Bokelskere.no

Jeg tror vi egentlig er ganske enige om hva vi vil ha i bøkene våre, sånn egentlig, liksom;)

Og det ER en viktig diskusjon. Kvalitet er IKKE nødvendigvis en subjektiv kvalitet.

Men jeg er fremdeles litt usikker på hva Fosse egentlig ventet å få ut av utspillet. (Noen som vet om han har nye prosjekter klare omtrent nå?)

Hmm... Når jeg tenker meg litt om, så ser jeg at det jeg faktisk reagerer på er at det er en FORFATTER som kommer med et slikt utspill. Fordi det for meg høres ut som "jeg er bedre enn en vanlig krimforfatter, altså", og ikke som et utspill om litterær kvalitet.

At det også høres ut som litterær rasisme, gjør ikke saken bedre.

Diskusjonen er viktig, men hvem er det som skal diskutere? Skrivere eller lesere?

Det kan hende dette er noko av den same problemstillinga folk som aldri ser film om att har. Eg er ikkje ein av dei - eg ser favorittfilmar om att, og eg les (favoritt)bøker ein gong til, og enno ein gong. Av mange grunnar, mellom anna dei Ellen nemner over her: at ein vil sjå om ein ser anleis på dei seinare i livet, og fordi ein vil rømma inn i ei kjent og kjær verd. Eg les ikkje nødvendigvis for handlinga sin del - eg prøver iallefall å legga av meg vanen "reading for the plot" - og då gjer det ingenting at ein veit kva som skjer. Nett det å lesa (nesten) berre handlinga kan nemleg skugga for andre ting, som språk, tankesprang og ikkje minst stemninga. Når eg veit korleis Ringenes Herre endar, so kan eg tenkja meir på språk og univers, når eg kjenner lagnaden til Jane Eyre kan eg nyta humoren. Og når eg veit at Baby og Johnny får kvarandre i slutten av Dirty Dancing, veit eg det er trygt å sjå filmen ein gong til når eg treng den verkelegheitsflukten.

Kanskje er svaret så enkelt som at er en krimroman det, så er den ikke lenger krim.

Eller kanskje ikke. For det var en veldig enkel måte å si "krim er ikke litteratur" på. Hvor begrunnelsen ganske enkelt er "Siden krim ikke kan være høyverdig litteratur, så må det være dårlig litteratur når det er krim, DERFOR er ikke krim høyverdig litteratur". En grei kombinasjon av det jeg er opplært til å kalle "sirkelargumentasjon" med en liten dose hersketeknikk.

Spørsmålet er ikke om vi trenger "høyverdig litteratur" eller ikke. Spørsmålet er "hva ER høyverdig litteratur". Eller i Fosses sak: "Hva er IKKE høyverdig litteratur".

Problemet med å henge ut krimgenren på denne måten er at man svært ofte havner i en situasjon hvor den ene siden ikke ANER hva den andre siden snakker om. "Jeg leser aldri xxx, fordi det er så yyy" (xxx erstattes med "Litteratur" eller "krim", mens yyy erstattes med et negativt adjektiv etter eget valg).

De aller færreste reagerer på begynnelsen av setningen. "Jeg leser ALDRI"... I min verden er første krav for å kunne diskutere noe at du faktisk VET hva du snakker om. Du vinner ALDRI en diskusjon ved å STARTE innlegget med "dette vet jeg ingenting om, men her er svaret". Det er ABSOLUTT mulig jeg er unik her, men av en eller annen grunn håper jeg ikke det.

Deretter uttaler man seg BASTANT basert på den seneste bestselgeren innen SIN genre, for man er automatisk ekspert når man har lest den nyeste boken. (Selv om man selvfølgelig risikerer å måtte forsvare seg mot "tradisjonalistene" på eget lag, som IKKE er så store tilhengere av "det nyeste nye")

Min erfaring, og JA, jeg har lest mye annet enn det som står i boklisten min, så jeg oppfyller langt på vei mitt eget krav til å "vite hva jeg snakker om", er at det finnes MYE "høyverdig litteratur" der ute hvor forfatteren hadde hatt VELDIG godt av å legge manuskriptet tilbake i skrivebordsskuffen. Samtidig finnes det mye krim der ute (ikke alt nødvendigvis oversatt til norsk) som tilfredsstiller "kravene" til å være "høyverdig litteratur".

Problemet er at det utgis veldig mye bøker om dagen. Det er lettere enn noensinne å SKRIVE en bok, det er forholdsvis lett å få det utgitt, og det er utrolig lett å få noen til å MENE noe om bøkene.

