Bokelskere.no

Jeg ble sterkt fanget av historien. Seierstad skriver så fengende og levende. Det er en underlig bok fordi jeg som leser hele tiden blir sittende og undre meg og stille meg selv spørsmålet: "Hvordan kunne dette skje?" Boka er et mesterverk i fortellekunst samtidig som forfatteren balanserer på en knivsegg i forhold til å framstille ren fakta, men samtidig legge inn tanker og følelser til personene vi møter i boka som en umulig kan verifisere eller ha 100% lit til. Men akkurat det skaper en rivende god dokumentar som i alle fall jeg leser ivrig fra perm til perm uten tanke på tid og stund. Dette er rystende lesning, og kanskje jeg vil stille meg selv nye spørsmål om hvorfor radikalisering skjer i samfunnet. Så når mange leser boka, kanskje vil vi møtes til en slags fornyet innsikt i hvor vanskelig det er å kjempe for et samfunn uten diskriminering og med toleranse for alles rett til å være den de er.
"To søstre" fortjener mange lesere!

Ikke Lier Horst sin beste og mest spennende bok dette. Men liker hans bøker og hans bakgrunn som politi gir bøkene mer kredibilitet. Han setter fokus på et viktig tema i denne boka - spørsmålet om justismord. På tross av svakheter i boka og lite spenning gir jeg terningkast 4.

Arv og miljø må være en av de mest omtalte 2016-bøkene. Og det er ikke uten grunn, selv om det kanskje er av feil grunn.

For meg betyr det ingenting om boken er selvbiografisk eller ikke - kanskje skyldes det at jeg er opplært inn i forfatteren-er-død-dogmet som herjet universitetene på 90-tallet. Jeg mener at denne boken står seg uavhengig av forfatteren og sannhetsgestalten til historien i det virkelige liv. Det som derimot er interessant, synes jeg, er ambivalensen og sannhetsgestalten i historien i romanen. Er Bergljots historie reel? Vigdis' historie er jeg ikke så opptatt av.

Romanens tematikk knyttet til arv - i alle betydninger av ordet -, forsoning, skyld og skam. Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra Vigdis Hjorths romanunivers, det vil si kvinne innenfor kunstbransjen med hang til rødvin og professorer!! En ustadig kvinne, som gjenkjennes gjennom et repetativt språk og assosiasjonsrekker med både intellektuelle, kunstneriske og psykologiske referanser.

Perspektivet er Bergljot sitt, men samtidig kan jeg ikke annet enn å også få sympati for hennes antitese søsteren Astrid som jobber med fred og vil mekle og er mellom barken og veden. Eller glatte over. Kanskje fordi jeg ligner mer den milde (og feige?) Astrid som vil at alle skal ha det bra, eller kanskje fordi jeg innerst inne skjønner hennes tvil. Er historien reel? Har det virkelig skjedd?

Og nå snakker jeg om romanuniverset - og ikke familien Hjorths indre liv.

Et godt journalistisk håndverk, og et resultat av et foreldrepar som vil fortelle der andre tier. Et omfattende kildegrunnlag gir levende skildringer fra scener forfatteren naturlig nok ikke har opplevd selv, og boken blir med dét en thriller fra virkeligheten.

To søstre, Åsne Seierstad
Boka burde heller hete En fantastisk far.
For ei bok, for et møysommelig bakgrunnsarbeid, for en forfatter Åsne er - og for en flott far Sadiq er.
Åsne tar grundig for seg radikaliseringsprosessen til noen jenter i Oslo. Følger de elektroniske sporene deres, samt finleser brev, skolearbeide osv, i sin søken for å fortelle om jentenes vei til sin tjeneste i Syria. Hun følger også søsken, mor og far, mest far, for han dro etter jentene for å prøve å få de ut av den religionståka de befant seg i, med et mål om å få de med seg hjem til Norge.
Boka er vel både sakprosa, thriller og mere til. Fantastisk å lese den akkurat nå. Den er temmelig fersk, så det var som å lese omtrent i samtid med det nyhetsbildet vi får inn i stuene vår, fra det helvetet som det rapporteres fra.
Jeg er glad for at jeg ikke tror på et utenomjordslig helvete, i en annen dimensjon. Helvete er noe vi skaper, ev lever oss inn i, her og nå.
Mitt inntrykk er at de er de som er redde for et liv etter døden som lar seg skremme til roller ingen bør spille.

