Bokelskere.no

Om denne er det bare en ting å si - Les den! Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste den uten opphold. Brutal, vond, vakker, rystende og nydelig. Et mesterverk rett og slett. Det beste jeg har lest på lange, lange tider.

Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og hun har en innsikt i alle irrganger som finnes mennesker som nesten er skummel. Det kommer særlig til syne i Arv og miljø, men også i denne som er i samme genre.

Johanna har ikke hatt kontakt med familien på 30 år, hun har bodd i USA, blitt anerkjent kunstner og funnet sin egen måte å leve på. Det ble for mye for far, mor og søster, hun ble ikke jurist som far, hun ble ikke kone til en jurist som mor, og hun ble ikke lydig datter som søsteren. Nå er hun tilbake i Oslo i forbindelse med en separatutstilling, og minner og behov fra barndommen kommer til overflaten.

Johanna nærmer seg ikke problemene på noen rasjonell måte, hun spionerer, krever, forfølger og trenger seg på. Men leseren skjønner jo at hun neppe ville hatt mer suksess med noen annen metode. I denne familien er skylden fordelt og alt ligger hos Johanna. Så det er til pass for henne.

Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesialt av de nærmeste, som skjærer i meg i denne fortellingen. Akkurat som i Arv og miljø. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så dysfunksjonelle familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.

Jeg hørte denne på lydbok, lest av forfatteren. Vigdis Hjorth leser sine egne tekster med intensitet og nerve. Det kan anbefales.

Lars Mytting skriver så jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt. Han har virkelig ordene i sin makt og er en fabelaktig god historieforteller, menneskene han skriver om blir så levende, og han fletter inn virkelige historiske begivenheter på en svært overbevisende måte.
Denne gangen ble det en sekser fra meg, etter at jeg vakla mye og nesten gikk opp på en sekser for Søsterklokkene, som kom før denne.
Her handler det mye om reinsdyrjakt, fiske og friluftsliv, - og første verdenskrig, men mest om livet blant menneskene på Butangen i Gudbrandsdalen,
- med tilbakeblikk på de myteomspunnende Heknesøstrene og Søsterklokkene som fremdeles befinner seg hver for seg, den ene i Norge og den andre i Dresden i Tyskland.
Presten Kai Schweigaard står fram som en mer og mer reflektert, innsiktsfull og klokere mann jo eldre han blir.
- Og klarer presten Kai Schweigaard å finne Hekneveven?
Det røper jeg ikke.
Kunne ha skrevet mange superlativer her, men nøyer meg med å si:
Gleder meg til neste bok og fortsettelsen. Håper på mange flere bøker fra Lars Mytting.
Les! Les! Les!

Dette er absolutt en viktig del av krigshistorien.
Hege Kofstad har i denne boka fulgt en god del navngitte personers innsats med å hjelpe folk i sikkerhet under andre verdenskrig.
Grenselosene gjorde en kjempeviktig jobb med å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige, men også ut av landet sjøveien.
Mange av losene var fattigfolk i bygdene som selv ikke hadde stort mer enn det de selv gikk og sto i, men de delte ofte hus, seng og mat med flyktningene, som måtte ut av landet, fordi de hadde deltatt i motstandsbevegelsen.
Motstandsbevegelsen og losarbeidet var enormt farefullt, særlig fordi tyskerne vervet folk og satte i gang infiltrasjonsgrupper med falske flyktninger som skulle avsløre dette viktige arbeidet. Rinnanbanden var en slik gruppe, som klarte å avsløre mange motstandsfolk. Man visste ofte ikke hvem man kunne stole på.
Losene jobbet ofte hardt, med stor fare for både liv og helse, ofte for hele familien. Både barn og voksne deltok.
Mange lange og slitsomme turer, mange tøffe tak, gjennom norske skoger, over elver og innsjøer, over fjell og daler, i streng vinterkulde, snøstorm og regnvær, på beina og på ski, reddet grenselosene mange mennesker i sikkerhet i løpet av krigen.
Det er i dag mulig å gå noen av flyktningerutene, som f.eks. denne, Historisk vandrerute.
Kanskje et alternativ til meningsfull, opplevelsesrik og lærerik ferie?

Denne boka gjorde veldig inntrykk, og det er flott at Hege Kofstad har skrevet om dette temaet.

Jarle Klepp er 17 år, og motstander av det meste. Han og kompisen, Helge, er sære og har meninger om det meste, fra musikk til politikk. Jarles kjæreste, Katrine, er så forelsket i Jarle, og er enig i det meste. Verden blir imidlertid snudd på hodet den dagen Jarle møter Yngve. Han slår ned som en bombe i Jarles hode. Yngve er perfekt, og selv om han er forelsket i kjæresten, innser Jarle at man kan elske flere samtidig. Yngve er veldig forskjellig fra Jarle og alt han står for, men kjærlighet gjør blind, og Jarle endrer seg drastisk over natta. Helge, Katrine og Jarles mor merker at noe er i gjære, men Jarle kan jo ikke fortelle sannheten.

