Bokelskere.no

Hehe:) Enig! Men Coehlo-slakt er en favoritt på bokelskere. Han er en det er lov å hate. Men jeg synes dette er en spennende tråd å lese og tåler godt å like bøker andre misliker. Jeg har lest Coehlo i sommervarmen istedet for krim for eksempel. Altså som noe lettfordøyelig jeg har lagt lite mening i utover fortellingen. Jeg kan jo forstå at folk blir litt småsinna over at C utgis som dyp livsfilosofi eller selvhjelpslitteratur. Skal jeg ta han så alvorlig er jo det meste bare verdiløst kvasireligiøst babbel også for meg. Men jeg syntes "Veronica vil dø" hadde en bra tvist, "Djevelen og frøken Prym" var som en gåte med ordtak og "Alkymisten" et eventyr. Det holdt lenge for meg;)

Kjekt å vite at det ikke bare er meg som sitter på alle disse tankene. Mest av alt hater jeg Stephenie Meyer for å ha ødelagt menneskers syn på vampyrer for evig og alltid, og for at ingen lenger kan ta dem seriøst.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vampyrer er ment å være onde! ONDE!!! Ikke romantiske, hyggelige helter som redder dagen til kjipe, kjedelige jenter som ikke vet hva som er bra for seg (Sookie Stackhouse, jeg ser også på deg nå!) De har ikke muligheten til å velge å være snille, de kan ikke velge å drikke annet enn menneskeblod, uten menneskeblod dør de. Vampyrer fungerer dermed altså som villdyr på jakt - og altså noe man skal passe seg for.

Ok, rant over for denne gang.

Jeg synes det er vanskelig å uttale seg bastant om dette.

Selvfølgelig synes jeg vi skal lage et enormt bokbål av Coelhos samlede makkverker, og Victoria Hislop og alle mennesker involvert i bokutgivelsene hennes kan bare gå og dø. Margit Sandemo kan få meg til å gråte over menneskehetens mangel på smak og fortjener alle sine verker slettet fra verdenshistorien, og Dan Brown bør ta et Writing 101-kurs. Eventuelt henges. Stephenie Meyer bør dømmes til livslang forvaring på et galehus. "Rettferdig" ondskap har jeg en hel sjel full av.

Men så er det hyggelige og ellers oppegående mennesker som sier at de elsker disse bøkene, og så står jeg liksom bare der og klarer ikke å få sagt at favorittforfatteren deres fortjener en langsom og smertefull død. Uansett hvor mange dårlige forfattere vi hadde fått ryddet av veien, står det hundrevis av nye klare til å overta plassen. Og hundrevis av mennesker som mer enn gjerne vil utgi bøkene deres og tjene penger på dem. Og millioner som vil kjøpe og lese dem.

Jeg har bare innsett at samme pokker hva kommer jeg ikke til å være spesielt enig med massene i noe som helst, hverken boksmak eller annet.

Siden jeg selv er nokså ung, gikk jeg løs på de forfatterene du regnet med til den yngre garde, og gjorde et raskt bildesøk (må innrømme at jeg vanligvis ikke aner hvordan forfattere ser ut).

Du nevnte Carl Frode Tiller, Lars Mytting, Gaute Heivoll og Jan Roar Leikvoll. Først av alt: ditt begrep om "yngre" er et litt annet enn mitt. Men det får heller være. Her er de utvalgte forfatterene rangert etter kulhet og bad boy-faktor (sammen med bildet jeg brukte for å dømme dem):

Carl Frode Tiller(bilde): Kulhet: 4. Bad boy-faktor: 7 Kommentar: Han sitter ute. Alene. Han blir sikkert våt, men det stopper ham ikke! Baaad.
Lars Mytting(bilde): Kulhet: 2. Bad boy-faktor: 2. Kommentar: Til hans forsvar ser han ganske hyggelig ut, og er ikke stygg. Bare verken ung, kul eller bad.
Gaute Heivoll(bilde): Kulhet: 2. Bad boy-faktor: 4. Kommentar: Eh, jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Det ser ut som om han er misfornøyd med noe, og det er kanskje litt bad, men ikke helt nok.
Jan Roar Leikvoll(bilde): Kulhet: 8. Bad boy-faktor: 10. Kommentar: Hadde jeg truffet på ham i et mørkt smug, hadde jeg nok løpt i motsatt retning (eller vil du heller høre at jeg hadde dånet i armene hans?)