Fantastisk sterk og skarp bok som gjør litt vondt å lese. Her er mye psykologi i og mellom linjene uten at det blir tungt. Vel verdt all den gode omtalen den har fått.

Utrolig sterkt! Spennende som en thriller, grusomt, sterkt, velskrevet og levende om to søstre som radikaliseres og reiser til Syria og en far på fortvilt jakt etter dem. Les gjerne mer i bloggen

En velskrevet og innholdsrik dokumentar og sakprosabok fra Åsne Seierstad.
Hun veksler mellom å fortelle om de to norsksomaliske søstrene som plutselig og tilsynelatende uten forvarsel reiste til Syria for å leve i kalifatet til IS, - og om hvordan resten av familien og en del venner og miljøet rundt dem reagerte på dette. Så fletter hun inn dokumentariske faktaopplysninger om utviklingen i Syria.
Åsne har gjort god research. Hun har et dokumentarisk overblikk som er imponerende.

Vi får følge både broren, moren og faren i bestrebelsene for å få søstrene hjem igjen. Særlig farens mange forsøk blir utførlig beskrevet. Han reiser flere ganger til Tyrkia, og tar seg noen ganger inn i Syria for å prøve å redde døtrene.
Beskrivelsene om hvordan søstrene ble radikalisert, med koranundervisning og koranbesøk, med etterfølgende reaksjoner som å bli svært strengt religiøse og begynne å gå tildekket i niqab burde jo fått noen til å reagere, men ingen tenkte seg tankene om at de skulle finne på å reise fra Norge for å leve ut drømmen om et shariastyrt kalifat.
Søstrene vil ikke hjem igjen til Norge. De har reist for å dø i jihad. De mener at de "redder" alle i familien sin hvis de dør som martyrer i Syria.

Boka er spennende som en thriller.
Anbefales.

Man kan ikke like alt, heller ikke når det gjelder bøker av forfattere man liker.

Etter noen års stillhet og endelig kom John Hart tilbake med ny bok, men det ble dessverre ikke et gledelig gjensyn, i hvert fall ikke for min del. Noe som er kjipt siden jeg er glad i forfatteren ellers, men dette ble bare et gigantisk mageplask. Det er som om man har gledet seg til noe, også blir det ikke helt som man har forestilt seg det. Det er en skikkelig nedtur. Og så prøver jo man å ikke ha forventninger for da er det lettere å ta sorgene på forskudd. Ikke lett å finne den balansen hele tiden.

Mange problemer på en gang
Elizabeth Black er i hardt vær om dagen etter en avgjørelse fra hennes side, så hun er ikke spesielt populær for tiden av den grunn. Hun tok livet av to kidnappere for å redde en jente, men ikke alle er enig i dømmekraften hennes og hvordan hun håndterte den saken generelt, så hun må forsvare seg til tross for at hun reddet et liv i tragedien. Samtidig blir et spøkelse fra fortiden sluppet ut etter mange år i fengsel som skaper mer bryderi for henne. Kommer hun til å vinne tilliten til sjefen og medarbeiderne sine igjen eller vil de alltid tro at hun skjuler noe for dem? Som om dette ikke er nok, blir et lik funnet i et gudsforlatt sted, bokstavelig talt i en nedslitt kirke langt ute i huttuheita.

Så det er mye som skjer fra alle kanter og det er småspennende partier her og der, men det er ikke nok. Selv om Elizabeth ikke er særlig godt likt av de andre i boka, får jeg sansen for henne for hun står på sitt og gjør det som kreves av henne. Hun gjør det som føles er rett for henne. Hart skriver fremdeles godt. Han er fremdeles meget god på karakterbeskrivelser og atmosfære, men her var han ikke like god som før når det gjelder spenningsnivå og thrillerfaktorer, som er hans sterke kort ellers. Syntes ikke Syndenes forlatelse var like interessant som de andre bøkene jeg har lest av ham; Ved elven og Brødrene fra Iron House som er sterke bøker på hver sin måte og som virkelig er spenningsbøker. Dette bleknet i forhold til det han tidligere har skrevet og det er synd siden man er glad i forfatteren ellers, men forfattere har tross alt sine oppturer og nedturer de også.

