Rana mener at vi trenger et norsk islam. Ikke nok med at han vil at islam skal bli et norsk fenomen, han mener at islam skal bli tydelig tilstede, både privat og offentlig i det norske samfunnet. Islam er kommet for å bli, mener han. Europa og Norge trenger et tydelig gudsbegrep. Europa og Norge har blitt for sekulært. Ja, så sekulært og ugudelig at kontinentet er blitt farlig og dominerende fundamentalistisk sekulært. Ateistisk fundamentalistisk sekulært. Han mener faktisk at vi i vårt samfunn er fanatisk og fundamentalistisk sekulære. At vi er fanatisk ateistiske.
Derfor vil han innføre den islamske guden for oss, slik at vi ikke skal forfalle inn i gudløshetens hegemoni.
Så er spørsmålet: Trenger vi virkelig denne islamske guden han snakker og skriver så positivt om?
Rana selv mener selvsagt et stort JA.
Han legger fram mange argumenter for at vi trenger å ha det islamske gudsbegrepet i Europa og i Norge.
Han mener at Tariq Ramadan er et forbilde for islam i Europa. Tariq Ramadan med tilknytning til det muslimske brorskapet, sin visjon om Euroislam, og som med sin konservative holdning vil islamisere vårt kontinent.
Han snakker varmt om profeten Muhammad, som han beskriver som en elskverdig, vennlig og kjærlig mann. Han trekker fram positive sider ved profeten, hans gjerninger og hans liv.
Han hopper glatt over alle de mindre positive sidene ved profeten, etter at han dro til Medina, og ble hærfører og underla seg landområder mens han drepte og halshogde mennene i disse samfunnene, og tok kvinner og barn til slaver.
Han snakker varmt om islams historiske utvikling. Riktig nok var det uoverenstemmelser underveis, mange splittelser og maktkamper innad, og mange sekteriske retninger oppsto (noe vi også tydelig kan se i dag). Men hans syn er at sufismen, den mer åndelige siden av islam må komme mer fram enn den hittil har gjort. Han ønsker at muslimer i Norge skal oppleve at åndelig islam skal få stor plass.
Han trekker fram mange islamske lærdes syn på islam i Vesten. Særlig er han imponert over hvordan islam har innrettet seg i USA. Der råder trosfriheten. Der får muslimene ha egne skoler og universitet. Der får de kle seg som de vil. Der er det ingen som nekter kvinner å dekke seg til, slik som f.eks. i Sveits og Frankrike.
Hijab og tildekking av kvinner er obligatorisk i islam, skriver han. Men i dagens samfunn holder det med den moderne hijaben. Den er tilstrekkelig tildekking. Men han vil heller ikke forby fullstendig tildekking av kvinner, som niqab og burka.
Han vil ikke si at det er straffbart å være homofil. Men homofil praksis er han imot. Og argumenterer for at de stakkarene som er født homofile, har et mye vanskeligere liv på jorden, men vil få desto større belønning i det hinsidige, på grunn av de prøvelsene de må gjennom mens de lever ...
Han skriver blant annet, på side 149:
«Enhetsskolen må ikke bli en indoktrineringsanstalt for verdiliberalitet og agnostisisme. Dessuten er det viktig at enhetsskolen møter muslimske barn og deres skoleutfordringer uten å fremstå som avvisende og bombastiske. For eksempel bør skolen opptre mer imøtekommende i symbolsaker som halal-mat i heimkunnskap, bønn på skolens område og at jenter som ønsker å gå i mer tildekkende badedrakter i svømmetimen, har tillatelse til det. Kjønnsdelt svømmeundervisning blir på den måten ikke nødvendig. Slik kan enhetsskolen fortsette å være den optimale skolen, også i integreringsøyemed.»

Mitt spørsmål blir: Skal vi innføre mer overtro til Norge?
I lang tid har tendensen vært at færre og færre hengir seg til overtro. Opplysningstiden, rasjonalismen og vitenskapens oppdagelser har vært med på å gi oss mer logiske forklaringer på universet og livet på jorda.
Så hvorfor skal vi på nytt serveres et gudsbegrep? Et gudsbegrep som til og med forlanger å være tydelig tilstede, offentlig i samfunnet vårt? Er dette virkelig nødvendig?
Er det ikke heller mye viktigere at overtroiske mennesker kommer seg litt videre, og i stedet begynner å tenke mer rasjonelt og logisk? At de våkner opp fra en gammel dogmatisk tankebane, og begynner å se virkeligheten i øynene?

Rana er legeutdannet. Han har fått solid utdannelse i Norge. Likevel er han konservativ når det gjelder islam. Han ønsker å føre folk inn i en gammeldags overtro, som skal slå solide røtter i Norge.
Han mener at muslimer blir diskriminert, hetset og undertrykket. Han mener at muslimer og islam stadig blir krenket og latterliggjort. Han vil at samfunnet skal bli mer opplyst om alt det gode som islam vil innføre i Norge.
Da sier han jo samtidig at Norge ikke er bra nok. Hans syn er at utviklinga i Norge lenge har vært bekymringsfull og problematisk, med sin «fundamentalistiske sekulære tilstand». Han vil med andre ord gjøre Norge bedre ved at vi skal få et norsk islam.

Jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar av å lese denne boka.

Boka får en toer, rett og slett fordi det ble temmelig komisk og latterlig å lese alle de motstridende og åpenbart sminkede argumentene til Rana om hvor fantastisk det blir i Norge med et "norsk islam".
Fantastisk at det går an å lage slike vakre, forskjønnede bilder av islam i Norge, med kvinner i hijab og menn med veltrimmet skjegg, på kne i bønn fem ganger om dagen, side ved side i en fredelig sameksistens, men selvsagt er profeten ufeilbarlig og koranen perfekt, alt må bli som det var på 600-tallet.
... Ja, fantastisk ... Drøm videre, Rana.

Jeg har latt meg fenge - jeg er inne i historien nå - føler med Elena og Lina. Jeg må lese. Gleder meg til å begynne på bok 3. Dette er god fortellerkunst. Dette er individ og identitet på sitt beste. Her kan man få forståelse for hva det vil si å være kvinne i en mannsdominert kultur, hvordan mafiaen fungerer, hvordan vold blir en del av hverdagen. Igjen - godt jobba Kristin Sørsdal.

