Bokelskere.no

Jeg kan ikke refse folk for å berike tråden, det ville vært idioti.

Du må se den snarest! Den er helt ufattelig vakker. Jeg blir nesten overveldet bare av å tenke på den.

Jeg fant en gammel liste av Geir Hovind Frøysedal:
Gode bøker under 100 sider:

Du kommer til å kapre tråden ved å stille et så umulig spørsmål til en som meg, som er for stolt til ikke å prøve; da er det uunngåelig at man skriver langt. Det hadde vært lettere å nevne tredve eller femti filmer, men tre-fire? Men la meg da fyre meg selv opp med litt håp og idealisme og legge vekt på det du sier om "pensum for menneskeheten" og velge ut ifra det (istedet for et mer personlig utvalg), og forøvrig velge seks filmer, det skal jeg nok klare: Akahige, Sullivan's Travels, It's a Wonderful Life, To Kill a Mockingbird, On the Waterfront, Zorba the Greek og Ladri di biciclette. Det ble syv filmer, nåvel! Et personlig tilskudd (ja, det måtte jo komme) ville vært Manhattan, Sweet Smell of Success, Days of Heaven, Á bout de Souffle, Rocco e i suoi fratelli og Der Himmel über Berlin. Men her er det hverken noe Welles, Wilder, Leone, Herzog, Rohmer, Hitchcock, Tarkovsky eller Fellini, så utvalget er jo sårt ufullstendig, og det gjør vondt å poste det.

Hehe, da har jeg gjort en god gjerning idag. Hvis jeg måtte rangere mine favorittfilmer ville Jules et Jim ha kommet rett inn bak Shichinin no samurai som nummer to. Jeg vet ikke om boka er like god som litteratur som filmen er god som film (hvis du forstår hva jeg mener), men jeg satte ihvertfall stor pris på å lese den. Den har samme tone som filmen, like lett og like ladet, den samme schwungen og endog samme vidunderlige åpninglinje! Truffaut gjorde en flott jobb. Det er igrunn rart at romanen ikke er mer kjent. Roche gir inntrykk av å være en slags sangvinsk Hemingway, hvis nå det er mulig (det høres forøvrig ut som en guddommelig kombinasjon, gjør det ikke?).

Jeg mener ikke å overvelde deg med for mange anbefalinger, men åh, det er jo så mye å nevne! Eksamen har hengt over meg tritt og ofte også, og jeg med mitt trassige behov etter å lese noe annet enn pensum, har selv plukket opp en del korte romaner. Tilgi meg derfor for å skrive langt, du trenger jo ikke å lese alt dette. Jeg vil gjerne nevne Breakfast at Tiffany's, Tonio Kröger, Malte Laurids Brigges opptegnelser, A Sentimental Journey through France and Italy, The Sun Also Rises og ikke minst Werther. Balzac har forøvrig flere rivende gode småromaner, skjønt ikke mange av dem er kommet ut på norsk. Gobseck, Far Goriot (men den er kanskje mer lang enn kort), Colonel Chabert og Eugenié Grandet falt alle så mye i smak at det egentlig bare er mangel på tid som foreløpig hindrer meg fra å gå igang med hans større romanverker. Ellers har Coetzee en del korte romaner, hvis du er på leting etter noe ferskt; jeg skrev hjemmeeksamen om romanen hans Summertime som er en slags selvbiografi (skjønt "slags" er en underdrivelse). Han er ikke akkurat like saftig som Balzac, men jeg fikk mye ut av å analysere ham, han er en gløgg og belest fyr (jeg snakker som om jeg kjenner ham, det gjør jeg altså ikke). En annen roman jeg har lyst til å nevne er den nesten helt ukjente - i det minste hvis det ikke hadde vært for filmatiseringen - Jules et Jim av Roche; den er glimrende, en mild og vemodig liten fortelling om tre mennesker, deres liv og dagdrivertilværelse, deres utflukter rundt omkring i Europa og ikke minst om kjærlighet, skrevet i et underlig konsist og yndig språk som gjør meg rent misunnelig på forfatterens penn! Den er ganske fortryllende, og jeg venter bare på sommeren med å lese den på nytt, ikke fordi jeg har andre prioriteringer nå, men fordi det er om sommeren man er i den rette stemningen for en slik bok. Virkelig flott. Du kan jo eventuelt se filmen først. Men nok fra meg nå.