God skikkelse i hardt vær
Det er vanskelig å påpeke nøyaktig hva som er "galt" med boka, men den fenget rett og slett ikke, og temaet var heller ikke medrivende. Det føltes ikke som en John Hart bok på noen måte. Opplevde de andre bøkene hans som mer strammet opp enn denne. Liker at flere ting skjedde på en gang, men likevel var det litt dvask og flere partier var uinteressante. Er ikke spesielt glad i kvinnelige autoriteter eller autoriteter generelt, men fikk sansen for Elizabeth Black som er omtrent det eneste positive med denne boka. Hun står på sitt og viser sin menneskelige side til tross for at ikke alle er like fornøyde med det hun gjør og hvordan hun er. Hun prøver å stå gjennom det hele i denne vanskelige tiden hun gjennomgår. Man får sympati for henne.

Vet ikke helt hva mer jeg skal si om boka for jeg ble så utrolig skuffet. Endelig en bok av John Hart og så tenker man etter at den er ferdiglest; "Var det alt?" Det er den følelsen man sitter igjen med. Det er leit. Har sett at den har fått en del firere og femmere som er svært positive terningkast i mine øyne, men føler virkelig ikke at Syndenes forlatelse var på det nivået. Jeg dømmer ikke noen som likte boka, bare så det er sagt, slik at det ikke blir noen misforståelser. Alle har rett til å like de bøkene de liker og omvendt, og det er noe jeg alltid respekterer. Denne boka hadde bare ikke den samme kraften som de tidligere bøkene hans og ga ikke den samme lesegleden. Plottet var bare ikke interessant nok og ikke mange karakterer fascinerete like mye som i hans tidligere bøker, og følte at en del av suspensen var fullstendig borte.

Jaja ... uansett, jeg gir ikke opp John Hart på grunn av denne boka. Jeg vet han kan bedre og jeg har fremdeles lyst til å lese hans andre bøker jeg ennå ikke har lest: Det siste barnet og Løgnenes konge. Og så håper jeg at han kommer sterkere tilbake neste gang,

Fra min blogg: I Bokhylla

Sjelden har jeg lest en mer underholdende dokumentarisk reiseskildring. Sylskarpe og interessante observasjoner fra spennende land. Fantastisk lesning.

En lettlest og velskrevet bok. Troverdig framstilling av fattigfolks sjebne og hverdag på 1800-tallet. En lun og givende fortelling, spesielt med tanke på at den har røtter fra virkelige hendelser. Jeg er glad jeg vant denne boka og fikk lest den.

Krimbøker leser jeg sjelden for tiden. Men av og til er det noe som fanger min interesse for en krimbok. Når det gjelder boken jeg nå har lest, Storesøster av Gunnar Staalesen, var det en tur til Bergen i vår som la grunnlaget for at jeg fikk lyst til å lese boken. På vei til en omvisning på Nordnes i strålende vær gikk vi forbi statuen av Varg Veum utenfor Strand Hotell; bildet er hentet fra denne artikkelen i VG

Vi var også på «kontoret» til krimhelten. Jeg ble sjarmert av Bergen og av at Varg Veum er «levendegjort» med en egen statue. Selv om det er lenge siden jeg har lest en bok om Varg Veum og sett filmatisering av bøkene, måtte jeg lese Storesøster som ble gitt ut i august 2016.

Forlaget Gyldendal, som jeg har fått et lese-eksemplar av, beskriver handlingen slik her:

«Varg Veum får overraskende besøk på kontoret sitt, av en kvinne som presenterer seg som hans halvsøster. Kvinnen har et oppdrag til Veum. Hennes guddatter, en nitten år gammel sykepleierstudent fra Haugesund, flyttet fra hybelen sin i Bergen to uker tidligere. Siden har ingen hørt fra henne. Hun har ikke etterlatt seg noen ny adresse. Hun svarer ikke på mobiltelefonen. Politiet har ennå ikke tatt saken alvorlig.
Veum påtar seg oppdraget. Etterforskningen avdekker halvt fortrengte ugjerninger og oppmagasinert hat. Den fører Veum til konfrontasjon med en voldelig og kriminell MC-bande og på sporet av et fellesskap som utfolder sin livsfarlige virksomhet i internettets dunkle anonymitet.
Møtet med storesøsteren skal også komme til å vise Veum ukjente sider av hans egen forhistorie. Til slutt ender det med en kamp på liv og død, også for Veum.»

Med tanke på at de fleste forsvinninger og drap har tilknytningen til personer i den nærmeste bekjentskapskrets/familie, virker handlingen i en del krimbøker noe søkt for meg. Men det er en utfordring å lage krim som skal fenge kresne lesere.