Jeg har lest og hørt om forholdene i de svenske svømmehallene, fra svenske bloggere og svenske venner. At man skal bli utsatt for seksuelle overgrep og voldtekter i svømmehallen er bare helt forferdelig.
Dette er en så trist utvikling at det er ikke bestandig så lett å finne ord for det.

Jeg hadde faktisk ekstravakter på kvelder og helger (i tillegg til full jobb et annet sted) i en svømmehall i en god del år. Dette problemet som du linker til i din kommentar, er velkjent. Vi hadde mange slike besøkende i svømmehallen, som ikke kledde av seg for å dusje og vaske seg uten klær før de gikk i bassenget. Mennene dusjet med underbukse og shorts, og gikk deretter i bassenget med begge deler på.
Vi ble bedt om å ha egne kvinnekvelder for at muslimske kvinner skulle få anledning til å besøke svømmehallen også.
Det samme skjedde der: de dusjet med klær på, og gikk i vannet med mer eller mindre heldekkende klær.

Vi som jobbet i svømmehallen prøvde å si fra om reglene som gjelder for dusjing og bading i norske svømmehaller, men da ble vi som oftest skjelt ut, meget aggressivt fra flere av de muslimske mennene, som sa at vi ikke hadde noe med at de dusjet med underklærne på.
Vi hengte opp plakater med dusje- og baderegler, men det hjalp ingenting.
Andre badegjester så jo også det som skjedde, og klaget til oss ansatte. Det kom også klager på at noen av de påkledde muslimene ikke engang var innom dusjen, men gikk rett i bassenget med underklærne på.
Det er ikke spesielt hyggelig å bade sammen med andre som ikke følger de samme hygieniske reglene i svømmehallen. Det verste var kanskje at mange norske gutter tok etter de muslimske guttene. Det var flere norske gutter som heller ikke ville kle av seg, men som også begynte å dusje og bade med underbukser under shortsen.

Jag har aldrig varit ett dyft intresserad av cyckeltævlingar, men hær i den hær spænnande boken blev jag helt pløtsligt intresserad av att hålla koll på de olika cyklisternas placeringar och om de eventuellt var en av de fyra... Kommer nog att læsa om boken om något år. Den var vælskriven och med ovæntade hædelser. Ælskar oførutsægbara bøcker och detta ær en av dem!

Jeg ble veldig positivt overrasket over denne boka og kjøpte umiddelbart resten av bøkene om Kajsa Coren. Liker rollefiguren og Teige skriver spennende, samtidig som man blir nysgjerrig på hva som videre skjer med Kajsa

Anbefales!!

Disse fem landene i Asia har vært som en hvit flekk for meg på verdenskartet. Som om de bare er fantasiland funnet opp av Walt Disney. Men nei, som stater har de eksistert siden 1991, og historien deres før den tid er både urgammel, fantastisk og grusom. Å lese om disse landene ER virkelig som å lese groteske eventyr. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg satt med hakeslepp, tårer i øynene, google eller måtte lese noe av det høyt for andre rundt meg. Og på den annen side har jeg heller ikke tall på hvor mange ganger jeg lo hjertelig. Erika Fatland er en dyktig skribent og historieforteller!

Boka er en god reiseskildring, men den tar også for seg mye om både førsovjetisk, sovjetisk og postsovjetisk tid et område som i dag huser noen av verdens strengeste diktaturer. Erika har tydelig kommet i god kontakt med mange innbyggere, og deres historier og Erikas tolkning mellom linjene og faktene gir flyt og spenning i skildringene. Sånne bøker vil jeg ha mer av!

Er det slik at "Vestens kultur de siste 300- 400 år har forsøkt å venne folk av med å tro at religion kan være sann"?
Er det ikke heller slik at religionene vakler på sine heller irrasjonelle grunnvoller?

Å innbille seg at religion er sann, blir etter min mening irrasjonelt.
Tro er og blir tro. Ikke sannhet i seg selv.

Sannheter er noe vi finner ved åpenbare bevis etter å ha konstatert fakta om saker og ting.
Er det ikke heller slik at menneskene har kommet litt lenger de siste hundreårene, enn å hengi seg til overtroiske forestillinger om "allmektige guder" og et "etterliv" der man enten blir dømt til et evig paradis eller et evig helvete?

Jeg tenker at vi har fått det så mye bedre, vi som lever i den "mer siviliserte rike verden", at vi har både tid og krefter til å fundere over hva som skjer i vår tid, og vi har jo også fått så mange vitenskapelige bevis på at det som står i gamle "hellige" bøker slett ikke stemmer med virkeligheten.

Å ha et rasjonelt virkelighetsbegrep, basert på sunn fornuft og faktabasert viten,
istedenfor å innbille seg at man er i kontakt med hellige guder, vil jeg si er et sunnhetstegn.

Jeg tror vi kan ha vel så gode og verdifulle handlinger, rutiner og etiske/moralske retningslinjer i livet, basert på medmenneskelighet og humanisme,
- og også vel så gode og verdifulle seremonier for fødsel og død, uten å involvere gudsbegreper.

Lier Horst har blitt en favoritt hos meg og denne boka stod til forventningene.
Spennende, sjokkerende, trist og gripende.
Boka gjør noe med deg når du får lyst til å ringe hovedpersonen når boka er slutt for å høre hvordan det går.

Andre bind i Napoli-kvartetten

Elena Ferrante er psevdonymet til forfatteren av Napoli-kvartetten. Kun det italienske forlaget vet hvem hun er. Siden forfatteren så åpenbart kjenner mafiaens historie i Napoli fra innsiden (hun har jo selv vokst opp der), er det ekstra interessant å lese Napoli-kvartetten. Man får en følelse av at miljøbeskrivelsen eller tidskoloritten er autentisk ned til den minste lille detalj. Hvor mye av det hun skriver om, er rett og slett selvopplevd? De to første bøkene handler riktignok aller mest om kvinnenes situasjon i etterkrigstidens Italia generelt og Napoli spesielt, men det er ikke uten betydning at det er konturene av mafiaens fremmarsj i denne byen vi aner i bakgrunnen.

