Bokelskere.no

Den litterære kanon inneholder nok av mastodonter, men det er ikke hver uke man føler at man har tid eller motivasjon til å ta fatt på Forbrytelse og straff eller Moby-Dick. Jeg vet at det finnes myriader av glimrende, korte bøker, men jeg vet også at jeg trolig er fullstendig ukjent med svært mange av dem. Med andre ord trenger jeg anbefalinger. Jeg er åpen for både poesi, drama og prosa, så lenge det er snakk om relativt korte bøker.

Noen eksempler på hva jeg er ute etter:
Ernest Hemingway - The Old Man and the Sea
Albert Camus - Den fremmede
Joseph Conrad - Heart of Darkness
Kurt Vonnegut - Slaughterhouse-Five
J. D. Salinger - The Catcher in the Rye
John Steinbeck - Of Mice and Men
Knut Hamsun - Sult
Thomas Mann - Døden i Venedig

Jeg vet for øvrig at det finnes et par lignende tråder, men der har trådstarter gjerne vært ute etter korte bøker generelt, mens jeg først og fremst ser etter kanonisert litteratur.

Candide av Voltaire! I tillegg er den morsom. Post Office av Bukowski.

Gode forslag! Bukowski er glimrende, og jeg skjønner at jeg må flytte Candide noen hakk opp på leselisten.

Jeg fant en gammel liste av Geir Hovind Frøysedal:
Gode bøker under 100 sider:

Var det mulig å sette en liste som favoritt?

Nei, dessverre ikke.

Jaja, takk for svar, og tipset.

Men ikke så mange av dem jeg har lyst til å lese, så vi må nok over 100 sider. To hundre, må vel regnes som kort.

Eller, som han liker å kalle den: "Bøker du leser ferdig mens du venter på kaffetrakteren".

Veldig bra!

Ein del av Tarjei Vesaas sine er korte, enkle, og med deg i lang tid etterpå. Eg tenkjer til dømes på Fuglane, Bruene og Is-slottet.

Coetzee var nemnt under her. Eg ser i hylla mi at eg har Foe, den er kort og gir ein an innfallsvinkel til Robinson Crusoe, og In the Heart of the Country er heller ingen murstein. Den har på mi må lesa snarast-liste...

Oscar Wilde, både Picture of Dorian Gray, og skodespelet The Importance of Being Earnest (som eg sjølv driv på med no.)

Det finst fleire korte og greie britiske klassikarar. Dr. Jekyll og Mr. Hyde er ein av dei. Elles er Jane Austen sin kortaste roman Persuasion overkommeleg i kun eit par lesingar, og det same er den eldre og mykje mindre handlingsmetta (om ein i det heile kan nytta eit slikt adjektiv om Austen) The Man of Feeling av Henry Mackenzie. Eit innblikk i ein litt ukjent sjanger, den.

Norske (gløymte) klassikarar er til dømes Synnøve Solbakken og andre av Bjørnson sine bondeforteljingar, og Nordahl Grieg sitt skodespel Vår ære og vår makt.

Eit par amerikanske klassikarar kan eg slenga med òg. Kva med Edith Warton sin Ethan Frome, Willa Cather sin My Antonia eller Stephen Crane sin Maggie, A Girl of the Streets?

Tarjei Vesaas fikk jeg en slags aversjon mot i løpet av ungdomsskolen, men jeg tror at det er ufortjent. Fuglane bør i alle fall få en ny sjanse før jeg eventuelt bestemmer meg for at Vesaas ikke passer meg.

Åh, jeg har en pågående forelskelse i Oscar Wilde! Jeg leser litt i Complete Short Fiction hver gang jeg ikke orker å lese noe annet, og The Picture of Dorian Gray låner jeg på biblioteket med jevne mellomrom. Skuespillene sparer jeg til en regnværsdag.