Storesøster er krim jeg liker å lese. Forfatteren har ikke fylt handlingen med alskens bestialiteter. Spenningen er der likevel. Flere overraskelser underveis. Forfatteren satser på gode dialoger, det liker jeg. Selv om man ikke kan kreve at fiksjon skal være troverdig, synes jeg troverdighet rundt handlingen er viktigere for handlingen i krimbøker enn annen fiksjon. Varg Veum er litt rufsete og innerst inne en ensom sjel. Kjapp i replikken, og med humoristisk sans. En krimhelt jeg kan tenke meg å følge med fremover.

Til NRK Hordaland antyder forfatteren at neste bok i serien om Varg Veum kanskje er klar allerede høsten 2017:

«Avslører Varg Veums familiehemmeligheter: Gunnar Staalesen sender Varg Veum ut på et dypdykk i sin egen families mørkeste hemmeligheter i boken «Storesøster». – En minioppfølger av bergenstrilogien min, sier forfatteren...Jeg kommer til å holde på så lenge jeg har nye idéer. Den neste Varg Veum-boken surrer allerede ganske så detaljert i hodet mitt. Den kan dukke opp allerede neste høst, sier forfatteren.»

Omtalen er kopiert fra et innlegg på bokbloggen min her

deilig spennende selv om jeg nå kjenner plottene i krimromaner ut og inn- Det er noe eget med slitne antihelt-politifolk som mot alle odds klarer brasene- Slutten på denne boken var overaskende ganske lenge , "heltinnen" synes jeg var litt for komplisert uten at vi kom til bunns i det, men det kommer kanskje i en senere bok? I alle fall jeg skal lese neste boka og Tvedt skriverkoselig krim

Jeg skjønner ikke hvorfor andre synes denne boken er dårlig. Kun for boka ikke er den type sjanger som Kepler før har skrevet og ikke har med Joona Linna? For at man skal kunne omtale en bok, ta stilling til om en roman er bra eller dårlig, bør man ha et åpent sinn til alle sjangre. I hvert fall til noen. Ikke bare gi dårlig omtale til alle bøker som feks ikke er krim.

Til saken; boka tar opp et uvanlig tema som er med på å gjøre boken spennende, men likevel ikke gjør den tung å lese. Man begynner å lage seg tanker rundt dette temaet og jo mer man leser i boka, jo mer tankespinn får man. Den bygger seg opp mot en spenningstopp som jeg ikke synes skuffer. Ikke akkurat noen "page turner", men overhodet ikke noen dårlig bok.

Rana mener at vi trenger et norsk islam. Ikke nok med at han vil at islam skal bli et norsk fenomen, han mener at islam skal bli tydelig tilstede, både privat og offentlig i det norske samfunnet. Islam er kommet for å bli, mener han. Europa og Norge trenger et tydelig gudsbegrep. Europa og Norge har blitt for sekulært. Ja, så sekulært og ugudelig at kontinentet er blitt farlig og dominerende fundamentalistisk sekulært. Ateistisk fundamentalistisk sekulært. Han mener faktisk at vi i vårt samfunn er fanatisk og fundamentalistisk sekulære. At vi er fanatisk ateistiske.
Derfor vil han innføre den islamske guden for oss, slik at vi ikke skal forfalle inn i gudløshetens hegemoni.
Så er spørsmålet: Trenger vi virkelig denne islamske guden han snakker og skriver så positivt om?
Rana selv mener selvsagt et stort JA.
Han legger fram mange argumenter for at vi trenger å ha det islamske gudsbegrepet i Europa og i Norge.
Han mener at Tariq Ramadan er et forbilde for islam i Europa. Tariq Ramadan med tilknytning til det muslimske brorskapet, sin visjon om Euroislam, og som med sin konservative holdning vil islamisere vårt kontinent.
Han snakker varmt om profeten Muhammad, som han beskriver som en elskverdig, vennlig og kjærlig mann. Han trekker fram positive sider ved profeten, hans gjerninger og hans liv.
Han hopper glatt over alle de mindre positive sidene ved profeten, etter at han dro til Medina, og ble hærfører og underla seg landområder mens han drepte og halshogde mennene i disse samfunnene, og tok kvinner og barn til slaver.
Han snakker varmt om islams historiske utvikling. Riktig nok var det uoverenstemmelser underveis, mange splittelser og maktkamper innad, og mange sekteriske retninger oppsto (noe vi også tydelig kan se i dag). Men hans syn er at sufismen, den mer åndelige siden av islam må komme mer fram enn den hittil har gjort. Han ønsker at muslimer i Norge skal oppleve at åndelig islam skal få stor plass.
Han trekker fram mange islamske lærdes syn på islam i Vesten. Særlig er han imponert over hvordan islam har innrettet seg i USA. Der råder trosfriheten. Der får muslimene ha egne skoler og universitet. Der får de kle seg som de vil. Der er det ingen som nekter kvinner å dekke seg til, slik som f.eks. i Sveits og Frankrike.
Hijab og tildekking av kvinner er obligatorisk i islam, skriver han. Men i dagens samfunn holder det med den moderne hijaben. Den er tilstrekkelig tildekking. Men han vil heller ikke forby fullstendig tildekking av kvinner, som niqab og burka.
Han vil ikke si at det er straffbart å være homofil. Men homofil praksis er han imot. Og argumenterer for at de stakkarene som er født homofile, har et mye vanskeligere liv på jorden, men vil få desto større belønning i det hinsidige, på grunn av de prøvelsene de må gjennom mens de lever ...
Han skriver blant annet, på side 149:
«Enhetsskolen må ikke bli en indoktrineringsanstalt for verdiliberalitet og agnostisisme. Dessuten er det viktig at enhetsskolen møter muslimske barn og deres skoleutfordringer uten å fremstå som avvisende og bombastiske. For eksempel bør skolen opptre mer imøtekommende i symbolsaker som halal-mat i heimkunnskap, bønn på skolens område og at jenter som ønsker å gå i mer tildekkende badedrakter i svømmetimen, har tillatelse til det. Kjønnsdelt svømmeundervisning blir på den måten ikke nødvendig. Slik kan enhetsskolen fortsette å være den optimale skolen, også i integreringsøyemed.»

