Bokelskere.no

I innlegget sitt i BT oppfatter jeg det, som flere under her også har nevnt, dit hen at det er et litteraturhus av en annen type enn det i Oslo Espedal etterlyser. Han ønsker seg et litteraturhus der det produseres litteratur, ikke bare forbrukes, og jeg er enig med Morten og Eirik under her, i at det må kunne være greit å diskutere. Jeg oppfatter at det er det som er Espedals hovedpoeng i utgangspunktet. I samme slengen oppnår Espedal imidlertid i Dagsnytt atten, å erte på seg kundene sine som Heger sier, altså Hegers kunder også. Espedal er mye flinkere til å få fram poenget sitt i kronikken enn på radioen. Han forsøker å spisse budskapet sitt og ender opp med å snakke om “horehus”, i betydningen slik jeg oppfatter den; at det er pengene som rår og at det hadde vært fint med et litteraturhus der det ikke er pengene som avgjør hvem som har råd til å holde til der.

Espedal er kunstner og lever i sin lille boble slik kunstnere skal og må kanskje, for å produsere det vi “kulturmennesker” er så opptatt av og som gir oss så stor glede i det lille middelaldrende middelklasse- livet vårt. Han lever vel opp til det “herlig forvirra ukorrekte forfatterimaget” som Strindin beskriver. Han skriver ikke for leserne, men for seg selv eller kunsten eller whatever. Han selger kanskje såpass etter hvert at han kan leve av det, men det er neppe stort nok marked blant forfatter-kolleger, litteratur-eliten og i akademia til at det blir særlig fett. Han trenger nok at “kulturmenneskene” kjøper bøkene hans også. Han har nok et hverdagsliv som ikke ligner så veldig på det vi fleste andre har, der vi er nødt til å møte på jobb til fastsatt klokkeslett og pent må begrense rødvinsinntaket på ukedager slik Heger beskriver. At Espedal kanskje ikke lever helt i kontakt med det som er “kulturmenneskets” virkelighet, glir vel bare rett inn i mytologien som omkranser kunstneren, eller kunstner-klisjeen kanskje. Han har skapt sin egen virkelighet og den blir muligens noe trang slik at den etter hvert fører til en viss nærsynthet i forhold til livets pekuniære sider, men hvis det er denne nærsyntheten som kreves for å skape kunst, så skal ikke jeg være den som føler meg støtt. Espedal skulle kanskje ønske at han ikke var avhengig av kunden for å overleve, men det er ikke den typen verden han eller jeg lever i.

Han får mene det han vil om klisjéen meg akkurat som jeg trolig går i klisjéfella når det gjelder ham. Han gir ut bøkene sine i et marked, så han er tydeligvis interessert i å bli lest. Jeg nyter for tiden “Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv” sakte og i langdrag, det er meg revnende likegyldig hva Espedal synes om meg som leser, eller hva han ville synes om det boka gir meg, jeg liker den. Jeg er glad i Hamsuns bøker også.

Det er Heger som blir en smule “klam” i sitt forsvar for oss av og til lillakledde 40+ damene. Heger behandler meg, og i minst like stor grad som Espedal, som en klisjé. Jeg er en del av Hegers største og mest kjøpesterke kundegruppe. Hegers karakteristikk ble nok ubehagelig fordi jeg følte meg såpass tatt på kornet, det skal innrømmes. Jeg er en kulturforbruker som støtter norsk kulturliv ved å kjøpe Espedals bøker, gå i teateret og på konserter osv (bor desverre litt for langt fra Oslo til å frekventere litteraturhuset på jevnlig basis). Heger gjør meg like mye til en klisjé som det Espedal gjør, det er Heger som trekker fram lilla-kledde kvinner i debatten, og han trekker oss fram fordi vi er kjøpesterke, ikke fordi vi er oppegående, selvstendig tenkende mennesker sjøl om vi er offentlig ansatte medlemmer i Bokklubben. Veldig provosert? Njæi… Tar vel på meg min ene lilla genser, skjenker et (1!) lite glass rødvin på en torsdagskveld og begynner på “Imot kunsten” tenker jeg…