Jeg vil ikke tilbake til den tiden forfatterne skrev bøkene sine for hånd, før de ble overlatt til trykkerier som satte typene (speilvendt) for hånd, og til slutt ble det (kanskje) en OK bok ut av det hele, men det er nok sånn at mange bøker ikke er verdt det papiret de er trykket på. (Noe man har løst ved å innføre e-bøker, som ikke akkurat kommer til å redusere tilgjengeligheten av "SØPPEL" innenfor flere genrer fremover)

Forskjellen er vel at du er 18. Herland troner mest synlig av alle i faktahylla- godt innenfor synsvidde i to av Ark- butikkene jeg var i i Oslo i dag. Hennes forrige bok ble subsidiert slik at en utgave ble sendt alle stortingsrepresentanter. Hun har blitt intervjuet og fått ting på trykk i riksdekkende presse en rekke ganger. Ja, første boka var vel basert på allerede publiserte artikler. Folk med tilsvarende "alternative stemmer" som Anfindsen, Nina Karin Monsen og Hege Storhaug innvilges statsstøtte, stipender og spalteplass. Så jeg mener de tause med tilsvarende meninger har sine budbringere i norsk offentlighet. Og de møter andre til debatt slik det skal være i et demokrati.

Vil tro standpunktet til mange, inkludert meg selv, vil avhenge av hva man legger i begrepet "litteratur". For jeg mener Fosse har rett og sier noe viktig når han forklarer: "Det kan virke ufarlig, men det er egentlig skadelig for kulturen å utviske skillene mellom det som har åndelig verdi og det som har underholdnings- eller om du vil, «kjødelig» verdi."

Tusen takk for intervjutips som gir historiene mer innhold eller flere tolkningsmuligheter.

Ser at forfatteren selv sier hun lengter veldig lite etter å skrive realistisk og skammer meg litt over at jeg i min beskrivelse av Drømmefakultetet brukte akkurat ordet sosialrealistisk. Sannheten er vel at jeg blir litt ordfattig om litteratur som Stridsbergs fordi jeg ikke har ordforråd til å beskrive den...jaja, om det gir noe mening. Samtidig vil en gjerne klore ned noen ord i beundring for dama...hehe.

Stridsberg sier: Jeg har vanskelig for å skrive såkalt realistisk, eller mer presist: Jeg lengter veldig lite etter å skrive realistisk. Heller tenker jeg at jeg befinner meg i et barnslig dukkehus når jeg skriver. Skrivingen er en lek med forestillinger, drømmer og mareritt.

Stridsbergs ord er dekkende også for min leseopplevelse: Darling River er en annen virkelighet enn den vi ser rundt oss, den er mer et konsentrat

Likevel gir hennes bøker meg assosiasjoner til for eksempel filmen Monster (om den tidligere prostituerte seriemorderen Aileen Wuornos)eller Margarareth Ohlins Engelen. Det er liksom en kjerne av vrikelighet i marerittene, slik jeg leser det og ser verden rundt meg. Forfatteren må tilgi meg. Ser hun også sier at Darling River ...er en roman uten verdier, den er fullstendig ikke-oppbyggelig. Darling River fungerer ikke med noen som helst agenda. Jeg synes det er rart å tenke seg et menneske uten verdier, og dermed en forfatter uten verdier. Hun kan ha forsøkt å skrive verdiene av seg, men jeg klarer ikke å se at hun lykkes helt med det. Og jeg synes det er en styrke ved romanen. Forfatteren får tilgi meg det også;)

Det som er spennende med denne boka er at den ikke bare er en vampyrroman, det er også en sosialrealistisk oppvekstroman. Den skildrer virkelig godt livet i drabantbyene, og menneskene som bor der; som bl.a. alkisene på den lokale kroa. Livet til hovedpersonen Oskar er også spennende skildret, særlig hans møte med mobbere på skolen. Ikke ulikt hvordan det faktisk kan være i virkeligheten.

Hehe, fantastisk! Her får jeg både analyse av meg selv og mitt politiske ståsted av en 18- åring jeg ikke kjenner:) Dette er ikke "vanskelig for meg". Jeg viser til en debattpraksis som er mye brukt, dokumentert og forsket på. Og jeg mener det er relevant å tolke Herland som del av en kontekst. Å være uenig i politiske standpunkter er ikke det samme som å kneble noen.

Jeg betviler ikke at det er flere som mener det samme, enn de som uttaler seg offentlig eller gir ut bøker. Det gjelder de fleste meninger som når offentligheten, de fleste av oss er jo tause. Det er forestillingene om at det akkurat når det gjelder disse holdningene finnes en taus masse, folkebevegelse eller majoritet som ikke virker så stor som den er fordi den ikke våger ta ordet, jeg betviler. Det gjentas stadig i disse debattene. Du hadde en variant av påstanden i ditt åpningsinnlegg, som jeg responderte på.