Mitt spørsmål blir: Skal vi innføre mer overtro til Norge?
I lang tid har tendensen vært at færre og færre hengir seg til overtro. Opplysningstiden, rasjonalismen og vitenskapens oppdagelser har vært med på å gi oss mer logiske forklaringer på universet og livet på jorda.
Så hvorfor skal vi på nytt serveres et gudsbegrep? Et gudsbegrep som til og med forlanger å være tydelig tilstede, offentlig i samfunnet vårt? Er dette virkelig nødvendig?
Er det ikke heller mye viktigere at overtroiske mennesker kommer seg litt videre, og i stedet begynner å tenke mer rasjonelt og logisk? At de våkner opp fra en gammel dogmatisk tankebane, og begynner å se virkeligheten i øynene?

Rana er legeutdannet. Han har fått solid utdannelse i Norge. Likevel er han konservativ når det gjelder islam. Han ønsker å føre folk inn i en gammeldags overtro, som skal slå solide røtter i Norge.
Han mener at muslimer blir diskriminert, hetset og undertrykket. Han mener at muslimer og islam stadig blir krenket og latterliggjort. Han vil at samfunnet skal bli mer opplyst om alt det gode som islam vil innføre i Norge.
Da sier han jo samtidig at Norge ikke er bra nok. Hans syn er at utviklinga i Norge lenge har vært bekymringsfull og problematisk, med sin «fundamentalistiske sekulære tilstand». Han vil med andre ord gjøre Norge bedre ved at vi skal få et norsk islam.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar av å lese denne boka.

Boka får en toer, rett og slett fordi det ble temmelig komisk og latterlig å lese alle de motstridende og åpenbart sminkede argumentene til Rana om hvor fantastisk det blir i Norge med et "norsk islam".
Fantastisk at det går an å lage slike vakre, forskjønnede bilder av islam i Norge, med kvinner i hijab og menn med veltrimmet skjegg, på kne i bønn fem ganger om dagen, side ved side i en fredelig sameksistens, men selvsagt er profeten ufeilbarlig og koranen perfekt, alt må bli som det var på 600-tallet.
... Ja, fantastisk ... Drøm videre, Rana.

Jeg har latt meg fenge - jeg er inne i historien nå - føler med Elena og Lina. Jeg må lese. Gleder meg til å begynne på bok 3. Dette er god fortellerkunst. Dette er individ og identitet på sitt beste. Her kan man få forståelse for hva det vil si å være kvinne i en mannsdominert kultur, hvordan mafiaen fungerer, hvordan vold blir en del av hverdagen. Igjen - godt jobba Kristin Sørsdal.