Bokelskere.no

Dette er andre gang jeg leser denne serien i påvente av bok fem som skal komme til juli 2011. Jeg er vanligvis ikke så glad i lese samme boka flere ganger når det finnes så mange bøker jeg ikke har lest, men A Song of Ice and Fire er virkelig verdt all den tiden den tar å lese.

Historien flyter lett videre og intriger, politikk, kjærlighet, ære og lojalitet blandes godt sammen ettersom historien fortelles av ulike karakterer. George R.R. Martin klarer kunsten å fortelle hendelsesforløpet med en intensitet som man sjelden møter annen fantasy, som fort blir Ringenes Herre kopier.

Denne serien er utrolig detaljert og fungerer like godt som en politisk thriller som en fantasy roman.

Styr unna den norske oversettetlsen fra 2005, som er meget dårlig og ødelegger en av de beste fantasybøkene som er skrevet.

Det finnes jo ikke noe riktig svar her så hvis noen syntes en av krimforfatterne våre fortjener en sånn ære så kan vel ingen si noe på det :)

Mine kriterier er blant annet:
- godt språk
- gitt ut flere bøker
- historier eller dikt som berører meg og har gitt varig spor på en eller annen måte

Jeg har ingen favoritter fra nyere dato, ikke dermed sagt at ikke det finnes gode forfattere. Jeg mener det er et problemet at de ikke skriver mange nok gode bøker for å komme på min liste.
Jeg er nok noe streng, for det er ikke hvem som helst som får den æren. Hvis jeg får ta med de som enda levde da jeg ble født, ja da er det enklere, da har jeg ei liste :

Knut Hamsun
Gabriel Scott
Jens Bjørneboe
Vera Henriksen

Vanskelig spørsmål.

Hvilken del av genren vil du ha svar om?

• Mytisk fantasy

• Paranormal fantasy

• Superhelt fantasy

• Mørk fantasy

• Sverd og sauseri (sword and sorcery) ;)

• magisk realisme

• historisk fantasy

• prehistorisk fantasy

Lang innledning til et kort svar. Når folk blir spurt "hva er best fantasy" så vil svaret hos de "eldre" bli "Ringenes Herre", fordi det er et trygt valg og mange som normalt ikke leser fantasy har iallefall lest (eller bløffer etter å ha sett filmen (Vi vet hvem dere er!)) en av bøkene.

Hos de yngre bli "Harry Potter", fordi "ALLE" har lest Harry Potter. Eller sett filmen(e), noe som igjen gjør at de tror de har en mening om det.

De som har vært med en stund vil helle mot Robert Jordans "Wheel of time", eller, av en eller annen grunn jeg ikke helt forstår, Glen Cooks "Dark Company".

Og det er så veldig mye mer der ute!!!

:D

Mamma har den største grafisk roman samling jeg har sett, som dessverre har store hull. Hun samler mest på grunn av tegningene og historiene, og har selvfølgelig Sandman: Endless Nights. Det var sånn jeg først kom inn i Neil Gaimans fantastiske verden, og etter å ha lest første bok ble jeg forelsket i tegningene og De Endeløse.

En fantastisk serie som anbefales sterkt!

Jeg aksepterer posten som undervisnings- og livssynsminister! Er for tiden på hemmelig Ragnhild-oppdrag på Verdal, der jeg lærer hvordan Ragnhild-indoktrineringen kan nå ut til massene gjennom kunstnerisk formidling. Jeg er derfor nødt til å fatte meg i korthet!

Ser dere er nysgjerrige på språket. Her kommer litt informasjon om Ragnhildsk 101:

• Språket er sterkt preget av gutturale lyder. For å mestre det fullt og helt, bør man ha vært storrøyker i minst 60 år og drukket mer enn en flaske billig rødvin hver eneste dag i samme periode. Her må det hardtrening til! Røyken kan eventuelt byttes bort mot en ubehandlet kronisk halsbetennelse, rødvinen er det dessverre/heldigvis (stryk det som ikke passer) noen vei utenom.
  
