Bokelskere.no

Klarer ikke å slippe følelsen av å ha lest et «filmmanus» fremfor en bok. Plottet er bra og boken er tidvis spennende. Dessverre sp evner ikke forfatteren å formidle på en overbevisende måte. For meg er det noe med språket til Lagercrantz som ikke treffer. Skildringene mangler substans og dybde etter min mening.

Full spredning. Nina Lykke.
For meg var det nok bestselgeren Hulebjørnens klan, tidlig på 80-tallet, som åpna ei spennende dør for meg; nemlig det kvinnelige blikket gjennom hovedpersonen Ayla og fortellerstemme til Jean M. Auel. Siden den gang har jeg lest utrolig mange av andre, for det er noe av det beste med romaner; at de kan zoome inn og ut på steder, hendelser og folk, akkurat som forfatteren vil vektlegge og fargelegge verden. Nina Lykke er en av våre mange kvinnelige samtidsforfattere som lykkes med det.
I denne boka følger vi en 47 år gammel fastlege, Elin, som har et noe slapt privatliv med sin mann, som er mer opptatt av å sjekke pulsklokka enn pulsen på kona - for å si det sånn.
Legen drikker, legen helbreder - og legen er egentlig drittlei mange av pasientene sine, særlig de av dem som følger understrømmene og det noe motebeviste sykdomsbildet som pasientene plages av. Elin
plages også av det, men på hun plages altså av de som plager henne med plager. Hun er forresten på FB også. Hvem i hennes alder er ikke det? Og jaggu meg finner hun profilen til en ungdomskjæresten sin der ute, og fra da av tar livet ei ny vending. Litt for lenge i samme retning, kanskje.
Veldig bra bok, som med fordel kunne vært stramma litt inn, eller gitt flere nye retninger underveis. Det ble litt for mye av det samme, litt for lenge.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er litt av en gryte Jørgen Brekke har kokt i hop denne gang. Som sedvanlig et intrikat plott med spor langt tilbake i tid, tilsatt en klype historiske elementer samt en dæsj folkeopplysning. Og fremdeles er Odd Singsaker den mest likandes etterforskeren i norsk krim.
Jørgen Brekke skriver godt, holder høyt tempo, i en lettlest, underholdende stil hvor han legger ut nøye tilmålte mengder blodig, fristende lokkemat underveis.
I de siste bøkene hans har jeg påpekt lekenheten som et ekstra krydder. Det er her i denne boka også, men kanskje ikke i like rikt monn.
Fordi det er en mørk og morbid historie som fortelles, hvor forfatteren mesker seg med innvoller og bloddryppende detaljer.

Akk, så forutsigbar. Persontegninger så svake at det ikke spiller noen rolle om de dør eller lever. Noe spenning helt mot slutten.

Glimrende skrevet, historie og detektivfortelling i ett!

Enda en bok fra Peter May der handlingen er lagt til Hebridene og øya Lewis. Denne gangen handler det om ekteparet Niamh og Ruairidh Macfarlane. De driver et fima som produserer Ranish Tweed, en mykere og mer eksklusiv utgave av dette stoffet, med uvanlige fargekombinasjoner.

Da de to er på forretningsreise i Paris, får Niamh mistanker om at ektemannen skjuler noe for henne. Hun har mottatt en e-post som påstår at mannen hennes har et forhold til en annen kvinne. Like etter at hun har konfrontert Ruairidh med dette, blir han og elskerinnen drept av en bilbome med Niamh som vitne.

Niamh må reise hjem til Lewis alene med restene av sin døde mann i en eske. Det blir en ganske dyster hjemkomst, da hun har et ganske anstrengt forhold både til svigerfamilien og til sine egne foreldre.

Som vanlig i May sine bøker, veksler handlingen mellom nå- og fortid. For å forklare dagens handlinger og hvordan forholdet mellom personene i boka er nå, ser man tilbake på ting som har hendt mellom disse personene tidligere.

Jeg har hatt stor glede av May sine tidligere bøker, særlig Lewis trilogien, men denne boka syns jeg rett og slett var dårlig. Handlingen var klisjefylt og tidvis komisk usannsynlig. Vekslinga mellom nåtid og fortid fungerte ikke så bra som tidligere. Handlingen fløt ikke skikkelig, det ble mer som en hakkete oppramsing av ting som har hendt. Beskrivelsen av vær og landskap på øya er flott, men her blir det dessverre bare en fin innpakning av en dårlig historie.

Koke bjørn. Mikael Niemi
Nord-Hålogaland bispedømmeråd tilbød Julie Schjøth ansettelse som sogneprest i Nordreisa sogn i Nord-Troms prosti i går 23.02.2019 - men hun tar betenkningdtid, for læstendianerne har meldt at de da trolig vil utebli fra preknene. Dette er altså i 2019, så Lars Levi er fortsatt blant oss.