Jeg har blogget dette om "Et Guds barn": Denne romanen, Child of God, utkom i 1973. På norsk i 1989. Dengang skrev Fredrik Wandrup i Dagbladet: "Cormac McCarthys roman Et Guds barn er en av de merkeligste, jævligste og mest fascinerende bøker jeg har lest på lenge." Jeg underskriver på den beskrivelsen. Dette var forjævli'. Vanligvis får vi litt sympati for hovedpersonen i en roman, uansett hva han eller hun måtte foreta seg, nettopp fordi vi ser omverden med hovedpersonens øyne. Romaner er gjerne tolerante på den måten. Som regel er vi lesere på parti med outsideren. Unntaket heter Lester Ballard, - en representant for hva amerikanerne kaller 'white trash' og 'rednecks'. En mann uten forsonende trekk. Etter å ha mistet gården sin streifer Ballard rundt hjemtraktene i East Tennesee. Han holder hode over vann på salg av hjemmebrent og noen småtjuerier her og der. Han er en einstøing og en kikker som blir en morder som, gud-hjelpe-meg, attpåtil blir nekrofil. Dette er en mørk roman om moralsk forfall. Lettlest, velskrevet og krevende på samme tid. Det er en meget ubehagelig fornøyelse å lese Cormac McCarthy.

Den litterære kanon inneholder nok av mastodonter, men det er ikke hver uke man føler at man har tid eller motivasjon til å ta fatt på Forbrytelse og straff eller Moby-Dick. Jeg vet at det finnes myriader av glimrende, korte bøker, men jeg vet også at jeg trolig er fullstendig ukjent med svært mange av dem. Med andre ord trenger jeg anbefalinger. Jeg er åpen for både poesi, drama og prosa, så lenge det er snakk om relativt korte bøker.

Noen eksempler på hva jeg er ute etter:
Ernest Hemingway - The Old Man and the Sea
Albert Camus - Den fremmede
Joseph Conrad - Heart of Darkness
Kurt Vonnegut - Slaughterhouse-Five
J. D. Salinger - The Catcher in the Rye
John Steinbeck - Of Mice and Men
Knut Hamsun - Sult
Thomas Mann - Døden i Venedig

Jeg vet for øvrig at det finnes et par lignende tråder, men der har trådstarter gjerne vært ute etter korte bøker generelt, mens jeg først og fremst ser etter kanonisert litteratur.

‘L’Ingratitude’ turned up in the course of my research for a biography of Constantin Heger, who taught Emily and Charlotte Brontë French during their time in Brussels and with whom Charlotte fell in love. I’d been trying to find out about his brother Vital, a sales representative for the royal carpet factory in Tournai and decided to look through the catalogue of the Musée royal de Mariemont for any mention of him – its eclectic holdings include carpets – and found a reference to a manuscript by Charlotte Brontë about a rat. It turned out to be the first piece of French homework Charlotte had written for Heger, lost since the First World War.

Den korte fortellingen kan leses her

Haha!! Takk skal du ha;-D

Jeg må virkelig le ettersom jeg skroller nedover her og finner ut at akkurat som meg, er det mange som banker neven i bordet med et brak... I kjapp rekkefølge...

Her ser jeg den virkelige åndsverdien: En fruktbar debatt, hvor vi tillater oss behersket å reagere, blåse ut, ta til motmæle, reflektere over en annens uttalelse, og når dagen er omme og vi ligger på rygg i hver vår seng og filosoferer over lukkede bøker og slukte lys, da kan vi kanskje smile av dagens debatt og se at viktigheten av hver uttalse både ER viktig og ikke viktig, men det viktigste likevel, blir ytringsfriheten og at samholdet oss bokelskere i mellom utvikles og styrkes av å kunne være enige om å være uenige.