Strange Case of Dr Jekyll and Mr Hyde er det lenge siden jeg leste, men jeg likte den svært godt. Det er vel på tide å lese den igjen. Jane Austen har jeg en slags fobi mot, så jeg har foreløpig latt være å lese noe av henne. Jeg har dog Pride and Prejudice i bokhylla, og den er vel ikke spesielt lang den heller.

Stephen Crane kan være interessant, men er ikke The Red Badge of Courage et minst like bra sted å begynne?

Jeg mener ikke å overvelde deg med for mange anbefalinger, men åh, det er jo så mye å nevne! Eksamen har hengt over meg tritt og ofte også, og jeg med mitt trassige behov etter å lese noe annet enn pensum, har selv plukket opp en del korte romaner. Tilgi meg derfor for å skrive langt, du trenger jo ikke å lese alt dette. Jeg vil gjerne nevne Breakfast at Tiffany's, Tonio Kröger, Malte Laurids Brigges opptegnelser, A Sentimental Journey through France and Italy, The Sun Also Rises og ikke minst Werther. Balzac har forøvrig flere rivende gode småromaner, skjønt ikke mange av dem er kommet ut på norsk. Gobseck, Far Goriot (men den er kanskje mer lang enn kort), Colonel Chabert og Eugenié Grandet falt alle så mye i smak at det egentlig bare er mangel på tid som foreløpig hindrer meg fra å gå igang med hans større romanverker. Ellers har Coetzee en del korte romaner, hvis du er på leting etter noe ferskt; jeg skrev hjemmeeksamen om romanen hans Summertime som er en slags selvbiografi (skjønt "slags" er en underdrivelse). Han er ikke akkurat like saftig som Balzac, men jeg fikk mye ut av å analysere ham, han er en gløgg og belest fyr (jeg snakker som om jeg kjenner ham, det gjør jeg altså ikke). En annen roman jeg har lyst til å nevne er den nesten helt ukjente - i det minste hvis det ikke hadde vært for filmatiseringen - Jules et Jim av Roche; den er glimrende, en mild og vemodig liten fortelling om tre mennesker, deres liv og dagdrivertilværelse, deres utflukter rundt omkring i Europa og ikke minst om kjærlighet, skrevet i et underlig konsist og yndig språk som gjør meg rent misunnelig på forfatterens penn! Den er ganske fortryllende, og jeg venter bare på sommeren med å lese den på nytt, ikke fordi jeg har andre prioriteringer nå, men fordi det er om sommeren man er i den rette stemningen for en slik bok. Virkelig flott. Du kan jo eventuelt se filmen først. Men nok fra meg nå.

Tonio Kröger finnes faktisk i en Thomas Mann-samling jeg nylig kjøpte. Egentlig planla jeg bare å lese Tristan og Døden i Venedig til å begynne med, men da kan det sikkert være en idé å sluke hele boken neste gang jeg tar toget. Breakfast at Tiffany's og The Sun Also Rises passer trolig helt ypperlig de også. Rainer Maria Rilke og Laurence Sterne har jeg egentlig ikke noe forhold til, sånn utover det at jeg vet at de eksisterer, men det bør jeg kanskje gjøre noe med. Far Goriot er litt for lang om jeg skal ta toget, men den passer utmerket en regnværsdag. Siden forrige gang jeg så Les Quatre Cents Coups har jeg uansett tenkt at jeg må ta fatt på Balzac, så det er ganske uviktig at lengden er litt i grenseland. Disgrace har jeg på pensum etter hvert, så Coetzee må jeg lese uansett, og de fleste bøkene hans er jo ganske korte, så der kan man vel nesten plukke opp det meste. Jules et Jim kjenner jeg også til, jeg elsker filmen og boken ligger faktisk på nattbordet mitt nå. Truffaut har en tendens til å fremkalle lesetrang for min del.

Du overvelder meg aldeles ikke med anbefalinger! Jeg vil tro at det er nokså lenge til jeg dør, så det skorter jo ikke på tid til å lese.