Dette er ei helt spesiell krimbok, hvis handling lagt tilbake til 1852. Her tar forfatteren av Poppmusikk fra Vittula tak i legenden Lars Levi Læstadius på en skikkelig måte, og med stor respekt - for han leser seg skikkelig opp på denne sagnomsuste fyren fra hans hjemtrakter, og finner ut at han nok ikke var så fæl og konservativ som hans tilbedere vil ha han til, selv om han nok var både hard i ord og meninger. Men Levi var noe annet også; han var som proster flest på den tida langt mer belest og utdannet enn de andre. Han hadde i tillegg svært gode talegaver og en lidenskap for planteriket.

Forfatteren er sønn av en politimann, så han kan litt om etterforskningsteori, og bygger opp en fin krim, hvor prosten og hans unge hjelper etterforsker noen drap og utukt som foregår i bygda. Prester er en jo fantastisk fin skikkelse å bruke til hva man vil, når man vil, hvor man vil. De kan fremskives som usikre dilletanter, som har pugget seg til det de kan, og andre diktes til kloke maktsyke herskere med like stor troverdighet. Prester er som poteten, og det var faktisk på denne tida potenten kom til Norden - og det var selvsagt prester involvert.

Vel, boka er utrolig spennende, velskrevet, med god balanse mellom krimgåta og utmalinga av livet og karraktetene rundt sjølvaste Læstadius.

Den må dere få med dere.

Uff nei... Altså, boka er jo spennende og jeg vurderte aldri å legge den vekk. Jeg liker supervoldelige drap og gjerningsmenn med vridd psykologi. Men jeg synes språket er dårlig. Det er pjattete og upresist og presensformen blir bare masete. Og karakterene er papirflate. Etterforskerne har krevende privatliv, men er tøffe og takler det, alle mannlige ledere sikler på kvinnelige underordnede og politifolk flest er macho idioter. Innvandrere er heller ikke noe særlig å samle på. Og det skurrer i logikken både her og der. Når du har fått kutta av ei hånd og så vidt fått sydd på den andre, står du da ute i vinden i nabolandet og drar i håndtaket på ei bildør fire dager seinere? Jeg tror ikke det. Så det blir ikke flere bøker av denne forfatteren på meg, tror jeg.

Dette er ei bok med høy "kultfaktor", noe som gjør at boka får en god del omtale, og tiltrekker seg ganske mange nysgjerrige lesere. Men det at forfatteren slenger om seg med transer, fitter og pikker, kola, lesber, pornoskuespillere, rockesangere som begår sjølmord og blakke platesjappeeiere som røyker sigaretter som er rulla av sneiper finni på gata, gjør ikke dette til ei god bok. Her skjer det altfor mye, hele tida, og resultatet blir en usammenhengende, anstrengende og lite troverdig historie som det, i hvert fall for meg, blir vanskelig å henge med i og engasjere seg i. Nå skal det riktignok sies til bokas forsvar at jeg bare er litt over halvveis, og jeg leser alltid bøkene ut, så vi får se, men foreløpig blir dette litt for kult etter min smak. Det blir nok litt hurtigspoling.

HANDLING
Seriens første bok – opnar med ein Jarle Klepp på veg til skulen etter endt juleferie. Han går i andre klasse på Kongsgård – ein vidaregåande skule i Stavanger sentrum. Her likar han seg sånn passeleg godt – han har funnet si plass, føler han. Saman med bestekompissen, Helge, og kjærasten, Katrine, utgjer dei ein fin liten trio som trur og brenner for det same. Mykje av det same, iallfall. Eller? Dette er nemleg noko som skal endre seg litt for Jarle i tida framover, dette med at alt han trur på kanskje ikkje er så enkelt, så svart på kvitt. Jarle skal oppdage ein del nyansar av grått denne vinteren/våren. For på denne dagen her, etter juleferien, skjer det noko som skal forstyrre denne vesle triangelen av lukke og tryggleik – og kva anna enn eit anfall forelsking kan vel forstyrre idyllen meir? Jo, forboden kjærleik som ein ikkje innser at er kjærleik, ein forelsking ein ikkje vil ha og som ein ikkje klarar skru av. Det er nemleg ein ny elev på skulen denne dagen. Han heiter Ynvge. Og han vekker nye kjensler i Jarle som Jarle både vil utforske og samstundes ikkje. Jarle er ambivalent. Jarle er forelska. Og det skal endre på mykje, både for han og for dei rundt han. I tillegg til dette hovudplottet, får vi som lesarar også eit visst innblikk i fortida – via korte tilbakeblikk får vi eit inntrykk av ein barndom med alkoholisme, ustabile forhold heime, og konfliktar som til slut førte til skilsmisse.

