament, som seier at noko er sant, som også du er inne på. Og sjølv om ein kanskje ikkje kan spikre objektive sanninger, er det nokre sanningar som er intersubjektive i større grad enn andre. Sjå for eksempel på spørsmålet om korleis mennesket bør leve. Her finn ein alle slags svar, som bygger på ulike menneskesyn - er mennesket eit intelligent dyr, er det det øverste vesenet skapt av Gud, eller er det skapt for å leve livet sitt i lydigheit mot Allah? Sjølv om utgangspunkta er mange, er det mogleg å komme fram til ei intersubjektiv norm, gjennom eit felles fornuftapparat. Vi finn for eksempel "den gyldne regel" formulert frå svært mange utgangspunkt:

Kristendommen: «Du skal elske din neste som deg selv.» Jødedommen: «Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg. Dette er hele loven. Resten er kommentarer.» Islam «Handle ikke urettferdig, og dere skal ikke bli behandlet urettferdig.» (Koranen, 2:279) Hinduismen: «Dette er pliktens sum: gjør aldri mot andre noe som ville volde smerte dersom det ble gjort mot deg.» (Mahabharata, 5:1517) Buddhismen: «Sår ikke andre, for du ønsker ikke selv å bli såret.» (Udana Varga, 5:18) Livssynshumanismen:«Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.» Konfusianismen: «Gjør ditt beste for å behandle andre slik du ville ønske å bli behandlet selv.» (Mencius VII. A.4) Immanuel Kant: Man bør handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov. (Frå presentasjon om etikk til undervisningsbruk)

Sjølv om utgangspunktet er ulikt her, er det ei slags intersubjektiv eining rundt korleis ein skal leve, som gjer at vi nærmar oss noko som kan likne på ein objektiv regel. Det er på ingen måte vedteke eller absolutt på noko nivå, men likevel nærmar vi oss ein form for objektivitet gjennom å sjå at "alle" religionar og filosofiar kjem fram til det same. Og dermed kan vi seie å ha komme fram til ei sanning som er meir gyldig enn andre sanninger.

Det du skriv om historiefaget er interessant, og vi ser jo ein tendens til at historiane frå krigen blir fortald frå fleire vinklar nå, i det offentlege rom, enn kva dei gjorde då eg gjekk på skulen. Det å lytte til fleire ulike stemmar sine forteljingar om den same opplevinga, trur eg er veldig viktig. Nå kjenner eg ikkje til fagmetodikken her, men eg skjønner godt kva du meiner med eksempla dine. Og eg trur ikkje at ei allmenn vedtatt gjenfortelling av historia kan vere den einate sanne. Det vil alltid vere ulike vinklingar som det er viktig å få med.

Eg ønska som sagt bare å åtvare mot den ekstreme relativismen som følgjer med tanken om at "det som er sant for meg, treng ikkje vere sant for deg". Om vi godtek dette, faller veldig mykje av fundamentet for ei felles forståing av verda bort, og kva skjer då med kommunikasjonen?

Da har jeg fullført min første Solstad, som etter råd i denne tråden ble: Genanse og verdighet. Tipset om å lese Ibsens Vildanden først var svært godt. Jeg tror det nesten er nødvendig for å få fullt utbytte av romanen, der Solstads hovedperson Elias Rukla kanskje kan ses som en moderne variant av Ibsens Hjalmar Ekdal? Romanen gir ihvertfall det kjente sitatet, "Tar De livsløgnen i fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra han med det samme", et moderne innhold. Det er flere paralleller som kunne vært trukket, men i redsel for å bidra med en spoiler nøyer jeg meg med å si at denne romanen er en sår og til tider morsom, og ikke minst ironisk, historie om selvbedrag og fremmedgjorthet.