(For dem som fremdeles ikke har lest den første boka, advarer jeg om at denne andrebok-omtalen kan oppleves som en spoiler. Les gjerne videre - men på eget ansvar.)

I den første boka i serien - "Mi briljante venninne" - møtte vi venninnene Lila og Lenú. Lenú (som egentlig heter Elena Greco) er jeg-personen og fortelleren av historien. Hun er i midten av 60-årene da hun blir kontaktet av Lilas sønn. Han forteller at Lila er forsvunnet. Deretter starter historien om de to venninnenes oppvekst i Napoli, begge døtre i fattige familier - Lila Cerullo fra en skomakerfamilie, Lenú fra en portnerfamilie. De var begge en gang unge og vakre - Lila mest - og med gode hoder - som Lenú skulle få størst mulighet til å utvikle.

Lila ønsket seg intenst bort fra fattigdommen, og i en alder av 16 år gifter hun seg med Stefano Caracci, kjøtthandler. Grunnen til at hun valgte nettopp ham er at han har lovet å kjøpe de første skoene Lila har tegnet. Dette opplever hun som svært romantisk og lovende. At hun ved å gifte seg med Stefano samtidig vraker Marcello, en mann med nære forbindelser til mafiaen, tenker hun er lurt.

Allerede i bryllupet går det helt galt. For hvem andre enn Marcello Solara ankommer i de skoene Lila har laget, og som Stefano lovet å ta hånd om? Hvilken mann er det hun har giftet seg med? Lila er rasende og dette fører til et scene mellom ektefellene som ender med at Stefano slår henne. Så er han ikke så annerledes alle de andre mennene likevel. Forskjellen er bare at Stefano faktisk elsker Lila og er opprådd og fortvilet over konas raseri. Han kjenner imidlertid ikke noe annet enn nevenes makt. Lenú som på sin side har vært misunnelig på venninnen, som nå har kommet seg bort fra fattigdommen, blir vitne til at ekteskapet egentlig er over før det tok til ...

En sommer inviterer Lila med seg Lenú på sommerferie til Ischia, der de skal sole seg og bade ute ved havet. Lenú går motvillig med på dette, og blir ufrivillig vitne til at Lila innleder et forhold med Nino Saratore, mannen hun selv er forelsket i ... At Lila som allerede er gift, også får ham, mens hun ikke får noen, gjør noe med vennskapet deres.

Mens ekteskapet mellom Lila og Stefano fortsetter sin skjeve gang, får Lenú muligheten til å studere. Hun reiser til Pisa for å studere litteratur. Dermed bringes et nytt element inn i denne fascinerende historien. Det er nemlig mange måter å foreta en klassereise på. Man kan gifte seg oppover i det sosiale hierarkiet, noe Lila gjør, men dessverre ikke høyt nok opp til å slippe unna den sosiale standen hun kommer fra, der mennene er brutale og slår sine koner helseløse. Eller man kan ta seg utdanning og selv klatre opp til de høyere samfunnsklasser. Det gjør Lenú, men det har sin pris. For hører hun egentlig hjemme noe sted til slutt?

Hjemme i Napoli er det ingen som er stolte over hva Lenú presterer. Ingen skjønner hva det vil si å ta seg en høyere utdannelse heller. Her latterliggjøres de skoleflinke, og det er ikke dette ens suksess blir målt på. Kontrasten Lenú opplever når hun er ved universitetet, der hun er høyt respektert, og det hun opplever når hun er hjemme i Napoli, forvirrer henne. Hvem er hun egentlig? Hun som mest av alt bare ønsker å være seg selv, Lenú, men som opplever en fremmedgjorthet uansett hvor hun befinner seg. Dette forsterker seg da hun skal debutere som forfatter. Endelig er det noe mer håndfast, noe folkene der hjemme kan forstå. Hun tror det er en slags stolthet hun ser, skjønt ingen - heller ikke foreldrene - gjør noe forsøk på å lese boka hun har skrevet. Akkurat her møter de henne nok en gang med likegyldighet.

Ved et slumpetreff dukker kladdeboka til Lila opp - der hun skrev historien om den blå feen i 10 års-alderen. Dette gjør at Lenú ønsker å oppsøke Lila, og møtet mellom dem representerer et vendepunkt i vennskapet, etter at det på et vis strandet da Nino valgte Lila og ikke Lenú.

Det skjer uendelig mye mer i denne andre boka i Napoli-kvartetten, men jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen.

Denne boka har - som den foregående - mange lag. På den ene siden får vi innblikk i mafiaens grep om Napoli på 1960-tallet. Vi får også innblikk i etterkrigstidens Europa, der de fleste var fattige, og med et spesielt blikk på kvinnene og deres få valgmuligheter. Nå var nok kvinnenes stilling i Italia en del dårligere enn her i Norge på denne tiden, men ikke mer enn at det utmerket godt går an å relatere seg til Lila og Lenús skjebner. Forskjellen på å bli rikt og fattigslig gift var graden av slit. Det var ikke enkelt å komme løs fra et mislykket ekteskap heller. I mafiaens skygge kunne en utro ektefelle eller en amorøs elsker som stjal konene fra andre risikere å bli drept. Sjansen for en slik skjebne var nok betydelig mindre andre steder i Europa på den tiden. Rivaliseringen mellom Lila og Lenú fortsetter i denne andre boka, nå også om mennene de blir forelsket i. Klassereise er også et viktig stikkord i denne beretningen. Jeg ser at en del kritikere har stilt spørsmål ved hvem av jentene som er mest tro mot seg selv, hvem som best lykkes i å komme seg opp og frem osv. Jeg tror at det er for tidlig å trekke noen konklusjon. Jentene er i begynnelsen av 20-årene, og har mye igjen av livet før de er i nærheten av å få skikkelig fotfeste i de nye livene de forsøker å skape. Vi må nok minst 10 år frem i tid før det er mulig å si noe sikkert om deres livsreise har ført frem.