Som Morten skrev nedpå siden her, Espedal hadde gode poenger i sin kronikk, men Heger har hengt seg opp i én frase og blåser det opp, ja, jeg vil si han har blåst det opp så mye at det sprekker (jajaja, en lite oppfinnsom ballongmetafor, dette!). Er "kulturmennesket" en generalisering, eller skal vi gå ut ifra at Espedal har mer vett enn som så og at han bare presenterer en stereotyp, en karakteristikk, for å illustrere hva han mener? Espedal debaterte om litteraturhus, Heger om Oslo vs Bergen og folket vs eliten. Det er jo ikke dét det handler om. Enhver - uansett stand i livet - kan ha integritet i møte med kunsten. La meg mæle at kvinner "med sine vevede sjal, sine fargerike smykker" (Hegers ord) kan være like spjåket som intervjuobjektene på Nrks 'Nasjonalgalleriet', hvis slik polemisk språkbruk er tillatt. Jeg må ihvertfall si meg enig med mannen: litteraturen er for litteraturen og ikke for de som kun vil fjonge seg med den. Det må det vel være lov til å si. Hm, kanskje jeg burde skrive en kronikk selv, nå som blodet ennå bruser. Eller kanskje ikke, det finnes andre ting å gjøre, f.eks. kose seg med en bok.

Hele debatten har jo blitt dratt ned et fordummende blindspor. Og den verste synderen i så måte synes jeg er Heger.
Om vi skjærer bort blendende og provserende fremstillinger av "det typiske kulturmennesket", så oppfatter jeg at vi står igjen med spørsmålet om et litteraturhus i Bergen først og fremst skal rette seg mot konsumenter eller produsenter av kunsten. Og det er jo et relevant spørsmål.

Heger fordummer hele debatten synes jeg. Hvis vi ser på kronikken som Espedal sparket igang dette med, så synes jeg han kan leses uten å la seg provoseres nevneverdig. At Espedal gjør seg dårligere i muntlig diskusjon, og går i Hegers feller er jo synd. Men la oss ikke gjøre det samme!

Bok fem kom for flere år siden. Her er de som har kommet til nå:

1985: Hulebjørnens klan.
1986: Hestenes dal.
1987: Mammutjegerne.
1990: Steppevandringen.
2002: Klippehulens folk.

Kanskje du mente nummer 6, De hellige hulers land? Den skal avslutte serien, og utgis den 29. mars. Ventetiden er altså snart over! :) Selv har jeg bare lest de to første, men har lyst til å lese resten også. Likte dem godt.

I dag kjøpte jeg Robert Rothfuss' The Wise Man's Fear. Andre bok i en serie, og den har vært veldig etterlengtet. Kom ut på tirsdag. Sjelden har jeg sett en bok som ligner mer på en murstein, og jeg kan ikke vente med å få lest den.

Takk ;) Ja, eg likte i grunn omsetjinga, sjølv om Seyersted i forordet seier at han har tatt ein del val som ikkje stemmer med originalen. Blant anna dreier dette seg om sluten (der gjentek han starten) og språket. Sidan eposet er skreve av mange og gjennom mange år, ber språket i originalen preg av dette. Seyersted har valt å leggje seg på ei linje der språket og uttrykksforma er likt gjennom hele omsetjinga (vel, gjendiktinga). Dette gjer nok eposet lettare å lese for oss som ikkje har så stor kjennskap til såpass gamal litteratur, samstundes som det gjer eit meir samanhengande inntrykk.

Skulle gjerne fått lest dei manglande fragmentdelane! Det er så interessant å lese om heltar og hendingar frå svunne tidar…

Jeg er inspirert av andre medlemmer her inne som har laget lister over bøker fra forskjellige land. Jeg vil også dra på såkalt jordomseiling i bokhavet!

Kriteriene er;

Bøkene skal være skrevet av en forfatter som har vokst opp, eller på andre måter har sterke tilknytinger til/oppholdt seg over lengre tid i det landet der hoveddelen av handlingen i boken finner sted. Men historien må ikke være virkelighetsbasert. Alle skjønnlitterære sjangre + virkelighetsbaserte reiseskildringer er lov.