DET EG LIKAR SÅ GODT MED DENNE SERIEN OM JARLE:
+ energi og futt og fart
+ humor i bøttevis; både via handling/plott, men også gjennom språket
+ ingen ”daude” parti; ein rekker ikkje bli rastlaus og lei mens ein leser, det er god driv heile vegen.
+ Bilete mitt av Jarle Klepp er komplett; eg føler verkeleg eg blei kjend med han gjennom desse bøkene. Eg følte eg visste litt kor han sto og stilte seg mtp diverse tema… litt sånn ”Typisk Jarle å reagere slik!” – og då skal ein kjenne eit menneske (eller fiksjonell karakter….) ganske godt. Samstundes kjenner eg han ikkje heilt – for eg lærte heile vegen noko nytt om han. Ja, Jarle Klepp slutar aldri å overraske – og nettopp dette gjer han så ekte, for slik er det med menneske ein kjenner godt ”in real life” og – dei har mange lag og uansett kor godt man trur man kjenner sine vener vil ein ALLTID kunne oppdage noko nytt ved dei.
+ Elskar at stadene er ekte, sikkert ekstra gøy for meg som rogalending sidan eg kjenner meg att.
+ Nostaligisk og tidsriktige skildringar gjer at ein kan føle seg ekstra engasjert og medrevet (men for yngre lesarar kan dette kanskje ha motsett effekt – at ein ikkje kjenner seg att…tamagocchi, kva var det?, liksom. Sjølv hugsar eg godt datadyr-dagane, men for ein tenåring i dag er nok dette heilt gresk)
+ Setter enorm pris på kor djupt forfattaren har gått inn i hovudet til Jarle Klepp – det kjem klart ut av teksten at dette er basert på noko ekte – om ikkje handlinga er reell, så er iallfall kjenslene i boka bygga på noko ektefølt. Det kostar å skrive på denne måten kor ein utleverar og visar fram hovudpersonens innste kjensler på denne måte.
+ Trass i mange såre episodar og ein tøff barndom, leser eg bøkene med eit smil. Eg får genuin medkjensle for karakterane – ikkje berre for Jarle. Og, denne sympatien er ikkje eit resultat av at karakterane har det vanskeleg; dei vert ikkje skildra som stakkarslege, hjelpelause ofre, men som heile menneske med mange lag.

(Utdrag frå omtale av heile bokserien - henta frå bloggen min https://spraakraadblaagg.wordpress.com)

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Så det høres kanskje litt kjent ut, dette?
Joda, mye av det har man på en måte lest før. Men det gjør ikke så mye.
Fordi historien har en helproff oppbygning, korte kapitler med høyt tempo, finurlige vendinger, interessante hovedpersoner og en stadig stigende, bloddryppende spenning. Kanskje unødvendig mye blod og gørr for sartere sjeler.
Motivet for ugjerningene ligger der klart som dagen, så spenningen er ikke av typen hvorfor, men hvem. Jeg hadde mine mistenkte underveis, men bommet fullstendig hver eneste gang.
En intrikat og spennende krim hvor sidene flakser avgårde i den iskalde vinden og legger seg som hvite høstblad på regntung asfalt. Og Thulin og Hess, det er bare å merk seg navnene først som sist. Etter en slik sterk og vellykket debut vil de to helt sikkert få mer å bryne seg på i årene som kommer.

Ei herleg bok, dette, i den grad ein kan seie at skildringar av personar på skråplanet, eller på veg dit, er herleg. Ein fyl eit knippe personar i Stavanger-området gjennom nokre hektiske haustdagar, personar som normalt ikkje ville hatt stort med einannan å gjere. Men sidan omstenda er som dei er, så vevast lagnaden deira til ein viss grad saman.

Den skilde tenåringspappaen Pål er i pengeknipe, han har spelt på seg uhorveleg stor gjeld, og treng hjelp til å skaffe ein million eller der omkring. Han vender seg til eit knippe jevnaldrande som han så vidt kjende i ungdomstida, og som no er yrkeskriminelle, for å få hjelp til å dra i land ein forsikringssvindel. Døtrene til Pål er eit kapittel for seg, den eldste, Malene, er pynteleg og ordentleg medan Tiril er beintøff goth-jente. Klassevennina til Malene, religiøse Sandra, har forelska seg i barneverns-kasuset Daniel som ikkje er heilt trygg. Spesielt utrygt blir det når han kjem i skvis mellom Sandra og fostersøstera si.

