Bokelskere.no

Snakker du da om papirbøker? Jeg bruker Kindle lesebrett, og da holder den selv styr på bokmerkene i alle bøkene jeg leser, også om jeg leser videre i boken på iPhonen min. Det er veldig greit:)

Dette blir rett og slett den lista jeg skal prøve å følge dette året. Når jeg har fått lest bøkene så skriver jeg hva jeg synes om dem, så du kan se om du er enig eller ikke :)

Morsomt at bokelskere.no er med deg i middagsluren. Litt hekta eller.....hehe

Argumentasjonen din henger jeg ikke helt med på :) Hvis man leser mellom 20 og 30 bøker samtidig og skal klare å oppdatere bokmerkefunksjonen så tror jeg man sliter.
Tenk å logge seg på hver gang man har lest noen sider i en bok og skrive inn det nye sidetallet, i motsetning til å flytte på bokmerket man allerede har i boken.
Så for min del, takke meg til eselører og bokmerker :)

At det var? Bokmerker er stygge? Frekkeste :)

Bokmerket mitt er faktisk skamkult. Illustrerer godt hvor tung litteratur jeg leser... (ehe)

Ja,ja jeg er kjærring og du er kæll, derfor bruker jeg bokmerker og er lykkelig med det. :o)

Også bokmerker som er så utrolig hyggelig å kjøpe med seg da fra reiser man foretar eller f.eks. museumer man besøker. Jeg elsker å ha et utvalg bokmerker som jeg enten kan benytte samtidig i forskjellige bøker eller bare "bytte på med". Foruten sin åpenbare nyttefunksjon, gir de meg gode minner fra steder jeg har vært og opplevelser jeg har hatt.

Dette hørtes ut osm en episk middagslur.

Som ren kuriosa kan jeg fortelle at dette nettstedet har hatt en bokmerkefunksjon.

Denne tok jeg bort under den lukkede testingen fordi nesten ingen brukte den.

Det er bare de mest entusiastiske av oss som klarer å oppdatere sidetallet de har kommet til på en nettside hver gang de har lest.

Kjerringaktig ! He he, da er jeg ei skikkelig kjerring. Jeg er en skikkelig bokmerkesamler. Med bilder av engler, sommerfugler, blomster, fjell og daler, dyr osv osv. De er vakre, noen er håndlagde også. Altså dine tre argumenter , henger ikke på greip, eller jeg er ei skikkelig kjerring. Men jeg forstår at du vil ha det her på sidene og sender spøsmålet til de datakyndige arkitektene. Skulle ikke forundre meg om de får det til.!

Jeg savner ikke bokmerke-funksjon, men falt for argumentene dine likevel! Og det selv om jeg er ikke enig i dem, heller... (men så er jeg en sånn vandal som legger bøkene mine med ryggen opp når jeg tar pause i lesingen, og klarer å huske sidetallet jeg stopper på i medbragt-lektyren min (det siste er jeg litt stolt av!), så jeg har det ikke med å bruke bokmerker av papir heller.) Men for all del: er det praktisk mulig, så unner jeg deg såvisst et elektronisk bokmerke eller tjue her på bokelskere.no! :-)

Haha, skulle akkurat til å spørre hvorfor du ikke kunne bruke vanlige bokmerker som andre, men så leste jeg de fantastiske argumentene dine mot, nederst på innlegget ditt. Blir det ikke mer komplisert og tidkrevende å gå inn på nett hver gang du stopper opp å lese en av de 20 - 30 bøkene du leser, enn å for eks å bruke et bokmerke, eller som jeg gjør på mykpermene mine, lager eselører? Du kan jo bare ta en papirbit eller hva du har for hånden.

Men jeg er jo en kjerring og følger ikke med i tiden;) Kan nok ikke hjelpe deg. Blir vel en lang natt med mye grubling på deg;)

Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.

Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.

Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...

Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...

Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.

"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:

"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"

Det må bli terningkast seks!

Jeg likte denne boka utrolig godt og er slett ikke overrasket over at den vant Eisner-prisen for beste selvbiografi i 2007. Ikke bare likte jeg den på grunn av de mange litteraturreferansene, men også på grunn av selve historien. Vi følger Alison fra hun bare er barnet, helt til hun er en ung, voksen kvinne. Omgivelsene hennes preges først av en svært autoritær og litteraturelskende far, en kunstnerisk og noe fraværende mor og en ganske anonym søskenflokk. Senere setter studier, studievenner og kjærester også preg på henne, men i denne boka går hun stadig vekk tilbake til sitt opphav.

Alison bærer på en stor hemmelighet, den samme hemmeligheten som faren bærer på. Hans forhold til denne hemmeligheten er skambelagt og han prøver hele tiden å opprettholde fasaden han så nøysomt har skapt. Enkelte ganger blir likevel ripene i lakken så store at de kommer opp til overflaten.