Forfatterens debut fra 2003, og for en debut det var! Dette er både vondt, flaut og ekte, om å vokse opp og å finne sin plass.

Har lest de midterste bøkene om Jarle Klepp, men denne har av en merkelig grunns stått ulest. Må lese meg opp litt før neste bokklubbmøte i Bokklubb med Marte og Malin, da selveste Tore Renberg skal delta!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
165 intense sider i et språk så renskrapet, kraftfullt, intenst og vakkert at jeg må stoppe opp flere steder for å lese på nytt. Skrev han virkelig det? Hvordan får han det til? Kan så få ord virkelig ha en sånn enorm styrke i seg?
165 intense sider, til enhver tid inni hodet på denne grinebiteren. Det er trolldom fra Renberg sin side, hvordan han lirker oss inn dit. Hvordan han bygger opp en spenning som blir som en vond stein i magen etter hvert som avsløringene kommer. Hva er det Tollak skal fortelle barna?
En historie meislet inn i grunnfjellet, så sterk at den fremdeles dirrer i kroppen, to døgn etter at jeg la boka forsiktig fra meg.
Mesterlig, Tore Renberg!

En ny og annerledes krim fra Jørgen Brekke. Helt annerledes faktisk! I begynnelsen tenkte jeg at her blir det alt for mange fortellerstemmer å holde styr på, men heldigvis er det kun en jeg-stemme så det gikk veldig greit. Jeg er usikker på hvorvidt det er nødvendig å opplyse om hvem som er "hovedperson" i hvert eneste kapittel, men forfatteren har vel en mening med det. Man må imidlertid holde godt øye med NÅR de ulike kapitlene finner sted, for det er mange og korte kapitler og det skifter veldig fort.

Jeg-stemmen er Helene Paus, en forfatter som blir oppsøkt av Mia Hassel som ber Helene se på noen nye opplysninger hun har i forbindelse med sin søsters død 7 år tidligere. Det tok noen sider før jeg lot meg oppsluke, men da var det også gjort!

Sitat fra romanen: «Jeg hadde selv satt meg i situasjonen jeg var i. Hadde selv å reise fra ekteskapet, familien, landet for nesten tre tiår tilbake, selv om det ikke hadde kjentes som om jeg hadde hatt et valg. Jeg forlot ekteskapet og familien til fordel for en mann de fant tvilsom og en virksomhet de fant støtende, stilte ut bilder de fant vanærende, kom ikke hjem da far ble syk, kom ikke hjem da far døde, kom ikke hjem til fars begravelse, hvordan skulle de forholde seg til det? De syntes det var forferdelig, at jeg var forferdelig, for dem var det forferdelige at jeg dro, vanæret dem, ikke kom i fars begravelse, for meg skjedde det forferdelige lenge før. De forsto det ikke, eller ville ikke forstå, vi forsto ikke hverandre, og likevel ringte jeg mor. Ringte mor som om det var en tilforlatelig sak. Selvfølgelig svarte hun ikke.»

Jeg tenkte i begynnelsen av boka at fortsetter det slik kan romanen bli repeterende og kjedelig å lese. Det ble for mange tanker om hva Johanna tenker at mor og søsteren gjør, hva de tenker osv. Men etter hvert som Johanna tenker tilbake på hendelser i barndommen, dette «forferdelige som skjedde lenge før», blir jeg dratt inn i handlingen. Det er også noe av det Johanna gjør for å oppnå kontakt med mor som jeg synes er litt vel søkt. Men oppsummert ble romanen Er mor død en intens leseopplevelse der jeg gjorde meg mange tanker.

Etter at jeg kjøpte boka, men før jeg leste den, hørte jeg Vigdis Hjorth ble intervjuet av Mona B. Riise her i radioprogrammet Kulturstripa på NRK.

«Vigdis Hjorth har skrevet en ny bok, "Er mor død", hvor hun tar for seg den komplekse morsfiguren. Kulturstripa kjører en ekstra lang samtale med Hjorth, for å snakke om morsfiguren i både hennes nye bok, og i fiksjon ellers, om hennes syn på sannhet og virkelighet, om hva det gir henne å skrive og hvor hun drar for å søke ro. Programleder er Mona B. Riise.»

Der sier Vigdis Hjort blant annet at fravær av et menneske kan sette i gang masse fantasi. Og når vi ikke møter hverandre, så dikter vi hverandre opp verre enn vi er. Særlig gjelder dette mennesker vi har konflikter med, og viser her til noe Freud skriver. Som programlederen Mona B. Riese sier, det har nok Vigdis Hjorth veldig rett i.