Dette er den andre boka i serien som jeg har valgt å høre som lydbok, og det har jeg gjort fordi jeg synes Kristin Sørsdal leser så utrolig godt. Hun er Lenú, verken mer eller mindre. Det er et stort persongalleri i boka, men så lenge man bare husker hva som kjennetegner de ulike familiene, er det helt overkommelig å lage seg en slags oversikt over alle personene som kommer og går. Jeg liker fortellerstemmen i bøkene svært godt, og kan nesten ikke vente på at bok nr. 3 i serien skal komme!

Har du ikke fått med deg Napoli-kvartetten enda? Da er det på tide å komme i gang!

Takk for alt du har skrevet her.
Jeg må si jeg beundrer deg, ditt mot, mot alle de som angriper deg.

Der kom ABB-kortet, ja ...

Så derfor skal islamkritikken knebles?
Derfor skal vi la islam få spre seg til alle kriker og kroker?

Husk på at islam er en fundamentalistisk undertrykkende ideologi og lære, som er grunnleggende voldelig og intolerant.
For sikkerhets skyld, før man også kommer med rasistkortet her:
Islam er IKKE en rase.

Jeg skrev i en annen tråd følgende:
Jeg kjenner (dessverre, eller kanskje ikke?) flere iranere som har flyktet fra terror-regimet i Iran. De har fortalt meg om sin uro og bekymring, når de opplever at myndighetene i Norge «bøyer kne» for islam, og lar denne fundamentalistiske læren få innpass overalt.
De rømte i sin tid fra et undertrykkende og diskriminerende islam-styre. De har alle bodd i Norge i mange år, og trodde at de kunne være trygge her.
Ikke så rart at de er bekymret når de nå ser hva som skjer i hele Europa, kanskje?

Har du lagt merke til alle iranerne som pleier å stå med sin stand og har en fredelig demonstrasjon mot terror-regimet i Iran, - foran Nobel-instituttet på Rådhusplassen i Oslo hver eneste lørdag?

I Iran fengsler og henretter de mennesker som våger å kritisere regimet. Mennesker som er annerledes troende blir forfulgt.

Og dette innlegget av Lily Bandehy, som er perser, er vel temmelig klar tale, og støtter opp om blant annet både Islam og terrorisme av Mark A. Gabriel, - og islam – den 11.landeplage av Hege Storhaug:
Problemet: Menneskesynet I islam

Hvor lenge skal muslimer få lov til å skyylde alt på USA og Vesten? Spør Lily bandehy. Det er menneskesynet i islam som er hovedproblemet, fastslår hun.

I essayet «Det tapte slaget om terrorismen» i Aftenposten 17. januar bruker Bushra Ishaq to hele sider av avisen til å forsvare islam. Så mye plass i en stor avis er bare en drøm for oss sekulære eksmuslimer. En drøm som ingen norske aviser vil oppfylle for oss.
Artikkelen er så godt formulert at til og med jeg, som kjenner islam på kroppen, kunne ha blitt lurt.
Etter å ha lest artikkelen tre ganger får jeg med meg at dette ikke er noe nytt.
Ishaq sier det samme som Ali Linstad har skrevet på mindre plass i samme avis, det er det samme som Linda Noor sa i Urix, det samme som Mohammad Usman Rana har skrevet utallige ganger og ikke minst det samme som det iranske regimet sier:
«Det er ikke islam».
Hennes artikkel kan oppsummeres slik.
1. Terrorisme er Vesten og USAs skyld. Det er invasjoner av ulike muslimske land som skaper frustrasjon. De som har kommet til Vesten har ikke fått tilhørighet og arbeid.
2. Alt som skjer skyldes bare Daesh, for «Daesh har en blasfemisk tilnærming».
3. Kjernen i kronikken: «Islam blir så lett årsak til alt det onde».

Religionen tok bort muligheter
Mitt svar til punkt 1: Hvor lenge skal muslimer få lov til å skylde alt på USA og Vesten? Når skal vi ta ansvaret for det som skjer i våre land?
Krigen mellom ulike grener av islam har vart i 1400 år, mens et land som USA er under 300 år. «Islams hus» begynte å ta fyr allerede i Muhammad sin tid, da en gruppe muslimer skilte seg ut. Muhammad kalte dem khavarej (utenfor), og han utryddet dem. Han begrunnet det med at de skapte uenighet mellom muslimer.
Hvis de muslimske landene hadde vært enig med hverandre, hadde de vært sterke nok sammen til at ingen kunne angripe dem.
Islamsk ideologi, med alle sine begrensninger for individets evne til å tenke og handle, er blitt en bremse for utvikling i den muslimske verden.
De som kom til Vesten, og spesielt de som kom til Norge, har fått alle muligheter til å etablere seg og skaffe seg utdanning, jobb og nye venner. Alle flyktninger og innvandrere har fått den samme mulighet som deg og meg.
Vi klarte oss. Jeg var muslim, alenemor med tre små barn, og du er muslim og jente.
Mange har fått flere muligheter enn etniske nordmenn, men religionen deres, som deler folk inn i troende og vantro, med halal og haram, og med synet på Vesten gjennom en skitten brille, tok mulighetene fra dem.
En annen bremsekloss for denne gruppen er det at de er blitt behandlet med silkehansker.
Hvorfor har somaliske innvandrere klart seg meget bra i USA, men kommet dårligere ut av det i Norge? I USA måtte de klare seg selv, der er det ikke en velferdsstat som gir alt uten å kreve noe tilbake.