ANBEFALES

Den ytre rammen er en komisk beskrivelse av 1990-årenes Norge. Og jeg kunne ikke unngå å tenke at om dagligsamtalen var fordummende på 1990-tallet, viser Solstads eksempler, at dagens situasjon ikke er bedre, snarere verre. Om det mest absurde viss vass Solstad kunne tenke seg folk ville ta på alvor på 1990-tallet var å engasjere seg i en diskusjon om politikere kunne kombinere diabetes med høyt arbeidstempo, har vi vel i dagens medievirkelighet eksempler, nesten daglig, på at langt mer intetsigende temaer engasjerer hele nasjonen, over flere dager og med det dypeste alvor, som om ikke en slik "diabetesdiskusjon" ville vært dum nok! (puh..., lang setning...)

Til dere som har lest den: jeg ser paraplyscenen som et resultat av at Rukla har avdekket en slags sannhet både om seg selv og Vildanden, igjennom skuespillet. Sinnet oppstår kanskje fordi det er stor ironi i at han som har undervist i stykket i årevis, og ment at elevenes umodenhet forhindrer de fra å forstå det, selv, inntil da, ikke har forstått verken sitt eget liv eller det mest vesentlige hos Ibsen?

Og til formen: Sagt meg enig i under her at Solstads endeløse ordstrøm uten luft og mulighet til å puste innemellom virker heseblesende og irriterende, men det må en altså leve med.

;D

Wow.. hihi. Dette var virkelig veldig godt sagt. Fint at du kan sette ord på kompliserte og abstrakte tanker, med et vellykket billedlig språk.

ja, kognitivt bråk sett i biokjemisk sammenheng åpner for en slags determinisme. til og med darwinistisk determinisme hehe. skremmende er det nok ikke. skremmende enkelt-ja. kognitivt bråk kaller jeg resultatet av hele prossessen fordi jeg vil gjerne poengtere at tankene og følelsene våre er udefinert, formløst vrøvl som - hvis i det hele tatt, og hvis ikke, så glemmer man dem fort - ender opp som nogenlunde artikulert vrøvl gjennom det lingvistiske apparatet. og da snakker vi om lingvistisk bråk i stedet haha.

men nyte kan man jo det likevel. iakttakeren som nok ligger et sted i den herlige hjernen din som jeg liker saa godt iakttakeren som en slags shizoid tredjeperson kan følge med på dialogen i ditt indre og nyte den

Jeg har aldri smakt lungemos - likevel VET jeg at jeg ikke liker det. Min bedre halvdel har det på samme måten med gammelost.

Overført til litteratur: Enkelte sjangere kan man bestemme seg for ikke å smake på en gang. Jeg har det for eksempel slik med vampyrhistorier. Ikke engang Dracula gidder jeg å bruke tid på, enda så stuereint klassisk den visstnok er. Omtrent likedan er det med fantasy - med Ringenes herre som hederlig unntak. DEN tror jeg faktisk ingen i samme sjanger vil nå til knærne på, så da bruker jeg heller tida mi på annet.

Jeg skal vel ikke legge skjul på at jeg leser ut fra et sterkt motiv for å koble vekk hverdagen og bli underholdt - ergo leser jeg krim i bøtter og spann, og har ingen ting imot kjærlighetsromaner i litt videre forstand. Fra tid til annen kan underholdningen bli temmelig intetsigende, men den som for eksempel har lest Kjærlighet i koleraens tid, vet at det ikke alltid forholder seg slik med kjærlighetsromaner.

Og ikke sjelden (kanskje i 24,3 prosent av tilfellene?) befinner man seg plutselig "på ein våg me ikkje har visst um" som Olav H. Hauge sier, og oppdager at man både har utvidet sin horisont og forstand og er blitt et hakk mer tolerant enn man var.

Hehe ;) tatovere det i nakken.. Det er nok ikke lurt :P Men hvis du likte dette, så kommer du helt sikkert til å like Robert Anton Wilson, "Quantum Psychology".

Nihilistisk svartsyn? Jeg skjønner at det høres sånn ut, men.. nei, ikke helt. Kanskje 75,8 % :) (den delen om det kognitive bråket.. litt reduserende og svartsynt, ja..men det er alt vi har :))

Kan jeg kalle min syn en slags biokjemisk tilnærming? Jeg brukte jo masse ord som "nervesystem", "nevrotransmittere", "hypofyse". Det er realisme på det hardeste, på fysisk, psykosomatisk,nettopp biokjemisk nivå. Alt bestemmes av de usynlige impulsene i hjernene våre. Og det er jo dem litteraturen setter i gang.