En god historie, men jeg sitter igjen med følelsen av at boka kunne vært bedre hvis historien var fortalt til en annen person som så forfattet boka. Selvbiografiske verker krever selvinnsikt og nøkternhet som ikke er tilstrekkelig tilstede her. Til tross for spennende plot og fargerike mennesker, er det mye forherligende beskrivelser av enkeltpersoner i boka, rikelig med klisjeer og veldig langdryge avsnitt innimellom, som gjør at man trenger en dæsj stayerevne og kynisisme for å komme gjennom hele boka.

Må si jeg er nokså uenig her, selv om jeg skjønner innvendingene dine. Det fine med Kundera slik jeg ser det, er akkurat det at personen hans er vagt til stede gjennom det meste, gjerne gjennom dels syrlige og desillusjonerte betraktninger som det du siterer.

Bakteppet Tsjekkoslovakia er veldig konkret tilstede i mange av bøkene, og jeg tror dette er grunnen til at mange har klistret magisk realisme-klisteret til denne boken og spesielt senere bøker han har skrevet.

Jeg synes denne boken er beint frem forbilledlig, den er veldig kort og kompakt, men sier veldig mye - eneste innvendingen jeg har er at det kanskje blir litt mye stiløvelse noen steder. Altså at han bruker veldig mange virkemidler, måter å fortelle ting på, som kan forvirre. Men at alt er så godt forent likevel er det jeg synes er det fine med denne forfatteren, og jeg synes han lykkes best i denne.

Jeg oppfattet partiet om grafomanien som du nevner - dagene som menneskeheten vil komme til å kjenne som "dager av universell døvhet" eller noe sånt - og den tilhørende hakkingen på forfatterne som komplett ubrukelige, som en ironisering over okkupasjonsmaktens syn på kulturen, og ikke forfatterens oppriktige mening. Kommunistiske regimer er ikke akkurat kjente for å være progressive på dette feltet, lik alle andre sekter. Det hører med til historien, og hjelper på forståelsen av boken tror jeg, at den sammen med alle andre bøkene hans var forbudt i hjemlandet frem til 89 (denne ble utgitt i 79).

Jeg liker på mange måter språkføringen i denne bedre enn i "Tilværelsens(..)", det er mer behersket, og prøver ikke å gripe over like mye.

Jeg leser med stor interesse alle innleggene i debatten som jeg, sammen med Per Kristian og deg Knut-Arne, har satt i gang om gud og gudsbegrepet. Jeg burde vel ha kastet fyrstikken og løpt, men jeg synes likevel at det burde komme et eksempel på tankegangen min. Eksemplet kan være tvilsomt ut fra posisjonen man er i, men for meg er det godt nok. Til tross for alle tenkelige logiske svikt.

For et par hundre år siden kjente man ikke til radiobølger. Altså ville enhver diskusjon om de fantes, eller ikke , være totalt uinteressant. Om noen følsomme (tilsvarende elektriske spenninger) mennesker oppfattet disse bølgene fra universet, eller hvor de kom fra . kunne de ikke forklares og i verste fall ble det regnet som galskap. Da vi endelig oppdaget disse kreftene , "temmet" vi dem til den trådløse telgrafen, radio, fjernsyn, mobil o.s.v. Vi ser ikke disse bølgene, men de er der. Vi kan ikke gjøre bruk av dem uten kunnskapen og utstyret som kan omdanne dem. Knuser jeg TV-apparatet mitt har ikke det noen virkning på f.eks. NRK. De sender ufortrødent videre. Altså kraften (radiobølgene)finnes fortsatt. På samme måten ser jeg på det som vi kaller for "Gud". Når jeg en gang dør fortsetter det som "er" videre til all evighet. Det sies at forfatteren Per Sivle rotet seg alt for langt inn i bl.a. disse spørsmålene vi diskuterer her. Han ble gal til slutt og gjorde ende på seg selv. Jeg tar det heldigvis mer piano. Det er bare slik - tenker jeg.