Det «mainstream islam» står for
Mitt svar til punkt 2: Vi kan ikke skylde alt på Daesh, heller. Den psykiske eller usynlige terroren som foregår i hele Europa mot kvinner og mot samfunnet, er det ikke Daesh som står for. Det er det som Usman Rana kaller «mainstream islam».
Det er vanlige unge menn med arabisk og afrikansk bakgrunn, som har vokst opp i et samfunn med en ukultur preget av et sterkt skille mellom menn og kvinner.
Gjennom sin islamske oppvekst har de fått med seg at kvinner uten hijab, er horer. De har ikke hatt kontakt med andre kvinner enn de som er i familien, på skolen, på bussen og i moskeen.
De har lært seg kjønnsdiskriminering. De kan ikke håndhilse på en kvinne, de er ikke vant til å se håret eller låret på en kvinne. Og de har vokst opp med de sataniske vers som sier at «kvinner er deres åker, du kan forsyne deg hvordan du vil», og «kvinner må adlyde menn».
Daesh er islam, og denne islam er ikke veldig langt fra islamistens islam. Bare deres metoder for å oppnå et kalifat, er ulike. Den første gruppen bruker brutalitet og våpen, den andre bruker barnevogner og ord som våpen.
Daesh består ikke bare av dumme folk, mange av deres ledere er godt utdannet, de er flinke til å planlegge og de handler strategisk. De tok Mosel i Irak med bare 800 krigere mot 25.000 irakske soldater. Vi ser at massakren i Paris var godt planlagt.
De er bokstavtro muslimer som har lest Koranen og hadithene godt. De bruker samme metoder som profeten Muhammad. Halshugging, slaveri, konkubiner og vold mot alle som ikke oppfører seg som dem.

Synd og straff
Bushra Ishaq skrev at Daesh definerer hva som er synd, og det er ikke riktig i islam. «Det innebærer at ingen andre enn Gud avgjør hva som er synd.» Men vi har allerede «Guds ord» som er skrevet i Koranen om hva som er synd. Profeten Muhammad og hans etterfølgere har fått med seg hva som er synd og ikke synd, og hva som er straffen.
Ikke bare Daesh-medlemmer, men også «mainstream» muslimer har fått med seg gjennom morsmelken hva som er synd og ikke synd i Guds øyne.
Hvorfor er kvinner blitt steinet, hender kuttet av, menn halshugget, homofile pint til døde, hvorfor har vi sett barnebruder, æresdrap og så mye krig i de muslimske landene? Imamer i alle muslimske land har fortalt oss om synd og straff i 1400 år.
«Verdien av et liv er sentralt og hellig i den islamske troen, koran 5:32, tar du livet av et menneske er det som å ta livet av hele menneskeheten,» står det i samme artikkel. Men hvorfor er det i Koranen 532 vers om vold og drap? Og hvem defineres som menneske i Koranen? Det er de som har underlagt seg islam totalt. Hva med kvinner? De troende, som jøder og kristne, kan være i fred, men de må betale (jazieh) ekstra skatt til islamsk stat og må leve som annnenrangs, men alle andre er definert som vantro og skal utryddes.
Hvis alle var mennesker i islam, uansett kjønn, tro og legning, hvorfor sto Muhammad for så mange kriger og erobringer? Spørsmålet er hvem som blir definert av islam som et menneske? Er homofile som praktiserer sin legning definert som mennesker? Er en utro kvinne et menneske? Er en som konverterer fra islam et menneske, er en som spotter Gud eller profeten et menneske? Hvorfor er alle straffet til døden på grusomme måter i 1400 år?

Menneskesynet er hovedproblemet
Mitt svar til punkt 3: Alle de som stikker hodet i sanden for ikke å se den bitre sannheten, bruker Anders Behring Breivik for å bortforklare det onde som skjer i Europa.
ABB var én person. Hvis det er én, to eller ti, kan man skylde på mental helse, omsorgssvikt eller adferdsvansker og få en psykologisk forklaring. Men når tusenvis av unge, muslimske menn i Europa angriper kvinner og river av dem undertøyet, putter fingeren i alle hull, brenner dem, og til og med jenter på ti år er utsatt for voldtekter, er det ikke omsorgssvikt som er forklaringen.

Det jeg har sett i løpet av de siste 20 årene, er at  den økte volden mot kvinner har sammenheng med økt innvandring fra land med muslimsk bakgrunn. Kvinners frihet er blitt mer og mer begrenset. Skillelinjer mellom kjønnene er blitt streket opp på nytt.
Dette bekreftes når ordføreren i Köln anbefaler kvinner å holde menn på armlengdes avstand. Hvis det var en annen ordfører med litt vett, hadde hun sagt «Mine søstre: reis hvor du vil, dans hvor du vil, kyss hvem du vil og kle deg som du vil, ikke vær redd. Staten og politiet skal beskytte deg».

Mediene har fokusert mye på kvinnesynet i islam, men jeg oppfatter at det er menneskesynet i islam som er hovedproblemet. Ikke bare i Daesh, men i «mainstream islam», også.
Selve mennesket har ingen plass i religionen islam. Islam er basert på hierarki og er totalitær. Gud er øverst, så Muhammad, hans etterfølgere, imamer, menn, kvinner, de som tro på Gud og har bøker. Det finnes ikke plass for noen andre i denne trekanten.

I den islamske ideologien er det ikke plass til den minste tvil. Tvil knyttet til Gud, profeten eller Koranen er synd og skal straffes med døden. Men tvil er det som skaper tenkning og utvikling. Når du er et menneske, så tviler du, tenker, finner nye veier og handler. I islam er Guds ord klart og har bestemt alt for oss, fra dobesøk til sexliv, fra økonomi til jus, fra naboen eller fiendens oppførsel, kone eller mann. Det er Guds ord og kan ikke forandres.
Dette er årsaken til ondskapen. Den kjønnsrangerende, diskriminerende ideologien som står bak handlingen til tusenvis av menn som kriger for Daesh eller mainstream islam, og som ikke tåler kvinners likestilling med menn. En religion som sletter individet, bærer ondskap og føder ondskap. En ondskap som har vart i 1400 år og som kommer til å fortsette.

Først publisert i Aftenposten 24.01.2016

Hvem er "vi"?
Siterer deg:
"Du kan snakke om hva du vil.
Du har så langt fått lov til å snakke om hva du vil.

Det mange av oss har problemer med er at vi har invitert til en DISKUSJON."

• Og hvem er det som har latt meg "få lov til å snakke om hva jeg vil"?

Hvem er "vi" som har "invitert til diskusjon"?

Jeg skrev en bokomtale om ei bok jeg har lest.
Det som skjedde var at en hel flokk skrev kommentarer om at dette var ei bok de IKKE hadde lest, og IKKE ville lese.
Det lignet mye mer på angrep enn diskusjon.

