Bokelskere.no

Lett blanding - vi er 11 kolleger som har valgt (kjøpt) hver vår bok - leser vår egen bok først og sender den videre til nestemann på lista. Har hver bok 1 måned, og får da lest 11 bøker i år, men tidligere har vi vært 12 deltakere. Har hatt mange gode leseopplevelser med bøker jeg aldri hadde kommet til å velge selv :D

Hvem skulle trodd at denne ramsalte sjøhistorien ville appellere til en notorisk landkrabbe? Dette er det mest fascinerende jeg har lest på lenge, av flere grunner:

Ismael er en allestedsnærværende, oppmerksom observatør som gir liv til personene sine og omtaler dem med varme, respekt og toleranse, uansett opphav, rase, tro eller sinnstilstand. Også selveste Hvalen er omtalt med respekt og sympati; det er med gråten i halsen man tar del i jakt- og slaktescenene - der det stolte, tilsynelatende uangripelige dyret ydmykes av harpuner, jern og liner.

Trass i at språket nødvendigvis er nokså gammelmodig, er det sjelden tungt og kronglete. Tvert imot, tidvis er det som om Melville bobler over av vidd og ironi. Oversettelsen er bortimot prikkfri, så langt jeg kan bedømme.

Vanligvis er jeg ikke så glad i historiefortellere som "foreleser" og belærer mens de forteller. Her ble det helt naturlig - Ismaels forelesninger er faktisk helt nødvendige for å forstå både handlingen og verkets "ånd". Boka er komponert på en slik måte at forelesningene kommer akkurat på sin rette plass i historien. Det eneste som kan falle i kategorien "digresjoner" i mine øyne, er kortere eller lengre biografier om en del av mannskapet, men kjedelig blir det ikke.

Moby Dick er gjennom åra blitt omtalt og dissekert og kanskje over-analysert. Jeg skal holde meg unna diskusjonen om hvorvidt hovedtemaet er ondskapens vesen og hvordan det bekjempes. Bare si at det er en heidundrende god fortelling om hvor galt det kan gå når en mann mener seg skjebnebestemt til å følge et "kall" - koste hva det koste vil.

Jeg har inntrykk av at de av oss som liker bøker/filmer/spill om zombier tar dette med det alvor temaet krever, og de som ikke liker genren lar være. For de av oss som bryr oss er dette en av de viktige bøkene. Forfatteren har tydelig studert sin Romero, samtidig som han trekker referanser til nyere verk uten å fortelle hvor. Totalen er en "lærebok" med hvordan og hvorfor det må gå som det må, og ikke minst: hva du skal gjøre når dagen kommer.

Vi som bryr oss møtes vell i annen etasje i et øde hus ved et badekar, mens de andre kan lure på hva det er godt for.

Som en oppfølger når sidene i denne boken renner ut kan jeg anbefale "world war z".

Jeg begynte på boka i går kveld, leste i natt, i morges, surfer nå på biblioteket for å finne de neste to i serien. Jeg skulle ønske man kunne gitt ut Vera Henriksens samlede verder og gitt den i gave til meg. For en romanforfatter!

Nå skjønner jeg hvor min toårige sønn fått inspirasjon. Alt stemmer så godt. Til og med bøker han liker har han spist hjørnene av.

Ikke nødvendigvis favoritter, men de passer godt i båsene:)

• Smake på: Pan av Hamsun
• Sluke: Arn-Triologien av Guillou
• Tygge og fordøye: Slik talte Zarathustra av Nietzsche

Artig idè!

• Smake: Mitt hjarta slo av Goethe
  
• Sluke: Vindens skygge av Zafon
  
• Tygge og fordøye: Ulysses av Joyce
  

Under en utstilling av Maja Povenius kom jeg over et postkort med følgende skrift:

"Noen bøker bør en smake på. Andre bør en sluke. Noen få bør en tygge og fordøye".