(Men det går jo an å få et nytt TV-apparat som har bedre kvalitet og tar signalene bedre inn enn det som ble kassert)

Det ser ut til at du har misforstått meg, men jeg ser at vi har så forskjellig utgangspunkt at det er vanskelig å finne et felles ståsted å diskurere fra, så jeg avslutter med dette innlegget. Det har ikke vært meningen å heve meg over din oppfatning. Jeg prøvde bare å påpeke konsekvensen av den ene tanken du hadde at du vil at verden skal være slik den er, som virket som det samme som du oppfatter den å være akkurat nå. Nye beviser kommer til å endre på dette i framtida, og da vil ikke verden være slik du ser den i dag. Slik sett forandrer verden seg for oss.

At vi har forkjellig syn på ting som bevissthet og enhet, betyr heller ikke at jeg hever meg over deg - vi har bare forskjellig syn og hver av oss vil vel tro at sitt syn er det riktige så lenge det ikke er ting som overbeviser en om noe annet. Og jeg ser muligens ikke på beviser som like stødige som du gjør.

Når det gjelder begrepene tro og Gud så er det noe jeg bevisst ikke har gitt meg inn på å diskutere. Jeg liker ikke å bruke begrepene i det hele tatt fordi det er knyttet for mye bagasje og forvirring til dem, så sannsyligheten for misforståelser blir så stor. Det har ikke vært min mening å svare på din undring over at noen kan tro på det som ikke kan bevises, og det gjør jeg ikke nå heller. Jeg stusser bare litt på hvordan man kan være sikker på hva som kan bevises - det endrer seg jo også. Dessuten tror de fleste av oss på ting som vi tror vi vet, og som av og til ikke viser seg å stemme.

Men vi har visst så forskjellig verdensbilde at vi kommer nok ikke til å forstå hverandre med det første. Derfor tror jeg nok det er best jeg avslutter nå.

Det som er så skremmende ved denne boka, er jo nettopp fraværet av galskap. Det handler om helt normale barn og hvordan de reagerer i en situasjon der de ikke lenger beskyttes og holdes i sjakk av samfunnets normer.

Grufull historie, det har du rett i. Samtidig fascinerte den meg nettopp på grunn av språket, naturskildringene og det totale fravær av bakgrunnsinformasjon om hovedpersonene. Her må man gjette seg til alt personlig unntatt at "guttungen" har en alkoholisert far og ei søster, som vi ikke får vite mer om. Alle karakterene blir hengende i "løse lufta" og hører kun hjemme i landskapet der vi følger dem på deres blodige "oppdrag".

Gutten står etter hvert fram som motpol til dommer Holden, som er kunnskapsrik, belest, maktsyk og totalt amoralsk - til og med "kaptein" Glanton viser menneskelige trekk iblant, mens dommeren aldri lar seg påvirke av følelser. Å utfordre ham er farlig, skal det siden vise seg.

Det ugjestmilde landskapet disse "soldatene" beveger seg gjennom, beskrives så levende og detaljert at man formelig kjenner fikenkaktusen stikke og føler enorm lettelse når banden nærmer seg en vannkilde.

Samtidig er det jo umulig å la være å reflektere over hvorvidt disse massakrene virkelig foregikk i "myndighetenes" regi. Notoriske voldsmenn tok seg visselig til rette, men de hadde faktisk en oppdragsgiver. Uttrykket "vill vest" har fått en litt annen klang i mine ører etter denne boka!

Ja, nettopp. Jeg kan fint leve med at en eventuell kjæreste ikke leser, men det hadde fungert særdeles dårlig med en kjæreste som overhodet ikke ser at litteratur kan ha noen verdi, eller som i det hele tatt synes at det å lese er bortkastet tid, eller at det er noe som inngår i en eller annen slags form for åndssnobberi e.l.

Ondskapen har etter hvert blitt så vanskelig å forholde seg til at den mer og mer flyttes over i arvematerialet vårt.

På den måten kan vi alle beleilig fraskrive oss etthvert ansvar. Og overlate til forskere å finne en effektiv medisin.

Det blir uansett en "høna eller egget"-problemstilling.

Er verden voldelig fordi vi leser om det, spiller det, og på andre måter "leker med det", eller leser, spiller og leker vi med volden fordi verden er blitt mer voldelig?