Jeg kan gjerne snakke om islamkritikken i boka til Hege, men det hadde faktisk vært en fordel om de jeg snakker med her, hadde tatt seg bryet med å lese den samme boka.
Da hadde diskusjonen kanskje handlet litt mer om innholdet, og ikke bare handlet om å angripe og forhåndsdømme forfatteren Hege Storhaug og den som har skrevet bokomtalen.

Jeg hadde ikke prioritert å refse akkurat deg for dine
personlige ærekrenkelser -- de lesekyndige oppdager slikt selv.

Men her gjør du et nytt 'personangrep vulgaris' i stedet
for å bidra til noen saklig avklaring av spørsmålene.

Du har stående beskyldninger mot Norah for 'virkelig grove påstander'
og medvirkning til 'grove usannheter' -
kan det være folkeskikk nok?

Du gir selv nedlatende 'hjelp' til å samtale ordentlig voksent:
"Det gjør ikke noe om du er litt flau nå, men det er lov å feile.
Især hvis man kan lære noe av det."

Du får unnskylde at jeg ikke prosederer videre på det nivået.
Jengeno gir deg sikkert gjerne kurs i den nye folkeskikken.

But I like Binkie my dog, because
He knows how to behave

Der har vi jamen enda en som må innom tråden bare for å
melde uspesifikk nedkjølt nedlatenhet, uten noe bidrag
til oppklaring.
I ditt tilfelle dels kamuflert som uspesifikk og nedlatende
'hjelpsomhet' uten at det hjalp.
Hersketeknikk må kamufleres kyndigere hvis det skulle kunne
oppfattes som faktisk hjelpevilje. Her svarer jeg med et
anstrøk av din medisin -
men saklig klargjøring lar seg ikke simulere med uspesifikk
glosebruk. Hvor mye minste interesse har du selv oppvist?
Du har snakket mye om deg selv og din opplysthet og velvilje,
når du dukker kort innom.

Har du slettet en hel haug av dine egne innlegg nylig?
De er vel ikke bare blitt utvotert av buue-korpset ?

Du roper på bevis og dokumenter med en påfallende kravstorhet -
særlig i forhold til din egen uteblevne konstruktive innsats --
alltids hyggelig at du tror vi alle er politiske redaktører
og uavhengige journalister, takk for det.

Jeg stilte deg motspørsmål om hva faglig nivå som måtte til
for å få godkjent, når du har oppnevnt deg til sensor..
Har du kriterier, eller bare oppdaget hvor lett det er å
betjene et svart stempel.

Her står spørsmålet, alene på et nå ribbet grenverk --

jeg nevnte også hva NRK Utenriks har tatt alvorlig.

Men bokstavtrohet er du ikke så begeistret for, neivel..

/ /

ps, nå er det visst mange nok som har brukt 'anti-islamsk'
som anklageord, ikke nøytral term -
som om den kritiske granskning var foraktelig helligbrøde.

Krever man da ukrenkelig hellighet over ethvert verdens-
herjende okkupasjonsprogram som krever underkastelse i
religionslignende kontekst?
Eller er det den kritiske holdning per se som er
opprørssynden selv og det nye landssviket?

Så det heretter må være like belastende å ytre en
antatt 'anti-kapitalistisk' eller 'anti-kommunistisk'
mening?

Samtaleklimaet tar en betenkelig vending der, til psyko-
manipulerende retorikk som ny skikk og bruk.

Før dette siste spørsmålet er avklart, står 'debatten'
dobbelt meningsløs og infantil.

Jeg vet ikke helt hva du mener med: "sånn som dette har utviklet seg".

Skal man ikke ha lov til å kritisere en fundamentalistisk fanatisk religionsideologi som islam?
Islam forsvinner ikke fra verden fordi om vi slutter å snakke om fenomenet, eller later som det ikke eksisterer.
Så din bønn om å legge islamdebatten "bak seg", ser jeg som temmelig umulig, slik som verdenssituasjonen er.
Dessverre.
Hvis man ikke kan snakke om alle slags bøker her, hva slags nettsted får man da?
Hvem bestemmer egentlig hvilke bøker man ikke skal kunne snakke om?

Elin Ørjasæter om reaksjonene etter at hun støttet Hege Storhaugs bok:
«Kan du ikke skrive noe som gir håp?», sa Aisha.

Vel, det som gir meg håp er at vi har et ytringsvennlig klima. Slik vi faktisk har.

Så mange «norskinger» har spurt meg: «Overlevde du å støtte Hege Storhaug offentlig?»

Her er svaret om mine opplevelser fra uken da saken var mest delt på Aftenposten.no:

1. En ung innvandrerjente-venn med hijab kritiserte meg muntert med smilefjes på Facebook. Hyggelig!

2. En annen bekjent med hijab ville diskutere HR og ledelse da vi løp på hverandre. Så deilig at akkurat hun, som er dypt troende, oppførte seg helt vanlig, selv om hun sikkert hadde lest Storhaug-saken!

3. Norskpakistaneren som driver lunsjbaren har aldri har snakket med meg før. Men denne uken hilste han overstrømmende og startet en intens og hjertelig konversasjon om vær og vind. Han ville trolig vise at muslimer ikke er slik han tror at jeg tror. Den lille praten gjorde meg kjempeglad!

«Norskingenes» reaksjon
Det var altså ukens muslimer. Så kommer vi til «norskingene».

1. Aslak Nore tvitret: «Makan til rør. Selv i komposthaugen som er norsk offentlig debatt var dette fra Ørjasæter lavmål.»

Å bli skjelt ut av Aslak Nore er et tegn på at man er «med» i Kultur-Norge. Litt som å bli dunket på ryggen av han litt enkle, men ganske morsomme i flokken.

Debattklimaet er en skjør plante vi må vanne og gjødsle
TweetDel
Men så skjedde nummer 5. Det eneste triste. Et møte med en web-konsulent. Jeg var der som kunde. Etnisk norsk kvinne, litt over femti, kort hår og urbanhippe klær.