Hvorfor skulle ikke effekt være godt nok? Vi må jo benytte oss av den fine tanke- og følelseskarusellen. Akkurat som vi benytter oss av smaksløkene ,fungertuppene og øyehornhinnen. Ja. Det er ren nytelse (og da må man ikke glemme at det negative også gir nytelse, right?)det er snakk om, en slags hedonisme? Er ikke det?

Se her... jeg tenkte jo det hele egentlig positivt ;)

hihi.. my kind of thinking. Hva kan man egentlig få ut av litteraturen? Bjørneboe mente at bøker skal forandre en. Ellers burde de helst ikke være til. De som foretrekker "tyngre" litteratur (som meg selv, yippie!).. forandres vi av de "dype tankene" og de "store følelsene"? Kanskje, til en viss grad. Vi utvikler de kognitive evnene våre, men finner vi ut av noe? Neppe. Tunge bøker bare bidrar til den generelle for-virringen. Menneskets beveggrunner er det vel ingen som har klart å definere helt.

Lesing av slik litteratur er rett og slett en slags... intelektuell selvtilfredsstillelse, men av begrenset varighet og kvalitet. Ja, noen bøker er i stand til å betenne nervene og overstimulere hypofysen og få fart på det indre livet som noen av oss setter så høyt (vi, ja, og Hamsun). Det blir imidlertid ikke noe stort mer enn stimulering av nevrotrasmittere, eller... hemmelse av nevrotransmittere. Dostojevskij kan virke litt depressiv, yes? (Hvem var det som lanserte begrepet "depressionism" først? Bernhard-Henry Levy? jeg som trodde at jeg har funnet på det først ;)) Dysterhet er vakkert. Og bla bla. Stimulanse eller hemmelse, samma det, bare det blir effekt. En stemning. Litt kognitiv bråk. (my fav word)

Kan tenke meg at de som leser den andre typen litteratur som mange regner som ren underholdning egentlig sitter igjen med den samme fasiten: de vet ikke stort mer enn før de leste boka. Men den har påvirket dem, satt i gang tanke- og følelseskarusellen. Igjen: kognitiv bråk.

Men er det noe annet å oppnå? Når man leser, lever man. Og da sier jeg: uansett hva slags type litteratur man leser, lever man i sitt indre mens man leser den. Det er samme "systemet" litteraturen påvirker, uansett. Et ganske innfløkt og uberegnelig system.. og det kommer i hvert fall fram både hos Fjodor Dostojevskij og Henning Mankell. Ich habe gesprochen.

(Denne uerfarne er forøvrig meg og bemerkningene er dem som her følger).

Jeg har både Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid i bokhyllen min. Store romaner, jeg tenkte å sondere terrenget, som man sier, før jeg ga meg i kast med dem. Så langt har jeg bare lest to verker av Marquez, kortromanene Beretningen om et varslet mord og Alle mine triste horer, og jeg er lei meg for å si at ingen av dem har falt i smak. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor, i forbløffelse over at forfatteren unisont er kritikerrost og dessuten vant Nobelprisen i litteratur, for mest sannsynlig er det derfor meg det er noe galt med. Jeg skriver altså dette – ikke nødvendigvis for å bli omvendt, men – for å vite hva det er ved Marquez som er verdt å nevne, og kanskje også om det for meg vil ende med skuffelse hvis jeg investerer tid i de to førstnevnte romanverkene, om de er i samme stil som de jeg allerede har lest.