Vanligvis når man stiller slike spørsmål tar man også med MUSIKKEN, den voldsforherligende rap-musikken hvor utøverne nesten uten untak er eks-kriminelle som forteller om sin virkelighet i sitt gamle liv. Skjønt, så gammelt er det livet kanskje ikke, siden de stadig vekk ender opp med å skyte på hverandre.

Du har rett i at jeg nok tolket Bjørnstads innlegg litt for mye som en kommentar til Breiviks handlinger og skriverier, men som du også sier, Bjørnstads kronikk burde kanskje kommet på et annet tidspunkt for at det ikke skulle blitt slik. Men ja, jeg har nok lest kronikken på leting etter "mine kjepphester".

Men det forandrer ikke spørsmålet om videospilltreningen skal ta ansvar for deler av Breiviks handlinger.

Jodie Foster var sikkert veldig lei seg da Ronald Reagan ble skutt, men det er ikke det samme som at hun var ansvarlig for det.

Beatles var beviselig lei seg da hørte om Charles Mansons handlnger, men de sluttet ikke å spille musikk av den grunn.

Jeg vil ha en verden hvor jeg kan få ha min underholdning i fred, hvor jeg ikke er nødt til å ha en legeerklæring på at jeg kan lese den boken og se den filmen.

Når Bjørnstad i tillegg berømmer NRK for musikkvalget, denne rolige, og jeg antar "ikke-aggressive" musikken som gikk hele natten... JEG ble mer aggressiv av den musikken enn jeg ville blitt av annen musikk, men det er ikke så viktig. Personlig synes jeg det er verre at min gamle NRK-elskende mor som har på radio for å sove om natten ikke sov på tre dager fordi musikken var for forstyrrende. Men alle VET jo at man ikke blir aggressiv av å høre på klassisk musik, ikke sant?

Vi har alle ulike måter å reagere på omgivelsene på. Det er dette som gjør oss til INDIVIDER med egne tanker og meninger.

Jeg leser Bjørnstads kronikk som en helt vanlig "alt var bedre før", noe som visstnok er en vanlig påstand når man kommer opp i en viss alder. Jeg har tendenser til å bruke den selv også.

Samtidig mener jeg altså at han skriver som om han VET at høna kom før egget, "for ellers ville det jo ikke blitt noe egg, ikke sant", selv om kronikken stiller spørsmål. For spørsmålene rundt ondskapen er kun sentrert rundt "hvorfor vil vi ha dette" uten i det hele tatt å snu det på hodet og si "har vi noe valg?".

På 50-tallet var Rock'n Roll en moralsk uting. Den ville forderve ungdommen. Idag har vi en helt annen moral enn vi hadde den gang da, noe som vel betyr at kritikerne hadde rett, eller?

Hvis JEG skal leke forståsegpåer, så kan jeg jo fortelle at jeg fant hele svaret på problemene i min gamle lokalavis for noen dager siden.

Etter tragedien åpnet ungdomshuset dørene for at ungdom som følte trang til å snakke skulle ha et sted å gå til. Og en av ungdommene ble intervjuet og presterte å si "Det var så bra at de hadde dette tilbudet, for dette kunne de jo IKKE snakke med mor og far om".

Personlig har jeg hatt problemer med å snakke med mine foreldre om sex, penger og "skal jeg skifte jobb". Noe som høres ut til å gjelde for de fleste i min generasjon. Men jeg har aldri hatt problemer med å snakke med dem om terror, død og fordervelse. Jeg har aldri hatt problemer med å få dem til å sitte oppe etpar timer ekstra den gang jeg var redd for noe. Hvis dagens ungdom ikke kan snakke med foreldrene om det som har skjedd, så...

Bjørnstads kronikk er sikkert betimelig, selv om det er uheldig at han forsøker å slå mynt på tragedien for å hevde sine synspunkter akkurat nå. Men spørsmålene han stiller er for snevre, med et opplagt svar som ikke er så opplagt allikevel. For vi vil jo ikke ha et sånt samfunn som vi har fått hvor vold er en dagligdags ting. Vil vi vel? Og da må vi jo gjøre noe NÅ... Eller?

