Bokelskere.no

Dette var skuffende ! Likte den første boka han skrev i denne serien, men dette var for dårlig. Tynn suppe.
Virker nesten som han angrer på at han tok på seg denne oppgaven, at det er blitt et slags pliktløp. Boka er best i de bolkene som IKKE omhandler Salander og Blomquist. Når han skriver om dem virker han veldig uengasjert, nærmest som om han er lei av figurene, spesielt Salander. Selve plottet er heller ikke særlig spennende med en 70 år gammel kreftsyk dame som hovedskurk.
Nei, dette var veldig skuffende.

Klar femmer de første 200 sidene, treer på resten av boka. Historien om Lars, som endte på asyl, er meget interessant og godt skrevet. Resten av boka er mye oppramsing og ikke så veldig engasjerende, selv om det tar seg en god del opp igjen mot slutten. En grei avslutning av krøniken om brødrene Eilert og Anton Edvard, sønner av Slåttekaren. Begge framstilt nokså preget og forvirret av tung religion etter mitt skjønn, men slik var det det vel med mange på den tiden.

Spennende var den men mest mot slutten. Jeg syns den ble litt lenge å vente på
Det som var spennende. Og jeg er ikke helt begeistret for slutten. Og hun bruker de samme beskrivelsene ofte og gjentar seg selv.

Igjen, glimrende levert fra Schepp

Nesser leverer igjen. Har nå lest hele serien om Gunnar Barbarotti (5 bøker) - og dette (nr 2) er favoritten. Tett fulgt opp av den siste (5) - "De sørgende".

I denne boka følger vi 19-åringen Anna som er i behandling for å bli rusfri. Og vi følger herr Roos, som nærmer seg pensjonsalderen. Han og Anna treffer tilfeldigvis på hverandre og utgjør et fascinerende, merkelig par som på sett og vis klarer å vikle seg inn i en kriminalsak som etterforskes av Gunnar Barbarotti. Parallelt med at vi følger Herr Roos og Anna, følger vi hovedpersonen selv - Gunnar Barbarotti - både når det gjelder en kriminalsaken og prvatlivet.

Som i alle de andre bøkene om Gunnar, setter jeg særlig pris på følgende aspekter ved bøkene:
- Hovedperson som er politimann uten å ha gamle traumer, alkoholmisbruk o.l i baggasjen
- Originalt plott med innblikk i flere karakterer og med dyp forståelse av menneskesinnet
- Troverdighet
- Humor; både i replikker og i beskrivelser av tanker
- Språk som er presist og uten "unødvendige" lange skildringer om f.eks hvordan vinterhimmelen ser ut ... Samtidig som boka er uten "overdrevne" skildringer ser jeg helt klart for meg handilingen.
- Håkan Nesser nailer kunsten å: "show don´t tell"

Anbefaler hele denne serien på det sterkeste!

Boken om den kinesiske malerinnen Yuiliang er noe av det beste eg har lest på mange år. Både hvordan boken skildrer det tragiske i at hun som ung jente blir solgt som prostituert, men også beskrivelsen av hennes kunstneriske utvikling synes eg var gripende. Maleriene og maleteknikkene ble skildret så vakkert at eg fikk lyst til å male selv! Nå har eg gitt boken videre nettopp til en maler, fordi denne sterke historien unner eg andre i å ta del i. For boken hadde mange lag, og den ga meg en følelse av å ha vert på en lang reise sammen med maleren fra Shanghai. En dame eg kommer til å minnes lenge.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er blodig og rått til tider, og jeg liker stemningen i boka, selv om noen dagboknotater fra langt tilbake i tid kan virke noe påtatt. Spenningskurven er noe flat de første par hundre sidene, med stadige små drypp som driver historien framover. Før spenningen eskalerer forbilledlig de siste snaue hundre sidene. Her er Emelie Schepp god. Dessverre har jeg blinket ut den skyldige lenge før spenningen skal toppes, noe jeg gjorde i forrige bok også, men en sitrende slutt ble det uansett.

Spennende bok! Dette er en krimroman, men samtidig en reise inn i sinnet til 12 år gamle Ina som har et altfor stort ansvar lagt på skuldrene sine. Agnes Matre skildret Ina på en praktfull måte, og jeg er oppriktig trist over ikke å få være med Ina videre i livet. Boken har et imponerende persongalleri og gode historier som illustrerer hvordan bygdedyret raskt kan bli en del av politiarbeidet om en ikke legger fordommene bort. Det er lite som mangler på toppkarakteren her.

Tja, ingen krim direkte dette...snarere en slags satirisk humoristisk thriller. Eller en slags satire/ karikatur over svensk makthierarki, svensk politikk, svensk politi, mm. Boka er lettlest, du trekker på smilebåndet flere ganger, andre ganger bare skumleser du deg videre gjennom sidene. Jeg gir den terningkast fire. Ikke mer.