Faren til Alison er på mange måter en hustyrann, noe også tittelen spiller på, men far og datter har i det minste litteraturen til felles. Det er gjennom litteraturen de to finner en slags samhørighet, selv om det viser seg at de to til syvende og sist har enda mer til felles. Faren leser store verker og påvirker datteren til å gjøre det samme. Selv ble jeg påminnet om at jeg stadig ikke har fått begynt på På sporet av den tapte tid. Boka ga meg likevel et ørlite håp om at det fremdeles ikke er for sent, selv om deadlinen for meg nærmer seg med stormskritt :

Det sies at folk vet de er middelaldrende når de innser at de aldri vil lese "På sporet av den tapte tid".

Etter at jeg ble medlem her inne, har en helt ny litteraturverden åpenbart seg for meg. Dette er en liste over bøker jeg har lest som følge av påvirkning fra andre bokelskere. Noen bøker er bokelskere jeg følgers favoritter, enkelte bøker/forfattere har jeg fattet interesse for etter å ha lest bokomtaler, og atter andre er verker jeg fått konkrete tips om. Tusen takk til alle dere som skriver om bøkene dere har lest eller leser, det er nettopp dette som gjør denne siden helt unik og verdifull for alle oss som virkelig elsker bøker og det skrevne ord!

Sant det. Jeg har for eksempel aldri uttalt meg om nære slektningers kioskserier, fordi jeg aldri har lest de.

Kanskje kjenner jeg lett igjen fordi jeg har lest flest bøker av slukestoff. Og jeg mener helt oppriktig at jeg synes noen av dem er svært gode innenfor sin sjanger. Men jeg synes også det er en form for forutsigbar underholdning og leser derfor også litteratur som har mer særpreg ved seg.

At andre rendyrker den ene eller den andre sjangeren plager meg fint lite, men jeg synes det er irriterende at folk beskyldes for snobberi med en gang de lar være å kjøpe fra bestselgerbordene. Vi kommer til å bli et åndelig fattigere folk om alle løper i samme bokhylla. Men skit i statusen! Svært få som leser for å få status. Det tar for mye tid og dessuten er verden stadig i endring. Mozart var visst sin samtids popmusiker, Dickens kom ut i ukebladføljetonger og noen omtaler Tolstojs Krig og Fred som datidens såpeopera.

Jeg mener dette ikke dreier seg om legitimitet i det hele tatt. Det er vel ikke mindre legitimt å skrive for Unni Lindell enn for Kjell Askildsen? Folk leser jo av ulike grunner og det eneste mange romaner har felles er at de forteller en historie og presenteres i form av en bok.

Jeg mener det er forskjell på resultatet om forfatteren setter seg ned med alle ingrediensene og trylleformularet for bestselgere og det å utvikle sin egen stemme som viser seg å selge som hakka møkk. Hva forfatteren håper på er ikke viktig, men hva vedkommende har på hjertet. Tolkiens univers eller Murakami er eksempel på noe unikt som tar av, det finnes mange mange andre. Så er det de som er i utakt med egen samtid, som f.eks Melville der Moby Dick tok av først etter hans død. Men mange skriver svært godt uten å selge, noen ganger skyldes det at de krever mer av leserne enn de fleste orker, for andre at de er uheldig med markedsføring osv

Ytterpunktet for det som skrives for å selge er jo serier som har en oppskrift slik at den kan skrives av ulike forfattere. En mindre klar variant er kanskje de store tårevåte fortellingene som tidligere er omtalt under Euroburger-diskusjonen. Innenfor denne sjangeren (for å kalle det det) er det så mye som ligner noe du har lest før at salgstallene til forgjengeren må ha vært en sentral drivkraft for kopien. Noen gjør det godt og bidrar med stor underholdning, andre mislykkes. Som når du vil kose deg med en god sitcom, romantisk komedie eller actionfilm.

Folk som er ute etter en "Drageløper" blir skuffa om det kommer flygende en "Fuglane" og visa versa.

Det må vel derfor være like lov å si at jeg styrer unna kommersielle romaner fordi de ikke bidrar med noe nytt, at du som regel kan "lukte" en slik roman på lang avstand og at de hopper jeg over fordi jeg vil bruke min tilmålte tid på jorda til å lese romaner som gir meg noe mer? Som å si at jeg skal ihvertfall få med meg Morgen i Jenin for den har jeg hørt ligner på Tusen strålende soler eller Bernstein for han skal ligne McCourt, fordi jeg liker gode pageturnere med spenning, sorg, glede og kjærlighet?

Jeg har heller ikke lest de bøkene. Hovedgrunnen til det tror jeg er fordi jeg hittil har opplevd at sånne "motebøker" sjeldent er det som treffer meg mest. Det har egentlig ikke noe med hvor mange eller få som leser dem, men at de folkene som leser de bøkene ofte er de samme som har lest bøker som "Øya", f.eks, og skrytt den opp i skyene, og da jeg leste den samme boka og ikke fant den mer enn helt middels ok, så minker jo tilliten min til at deres vurderingsevne sammenfaller med min:)

Jeg har ikke bestemt meg for å Ikke lese dem, men det frister meg heller ikke usannsynlig mye akkurat nå.

Forresten så ser jeg ikke nødvendigheten med så mange utropstegn i en tittel:o)