En annen måte å sortere bøkene på, kan man si. Hvis du skulle plassere kun 1 bok (den viktigste), i hver kategori, hvilke ville du valgt?

Jeg setter opp følgende titler - vel vitende om at de er i sterk konkurranse med flere:

Smake på: Primtallenes ensomhet av Paolo Giordano Sluke: Millenium trilogien av Stieg Larsson Tygge og fordøye: Balansekunst av Rohinton Mistry

En enkel og innbydende vakker urtebok. Jeg har hyllevis med utallige hage/plante/urte-bøker, men denne er en som jeg ofte foretrekker for en rask repetisjon av og til. Den har tydelige og vakre bilder, passe med tekst og et instruktivt symbol-system nederst på hver side som på en oversiktlig og lettfattelig måte gir viktige opplysninger om urtene. Jeg kom på å registrere den her nå i dag da jeg hadde den ned av hyllen for en oppgave jeg skulle gjøre i Min Året Rundt-blogg. (Også en side her )

Eg opplever heller ikkje direkte forumvold her inne, bare for å pressisere det. Men eg opplever at det er eit visst meiningstyrrani her. Det blir ropt høgt om takhøgde, eit omgrep som blir misbrukt av, av personar som samtidig som dei krev denne takhøgda er raske med å forsøke å kutte av diskusjonar kor meiningane ikkje samsvarer med deira eigne. I mine auge er ikkje dette takhøgde. Og i mine auge er det å stoppe ei slik utvikling, ein moderatorjobb.

Då bokelskere.no var nytt var det lov å ha ulike meiningar om bøker. Det var lov å like bestselgjarar og det var lov å kritisere dei same bestselgjarane. Og det gjekk ikkje til personangrep - det var heile tida fokus på boka og det var lov å vere ueinig om boka.

Nå opplever eg at nokre meininger og synspunkt er legitime, andre er det ikkje. Og når dei ikkje-legitime synspunkta blir uttrykt (noko eg for eksempel som "ny", heilt uvitande gjorde i Drageløper-tråden), blir ein forsøkt stoppa frå å ytre si meining, gjennom personangrep og usaklege kommentarar. Ikkje nok med det, men dei ueinigheitene som oppstår i den eine diskusjonen, blir tatt med vidare til neste tråd, og ein blir kategorisert på "slik" eller "slik". I dei samanhengane eg vankar er dette verken god nettikette og det er heller ikkje med på å lage eit godt miljø. Og som eg sa i tråden over, hadde det ikkje vore for stjernene eg fekk på innlegga mine, ville eg meldt meg ut herifrå, etter den velkomsten. Heldigvis fekk eg desse positive tilbakemeldingane, som viste meg at ikkje alle medlemmane her inne stod bak dette meiningstyrraniet.

Eg meiner at moderatoren si oppgåve er å gripe inn, når fokuset blir flytta frå sak til personangrep. Og eg synest det er skremmande at dette personfokuset er så allment akseptert her inne, som det åpenbart er.

Men det kan jo hende eg tar feil. Det kan jo hende at det er eg som har ei rar oppleving av kva som er god forumskikk og ikkje. Eg trivst i alle fall i betre i miljø som er litt åpnare og litt romslegare, enn det eg opplever at bokelskere.no har utvikla seg til å vere.

Skal vi se... Jente, 16 og science-fiction.

Du gjør det absolutt IKKE lett for en stakkar!

Jeg mener, hadde du vært mann, så kunne jeg pratet meg ut av det hele med snakk om action, skyting og... enkel Star Wars, egentlig.

Men her må jeg jo nesten gjøre en skikkelig innsats for å komme unna med æren i behold.

Klassikerne er selvfølgelig alltid greie å ha med. Arthur C. Clarke's 2001: A Space Odyssey.

Eller du kan prøve deg på Stanislav Lems Solaris.

Begge er "trygge" sci-fi klassikere. En annen fordel er at du sannsynligvis får tak i dem på norsk på biblioteket.