Første boka jeg har lest av denne Person. Har tre andre på vent, men tror jeg tar et års pause før jeg gyver løs på en av dem:-/

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Hevn og tragedie, altså. Og selvfølgelig, som i første bok, kommer alle disse trådene til å vikle seg inn i hverandre etter hvert. Fullstendig usannsynlig. Men hva gjør vel det så lenge man blir underholdt?
Likevel skurrer det noe mer for meg denne gangen. Tilfeldighetene var mange i første bok, men at de skal være like mange enda en gang blir noen tilfeldigheter for mye.

En roman som virkelig ryster meg. Viktig, modig og meget godt skrevet.

Dette er ikke den første boka om Tom Stilton og Olivia Rønning, har jeg skjønt etter å ha lest meg litt opp. Det burde fulgt med en advarsel fra forfatternes/forlagets side: Den som leser denne boka uten å ha lest Springflo, vil oppleve at en hel del av innholdet går hus forbi, blant annet nødvendig bakgrunnsinformasjon om radarparet (som høres ut som en del av ei osteanretning) og en del andre i persongalleriet. Og jeg har altså ikke lest Springflo, så ...

Språket er preget av floskler og usammenhengende setninger, iblandet forsøk på "morsomheter" som for eksempel ... i sine førti leveår hadde han prøvd det meste som gikk an å prøve og en god del annet i tillegg. Selve handlingen er full av utslitte krim-klisjeer. Det dynges på med forbrytelser av ulike kategorier, og nesten alle viser seg å ha tilknytning til samme sakskompleks, får vi vite til slutt, etter endeløse forviklinger. Bortimot alle hovedpersonene har skjeletter i skapet og er plaget av dårlig samvittighet, traumer eller hevntanker, - nei, her gidder jeg ikke å trille terningen. Jeg kunne naturligvis ha droppa hele terningkastet, men vil gjerne ha med en ener på statistikken for å dra ned gjennomsnittskarakteren. Dette var både uspennende og skralt.

Denne boka har jeg virkelig gledet meg til å lese. Arv og miljø, for en treffende tittel på det som skjuler seg mellom bokpermene! Ei bok om dystre familiehemmeligheter og den berømmelige elefanten i rommet som ingen snakker om, men som alle vet er der.

Bergljot er familiens sorte får, som i voksen alder trekker seg bort fra og unngår kontakt med sin egen familie. I alle år har hun slitt rundt med en tung ryggsekk inneholdende forferdelige sannheter ingen i familien riktig vil vedkjenne seg. En skadeskutt liten fugl med to søstre og en bror, der to av søstrene kjøper foreldrenes virkelighetsforståelse. Helt ulik de andre to søsknenes opplevelse av familiens kollektive erfaringer og historie.
Sekken som Bergljot har båret rundt på, blir etterhvert så tung å hanskes med, at hun etter farens død og påfølgende urettferdige arveoppgjør søker å få fortelle historien sin, - sin sannhet.
Etter 343 sider i Hjorts univers er det virkelig den aller siste lille dialogen som setter det hele i perspektiv, og som kaller på dyptpløyende refleksjon og ettertanke.
Boka omhandler et vondt tema, men er gjort med slik spenning og finesse at selv Jo Nesbø bør vri seg litt beskjemmet foran tastaturet.
Mange har kritisert Hjorth for at boka er rotete oppbygd, og at dette er forstyrrende for historien. Det er jeg slett ikke enig i, da dette sammensuriumet av tanker fra hovedpersonen så godt viser den indre dialogen vi alle basker med, og derav gir historien om Bergljot troverdighet og en psykologisk dybde.
Hvordan blir man sett og forstått av de nærmeste som ikke har de samme erfaringene med den nære familien man selv har?
Ofte kan det i søskenflokken være store aldersforskjeller som virkelig kan føre til ulike opplevelser og erfaringer omkring samme tema. Hva er sannheten, og kan man få et felles forståelsesgrunnlag der opplevelsene med de samme personene er så forskjellig? Finnes det bare en sannhet, eller er det på tide å se at sannheten er ulik for den enkelte og respektere, se og forstå dette? Hvordan kan man unngå at egne opplevelser smitter over på fremtidige generasjoner, som vitterlig må få erfare egne sannheter? Går det i det hele tatt an?

Kjære Vigdis Hjorth, - dette er gull! Dette er så bra at jeg i likhet med mange andre i mitt stille sinn tenker "selvbiografi". Selvopplevd eller ikke, - dette er litteratur av ypperste klasse! Mitt eneste ankepunkt er all drikkingen, som irriterer meg en smule. Men forståelsesfull som jeg er ovenfor hovedpersonens problemer og overlevelsesmekanismer, er det ikke nok til å frarøve deg det faktum at boka di er en av mine absolutte favoritter.
Aprilregnet har pause, fuglene kvitrer og terningen lander våryr og temmelig imponert med seks øyne. Bravo!

Om tvangsekteskap i Norge - eller såkalt arrangert ekteskap (?).

Jeg fikk en følelse av at Nazish Khan beskriver et litt for enkelt bilde av dette temaet om tvangsekteskap/arrangerte ekteskap, og det med å videreføre kultur og tradisjoner fra hjemlandet til Norge.