Det ligger jo en elitisme i din respons. Om Fosses anliggende er å gjøre allmennheten oppmerksom på at det er en forskjell på det som underholder oss og det som utvikler oss, ja så mener jeg det er et antielitistisk , demokratisk og folkeopplysende prosjekt. Det motsatte av å lukke seg inne i åndssnobberi.

Hele demokratiseringen av Europa har vært bygget på folkeopplysning. En skolert befolkning er i stand til å hevde sine rettigheter på en annen måte. Nå er vi inne i en tid der antielitisme i god folkeopplysningstradisjon misforstås som åndssnobberi. Idealet er nærmest en avskolering av befolkningen. Å legge terskelen så lavt at vi ikke en gang skal legge merke til det når vi trår over den. Det forveksles som å ta folk på alvor og gi de anerkjennelse. Istedet mener jeg det er en kraftig undervurdering av det potensialet som ligger i mennesket.

Vi må gjerne lese krim, men ingen kan vel påstå at det er gjennomsnittet av den krimlitteraturen som det konsumeres mest av som kommer til å bevege verden? Og vi må gjerne konsumere underholdning, men er det ikke flere som tenker at kanskje bruker jeg litt for mye tid på "fjas" framfor andre ting?

Jeg tror et sant demokrati forutsetter at mange nok forstår og stiller spørsmål. Underholdning kan fort vise seg å være opium til folket (for å bruke et ikke- borgerlig uttrykk) om vi konsumerer i så stor grad at vi ikke lenger har tid til det som gir oss litt motstand og krever refleksjon. Ja, i så stor grad at vi ikke lenger er i stand til å se forskjell, advarer Fosse.

Lenger ned i tråden nevner KAH samfunnsvitere som mener en sløvet masse er en forutsetning for å opprettholde fred og ro i et demokrati (fritt gjengitt). Ihvertfall gir det få (en elite, et snobberi?) økt mulighet til å berike seg eller tilrane seg makt på vegne av de mange. Og som de må kose seg over den nærmest automatiske reaksjonen alle som forsøker å gå ut å stille noen krav til oss møtes med om å "la folk flest være i fred med kosen sin" og "ikke kom her å si at ikke alt er like verdifullt, så lenge det føles slik for meg."

Du verden, så lykkelig jeg er over å være pensjonist og slippe å lese flere bøker av denne typen! All min tid er langsom tid ...

Det er en sånn bok jeg har venta alt for lenge med å lese. Men samtidig er det litt fint, for det betyr at det fortsatt finnes bøker som kan gjøre like stort inntrykk på meg som noen av de første bøkene jeg leste. Det skjer ikke så ofte lenger, men jeg merker allerede at Reisen til nattens ende er en sånn. Det er så mange setninger jeg må lese flere ganger fordi jeg liker de så godt. Og Céline er utrolig fascinerende.

En "bokelskere" debatt som inneholder ordet "krim" har noe hårsårt og forsvarende ved seg; alltid må liksom Jan Fongen komme til for å forsvare de krimlesende; hør nå her; sier han så beroligende han kan; det kan være god litteratur å lese krim. Selv om denne gangen så bommer Jan Fongen der han går mot de såkalte "kulturpersonlighetene" i Norge som ødelegger. Fongen skriver i grepet "god litteratur" eller ei, men Fosses anliggende er jo slettes ikke "god" eller "dårlig", men noe annet - nemlig åndelighet.

Jan Fosse påpeker et problem i "det norske likhetssamfunnet", og la oss stoppe der: Hva innebærer "det norske likhetssamfunnet"? Det er mer enn et politisk mål, det kan også sees som en historisk beskrivelse av en vei vi (det norske folk) gikk fra det elitistiske Norge med embetstanden som den ledende klasse, gjennom 1814 og 1905 til et samfunn der DNA sto som en garantist for sosialdemokratiet. Alt dette kan favnes i "det norske likhetssamfunnet", der det til slutt blir så viktig at Folket leser, ergo er det ikke viktig lenger hva det leser. Og dermed trenger man heller ikke påminnelser som setter "krim" som Folket leser, med en merkelapp i hylla som "dårlig", som åndsnobber påpeker som en slags irriterende vane nærmest, og får Fongen til å reagere, på vegne av vanvittig mange andre ...