Tonio Kröger er flott lesning. Jeg vet ikke hvilken jeg foretrekker av den og Døden i Venedig, Døden [...] er et innfløkt nett og mye Nietzsche, men Tonio er kanskje litt rettlinjet igjen, begge ganske mørke, begge tungt om kunstneren, begge selvsagt flotte. Thomas Mann er jo stor.

Det er synd med Balzac, hvor få av romanene som foreligger på norsk. Det er jo nesten som man vurderer å oversette romanene selv. Dessverre kan jeg ikke stort annet enn å kjøpe baguetter og bøye verb, så jeg ville nok komme til kort.

Du liker Truffaut! Og du har Jules et Jim på nattbordet! Du gjør meg glad. Det er likesom en liten seier for sannheten. ;-)

Jeg var, inntil nå, faktisk ikke klar over at en av mine favorittfilmer er basert på en roman. Jeg pleier å få med meg slikt. Takk. Jeg kan i hvert fall skrive under på en varm anbefaling av filmen (flott profilbilde, forresten). Og etter å ha lest Boyhood, Youth og Summertime følte jeg at jeg kjente Coetzee like godt som en nær venn, så jeg har forståelse for hvordan du ordlegger deg, hehe.

Hehe, da har jeg gjort en god gjerning idag. Hvis jeg måtte rangere mine favorittfilmer ville Jules et Jim ha kommet rett inn bak Shichinin no samurai som nummer to. Jeg vet ikke om boka er like god som litteratur som filmen er god som film (hvis du forstår hva jeg mener), men jeg satte ihvertfall stor pris på å lese den. Den har samme tone som filmen, like lett og like ladet, den samme schwungen og endog samme vidunderlige åpninglinje! Truffaut gjorde en flott jobb. Det er igrunn rart at romanen ikke er mer kjent. Roche gir inntrykk av å være en slags sangvinsk Hemingway, hvis nå det er mulig (det høres forøvrig ut som en guddommelig kombinasjon, gjør det ikke?).

Lærer mye nytt i natt, dette er første gang jeg stifter bekjentskap med adjektivet sangvinsk, og det er jo selvforklarende, man skjønner umiddelbart hva det betyr. Ikke mange av de flotte og noe obskure ord som kan skryte av det. Med fare for å kuppe tråden, Mari får refse meg om hun vil: Nevn tre eller flere filmer til som du mener burde være pensum for menneskeheten.

Jeg kan ikke refse folk for å berike tråden, det ville vært idioti.

Du kommer til å kapre tråden ved å stille et så umulig spørsmål til en som meg, som er for stolt til ikke å prøve; da er det uunngåelig at man skriver langt. Det hadde vært lettere å nevne tredve eller femti filmer, men tre-fire? Men la meg da fyre meg selv opp med litt håp og idealisme og legge vekt på det du sier om "pensum for menneskeheten" og velge ut ifra det (istedet for et mer personlig utvalg), og forøvrig velge seks filmer, det skal jeg nok klare: Akahige, Sullivan's Travels, It's a Wonderful Life, To Kill a Mockingbird, On the Waterfront, Zorba the Greek og Ladri di biciclette. Det ble syv filmer, nåvel! Et personlig tilskudd (ja, det måtte jo komme) ville vært Manhattan, Sweet Smell of Success, Days of Heaven, Á bout de Souffle, Rocco e i suoi fratelli og Der Himmel über Berlin. Men her er det hverken noe Welles, Wilder, Leone, Herzog, Rohmer, Hitchcock, Tarkovsky eller Fellini, så utvalget er jo sårt ufullstendig, og det gjør vondt å poste det.