Ser at du også bruker "sosialistiske" som en generaliserende karakteristikk av andre. Det er også et tegn i tiden og blitt vanlig retorikk. Kunne mistenke at det brukes for å kneble, avskrive motstanderen eller så tvil om vedkommendes troverdighet; en fordom plantes om hva en kan vente seg. Og betegnelsen brukes om langt flere enn de som faktisk er sosialister, som f.eks meg:)

Biblioteket er vanskelig for min del. Jeg har ALDRI opplevd ikke å ende opp med inkasso og full krig. Nå har jeg bare akseptert at jeg ikke kan bruke denne goden. Det er min egen feil.

Irritert på Murakami! For de som ser dette og mister lysten til å lese 1Q84: den er absolutt leseverdig! Jeg likte å lese den, men jeg har lest mange bøker av ham nå, og dette var boken som gjorde at jeg ble irritert gang på gang. Den er både fin, spennende, tankevekkende og mye annet positivt. Aomame er en interessant romanfigur, og jeg lo godt flere ganger av ting som stod om henne; grimasene (tok av), hennes indignasjoner og til tider rørende sider. Problemet mitt med Murakami denne gang, eller det som har toppet seg litt, er:

• Hans mannlige hovedpersoner. Tengo er i likhet med Kafka, Toru-ene (N. Wood og Trekkoppfulgen) og han i Wild Sheep Chase, veldig like i det at de liksom er så trauste og blodfattige. Jeg skjønner at forfatteren vil få frem hvor dyp grunn stille vann kan ha, og det er fint dét; man minnes på at selv den mest anonymes liv kan være verdt en stor roman. Men jeg skulle ønske han en gang skrev om en mannlig hovedperson som skilte seg litt fra "alle de andre" han har skrevet om. Jeg elsket Komatsu! Skikkelig festlig fyr. Håper han en dag velger en slik hovedperson.

• Menstruajon... Jeg er ganske sikker på at han nevner mensen minst én gang per bok, og det bare byr meg litt i mot, da jeg får inntrykk av at han er fascinert av det, og det synes jeg er blæh.

• Fukaeri. Hun høres riktignok ut som mange menns drøm utseendemessig, med sine bedårende trekk, vakre øyne, fine ører, slanke kropp og selvsagt de STOOORE puppene som attpåtil har PERFEKT form og bla bla. Mange lesere synes kanskje også det er besnærende at hun virker så mystisk og rar. Men jeg ble bare irritert. Hun virker som en robot, og det at hun ikke svarer og at hun snakker på den spesielle, tonløse måten, knapt nok har temperament eller viser følelser; det gir meg en uro fordi jeg mistenker Murakami for å digge slike damer. Selv om den langt mer artige Aomame er mer av en hovedperson enn Fukaeri med store pupper, så får jeg på følelsen at Fukaeri er Murakamis muse i denne romanen, og det gjør at jeg tenker litt stygge tanker om ham.

Derfor ble jeg irritert på Murakami under lesningen av 1Q84. Jeg gleder meg likevel selvfølgelig til å lese bok 3 og alt annet han gir ut i fremtiden :)

Så vidt jeg vet er dette den aller første boken om norsk musikkbransje, og det var på høy tid at noen tok initiativet til å gjøre skrive den. Anders Odden har alle forutsetninger til å gi et interessant innblikk i hva som skjer utenfor medias søkelys, og hans betraktninger er vittige så vel som lærerike.

Anekdotene er svært underholdende, og det kan i tillegg være til hjelp for andre ferske band å lese om hvordan han valgte å gå frem for å dra platekontraktene i havn. Bokens mest spennende del er likevel beskrivelsene av hvordan miljøet rundt Helvete tok form, og det er interessant å få et innblikk i hvordan Anders oppfattet Mayhem som ung sammenlignet med i dag. Jeg humret godt da jeg leste brevet som Øystein Aarseth skrev til den 13-årige Anders etter å ha blitt provosert av at bandet hans gjorde sitt beste for å kopiere Mayhem.

I tillegg har jeg nå lært hvordan man skal gå frem for å bli kjent i Norge.

1) Jovialmetoden: Man spiller på enkle, kjente følelser hos folk som gir dem en følelse av at artisten like godt kunne vært en av dem. Artister: D.D.E. og Åge Aleksandersen.

2) Flinkismetoden: Man spiller på det samme som i første metode, men legger inn et virtuost gir som gir folk musikalske hakeslipp og fører til kunstnerisk anerkjennelse. Artister: Øystein Sunde og Ronny Le Tekrø.