Siden jeg nettopp har kommet meg gjennom Alle mine triste horer, vil jeg lufte noen umiddelbare tanker om denne romanen, hva jeg ikke likte med den. Mest er det naturligvis de store forventningene man får til et verk av en så anerkjent forfatter, en som jeg endog har hørt sammenlignet med Cervantes, og når disse forventningene ikke innfris er det uunngåelig at man fylles av en slags tomhet. Bak på min utgave av romanen blir han beskrevet som "a master storyteller" av Daily Mail, og Salman Rushdie sier "Marquez writes in this lyrical, magical language that no-one else can do." Nåvel, saken er at det er nettopp disse to punktene jeg mener mangler. For å skrive med skuffelse fremfor blekk: jeg ser ikke hvordan romanen viser fortellerkunst da det synes meg mer som en informativ monotoni, en oppramsing av hendelser hvor man ikke får noe å holde fast i, å bryne seg over, ingen øyeblikk å hvile ut i eller rives med av. Perspektivet skiftes aldri og avstanden til det det fortelles om forblir alltid den samme. Jeg får ingen mulighet til å leve meg inn, jeg ble heller ikke klokere – dette er krav jeg setter til litteraturen – og jeg fant den heller ikke morsom, ikke sår, til tross for at den handler om denne nittiåringen som blir forelsket i en ung jomfru på et bordell. Jeg fant ingen ironi oppi det hele, akk, men det var jo så mange muligheter for det! For å toppe denne elegien over en forsømt leseopplevelse, ingen av karakterene kan jeg kalle karakterer, ei heller stemmer og personligheter: de hadde ikke noe liv, eller, jeg fant ikke noe liv i dem. Og slike formuleringer som "Are you still equipped like a galley slave?" og "Wake her, fuck her brains out with that burro's cock the devil gave you as a reward for cowardice and stinginess" har jeg aldri hatt den store sansen for. Ihverfall ikke når dét er den gjennomgående ordbruken.

Lolita derimot – for en roman! Den setter jeg virkelig pris på, særlig den myke, sødmefylte fortellerstemmen som bare glir fra en erindring til en annen (erindringer er noe ganske annet enn noe informativt, en erindring har nemlig sjel, og sjel må setninger ha), men ingen av Lolita sine kvaliteter fant jeg i Marquez' roman. Men mitt blikk er trolig formørket av hva det nå er som formørker, så jeg både håper og ber om innspill. Takk!

Hold for all del ikke kjeft. Har ikke lest Bernhard selv, så det var et nyttig innspill.

Så lenge man kritiserer teksten og ikke personen er ingen forfatter hellig i mine øyne. Dessverre hører jeg litt for ofte utsagn om at man aldri skal lese Solstad fordi man "ikke kan fordra fyren", eller lignende (noe som forøvrig er helt uforståelig for meg).

Riktig! Uten å kjenne Bernhard irriterer denne gnålinga og mangel på avsnitt. Genanse og verdighet er i min utgave 106 sider, kunne han ikke like godt ha kosta på seg 200?

Diskuterer hele tida med meg selv, om denne instendigheten tjener noe formål. Har kommet fram til at jeg akkurat nå tenderer i mot å tro at det gir et godt bilde av livet. Altså som en evig strøm, det er vanskelig å stoppe og dermed forstå eller endre. Floskler om at "jula er en tid for ettertanke" og "livet passerte i revy" er jo frustrerende virkelighetsfjerne for huer som aldri helt kan tømmes for tanker og bare i sjeldne små glimt se de eller seg selv utenifra...Ja, om det er mulig å forstå hva jeg mener.

Derfor tenker jeg vel, trass min irritasjon, akkurat nå, at den endeløse ordflommen tjener et formål og at boka ikke hadde vært den samme på 200 sider.

Eg må forresten bare legge til ein liten kommentar, i forlenginga av at dette (og likande) tema blir tatt opp med ulike vinklingar her. Korfor er det så gale at vi har ulike smak, når det kjem til bøker? Heime hos oss les mannen fantasy, noko eg ikkje synest er så spennande. Dei bøkene eg les (som eg synest er varierte) vil han karakterisere som "kjedelege". Også liker eg best sjokolade, medan han liker best potetgull. Men eg tar det ikkje som ei fornærming, at han heller vil spise potetgull enn sjokolade. Då får jo eg sjokoladen min i fred - kva er problemet?