Hehe, du skal ha for et svært prisverdig forsøk. Gode valg dette. Det slo meg etter avlogging i natt at det var urimelig av meg å etterlyse noe jeg ikke hadde hatt mulighet til å diske opp med selv! I øyeblikkets hete tenkte jeg nok at hva man anser for å være et egnet pensum for menneskeheten ville sammenfalle med ens favorittfilmer, men det trenger jo slett ikke å være tilfelle (det er nok av filmer mange sikkert vil kategorisere som anti-dannelse i mitt personlige utvalg).

Ja, det er jo et lite dilemma: skal man danne noen til å bli udannet? Synes å huske du tidligere nevnte at du likte Hiroshima Mon Amor og Godard.

Vel, min høyst personlige oppfatning av hva dannelse er (eller antagelig mer riktig: bør være) inneholder et ikke ubetydelig element av opprør, så kanskje. Du husker godt, Hiroshima mon amour er fortsatt blant mine største favoritter, mens forholdet mitt til Godard har kjølnet noe. Det var den "senere" Godard jeg var særlig begeistret for, kompromissløsheten og det ugjennomtrengelige ved filmene. Nå setter jeg kanskje større pris på klarhet. Til slutt en anbefaling basert på det inntrykket jeg har skapt meg av din nettpersona: Sans Soleil av Chris Marker. Den er granskende og klar på samme tid.

Ok, takk, den er lagt til i "huskeboken"!

Du må se den snarest! Den er helt ufattelig vakker. Jeg blir nesten overveldet bare av å tenke på den.

Jeg forstår deg så godt, siden jeg heller ikke er så begeistret for mursteiner/Leca-blokker. Ser du har fått med deg både "Sult" og "På gjengrodde stier" av Hamsun. Da vil jeg føye til hans "Mysterier".

Egentlig liker jeg mursteiner ganske godt, men med vekslende motivasjon og leselyst er det av og til greit å ha noen korte bøker tilgjengelig også. Spesielt er det fint i eksamensperioder.

Du har mange gode forslag her, ser jeg. Andre du kan supplere med er f.eks.:
Per Lagerkvist - Dvergen og Bøddelen
Karen Blixen - Babettes gjestebud
Maxim Gorki - Min barndom
Arthur Koestler - Mørke midt på dagen
Knut Hamsun - På gjengrodde stier

Og så har du jo flere av John Steinbeck, som f.eks. Dagdrivergjengen og Alle tiders torsdag.

Mange gode forslag her også. Spesielt Lagerkvist og Koestler virker spennende.

Ja, både Lagerkvist og Koestler befinner seg i den mørke enden av skalaen, men siden du gjennom eksemplene dine signaliserte at det ikke var "feel-good" du var ute etter, tok jeg sjansen på å ta dem med ;-)

Og hvis du nå skulle bestemme deg for å teste ut bare en av dem, vil jeg anbefale Lagerkvist. Jeg kjenner ingen andre som skriver om ondskapens problem på den måten som han gjør. Her finner du litt mer informasjon om Bøddelen og en diskusjonstråd om Dvergen.

A Clockwork Orange - Anthony Burgess My Man Jeeves - PG Wodehouse (eller, kva som helst av Wodehouse, eigentleg, men eg synest godt om Jeeves-historiane hans.)

... og det var alt eg kom på.

A Clockwork Orange er glimrende. Wodehouse har jeg ikke noe spesielt forhold til, bøkene hans har aldri slått meg som spesielt interessante, men det er sikkert dumt å la seg styre av fordommer.

Takk for gode forslag, jeg er glad i korte romaner. Gode forslag i retur er "Sakknovelle" av Stefan Zweig og "Uhellet" av Friedrich Dürrenmatt.

Friedrich Dürrenmatt tror jeg ikke at jeg kjenner til, men Uhellet ser nokså interessant ut. Spennende forslag! Zweig har jeg hatt planer om å lese siden i fjor vår, så det begynner vel snart å bli på tide.