I romanen er søsteren Ruth viktig for moren, og det hun skriver her er ikke ukjent:

«Det er enklere for de som ser foreldrene sine jevnlig. De fleste av vennene mine som ser foreldrene sine jevnlig ser mildere på dem nå enn før fordi foreldrenes kanter er blitt slipt ned under livets tumulter, de har blitt mer overbærende og forsonlig stemt, og noen har opplevd at foreldrene har forklart bakgrunnen for sine feilsteg, og noen få at de har sagt unnskyld. Kanskje Ruth har opplevd mor bli varmere og klokere, det må være godt for både Ruth og mor. Langsomt blir det gamle bildet erstattet av et nyere, eller bildet av den unge og den gamle flyter sammen og bildet som oppstår av fusjonen er enklere å leve med. Den som jevnlig har kontakt med moren sin og snakker om fortiden med henne er med på å gjenskape fortiden, det lages en historie i fellesskap. Sånn er det antakelig nå slik mor vil hun skal huske det.»

Romanen ble diskutert her i Åpen bok. Jeg håper å høre mer om Vigdis Hjorths roman i bokprogram utover høsten. Normalt er jeg ikke så rask til å kjøpe og lese nye bøker. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle være tidlig ute. Det er mer interessant å høre andre leseres tanker og forfatteren snakke om en bok når jeg har lest den.

Omtale kopiert fra dette blogginnlegget

Tollak er en mann av få ord. Han er sint, sta, og liker ikke at verden og tiden går framover. I tillegg er han periodedranker, originalen i bygda og full av kjærlighet til kona Ingeborg.
Det er ikkje slik, sa eg, at om eg ikkje seier stort, så er eg ordlaus..
Nå er hans tid kommet, og det er på tide å fortelle. I boka følger vi han mot samtalen han skal ha med ungene før han dør.

Tore Renberg skriver godt, og denne korte boken er både velskrevet, mørk og vakker. Den rommer mye, både sagt og usagt, på noen få sider. Boka kan leses i ett jafs, men les sakte og dvel ved intensiteten og drivet i fortellingen.

Jeg må tenke litt mer på Tollak og Ingeborg før jeg begynner med en ny bok, kjenner jeg. Skulle gjerne hørt Ingeborgs fortelling også, om hvordan det var å være kona til Tollak. Dette er en bok som varer lenge etter den er slutt. Anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Hvordan blir denne miksen, da?
Svært blandet vil jeg si!
Lærerikt og interessant om tweed.
Gode oppvekstbeskrivelser som gradvis glir over i det melodramatiske når barn blir ungdom. Og elskere. Med en tøtsj av Romeo og Julie.
Fine naturbeskrivelser fra Hebridene, dog noe matte og gjentakende i uttrykket. På autopilot?
Passe dekadent fra en moteverden litt ute av vater.
En usedvanlig blass fransk etterforsker med den obligatoriske utålelige sjefen.
Samt en stoisk George Gunn.
Som krim?
For det første så er det lite av det, og det lille som er er nedslående dårlig.

Jeg syns Håkan Nesser er så bra! Rett og slett en strålende forfatter. Historien tralter avgårde i en godslig tone, samtidig som personbeskrivelsene er sylskarpe. Hat/elsk forholdet mellom de to gamle mennene er en fornøyelse å lese. I det hele tatt var hele boka en stor fornøyelse!

Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!

Spennende så det holder.
Fremdeles mange gode replikker, både fra Rose, Carl, Assad og til og med den lange stengelen Gordon.
Temaet er terrorisme, og det handler mye om Assad og hans familie og fortid.

Denne mannen som fører et tilbaketrukket liv i nærheten av Østerdalen med kone, to barn og tre engelske biler, en gammel 790 kubikks parallelltwin, en samling motorsager, jordfresere og annen redskap, har gitt ut noen fantastisk gode bøker.
En knalldeby mef Hestekrefter, så denne, før han slo skikkelig igjennom med sakprosaen Hel ved, og fulgte opp med Svøm med de som drukner og Søsterklokkene.

Vårofferet er vel minst kjent, men er ei kjempebra bok. Vi følger ei fiktiv bygd i denne dalen vi tror vi kjenner så godt, denne gang via en Løytnant Akselsom er under etterforskning for uansvarlig opptreden ved en stresstest av tøffe gutter som ville til Afghanistan.
En soldat døde, og Aksel må bli i Norge og rydde i en leir. Her blir han kjent med ei ung jente, og ting baller på seg. Miljøbeskrivelsene veldig gode, og særlig godt likte jeg måten han fikk frem både omsorgsevnen og omsorgsbehov for de tøffeste av de tøffe - og hvordan omgivelsene ikke alltid forstår disse.
Her er endel beskrivelser av militære og tekniske effekter, så jeg innser at jeg som bådde har jobba på gård og har bestått den stresstesten som gikk galt i militæret, og også er FN-veteran, kan finne deler av boka lettere tilgjengelig enn andre.
Flott bok av en glimrende forfatter. Gleder meg masse til neste bok om Søsterklokkene kommer.