Det jeg ofte lurer på angående disse debattene er hva dette fokuset på rase og evolusjon, denne kamplysten på vegne av "forskningen", egentlig bunner i? For meg synes det ofte som om den underliggende tanken er: "Det finnes genetiske forskjeller mellom folk...ergo burde vi organisere våre samfunn med disse forskjellene som rettesnor", noe som nødvendigvis vil føre til forskjellsbehandling basert på genetikk, altså rasisme, dette ordet du er så redd for skal bli brukt mot deg.

Er det dette som er ideen som ligger bak dette voldsomme ønsket om å vitenskapelig bevise hvor forskjellige vi er? Jeg lurer virkelig på dette.

Registrerer at ingen argumenter har framkommet fra deg så langt, utover de du skriver i dine anmeldelser. Jeg støtter meg til et syn som er rådende innenfor realistiske fag og andre; nemlig at det finnes etiske og moralske hensyn som er viktigere enn å forfølge alle muligheter forskningen giir. I tillegg er det selvsagt mer enn mangel på fordommer og ønsker som skal til for at et forskningsresultat faktisk er verifiserbart eller korrekt. Det er her metode, logiske slutninger, etterprøvbare argumenter, kildekritikk osv kommer inn og kan overbevise. Svarer ikke forskningen på disse kriteriene, altså ikke holder mål vitenskapelig, kan forskeren la være å publisere.

Eg opplever heller ikkje direkte forumvold her inne, bare for å pressisere det. Men eg opplever at det er eit visst meiningstyrrani her. Det blir ropt høgt om takhøgde, eit omgrep som blir misbrukt av, av personar som samtidig som dei krev denne takhøgda er raske med å forsøke å kutte av diskusjonar kor meiningane ikkje samsvarer med deira eigne. I mine auge er ikkje dette takhøgde. Og i mine auge er det å stoppe ei slik utvikling, ein moderatorjobb.

Då bokelskere.no var nytt var det lov å ha ulike meiningar om bøker. Det var lov å like bestselgjarar og det var lov å kritisere dei same bestselgjarane. Og det gjekk ikkje til personangrep - det var heile tida fokus på boka og det var lov å vere ueinig om boka.

Nå opplever eg at nokre meininger og synspunkt er legitime, andre er det ikkje. Og når dei ikkje-legitime synspunkta blir uttrykt (noko eg for eksempel som "ny", heilt uvitande gjorde i Drageløper-tråden), blir ein forsøkt stoppa frå å ytre si meining, gjennom personangrep og usaklege kommentarar. Ikkje nok med det, men dei ueinigheitene som oppstår i den eine diskusjonen, blir tatt med vidare til neste tråd, og ein blir kategorisert på "slik" eller "slik". I dei samanhengane eg vankar er dette verken god nettikette og det er heller ikkje med på å lage eit godt miljø. Og som eg sa i tråden over, hadde det ikkje vore for stjernene eg fekk på innlegga mine, ville eg meldt meg ut herifrå, etter den velkomsten. Heldigvis fekk eg desse positive tilbakemeldingane, som viste meg at ikkje alle medlemmane her inne stod bak dette meiningstyrraniet.

Eg meiner at moderatoren si oppgåve er å gripe inn, når fokuset blir flytta frå sak til personangrep. Og eg synest det er skremmande at dette personfokuset er så allment akseptert her inne, som det åpenbart er.

Men det kan jo hende eg tar feil. Det kan jo hende at det er eg som har ei rar oppleving av kva som er god forumskikk og ikkje. Eg trivst i alle fall i betre i miljø som er litt åpnare og litt romslegare, enn det eg opplever at bokelskere.no har utvikla seg til å vere.

Det er et typisk reaksjonsmønster når den type ideer du forfekter møter massiv motbør å rope opp om "politisk korrekthet" og gjøre seg selv eller sine teorier til offeret. Slik forvandler angriperen seg ganske snedig til den sårede. Og istede for å sannsynliggjøre at ens påstander holder mål, angriper en kritikeren istedet for kritikken.