Problemet er bare at verden har gått videre, og selv om bøkene er BRA, så lider både språk og enkelte av de fantastiske "nyvinningene" av at det er lenge siden 1968.

Personlig er jeg nok sterkere på det som kalles space-opera. Spesielt kjennetegnet ved at de første bøkene er bra, så begynner serie-konseptet å ødelegge fordi... vel, selv i bøkene går tiden, det blir langtekkelig når du føler at "dette kunne ikke skjedd" eller "dette har jeg lest før". Enkelte forfattere MÅ presse ut en bok til fordi det står i kontrakten.

Skulle du kjenne for å forsøke slikt så vil jeg si at:

Mike Shepherds Kris Longknife. Trygg, grei, og fremstår som "ungdomslitteratur" i mine øyne. Prinsesse(!!) Kris Longknife er ikke en vanlig prinsesse der hun sloss med fiender og påståtte venner for å fremme rettferdighet i galaksen. (OK, det er ikke helt så ille som jeg beskriver det her. Absolutt lesbart, men jeg sliter litt med manglende militærtaktikk eller noe sånt.)

David Webers Honor Harrington. Litt mer voksen, litt mer dramatisk og storslagen. Men taper seg litt om du har peiling på europeisk historie, føler jeg. På den annen side er den lang nok til at du kan lese mer enn etpar bøker før du møter "veggen". (Absolutt lesbar, men han lider av "jeg skriver litteratur"-syndromet som rammer mange forfattere, og bøkene blir bare lengre og lengre.

C J Cherryhs Foreigner-serie. Av en eller annen grunn liker jeg denne best. (Og noen vil kanskje påstå at det ikke er så mye "space" i den operaen, men...). Menneskene kommer til en fremmed planet. Som allerede er bebodd. Menneskene blir plassert på en øy, og får styringsrett der. Resten av planeten skal de holde seg borte fra. Det skal være EN person som har kontakt med "de innfødte", ikke mer. Vår helt dukker opp noen hundre(?) år etter at menneskene ankom, og ting begynner å gå galt. Det at menneskene har kommet mye lenger teknologisk enn de innfødte som befinner seg omtrent på menneskelig 1700-1800-tallsnivå, er en bare en liten del av det hele. (Absolutt lesbar, selv om Cherryh tydelig låner endel fra østlig kultur i sin beskrivelse av de innfødte. (Det kan faktisk være en av grunnene til at jeg liker den))

Så håper jeg noen andre har forslag å bidra med som er mer "ren" sci-fi;)

Jeg syns det fungerer fint sånn som det er nå, og at det ikke spiller noen rolle om en bok får mange lenker, og at folk bruker litt tid på å finne ut hvor og hvordan de vil uttale seg. Det er da plass til både laaaaange filosofiske innlegg og "les denne". Folk er forskjellige og det bør det være romslighet nok for. Ellers ordner jo André opp i tull og ufinheter. Det holder for min del iallfall.

Jeg mener at det er vesensforskjell mellom Facebook og Bokelskere. Ja, de fleste av oss (som er medlemmer) legger ut en del personlig informasjon på førstnevnte… Samtidig er det sånn at man kan reservere seg mot at folk en ikke har godkjent/kjenner leser det en skriver. Her inne kan alle lese/se alt.. På fb opptrer jeg med fullt navn, rett og slett fordi jeg bare inviterer dem jeg kjenner personlig til å se det jeg skriver.. Og; jeg legger ikke ut bilder av andre enn meg selv, forteller ikke om fester, skriver ikke om når eller med hvem jeg nyter en kaffekopp... Det finnes faktisk sobre fb-brukere, også.