Først og fremst bør du lese samtlige av de du har nevnt, hvis ikke du allerede har gjort det! Du kommer sikkert til å få et utall forslag, selv nøyer jeg meg med ett i første omgang, nemlig den boka jeg leser nå: Bonjour tristesse av Françoise Sagan, eller Vel møtt, vemod, som den heter i sin gamle, men etter hva jeg kan bedømme gode norske oversettelse. Ung dame, skarpt blikk, enkelt og krystallklart språk, følelser som på småkynisk vis dissekeres, men som av den grunn trer frem som desto vakrere. Bittersøt refleksjon om tapet av uskyld. Man kan kanskje se på den som den mer modne (kvinner er jo gjerne det) kompanjongen til The Catcher in the Rye. En ny favoritt hos undertegnede dette.

Edit: Opptegnelser fra et kjellerdyp. Jeg har slitt enormt med Dostojevskij, lagde sågar en egen tråd her på bruket om mitt problem, der jeg på arrogant vis hevdet at han er overvurdert som forteller. Står til en viss grad for dette ennå. Men denne er god og krever dessuten ikke uker og måneder av deg. Den gamle russeren er bra i komprimert form, uten trettende beskrivelser av alskens trivialiteter og et hundretalls slekts- og økenavn man skal måtte forholde seg til. Til tross for sin korte lengde bugner den også over av problemstillinger som fortsatt er høyaktuelle for det tenkende mennesket.

Edit 2: Child of God av Cormac McCarthy. For en kort og smakfullt smakløs introduksjon til McCarthys harde univers og eiendommelige språk. Kanskje ikke helt kanonisert, men skitt au.

Jeg har blogget dette om "Et Guds barn": Denne romanen, Child of God, utkom i 1973. På norsk i 1989. Dengang skrev Fredrik Wandrup i Dagbladet: "Cormac McCarthys roman Et Guds barn er en av de merkeligste, jævligste og mest fascinerende bøker jeg har lest på lenge." Jeg underskriver på den beskrivelsen. Dette var forjævli'. Vanligvis får vi litt sympati for hovedpersonen i en roman, uansett hva han eller hun måtte foreta seg, nettopp fordi vi ser omverden med hovedpersonens øyne. Romaner er gjerne tolerante på den måten. Som regel er vi lesere på parti med outsideren. Unntaket heter Lester Ballard, - en representant for hva amerikanerne kaller 'white trash' og 'rednecks'. En mann uten forsonende trekk. Etter å ha mistet gården sin streifer Ballard rundt hjemtraktene i East Tennesee. Han holder hode over vann på salg av hjemmebrent og noen småtjuerier her og der. Han er en einstøing og en kikker som blir en morder som, gud-hjelpe-meg, attpåtil blir nekrofil. Dette er en mørk roman om moralsk forfall. Lettlest, velskrevet og krevende på samme tid. Det er en meget ubehagelig fornøyelse å lese Cormac McCarthy.

Gode forslag! Du har åpenbart et talent for å nevne ting jeg lenge har lurt på om jeg burde lese. Sagan har jeg av ulike grunner vært litt skeptisk til, men jeg nå har du vel egentlig overbevist meg om at jeg må lese Bonjour tristesse snarest. McCarthy liker jeg allerede godt, så det er bare kjekt å bli minnet på at jeg må lese mer av ham.

Flott, du må legge igjen en betraktning av valgfri lengde her inne når du har lest boka! Ikke føl deg forpliktet til å like den, hehe. Du skal få en til: Sarah Kanes skuespill. Hvis du har sterk mage og ikke er redd for å utforske sinnets mørkeste irrganger. Fullt utbytte krever nok at man er villig til å bli med på "leken". Korte, intense og utradisjonelle stykker. Fås samlet mellom to permer til en slikk og ingenting. Kane tok sørgelig nok livet sitt i ung alder.

4.48 Psychosis har jeg faktisk lest bra ting om tidligere, så Kane skal definitivt også prioriteres.