Fosse sier at han ikke er "mot" krim. Ikke "mot" pornografi. Ikke "mot" underholdning, men at han er ute etter en presisering, en distinksjon! Han utfordrer nettopp denne automatikken i forsvaret som Fongen (med fler) demonstrerer. Og lesere av krim har vel gjort de samme erfaringer som Helene Fæste: Hva husker jeg etter å lest en krim? (til og med en god krim) Atter andre her forsøkt å påpeke at Fosses etterlysning har vært litteraturens åndelige sider, noe Fongen har kvittert elegant med å vise til Dostojevskij som krimforfatter - der har du nemlig åndelighet - og som Tao påpeker krim satt inn den store tematikken "det ondes problem". Men det er jo synd å si at Dostojevskijs roman aldri har satt noen norm for hvordan krimmen har utviklet seg.

En annen klassiker sir Arthur Conan Doyle hatet faktisk sin egen oppfinnelse Sherlock Holmes, og ville ha vært en Jan Fosse supporter. Hans "En studie i rødt" gir vel det mest glimrende bevis på hvorfor han hatet Sherlock: Jeg husker jeg lo høyt da Sherlock forklarer dr Watson hvorfor han gir såvel den vitenskapelige opptatthet uti astronomien som religiøse grublerier en god dag, nettopp fordi han i krimløsningenes navn ikke kan være opptatt av denslags. Med "En studie i rødt" har dermed sir Arthur Conan Doyle gitt sin egen ambivalens et glimrende utgangspunkt, satt på spissen, et eksempel som viser krimmens åndsfattigdom, ja for ånd er i Sherlock Holmes verden fullstendig unyttig! Kanskje har vi også svaret her på hvorfor vi (folket) leser så mye krim?

Og på samme måte som nyere krim kritiseres for manglende samfunnskritikk, kan man hevde det samme om (nesten) alle andre sangre. Vi har Nygårdshaugs tordentale mot nyere norsk litteratur friskt i minne.

På samme måte som litteratur generelt i de siste tiår har utviklet seg til å bli mer introvert, har kriminallitteraturen gått samme vei. Mellommenneskelige relasjoner er viktigere enn samfunnsforståelse og politikk. Og det sjelelige mørke speiles i enkelte krimbøker til og med i naturen i beste Duun/Garborg-stil, Jeg tenker da særlig på Theorin og Indridason. Og det finnes unntak, som alltid. GW Perssons bøker går til frontalangrep mot styrende makters moral i Sverige i etterkrigstiden.

Krim følger trender ellers i litteraturen. Det finnes gode og dårlige krimbøker, som det finnes god og dårlig litteratur. Så lenge en bok forteller en god historie på et godt og fargerikt språk, velsignet fri for floskler og med en nerve og drivkraft bak språket som fenger og gir oss en god litterær opplevelse, så frydes litteraten i meg. Uansett hvilken sjanger det er.

Et betimelig og velfundert innlegg! Selvsagt skal vi tillate alle former for kulturdebatt. Og i en slik debatt bør ikke noe tema være utelatt. Om krim bør verdsettes på lik linje med annen skjønnlitteratur har også vært debattert en rekke ganger.

På 70-tallet arrangerte jeg selv en debatt der Kjartan Fløgstad og Jon Michelet diskuterte hvilken sjanger som lettest kunne sette lys på skjevheter i samfunnet, den fantastiske realismen eller kriminallitteraturen. Konklusjoner var vanskelig å trekke, men det var åpenbart at krim i denne debatten av mange ble sett på som hensiktsmessig som sosialrealistisk sjanger. Kriminallitteraturen har jo som utgangspunkt skyggesider ved samfunnet.

Jeg ser ingen stor verdi i en debatt der man kategoriserer og ekskluderer en hel sjanger fra det som kan kalles god litteratur. Vi trenger en kulturdebatt der mangfoldet ikke begrenses, men der det åpnes for nye synspunkter og der flere sjangere tas med i det gode selskap. Mer konstruktivt ville det etter min mening være om man diskuterte hva som kjennetegner høyverdig litteratur, på tvers av sjangerbegrepet.