• Heldigvis slipper vi unna alt for mange kasus! Vel, vi slipper unna det meste av grammatikk, faktisk, siden de fleste setningene bare består av enstavelsesord (50% nei, 1% ja, 8,3% hva, 25,7% vin, 15% røyk). Alle ordene kan selvsagt settes sammen med ett eller flere (selvsagt helst flere) banneord; litt likt trøndersk, altså.
  
• Unntak fra enstavelsesordregelen gjelder kun når man snakker om yngre medlemmer av kongefamilien, spesielt MM. Da er det påkrevd å komme med så mange nedsettende karakteristikker som mulig. Disse kan utføres på enten a) riksmål, b) britisk-engelsk eller c) svært gebrokkent portugisisk.

Språket er altså vårt minste problem! Da består heller utfordringen av å bli en ekte Prinsesse Ragnhilder. Denne informasjonen kan jeg dessverre ikke gå videre med før innflytning, strengt hemmelig som den er ;)

PS: Papirdukkene har fremdeles hodene festet til papirkroppen sin!

Her er min omtale av boka:

Så har jeg omsider fått lest denne mursteinen av en roman! Dvs. det ble til at jeg valgte lydbokutgaven, med Jan Grønlies behagelige oppleserstemme. Med en lengde på 23 t og 41 min. (svarende til om lag 700 sider i papirutgaven), var det jammen ikke gjort i en håndvending å pløye seg gjennom denne lydboka ... Og det er vel nettopp derfor jeg har opplevd at det var en terskel som måtte forseres for å ha mot til å begynne! Når det er sagt, er min opplevelse av boka at den ikke var tung i det hele tatt. Tvert i mot! Like fullt har jeg litt prestasjonsangst når jeg nå skal gi meg i kast med å skrive om denne boka. For det er garantert like mange meninger om den som lesere!

Først litt fakta: Boka kom ut i 1851, og det sies at den ikke ble noen suksess i det hele tatt den gangen. Den gikk raskt i glemselen, før den atter ble gjenoppdaget tidlig på 1900-tallet. Senere er den både blitt genierklært og kritisert. Like fullt regnes boka i dag som en av verdenshistoriens store klassikere. "Moby Dick" utkom første gang på norsk i 1948 - den gang i en oversettelse av Daisy Schjelderup. Bjørn Alex Herrman har oversatt boka på nytt - i følge dem som kjenner begge oversettelsene, med stor bragd. For å sitere Morgenbladet i deres bokomtale datert 2. oktober 2009: "En sammenligning med Schjelderup viser at Herrman i større grad får språket til å flyte, og med det understreker den oppløftede tonen hos Melville. Der Schjelderup stykker opp, binder Herrman sammen. Også ordvalg ser ut til å ha blitt jobbet mer, for ikke å si mye, med. Det er ikke ofte vi opplever at en roman oversatt til norsk kan kalles et kunststykke. Denne er det."

Noe av det som har ført til at boka er blitt kritisert, er at det er vanskelig å kategorisere den. Er den en roman, eller er den en faktabok om hvalen som art? Min personlige mening er at den er begge deler. Men faktadelene av boka - fragmentarisk fordelt mellom handlingen for øvrig - er også bygget opp slik at jeg satt helt fjetret og bare ventet på mer ...

I det ytre handler boka om kaptein Akab og hans jakt på spermasetthvalen Moby Dick, som tidligere stakk av med det ene beinet hans, og som forårsaket at han siden ble gående med et kunstig bein. Kaptein Akab har sverget hevn over hvalen Moby Dick, og utstyrer skipet Pequod med et mannskap med ett mål for øye: å finne denne spesielle hvalen og drepe den! Lønnen til den som oppdager hvalen er en gulldublon som er spikret opp i masten. Og mer enn dette handler i grunnen ikke romanen om. Underveis er det mangfoldige digresjoner som nesten har et leksikalt preg. Med inngående kunnskaper om hvalen og de ulike sidene ved hvalfangst skriver Herman Melville med liv og lyst og det på en slik intenst spennende måte at jeg som leser ble sugd inn i handlingen. Forfatteren selv hadde i sin ungdom vært på hvalfangst i et par års tid, og det er kunnskapene han ervervet den gang som han har bygget romanen om Moby Dick på. I tillegg legger han opp til noen paralleller til Jobs Bok i Bibelen. Job havnet som kjent i hvalens buk, og slik blir dette den første fortellingen vi kjenner til som handler om hvalen som art.