Den store ironien i dette er at ønsket om å møtes med folkeskikk og åpent sinn av "slike som meg" kommer i fra de som ofte forfekter synspunkter som er statiske og konfliktskapende. De skyr alt som smaker av kulturrelativisme, men krever toleranse for sin egen intoleranse så og si. Påstår med dette ikke at du oppfyller alle disse kriteriene, men ser av boklisten din og anbefalingene du gir at du lar deg inspirere av en banehalvdel i samfunnsdebatten der de er fremtredende. Jeg mener at summen av disse tankene, om det dreier seg om kjønn, rase eller legning, er såpass store angrep på det menneskelige likeverdet at jeg ikke kan møte det med et relativistisk "smaken er som baken" eller "på den ene og på den andre siden."

Du anbefaler i en annen tråd med terningkast 6 Anfindsens Selvmordsparadigme- også den om den såkallte politiske korrektheten i norsk samfunnsdebatt. Jeg trenger ikke lese 600 sider av han for å avvise som en dårlig ide hans tanke om å bringe større fokus på rase og intelligens inn i forskning og samfunnsdebatt. Og for å vite at jeg er uenig med deg i, selv uten å ha lest boken, at den er et "must for alle som vil forstå vestens problemer i dag."

Så derfor stiller jeg spørsmål ved hvilken "sak" du mener jeg bør sette meg inn før jeg kan avvise de evolusjonspsykologiske teoriene om jødene du gjenga i din anmeldelse. Det er også slik at forskere og andre må ta hensyn til andres mulige anvendelse av teorier og påstander som fremlegges i offentlighet. Det er ikke sikkert at alle temaer bør forskes på. Historien gir oss mange eksempler på at det kan gå fryktelig galt.

Eg tenker kanskje spesielt på den tidvis ufine tonen, eg opplever at har utvikla seg her. Kan hende eg tar feil, men eg synest det er ein aggressiv tone i måten folk svarer på. Og det synest eg er med på å gjere det mindre hyggeleg å bruke fritida mi her.

Trådar utan svar, mange trådar om same emne og liknande er ikkje så farleg, for min del. Men eg reagerer på måten folk snakkar til kvarandre. Og så lenge det er snakk om at folk skal våge å poste her inne, er det litt viktig at det er ein god tone og at det er rom for ulike meininger. Sjølv kom eg inn her for tre veker sidan og fekk denne velkomsten. Hadde det ikkje vore for stjernefuksjonen som gav meg positiv feedback i tillegg til den øredøvande negative responsen (på første innlegget på to år), hadde eg meldt meg ut same dagen. Og eg reagerer generelt på den skarpe tonen og dei stadige personangrepa i diskusjonane.

I andre fora med tydeleg moderering, veit eg at debattar som er i ferd med å spore av frå ein sakleg debatt til eit utriveleg munnhuggeri av typen over blir stoppa med moderatorinnlegg av typen "Her er vi da ikke så selvhøytidelige", eller liknande. Det er svært effektivt, og det er med på å skape ei positiv stemning i forumet. At ein slik kommentar skal ha ein effekt, krever jo sjølvsagt at moderatorar er litt ydmyke og at alle veit kven dei er.

Denne tendensen til personangrep som stadig gjentek seg i diskusjonar, som sporar fullstendig av, har eg sett i andre fora uten tydeleg moderering. Derfor kallar eg det barnesjukdom.

Eg seier ikkje dette for å vere ufyseleg, eller for å henge ut nokon, men eg seier dette fordi eg liker konseptet bokelskere.no, og fordi eg har sett andre fora gå til grunne på grunn av mykje av det same som skjer her. Eg ser og at mange av dei som var aktive for eit år sidan, ikkje er aktive nå lenger. Det kan jo ha ulike forklaringar, men når ein ser at ressurspersonar trekker seg ut av eit forum, samtidig som det blir mykje negativitet, er det symptomer på at noko kanskje ikkje er slik det kunne ha vore.