Jeg sendte en epost til en av avisene og spurte om det kunne være en ide å IKKE analysere hendelsen på en ukes tid. Ikke peke på noen eller noe. Bare ta inn over oss at vi har gjennomlevd en tragedie, og forsøke å samle oss for å gå videre. Først.

Så kunne vi gjøre en grundigere analyse og peke fingre alt vi ville etterpå.

Jeg fikk ikke noe svar.

Det kan komme gode diskusjoner (og kanskje konklusjoner) ut av å diskutere verdier, tankesett og kultur med et ikke-relativistisk utgangspunkt. Altså med det utgangspunkt at noen kulturelle verdier er bedre enn andre, som individorientering framfor familieorientering.

Men jeg mener at verdier, tankesett og kulturer ikke er statiske fenomener, men dynamiske og til en viss grad individuelle. Jeg regner med at både jeg og DD er nordmenn, del av en vestlig kulturkrets, men likevel ulike.

Jeg mener at mennesket ikke først og fremst er natur, rase(gener) og evolusjon, fordi det gjør kultur til noe statisk, iboende og medfødt. Og det mener jeg den verden vi lever i gir oss tusenvis av eksempler på hver eneste dag, at kultur ikke er. Mennesket, som samfunn eller individ, endres langt raskere enn evolusjonære prosesser. Og vi er innenfor vår genetiske gruppe langt mer forskjellige enn dyr, fordi vi er mennesker og kulturvesener. Ofte kan individer fra to forskjellige genetiske grupper, ha mer til felles, enn to individer fra samme. Derfor mener jeg det er lite fruktbart å styre samfunn ut i fra viten om gener. Å mene noe generalisert om hele "raser", som at noen har lavere IQ enn andre, og hevde at større bevissthet om dette er nødvendig for å nå lykkesamfunnet, mener jeg menneskene for lenge siden har bevist at betyr lidelse. Om det er apharteid i Sør Afrika, segregering i USA, Holocaust eller japanernes råskap i mot kineserne.

Dette ordskiftet er vanskelig – ikke minst pga. temperaturen i det siste innlegget ditt og måten du tolker meg på. Jeg mener imidlertid at kjernen er dette:

Har raseteorier m.m. ført til massemord eller ikke? Og var denne Stoddard del av en vitenskap, som etter Hitler-Tyskland ble totalt diskreditert, eller ikke? Og anbefaler du slik litteratur i positive ordvendinger eller ikke?

Jeg håper flere enn meg undersøker og gjør seg opp en mening rundt dine anbefalinger og bøker. Det kan være verdt å bruke litt tid både på denne forfatteren og forfatteren av forordet Kevin B. MacDonald, og på en av dine andre favoritter Tomislav Sunic, der også den samme MacDonald bidrar med forord: En kritisk holdning til det de oppfatter som en for stor jødisk innflytelse på vestlig sivilisasjon og en opphengthet i "rase" som avgjørende for samfunnsutvikling er en fellesnevner for disse forfatterne.

Problematisering av rasebegrepet er ikke framtredende i dine innlegg, selv om også du ser at dette begrepet i seg selv oppfattes som uvitenskapelig, og derfor forsikrer oss andre om at "i dag ville vi sagt gener" og viser til Harald Eia. Det kan her virke som at du må ha et prosjekt utover å opplyse: Er det, selv om du bedyrer aldri så mye at du ikke deler Stoddards blanding av politikk og biologi (som du kaller kvasivitenskapen han stod for), noe du vil overbevise oss om, og derfor pakker budskapet inn i en spiselig form?

Joda, du har rett i at jeg ikke bruker min tid på jorda på denne type litteratur, men at all den informasjonen som er å finne om disse forfatterne utgjør en konspirasjon som du kan fortelle ikke stemmer, tror jeg ikke på. At du kaller meg ustabil, sint på torget, forvirret, gal, intolerant, m.m. og i tillegg trekker inn SV og Sovjet, styrker min tro på at jeg pirker bort i noe av betydning.

Og at du premierer andres innlegg om nevnte forfatteres bøker, anbefaler noen selv og premierer dem med høye terningkast, uten at du tilslutter deg deres budskap, tror jeg heller ikke på.