«Jeg kan ikke jobbe med deg», sa hun plutselig. «Bare navnet Hege Storhaug gir meg brekningsfornemmelser. Sånne som dere gjør meg kvalm.».

Jeg reiste meg fortumlet og gikk så hun skulle slippe å spy over bordet.

Fryktelig debattklima i Sverige
Så kjære Aisha: Jeg kan ikke gi håp i de store politiske og religiøse sakene. Til det er jeg for bekymret, som deg. Men norske muslimer og norske avisredaktører gir meg håp.

Jeg er så kjempeglad fordi jeg ikke er svensk! Debattklimaet i Sverige er fryktelig. Folk mister jobben hvis de mener noe «feil». Det diskuteres i ramme alvor om de som stemmer Sverigedemokratene bør beholde jobbene sine, for eksempel som lærere. Da er det ikke rart at debattklimaet blir blytungt, folk flest ønsker jo å beholde jobben.

Sverige har hatt Europas åpneste grenser og mest lukkede politiske debatt.

Så gikk det som det måtte gå; plutselig stengte Sverige grensene, som i panikk. Nå sitter de med dype og harde politiske motsetninger som vil vare i generasjoner.

Debattklimaet er en skjør plante vi må vanne og gjødsle, hver eneste dag. Og det er akkurat det vi nordmenn gjør.

Vi gjødsler med smilefjes på Facebook og samtaler på lunsjbaren om de små, ufarlige tingene. Vi oppfører oss stort sett bra.

Nettopp denne vennligheten er nødvendig for å kunne ta den store samtalen en gang i blant. Den kan skje over et cafebord eller i et innlegg i avisen.

Den samtalen der vi ærlig snakker om det som er vanskelig. Det kjære Aisha, det gir meg håp.

Elin Ørjasæter

Spørs hvor interessant Bokelskere blir fremover dersom alle skal begynne å skrive om hvilke bøker de ikke vil lese........

Ingen er vel lenger i tvil om at Europa står overfor store problemer når det gjelder islam og islamister.
Jeg forstår selvsagt at det kan være et betent tema å ta opp. Særlig når reaksjonene kan være så voldsomme fra enkelte miljøer hver gang man noen tør å ta kritikken.
Jeg har selv blant annet iranske venner, som alle sier at de er meget bekymret for utviklingen i de islamske miljøene, både i Norge og i Europa. De kommer jo selv fra et undertrykkende regime, og vet hva det handler om.
Hvis noen, etter å ha lest boka til Hege Storhaug, og en del andre bøker jeg godt kan anbefale, fremdeles ikke vil innse eller tro på at det foregår mye under overflaten i mange muslimske/islamistiske miljøer, da vil jeg mene de må være mer enn normalt naive.

Jeg har forresten også lest koranen, noe som kan være nyttig å gjøre, hvis man vil forstå bedre hva enkelte muslimer eller islamister snakker om, og spesielt for å få litt mer begrep om hva som driver de mest radikale av dem til å gjøre det de gjør.

En annen viktig selvbiografisk bok som beskriver problemene med islam er Sønn av Hamas av Mosab Hassan Yousef. Han sier blant annet at så lenge palestinerne tviholder på islam og lar seg styre av Hamas, kommer det aldri til å bli fred i Midtøsten. Islam inneholder altfor mye frykt, hat og terror. Han vokste opp i Palestina, som eldste sønn av en av lederne i Hamas. Han bor nå i USA og har holdt en del foredrag om islam flere steder der.

Mona Walter er en modig svensk kvinne fra Somalia (opprinnelig muslim) som tør å ta kampen mot islam og islamismen. Men så må hun også ferdes med forsiktighet og trygg planlegging, fordi hun stadig mottar trusler og er drapstruet av sine egne. Hun skriver mye om problemene, og holder også foredrag.

Boka til danske Ahmed Akkari (som Hege Storhaug også har intervjuet i boka si) kan være nyttig å få med seg angående hva som foregår i Danmark: Min afsked med islamismen

Som 16-årig blev flygtningedrengen Ahmed Akkari hvervet af det islamistiske miljø omkring moskeen i Danmarksgade i Aalborg. Få år senere var han blevet en toneangivende imam, der prædikede i moskeer overalt i Danmark. Og i 2006 blev han talsmand for den gruppe af muslimske foreninger, der ydede et afgørende bidrag til optrapningen af Muhammedkrisen.

Med afsæt i en dramatisk og bevægende personlig historie portrætterer Ahmed Akkari i denne bog en islamistisk undergrund i Danmark, hvorfra der rustes til kamp mod danskerne og deres værdier. Han fortæller om imamer, der som selvbestaltede shariadommere hersker i ghettoerne. Og han afslører, hvordan muslimske foreninger under dække af folkeoplysning hæver kommunale støttekroner til islamistisk indoktrinering af børn og unge.

“Jeg gik resolut frem mod podiet, hvor skolelederen ventede. Hun smilede, kiggede mig i øjnene og rakte hånden frem. Men jeg havde truffet min beslutning. Jeg tog pænt imod eksamensbeviset, men holdt ellers armene ned langs siden.

Forvirringen var tydelig i hendes blik, og hele situationen var frygtelig akavet. Nede i forsamlingen kunne jeg se, at mine forældre nærmest krympede sig af skam. Jeg havde bragt både mig selv, min klasselærer, skolelederen, mine kammerater og min familie i forlegenhed. "

Hege Storhaug har selv besøkt blant annet Tower Hamlets, der det er et omstridt shariaområde. Hun viste bilder hun hadde tatt fra området på sine foredrag før jul.

Tower Hamlets blir også tydelig beskrevet av Ed Husain i boka Islamisten
der han forteller om sine erfaringer, sin oppvekst, og om hvordan han havnet i islamistmiljøet der, om de strenge reglene de ville innføre, og at planene var å overta hele England på sikt.

Denne reportasjen er fra 2011, men Tower Hamlets er fremdeles meget shariastyrt.
Hva dette har å si for kvinneundertrykking, kan man vel tenke seg, i og med at sharia blant annet betyr tildekking av kvinner og strenge regler for hva de kan gjøre og ikke gjøre.
Fra teksten:
Bare guds lov som gjelder
Choudary sier til NRK at han støtter straffer som steining av kvinner som har begått ekteskapsbrudd og kapping av legemsdeler for tyveri.