3) Humormetoden: Man bruker begge de to første metodene, men krydrer alt man gjør med humor som ikke bør være for avansert siden publikummet vil møte musikken i stupfylla. Artister: Vazelina Bilopphøggers og Ole Ivars.

Boken er fylt med fotografier på lekkert, glanset papir og QR-koder som linker til en rekke konsertopptak. Leseropplevelsen blir en helt annen når man på denne smarte måten får mulighet til å høre på konsertene som beskrives mens man leser om dem.

Dette er en sjarmerende rockebiografi uten de drøyeste avsløringene som er akkurat passe detaljert til at også de uten kjennskap til scenen kan lese den med stort utbytte.

Takk for tips! Er nå i gang med Darling River. En forfatter jeg vil anbefale på det sterkeste. Slik kommenterte jeg Drømmefakultetet:

"Etter tips fra bokelsker Knut-Arne Heggen har jeg nå lest denne. Angrer ikke. Dette er en original roman både i form, språk og stemning. Mot det siste kan sikkert innvendes at det skitne, håpløse og destruktive er beskrevet før. Stridsberg gjør det likevel på sin helt egne måte. USA, delvis tiden (stemningen minner også om ting gjort om pionertida), delvis at det er knyttet til en sann historie (selv om mye populærkultur i fra amerikas skyggesider ikke er det) og stedene som beskrives, gir meg assosiasjoner til amerikansk sosialrealisme. (F.eks Cormac McCarthy). Men forfatteren er altså svensk og romanen har en original oppbygging av sitater, tidssprang og småhistorier som jeg ikke har lest før."

Joan Didion må ha vært ei sånn dame som du alltid drømmer om å møte; intelligent, følsom, og med en personlig stil som rett og slett ikke lar seg beskrive. Det er i allefall slik jeg føler det etter å ha vært med hennes fortellinger og observasjoner gjennom det californske hjertelandet. Hun ser mye og hun ser dypt. Hun har en sorgmunter attityde. Hun har klør og hun har latter. Hun er glup, glup, glup - jeg ville uten å nøle lagt min sjel naken for denne dama.

Jeg synes dine tre spørsmål er presise og relevante. Jeg er veldig enig med deg, selv om vi kanskje, om vi går dypere inn i materien, vil være uenige om hvor langt vi vil gi relativismen en tjangse. Jeg synes ikke enhver metode eller teori er verdifull kun fordi den er en metode eller teori. Jeg må kunne sannsynliggjøre for meg selv via kunnskap eller erfaring at den er anvendbar på virkeligheten slik jeg klarer å forstå den.

Jeg har ambisjon om å lese ferdig Knausgårds Min kamp og er kanskje enig med deg når jeg er ferdig, kanskje ikke. Jeg synes uansett kjønnsteori er spennende og vil ha dette perspektivet i bakhodet når jeg leser. Det er sagt og skrevet så mye om disse bøkene at når en er så treg som meg kan en like godt være bevisst alle oppfatningene en har registrert på veien, som å prøve å fortrenge de.

Denne boka leste jeg som pensum på exfac for språkstudenter på Blindern i 2003. Jeg hadde flaks med en av mine første pensumbøker, boka var nemlig utrolig artig å lese og inspirerende for en ung språkstudent. Spang-Hanssen gir en morsom og lærerik introduksjon i nettopp språkets verden og menneskers forhold til språk.

Det finnes fortsatt kretser her i Norge (og sikkert andre steder) som tviholder på forestillingen om at området var folketomt, eller iallfall meget tilbakestående, da staten Israel ble til. Skjønnlitterære verker kan vel bidra til å rykke noen av dem ut av denne villfarelsen. Hvis de leser skjønnlitteratur, da.

God innvending. Selv mener jeg at det er vanskelig å forsvare hvert av standpunktene uten forbehold og har ganske enkelt ikke bestemt meg. Så vidt jeg husker er forfatterens hovedargument at mennesket resonnerer på en for kompleks måte til at man kan påstå at det munner ut fra et deterministisk sinn. Det er riktignok tydelig at forfatteren har bestemt seg, men det førte ikke til en frustrerende leseropplevelse. Hva mener du om saken?

For et darwinistisk perspektiv fra en moralfilosofs ståsted, kan det være verdt å sjekke ut The Expanding Circle. Singer er en pioner på feltet, men vil gjøre oppmerksom på at han her fokuserer mer på evolusjonsteori og moral fremfor spørsmålene tilknyttet fri vilje.

Har registert at det er mange her inne som er interessert i psykologi og lager derfor denne lista til inspirasjon. Er også ute etter flere tips.