Så vær ærlig: Hvorfor mener du dette er viktig litteratur? Hva er det for problemer i vår samtid du sikter til, som vi kan finne svar på her? Og tror du det er mulig å etablere et verdensbilde der rase ses på som sentralt for svært mye av samfunnsutviklingen, uten at det på en eller annen måte vil gi seg utslag i politikk? Var det ikke nettopp vitenskapsmennene med sine "biologiske studier" som skapte tanker om at noen mennesker (raser) var mer genetisk verdifulle enn andre? At mennesker med lav IQ (datidens åndsvake) var mindre verdt? Og var ikke nettopp dette inspirasjon til steriliseringslover m.m.? Og ledet ikke dette til slutt i Holocaust?

Du kaller det altså svada å vise til at Hitler brukte den rasistiske antropologien og raselære i sitt politiske prosjekt, og at forfatteren du her trekker fram, var en av raseteoretikerne som ble lytta til i mellomkrigstida, og som du mener bør komme til "heder og verdighet igjen". Du har verken svart på hvorfor du mener det er "svada" å snakke om massemord i denne sammenhengen, eller hva du mener er så relevant for 2011-samfunnene i denne boka.

Du skriver videre at du ikke liker koblingen "politikk og biologi". Men denne formen for biologi det her er snakk om, er da i hele sitt vesen politisk? Her er noen ord fra forlagets beskrivelse:

"Stoddard examines the gradual depletion of cognitive and moral capital from the population due to low fertility among elites and high fertility among the underclasses; the role and methods of 'tainted geniuses' in mobilising discontent, particularly during the French and Bolshevik revolutions; and the ticking dysgenic time-bomb in the United States. Stoddard stresses that averting disaster and improving society demand active policy changes aimed at reversing negative trends and encouraging positive ones, and that these changes will not be made without the development of an eugenic conscience."

Med rene ord: Han så den ikke-hvite befolkning i USA som en tikkende bombe (jeg anbefaler flere å google både Stoddards syn på afroamerikanere i USA og ordet eugenics, “rasehygiene”, “rasebevissthet”), og mente at større rasebevissthet måtte til for å forhindre en negativ samfunnsutvikling.

Hva skal vi bruke denne rase(eller gen-)bevisstheten til? En overveldende stor andel av vitenskapsverdenen avviser i det hele tatt at slik bevissthet er mulig, altså at det skulle være mulig å forske seg fram til genetiske gruppers (eller rasers) IQ og såkalte "genetiske strategier", slik MacDonald hevder at han kan: Han står for en vitenskap som har forlatt forskningens krav til verifisering og tatt steget over i politikken. Den seiler m.a.o. under falskt flagg. Etter 2. verdenskrig visste "alle" det; i 2011 trenger vi tydeligvis å bli minnet om det på nytt.

Den som mener at tegneserier er annenrangs litteratur har å sjekke ut Transmetropolitan. Her får man en fantastisk engasjerende historie, akkompagnert av like fantastiske illustrasjoner. Warren Ellis skriver og skildrer en dystopisk fremtidsverden som er helt fullstendig tullete, samtidig som den også virker skremmende realistisk. Man kan nesten tenke seg at vår sivilisasjon er i full fart på vei mot noe som kan minne om realiteten i Transmetropolitan. Darick Robertson tegner en verden og fremstiller den i imponerende detalj, som gjør at man stopper opp lenge på hver side for å få med seg alle ideene.

En uferdig bokkontrakt tvinger forhenværende kjendis-journalist Spider Jerusalem ned fra en eremittisk tilværelse langt oppi fjellet og tilbake til storbyen han elsker å hate: Byen der en ny religion stiftes hver halvtime, enhver skrudd fetisj er sett på som helt normal, der politiet skyter først og driter i spørsmålene og der folk kan skaffe seg enhver genetisk modifikasjon du kan tenke deg – hvis de kan betale for seg. En by der det er milevis mellom de sosiale klassene og som styres av narsissistiske bøller som utelukkende er ute etter å mele sin egen kake. En by der klonet menneskekjøtt er en delikatesse og seksuelle tjenester er gangbar valuta. Her blir Spider dratt ned i gravejournalistikken og politikkens grumsete verden, en verden der han føler seg hjemme på godt og vondt.