Jeg vil bare ta med bøker som leses fra nå av, så la oss si at reisen startet: 01.02.2011

Og antall besøkte land i Europa hittil er: 2

Antall bøker fra Europa lest totalt sett: 10

Gilgamesj-eposet er egentlig en samling opprinnelig muntlige tekster, skrevet ned av flere ulike forfattere i løpet av et tidsspenn på flere hundre år, på to skiftspråk. Trolig ble deler av eposet nedskrevet allerede 1800 f. Kr. Felles for disse tekstene er at de sentrerer rundt den sagnomsuste kong Gilgamesj. Mange regner eposet som det første skjønnlitterære verket vi kjenner. Versjonen jeg har lest er oversatt og tilrettelagt av Per Seyersted.

Giljamesj er to deler gud, en del menneske. Han er konge i Uruk og styrer med hard hånd. Han undertrykker sine undersåtter, blant annet ved at han krever å få ligge med alle nygifte kvinner, før det aktuelle ekteskapet fullbyrdes. Undersåttene blir lei av dette og ber gudene om å sende dem en mann som er like sterk som Gilgamesj. Aruru skaper Enkidu, som først framstår som et frastøtende, vilt og lite menneskelig vesen. Ved at begjæret etter kvinner vekkes i Enkidu, omskapes han etter hvert til et menneske. Snart blir Gilgamesj og Enkidu venner, nærmest som brødre å regne. Sammen drar de to ut på heltedåd og kommer seirende tilbake. Dessverre greier Gilgamesj å fornærme en av gudene, dette får Enkidu lide for. Hendelsene som følger får store konsekvenser for Gilgamesj’ videre liv.

De sumeriske gudene som nevnes i eposet har flere likhetstrekk med de senere greske gudene. Det var også artig å lese en førbibelsk variant av syndefloden og Noahs ark. Det mest interessante ved dette verket er i mitt syn de klare linjene som trekkes til yngre religioner. Eposet er kort og lettlest, preget av mange gjentakelser og absolutt verdt en gjennomlesning. Om noen er interessert i å lese verket, er det å finne her

Ble ikke helt revet med jeg heller etter første boken men King skriver knakende godt så jeg fortsatte og etter bok to var jeg solgt :)

Mange spennende tanker og meninger om dette spørsmålet,ser jeg! Personlig synes jeg at "seriøs litteratur" er et dårlig og nokså misvisende uttrykk. Ordet seriøs er jo synonymt med andre ord som alvorlig,dyster,alvorstung,humørløs etc.,og det er jo ikke slik vi oppfatter all litteratur under denne kategorien-eller? Er enig med deg,Ann Christin; når du stiller spørsmålet om hvorfor alt skal puttes i en bås.Tror flere av disse båsene både kan forvirre og virke litt avskrekkende på mange.

Så seriøs litteratur = klassisk litteratur :)

Tror nok mange har den samme definisjonen som du men burde man ikke bruke ordet klassisk og ikke seriøs??

Enig, Sagaen om Darren Shan er nestne undervurdert! ^_^ (Men filmen derimot... )

Denne kan du virkelig glede deg til. Jeg leste den for ca 1 år siden og ble helt betatt. Boka foregår i India på 1800-tallet (mener jeg å huske) og en rød tråd er hvordan britene misbrukte sin maktstilling helt hemningsløst. Blant annet ved å tvinge fattige bønder til å dyrke opiumsvalmuer istedenfor mat, og generelt utbytte mennesker som arbeidskraft.

Boka forteller om mange skjebner som etterhvert fletter seg inn i hverandre; her er det kamp mot sosiale konvensjoner og klasseskiller, kjærlighet, vennskap, samhold, rasisme og ufattelig brutalitet.

Holdt på å bli gal i starten av at forfatteren bruker mange ord og uttrykk på indisk lokal-dialekt. Det er en ordliste bak, og det hjelper litt. Men etterhvert ble jeg så revet med at det liksom ikke spilte noen rolle.