Jeg er kvinne, heterofil, medlem av et politisk parti, lærer på ungdomsskole, tidligere speider, spiller bedriftsvolleyball, er medlem av et leseselskap, liker fargen lilla, setter spesielt pris på kunstneren Matisse og bandet Band of Horses, har tre yngre søsken, har ikke barn, kjører ikke bil, hater slaps… Jeg kan godt skjønne at en statistikk over hva vi her inne leser/liker kan være interessant, samtidig setter jeg også pris på å ytre meg uten at det jeg skriver havner øverst på google search…

Ja - så Don Quijote (har ikke lest hele, jeg heller - ennå!!!) stormer ikke vindmøllene (storme = trenge seg inn i en bygning med makt, ergo vet man at det er en bygning man står overfor), som du sier, Tone, så kjemper han mot dem (han ser jo ikke bygningene som de virkelig er, han tror de er levende vesener)! Hmm - burde vi gå sammen om å få lest hele Don Quijote, dere?

Dette sidesporet (i denne tråden, i det minste) ga meg forresten ideen om at vi her har å gjøre med et nytt "bevis" for at man står overfor en klassiker: når man siterer en bok man ikke har lest - og andre kjenner igjen sitatet, selv om de heller ikke har lest boken! :-D

Denne tråden har sitt utspring i gjentatt bruk av ordet objektiv i forumets diskusjonstråder, og mine øyebryns påfølgende ferd mot senit (som skal markere at jeg er litt oppgitt). For hva avhenger egentlig objektive kvaliteter i litteraturens (her kunne jeg like godt skrevet kunstens) verden av? En Gud. Og ikke bare det, men en guddommelig instruksjonsbok som forteller oss hva som er bra litteratur og ikke (den ville antagelig vært full av kjedelige moralske føringer). Videre måtte vi ha anerkjent denne høyere maktens uomtvistelige bedømmelsesevne. Personlig tror jeg ikke det eksisterer noen høyere makt, jeg tror heller ikke at en slik entitet ville ha gitt oss noen fasit på kunstens store spørsmål, og til slutt ville jeg heller ikke stolt på dømmekraften eller guddommeligheten til et vesen som lar barn bli drept i hopetall hver eneste dag, paradis ved veiens ende eller ei. Nok om det. Objektivitet er om ikke i alle henseender, så i alle fall i denne konteksten en umulighet, er første påstand.

Gud er død, alt er tillatt, og postmodernismen entrer banen: forvirringen hersker, og i skyggene, uuttalt, men allestedsnærværende, i det enkelte sinn og i den kollektive bevissthet, truer verdiregresjonen med å rive i stykker alt. Som en uunngåelig bieffekt, og antagelig også på grunn av det faktum at folk er gjennomgående bedre utdannet enn før og ikke tillegger forfatteren den samme autoritet, så får vi "forfatterens død"; I det forfatteren gir fra seg et verk, så har han eller hun ingen myndighet over det, mottakeren står fritt til å lese i verket akkurat hva man ønsker. Entrè: 1200 bind med vidt forskjellige tolkninger av Kafkas forfatterskap, for å ta et eksempel.

Hva nå? Hva er nå god litteratur?

Jo, nå blir det dramatisk.

Kan vi leve med denne relativismen som utgangspunkt for diskusjon om litteratur? Tidligere har vi hatt diskusjoner omkring konfliktskyhet og bruken av "smaken er som baken", som de fleste av oss ble enige om at var uønsket, men uansett tar vi jo den andre i hånda etter å ha fått presset ut noen mer eller mindre gode argumenter, og sier: "jo, jeg skjønner hvorfor du ser det slik". Er dette nok, eller er dette bare verdiregresjon i praksis? Har vi som oppegående bokelskere et ansvar? For selv om objektivitet ikke er umulig, er det klart at noe i oss, kall det fornuft eller hva du vil, gjør at vi kan komme frem til kollektive forståelser av hva som beriker oss som mennesker og ikke. Vi er i besittelse av de samme redskaper for meningsdannelse. Selv om enkelte mennesker åpenbart har hatt større definisjonsmakt enn andre, så er det nok likevel derfor Shakespeare består i dag. Og i dag er vi langt flere som er med i denne prosessen, kanoniseringsprosessen.