Spider Jerusalem er tidenes antihelt. Han er aggressiv, voldelig og bitter. Han fungerer ikke uten store mengder med rusmidler og nåde den som blir med i dragsuget når galskapen slippes løs for alvor. Spider kjefter og smeller og ødelegger ting i et vedvarende raserianfall som for det meste er rettet mot de korrupte menn i maktens korridorer, men også de dumme og apatiske menneskene som lar seg lyves for og herses med, og tingenes generelle tilstand for øvrig. Dette skriver han om i en egen spalte, og Spider kan å skrive. Han har tidligere forårsaket både død og ødeleggelse med skriveriene sine, og han legger ingenting i mellom nå heller – spalten hans får større og større oppmerksomhet, og selv om Spider MÅ skrive så er han også nødt til å innse at det fører ham sakte men sikkert tilbake til det forhatte rampelyset, og den forhatte kjendisstatusen.

I beste Hunter S. Thompson-stil beveger Spider seg mellom fantasi og virkelighet i sin søken etter Sannheten – det han verdsetter mest av alt. For er det én ting Spider hater så er det løgner. Løgner, og autoritære bøller. Og advokater og politikere. Og mennesker for øvrig. Og hunder. Det mangler ikke på noen av disse i storbyen, og Spider setter seg høye mål: Sammen med sin redaktør og sine to «skitne» assistenter (og en reptilspisende, sigarettrøykende katt) skal han ta rotta på presidenten og hans korrupte hjelpere. Men, med få venner og mange fiender – og en voksende skare av hylende fans – ender Spider opp i adskillig mer trøbbel enn han hadde regnet med. Men han må fullføre oppdraget sitt, for det er bare han som er i stand til det.. og Sannheten må frem, koste hva det koste vil.

Transmetropolitan-serien gikk fra 1997–2002. Selve serien er også nyutgitt i sin helhet og samlet i 10 numre (nr. 10 slippes senere i 2011). Nr. 0, "Tales of Human Waste", en samling korte historier fra Transmet-universet er ikke utgitt på nytt men er fortsatt i handelen. Nr. 1–10 finnes i både ny og gammel versjon og inneholder hele den femårige historien om Spider Jerusalem.

At du velger å opplyse om denne forfatteren også i denne sammenhengen sier mye om deg og dine interesser, og ingenting om Benkow eller boka det her er snakk om.

Er ikke utdatert feil ord? Hamsuns språk er fra en annen tid, og vil naturligvis virke svært gammelmodig, kanskje til og med fremmed for moderne lesere, men skal man av den grunn si at det er utdatert? Visst er "utdatert" et ord med mange synonymer, men har det ikke flest negative konnotasjoner? Jeg synes utvilsomt at Hamsuns språk virker arkaisk, men virker det mosegrodd, uaktuelt, ubrukelig, ugyldig eller ute av kraft? Nei, det synes jeg definitivt ikke. Når du skriver at det er utdatert, synes jeg du får det til å virke som om språket hans ikke er relevant for moderne lesere, og jeg håper og tror jo at det slett ikke er det du mener.

Mrs Dalloway er en nydelig bok - fantastisk romankunst som med fordel kan nytes flere ganger.

Det skjer så mye spennende i teksten! Den legger seg så tett inntil menneskenes indre liv at man nesten føler at man selv er til stede denne junidagen i Mrs Dalloways London, som koker og putrer av inntrykk, små og store hendelser og ulike menneskeskjebner. Duften av blomster, klokkene som ringer, surret av stemmer - dette er en roman som taler direkte til sansene.

Jeg har aldri lest noe lignende. Så velskrevet at den er umulig å legge fra seg, så grusomt detaljert i ett og alt. Detaljene, rutinene, de stadig tilbakevendene situasjonene, samtalene, ritualene gjør at man etterhvert ser verden gjennom Pat Batemans øyne. Jeg lo av små kommentarer, ting han tenkte på eller sa for så i neste scene å vemmes, kjenne fysisk ubehag, bli kvalm og svimmel av handlingene hans. Det er en fascinerende og grusom bok, definitivt ikke for sarte sjeler. Den er uforglemmelig og enestående, men vanskelig å anbefale...