Språket er fargerikt, levende og billedrikt.

Dette er første boka i en triologi og jeg venter med lengsel på fortsettelsen. Gleder meg til å høre hva du synes.

Du vet kanskje ikke at du kan gå inn på bøkene, holde pila over "Legg til bok" under bokomslaget og velge "har lest"...?

Seriøs litteratur er for meg litteratur som står seg - selv når det har gått noen år. Det er ikke alle bøker forunt. Denne litteraturen er nødvendigvis meget godt skrevet, den har relevans utover øyeblikkets underholdning, og problemstillingene som tas opp eller behandles har noe mer universielt over seg enn hva de fleste bestselgere er i nærheten av å kunne by på.

For å parafrase meg selv fra et annet forum:

Seriøs litteratur er den "fine" litteraturen. Den man tør ha fremme i bokhyllene sine når noen kommer på besøk. Den er ganske populær, men ikke så populær at man ikke kan se stygt på den POPULÆRE litteraturen, for gudene forby at den SERIØSE litteraturen noensinne skulle bli POPULÆR.

Hvis jeg skulle være veldig fordømmende vil jeg si at krim er populært i Norge fordi det NESTEN er godkjent litteratur.

Klassikerne blir hele tiden fremstilt som "flotte", "dype" og "vanskelige", og jeg tror det skremmer folk. De tror de er forventet å lese klassikerne som noe annet enn underholdning og tidtrøyte. Da blir alt plutselig veldig skremmende...

Krim er tryggere. Noe kriminelt skjer, og en eller annen form for handling følger av dette. (Eller omvendt, en eller annen form for handling følges av noe kriminelt). Ingen alt for dype analyser er nødvendig for å få med seg hovedinnholdet.

Hvis vi ser bort fra faglitteraturen er bøker i Norge delt i tre. Litteratur, krim/annen underholdningslitteratur og serieunderholdningslitteratur.

Litteratur er den store, farlige boksen. Her er det meninger og formuleringer som må analyseres og diskuteres. Det er lett å trå feil.

Krim/annen underholdningslitteratur er tryggere. Det er lov å la seg underholde, og enkelte krimforfattere blir nesten sammenlignet med "virkelig litteratur". Men bare nesten, for så fort noen våger å komme med denne sammenligningen så kommer "litteraturforståsegpåerne" og forklarer hvorfor dette IKKE er litteratur allikevel.

Serieunderholdningslitteraturen må du ikke snakke om. Tilstår du at du liger Margit Sandemo blir du sett rart på, "har du ikke blitt voksen ennå?". Mitt gamle bibliotek hadde EN bok av Kjell Halbing; Der ørnene dør. Det var LITTERATUR, eller iallefall nær nok til at de turte å ha den i bokhyllen. Resten av serien om Morgan Kane kunne du bare glemme å se etter. En forfatter som skrev en bok i måneden hadde ingenting på et bibliotek å gjøre.

Personlig tror jeg mye av dette kunne vært forbedret om man bygget det om fra grunnen av:

1. Det viktigste er at du leser, det har både du og fantasien din godt av.

2. Hvis du finner en forfatter du liker så er det ingenting galt i å lese flere av dennes bøker.

3. Prøv ut flere forfattere, det kan være at du blir overrasket.

4. Din litterære smak vil forandre seg med tiden. Du blir mer moden med årene. Prøv ut flere forfattere.

5. Du kan lære noe av å lese. Prøv ut flere forfattere.

6. Det er en grunn til at klassikerne er klassiske. Prøv ut flere forfattere

7. Hvis du virkelig ikke liker en bok, legg den bort. Det gir deg mulighet til å ... prøve ut flere forfattere

8. Det viktigste er at du leser. Det holder fantasien i live. Ikke vær redd for å lese noe som andre påstår er dårlig litteratur. Men vær heller ikke redd for å lese noe som andre påstår er GOD litteratur. Begge deler kan være bra for deg.

Det er nå min teori.