Nazish Khan skriver at hun ønsker at arrangerte ekteskap skal bli godtatt som en vanlig praksis i Norge.
Jeg stiller meg fremdeles svært tvilende til dette.
Det er ikke så fryktelig lenge siden vi ble kvitt denne tradisjonen her i landet.
Og det med at mange kan føle på en plikt og lydighet overfor foreldrepresset, særlig når de er blitt oppdratt med tanken om at det er foreldrene sin oppgave å sørge for en passende partner, et press som kanskje ikke alltid er så tydelig på overflaten, men som er der likefullt, og gjør at unge ikke føler at de har reelle frie valg i sine egne liv.
Nazish Khan gjentar flere ganger dette med frivilligheten i arrangerte ekteskap, og at det ikke skal være tvang, - men så var det dette med foreldres og resten av familiens - og hele slektas påvirkning, da, - og hvor lett det egentlig er å motsette seg denne påvirkninga.
Boka var interessant nok.
Men jeg følte at det ble en del unødvendig drøvtygging i teksten hennes.

Nazish Khan er blant de heldige, som har fått et vellykket samliv via arrangert ekteskap.
Men de triste og tragiske tvangsekteskapene hun skriver om i boka har gjort livet ekstra vanskelig for de det gjelder, - og vi vet at slikt som dette foregår fremdeles, kanskje mer enn hva som kommer fram i lyset. Selv om man har gått mer bort fra å finne ektefeller i familien i det landet man en gang forlot.
At Ulrik Imtiaz Rolfsen hevdet at arrangerte ekteskap er identisk med arrangert voldtekt, føltes krenkende for de som lever i vellykkede arrangerte ekteskap, kan man kanskje ha forståelse for. Men jeg mener at fokuset fortsatt må være mest på de som lider under denne praksisen. Og spesielt de jentene som blir giftet bort så altfor tidlig mens de er på "feriebesøk" i foreldrenes hjemland.

Men alt i alt, det er jo håp for de yngre generasjonene av integrerte innvandrere, som forhåpentligvis vokser opp med mer valgfrihet, selvstendighet og ytringsfrihet enn foreldregenerasjonen.

En svært sterk historie om indianerne som ble fratatt sitt land av de hvite, om at indianerne ble lurt til skrive under på traktater som innebar at de mistet sine rettigheter til landene de jaktet og bodde på og ble trengt inn i reservater der de ikke hadde mulighet til å livnære seg. Dette førte til kriger mellom indianerne og de hvite; indianerne mistet sine jaktområder og den amerikanske stat sendte soldater for å regelrett slakte ned indianerne.... som i massakren ved Sand Creek... En sjokkerende bok - en bok som gjør at man skammer seg for å være hvit, og å være en del av den hvite befolkningen som i løpet av 1800 tallet utvandret til Amerika og krevde land fra urbefolkningen - indianerne - som ble tvangsflyttet til reservater; landområder som ikke var egnet til hverken dyrking av mat eller jakt.

Jeg leser både den engelske og norske utgaven av boka. Den norske utgaven av boka mangler 5 kapitler av den engelske opprinnelige utgaven - men den norske utgaven er nok nok til å forstå hvilke grusomheter indianerne ble utsatt for.

Det nye blinkskuddet fra Jussi Adler-Olsen satt ganske bra det.
Det handler om penger.
Å drive med trygdesvindel, diskotek-ran og samtidig ha en saksbehandler i trygdesystemet som er mer enn drittlei og i tillegg utvikler seg til å bli et ondskapsfullt monster full av hatefulle hevntanker overfor alle sine egoistiske og tanketomme klienter; det dreier seg om oppdolla, selvopptatte ungjenter som aldri kunne tenke seg å jobbe for pengene de får ut av trygdesystemet, - kan bli fryktelig skjebnesvangert ...
- Særlig når en av trygdesvindlerne er et meget beregnende barnebarn av en gammel samvittighetsløs tysk nazist fra 2.verdenskrigs bestialske henrettelser, som i tillegg har tatt vare på skytevåpen og andre effekter fra krigens dager.
Carl, Assad og Gordon i avdeling Q samarbeider bare bedre og bedre; flere saker dukker opp på en og samme tid, og knyttes sammen med et gammelt drap for flere år siden - men Rose - stakkars Rose; hun lider seg igjennom hele denne halsbrekkende trygdesvindelsaken på sin helt egen måte.

Bøkene om Jana Berzelius er skrevet på en overbevisende måte som blir så interessant og levende at du glemmer du leser og tror du ser film. Schepp har skapt en karakter som er forskjellig fra mye annet av det vi leser i krimlitteraturen. Hun er kvinne, men også statsadvokat – en kombinasjon som er relativt ny i nordisk krim. Men hun har en fortid som jeg ikke tror noen kan matche. Hun er tøff og sterk, men samtidig liten og svak. Og det er denne kombinasjonen som gjør at hun står frem som noe eget og spesielt.