Utrolig bra skrevet, det er som om du sitter på i bilen og kjører gjennom det nordsvenske landskapet. Beskrivelsen av den desperate og sorgtunge faren er veldig, veldig bra. Plutselig var halve boka lest, og det er et meget godt tegn. Gleder meg til neste bok av denne forfatteren!

Klarte nesten ikke å legge den i fra meg. Ikke en typisk krim men kanskje akkurat derfor en roman som klarte å fenge meg som ikke mange krimbøker klarer. Beskrivelser av menneskene og naturen skapte en egen mørk stemning.

Fantastisk spennende bok, gleder meg til å lese de andre bøkene i serien! Endelig en skikkelig helbarsk hovedperson, selv om han har sine demoner. Hørte boka som lydbok og må gi ekstra karakter til Jan Gunnar Røise for god lesing! Anbefales.

Agnes L. Matre "Iskald"

Norseman Xtreme er i gang, verdens tøffeste og desidert kaldeste triatlonkonkurranse. Den lokale lensmannen Bengt Alvsaker er en av 250 nervøse utøverne som hopper i den mørke, iskalde fjorden. Men da han og de andre svømmerne har kavet seg i land i Eidfjord, ligger en skikkelse med startnummer 22 livløs igjen i vannet. Da opptellingen gjøres ved konkurransens slutt, viser det seg at en deltaker med samme startnummer likevel er kommet velberget i mål på Gaustatoppen
Dette er den tredje boken om lensmannbetjent Bengt Alvsaker, og som alltid når Agnes kommer med ny bok gleder jeg meg stort til å lese den, for jeg har likt hennes tre foregående veldig godt. "Iskald" har jeg faktisk lest to ganger, og det er sjeldent til meg å være.
Vi ble først kjent med Bengt i «Kledd naken», og Bengt og teamet hans får mer enn nok å henge fingrene i, noe som gjør det vanskelig for Bengt som også forsøker å få bedre kontakt med sønnen sin. Her er vakre naturbeskrivelser fra Hardanger, folk som ikke vil at gamle hemmeligheter skal komme fram i lyset. Med predikanter, Norsman Xtreme, utpressing og mørke hemmeligheter er det tilrettelagt for et godt plott. Boka blir bare bedre og bedre etter hvert som den skrider frem. Språket i boka flyter lett, noe som gjør den vanskelig å legge fra seg før den er ferdiglest.
Der er nok ikke den beste boka fra forfatteren dette, men likevel absolutt en god krim. Jeg ser allerede frem til neste bok fra forfatteren og anbefaler gjerne «Iskald» videre.
Boka er fra egen bokhylle.
Terningkast 5 -

Njæh... ganske reperetende i stilen etter hvert: Stadig nye folks indre monologer om samtids-Frankrikes jævlighet. Jeg kjedet meg ganske ofte med denne boka.

Elsie er politisøster i Stockholm. Datteren, Britt Marie, måtte hun sette bort da forloveden døde, men hun vet at datteren har det bra hos adoptivforeldrene. En kald februarnatt i 1944, blir hun tilkalt til husbråk sammen med to mannlige kolleger. De finner et grusomt åsted, der en kvinne er spikret fast til gulvet.

Britt Marie bestemmer seg å gå i sin biologiske mors fotspor, og blir en sjelden rase - kvinnelig politi. Hun havner i Östertuna, og hennes mannlige kolleger ser ikke akkurat med blide øyne på å få en kvinnelig politibetjent med på laget. Det er midt på 70-tallet, og 30 år siden den fryktelige forbrytelsen i Stockholm. Da nok en kvinne blir funnet fastspikret til gulvet, går Britt Maries tanker til moren. Kan morderen fra 1944 være i gang igjen?

10 år senere får Hanne en sak i hende, som ligner veldig på de foregående sakene. Britt Marie begynte å ane konturene av hvilke ofre som ble valgt ut, men kan Hanne nøste videre så uhyret blir fanget?

Saken vandrer helt fram til våre dager, og Malin må prøve å løse den grusomme saken. Morderen er som en usynlig ånd. Ingen har sett noe, kun hørt bråk fra åstedene.

En sammensatt og spennende krim, som samtidig er et stykke kvinnelig samtidshistorie. Grebe skriver drivende godt, og boken ble kåret til årets svenske krim i 2019.