Renberg har skrive ei lettlest og underhaldande tekst, tidvis humoristisk, men som også formidlar dei sterke kjenslene til fleire av dei involverte. Det er korte kapittel, og ein vekslar mellom å følge dei ulike hovudpersonane i forteljinga. Dei sekshundreogeitelleranna sidene flyg unna før ein veit ordet av det, og kjensla ein sit att med etterpå er at ein vil ha meir. Heldigvis har Renberg gjort noko med dette, han har skrive eit par bøker til med framhald til denne forteljinga. Skal lesast.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det skinner tydelig igjennom at de vet hva de skriver om, de to herrene. Og det blir en oppvisning i hvordan skrive en effektiv thriller inneholdende politi og journalist.
Plottet er intrikat, framdriften er god, spenningen er høy og persongalleriet er ikke så verst det heller.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Prisvinner dette, altså. Og gudbedre som hun skriver, Anne Mette Hancock. Hun har akkurat den stilen jeg elsker i krimbøker, røff, slentrende og ikke minst humoristisk. Hele boka er krydret med herlige scener i et fandenivoldsk språk som gjør at jeg gliser rått til tider. Det flyter så florlett avgårde, nærmest friksjonsfritt, slik at det blir en fryd å lese.

Imponerende
Denne boka skiller seg fra andre krimbøker. Den kan leses som en metakommentar om bokfolket i Norge, men er samtidig snedig koblet sammen om en tett kriminalfortelling. For oss som har fulgt Singsaker en stund er det morsomt at han nå har fått en ny familie, selv om han kanskje ikke er den som har den nye babyen aller mest i fokus. Han ramler over en ny drapsgåte som nybakt far da en professor blir funnet drept hjemme hos seg selv, og han klarer ikke å la være å etterforske. Fortellingen er vevd sammen med en gammel historie fra Sverige som har tilknytnig til personer i dag. Historien hopper mellom nåtid i Trondheim og Sverige i 1992. Dette gjør det vedlig spennende å lese. Det merkes at Brekke jobber mye med språket. Handlingen fra Sverige er i dagbokform, og er skrevet på en helt annen måte enn resten av boka, det er liksom en helt annet tempo og talemåte i dagboken. Selmas stemme fra dagboka framtrer for meg som troverdig, selv om hun selvsagt er ganske sprø. Som vanlig er løsningen på gåten veldig intrikat snekret sammen. Jeg har lest at Brekke fletter inn sitater fra andre bøker i sine egne historier, men det har jeg ikke klart å finne, noen som har? Dette er en ganske ambisiøs bok som strekker seg utover det å bare være en krimroman.

Klaustrofobisk.
Ikke helt overbevisende plott, og litt vel mye omstendelig og langtekkelig i perioder, mange personer å holde styr på, og med litt for mye plapring om sminke og klær. Skrivestilen var ikke helt min greie.
Litt spenning før slutten, den mest klaustrofobiske delen.
Jada, jeg leste den ferdig, - omsider.

Denne boka har stått ganske lenge på hylla av flerie (dårlege) grunner - eg trudde at dens alder ville gjere den tunglest og vrien, at ho ville vere stappa full av lange setninger og skildringar utan ende, at kjærleiken skulle framstå som killsete og uekte, og ikkje minst skremte dei over 500 sidene meg fordi dei var så kompakte og fylt av tett og lita skrift. Eg hadde med andre ord fått for meg at dette var eit komplisert og langdrygt litterært verk fylt av klisjéar og kliss. Sjeldan har eg tatt meir feil. Om eg skal beskrive denne boka med eit ord må det bli: NYDELEG! Rett og slett!

Kort sagt om handlinga - Unge Jane Eyre veks opp i lag med tanta si og hennar tre barn. Som tiåring sender tanta ho bort på skule, og der blir ho buande i åtte år; seks år som elev og to som lærerinne. Deretter søker ho seg vidare i livet og byrjar å arbeide som guvernante. Og det er her ho treffer Han. Han med stor H som ho faller for. Her skildrast kjærleikens mange nøyansar på ein slik måte at ein berre må kjenne seg igjen i både det gode og vonde.

Språket i boka bærer preg av bokas alder - det merkes på setningenes oppbygning og val av ord. Likevel er den ikkje så veldig tung å lese at det blir slitsomt. Eg likte godt språket i boka så snart eg kom litt inn i det og blei vand med måten fortellinga. Synes verkeleg at forfattaren har lukkast i konseptet med å "vise fremfor å fortelle"(show, don´t tell). Likar også svært godt at boka inneheld ein del mystikk og at handlinga ikkje er forutsigbar. Nei, dette er verkeleg ein skatt av ein bok: Ein klassiker som må oppleves!

Les denne hvis du vil:
- nyte ein vakker beretning
- lese ein klassiker
- ha ein kjærleiksberentning
- ha ein bok kor du verkeleg likar houvedpersonen
- sette deg godt til rette i godstolen og la dagens timar forsvinne av seg sjølv.