Så hvordan skal vi diskutere litteratur, med dette i mente? Må vi ha større takhøyde, mer fyr og flammer? Kan det være tillatt å ta til motmæle og hardnakket stå på sine forhåpentligvis velfunderte argumenter dersom man ser at intetsigende litteratur hylles? Bør man gjøre det?

Er denne konfliktskyheten som man i riktignok uskyldig målestokk ser her på forumet, en forlengelse av individualismen? For hver enkelt av oss kan jo ha gode opplevelser med litteratur uten at vi trenger å bry oss med andres meninger, vi trenger ikke å bry oss om den kollektive meningsdannelsen, men hva står igjen da? Samfunnet ble til på grunn av erkjennelsen av et slikt ansvar, og alle gode forfattere vil si noe som berører og på en eller annen måte beriker allmennheten, vil jeg påstå.

Objektivitet er umulig, men kanskje har vi et ansvar for å fylle tomrommet som oppstår.

Jeg er fullt klar over at jeg tar dette mer seriøst enn de fleste, og jeg vet ikke helt hvor jeg vil, men det kunne vært spennende å høre om noen andre har gjort seg opp tanker om dette.

PS: Ønsker ikke at dette skal bli en religionsdebatt. Ta det et annet sted. Og selv om man tror på Gud så kan man nok si seg enig i flere av premissene jeg har skissert opp.

Fy skam!!! Mest irriterende spøken ever! >.< biterleggentil

Det er forskjell på å sidestille og å se på hva som har fungert andre steder. Jeg bare skrev hva moderatorer driver med, jeg. Det betyr ikke at jeg vil at Bokelskere skal bli sånn som "alle andre". :)

Nye medlemmer finner seg fort til rette hvis det er tydelig hvordan ting fungerer. Sånn som det er nå er det kanskje en og annen bokelsker som går igjen og pirker litt i folk og tipser dem om søkefunksjonen, ber dem om å utdype hvis de har skrevet "Denne likte jeg ikke!" i en diskusjon om en bok osv. Da kunne vi vel like gjerne hatt moderatorer som gjorde dette...? :)

Helt enig her.

Moderatorer betyr i mine øyne noen som har fått beskjed om at de er litt bedre enn andre, og derfor må fungere som ordstyrere.

Det er SELVFØLGELIG ingen inne på bokelskere.no som ville FINNE PÅ å misbruke slik makt. Det er bare det at moderatorer må ha noe å gjøre de også, og da gjør de jobben sin. De modererer. Og rydder. Og flytter innlegg.

(Var det ikke nettopp en diskusjon her inne om forsvunne innlegg?)

Aktiv moderering vil ikke hjelpe på dette.

Ellers tror jeg vi kommer langt med skikk og bruk og aktiv bruk av varsle-knappen om noen går utenfor hva man mener er akseptabel oppførsel (og skrivemåte).

Uten moderatorer tror jeg folk flest oppfører seg bedre og mer ansvarlig. (Jada, jeg har fått beskjed før om at jeg er litt godtroende)

Når det gjelder å "organisere trådene", så har jeg også her tro på selvjustis. Om alle bøker bare får ha en tråd, og alle saker som omhandler noe som minner om noe som har vært diskutert tidligere skal inn i den gamle tråden, så tror jeg de færreste vil diskutere her inne.

En tråd har en viss livslengde, avhengig av hvor interessant det som diskuteres er, og hvor interessante de som diskuterer er. Når en tråd har avgått ved døden er det ingen vits i å drive kunstig åndedrett for holde liv i den.

Det har heller ikke noe for seg å stadig la gamle tråder bli levende igjen som vampyrer med solkrem og solbriller. Det er ikke noe liv, det er bare noe som likner.

Da er det bedre med nye tråder som fødes der det er ønske og behov for det, og som lever ut sitt naturlige livsløp før de møter en verdig avslutning.

(Og jeg leser gammel KRIM om dagen, så gudene vet hvor jeg fikk den analogien der fra)