Det er Ismael som opptrer som forteller i boka. Med de berømmelige ordene "Kall meg Ismael" inviteres vi inn i en vanvittig verden, som altså etter hvert handler om den gale kapteinens jakt på spermasetthvalen Moby Dick. Men vi blir også kjent med de tre styrmennene Starbuck, Stubb og Flask - for ikke å glemme Qeequeg, Ismaels spesielle venn. Med et språk som nesten tok pusten fra meg introduseres vi for disse personene, deres fortid, skrøner, naturkreftenes herjinger, om hvalfangst generelt og om dramatikk på liv og død når mennesker og stor fisk støter sammen. I Melvilles verden er det aldri noen tvil om at hvaler er for fisker å regne. Ismael er enormt fascinert av hvalen, som han tidvis konsekvent omtaler som levitan. Det er fristende å bruke en klisje: det som ikke står om hvalen i denne boka, er knapt verdt å vite. Helt til slutt bygger det opp til et vanvittig klimaks hvor skuta Pequod og dets mannskap støter sammen med den djevelske hvitehvalen Moby Dick ... Og det kan jo rett og slett ikke gå bra. Eller hur?

Jeg opplevde denne romanen som svært velskrevet og spennende! Jan Grønli er en av mine favorittopplesere, og at det er nettopp han som har fått i oppdrag å lese inn denne boka, tror jeg rett og slett ikke er noen tilfeldighet. Det intense i teksten tok han opp i seg, og dette bidro til at leseopplevelsen ble svært god for mitt vedkommende! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fem og ikke seks, er dette ut fra erkjennelsen om at boka er vel lang og med fordel kunne ha vært strammet litt opp her og der. Ja, jeg vet at det er som å banne i kirka blant dem som mener at "Moby Dick" er et fullkomment mesterverk, men det får så være. Jeg tror at dette er en bok jeg med tiden kommer til å lese på nytt. Jeg tror faktisk det er en fordel å lese den en gang til .... minst! Jeg anbefaler boka på det varmeste! Det er ingen grunn til å frykte at du blir utsatt for trettende og tung litteratur! Tvert i mot!

Jeg kunne ikke vært mer enig! Men poenget med slike lister - slik jeg ser det - er at man kan bli inspirert til å oppdage bøker som man kanskje ikke ville funnet frem til på egen hånd, men som virkelig er lesverdige. Til syvende og sist er det selvfølgelig en selv som avgjør hva man ønsker å bruke tiden sin på ... ;-)

Det er sikkert flere enn meg som har lagt merke til den voksende tendensen mot lengre titler i moderne samtidslitteratur. I denne listen har jeg samlet sammen de mest poetiske, nye som eldre. Og i tråd med temaet er listen også ganske lang.

Ble også positivt overrasket over denne. Sangeren kan skrive, plotet er spennende og action-fylt, og for en som er veldig glad i opera, ble jo dette tilnærmet optimal avkobling. Helten har en sjarmerende anti-helt-dimensjon og skiller seg ut. Jeg liker godt krim som har en original setting og dette er den første jeg har lest fra opera-miljø. Likte også godt at mesteparten av handlingen utspiller seg i Wien. Det virker som om forfatteren er godt kjent i denne byen og det gir en ekstra koloritt. Tok det av litt på slutten? Nåja, det hører også sjangeren til. Snurret litt Tosca på CD-spilleren samtidig som jeg leste og ladet batteriene i påskeferien. Flott påskekrim-opplevelse.

Hurra! Kan nå tilføye at jeg (etter påske) jobber som kassadame på Plantasjen!
Da blir det penger til flere bøker, hehehe...