– Ja, personlig gjør jeg. Men de sakene vi håndterer i shariarådet, dreier seg sjelden om straff. Vi gir råd og tar avgjørelser i saker som ekteskap og skilsmisse, mekling mellom familiemedlemmer eller ektefeller, arv og testamente eller forretningsavtaler - altså sosial og økonomisk veiledning og problemløsning, sier Anjem Choudary.

Han gjør det klart at han forholder seg kun til sharia, og ikke til det britiske sekulære lovsystemet.

– Vi tror ikke på det britiske lovsystemet fordi det ikke har noen gudgitt autoritet. Dessuten kan ikke muslimer følge andre lover enn den guddommelige og er derfor ikke bundet av menneskeskapte lover.

– Men som muslim har du en plikt til å oppføre deg slik at du ikke kommer i konflikt med de guddommelige lovene, derfor er dette ikke noe problem, sier Choudary.

Kvinnene taper
Det er beregnet at de britiske shariaorganene behandler mellom 300-400 saker hver uke. Men det fins ingen oversikt - verken over antallet eller avgjørelsene som tas.

Anne Marie Waters i One Law for All er spesielt bekymret for avgjørelsene som omhandler familiesaker.

– Britiske shariadomstoler dømmer jo ingen til steining, selv om enkelte muslimske ledere støtter denne tankegangen.

– Men vi er redd for avgjørelser som berører kvinner og barn. Vi har erfart at det er et massivt press mot kvinner for at de skal godta disse shariabaserte ordningene.

– Vi er redd for at kvinner sendes tilbake til voldelige ekteskap etter mekling og avgjørelse i shariarådene. Etter britisk lov har kvinner rett til beskyttelse hvis de er utsatt for vold og mishandling, og ektemenn kan ilegges besøksforbud. Vi vet at islamsk lov favoriserer menn i ulike henseender, og vi frykter at kvinnene ikke får de avgjørelsene eller den beskyttelsen de har rett til, sier Waters.

Hun og andre mener erfaringen tilsier at politianmeldelser mot voldelige ektemenn trekkes etter at saken er behandlet i shariarådene.

Water trekker også frem barnefordelingssaker, hvor retten til barna tilfaller faren uavhengig av omstendighetene fra det øyeblikket barna er over sju år eller hvis moren gifter seg igjen. De mener dette er diskriminerende overfor kvinnene og høyst bekymringsfullt for barna at andre hensyn ikke teller inn.

En kvinnes vitnemål er også verdt mindre enn en manns.

Foretrekker britisk lov
Mange britiske muslimer anser Choudary og hans like for å være for ekstreme.

Da den britiske tenketanken Civitas spurte 1000 britiske muslimer svarte 59 prosent av dem at de foretrekker at britisk lov skal være gjeldene - ikke sharia - uansett rettsspørsmål. Dette til tross for at 86 prosent mente at religionen var det viktigste i deres liv.

28 prosent svarte at de foretrekker shariabaserte rettsavgjørelser. De yngre var langt mer positive til dette enn mer voksne trosfeller. Det samme gjaldt i spørsmålet om tildekking for kvinner og egne muslimske skoler.

Undersøkelsen viste også at de spurte mener britiske myndigheter går for langt i hva de aksepterer eller gjør, i forsøkene på å ikke fornærme eller tilfredsstille.

De NRK treffer i Tower Hamlets støtter heller ikke egne rettsordninger for muslimer.

Ingen offentlig kontroll
One Law for All mener at myndighetene har en altfor passiv holdning til trosdomstolene.

– Det er ingen offentlighet rundt avgjørelsene de tar, ingen offentlig kontroll av dem, ingen undersøkelse av om det tas avgjørelser som er i strid med britisk lov og eventuelt i hvilken grad det skjer, sier Anne Marie Waters.

– Dette er veldig betenkelig i forhold til rettsikkerheten for den enkelte borger. Vi frykter at det foregår brudd på helt allmenne menneskerettigheter, men vi aner ikke i hvilket omfang.

Den forrige regjeringen forsøkte å gjennomføre et forskningsprosjekt for å få svar på hvordan shariarådene fungerer. Men rapporten ble ikke ansett som solid nok, og ble aldri offentliggjort. Årsaken var mangel på samarbeid fra shariarådenes side, ifølge One Law for All.

– En slik reaksjon fra miljøet burde bekymre enda mer, sier Waters oppgitt.

– Ingen ordinær del
Den britiske regjeringen bekrefter shariaorganenes eksistens, men ønsker ikke å stille til intervju med NRK om dette, fordi shariarådene og shariatribunalene formelt er utenfor det britiske rettsystemet.

– Det er ingenting som forhindrer personer å leve i tråd med shariaprinsipper, og de står fritt til å bringe en konflikt inn for et shariaorgan hvis de ønsker det. Men de står også fritt til å bruke det eksisterende rettsapparatet i England og Wales, hvis de ønsker en ordinær rettsvurdering, også av en inngått avtale, heter det i en uttalelse fra Justisdepartementet.

Departementet understreker at det ikke er aktuelt å legge shariaorganene direkte inn under britisk lov. Fordi de ikke er en del av det britiske rettsvesenet har departementet ingen offisiell informasjon om dem eller oversikt over avgjørelsene, heter det videre.

Likevel er det gitt et skinn av offentlig aksept. Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, skapte i fjor kontroverser med uttalelsen om at en anerkjent rolle for sharia i Storbritannia synes uunngåelig på sikt.

Mens den forrige Lord Chief Justice of England og Wales, som er øverste ansvarlig for rettsvesenet i England og Wales, Lord Phillips, mente det ikke var noen grunn til at avgjørelser fattet i shariatribunaler basert på shariaprinsipper, skal kunne bli tatt til følge av de ordinære domstolene.

I det britiske Overhuset ligger det et lovforslag til behandling som foreslår at shariatribunalene og shariarådene må forplikte seg til å respektere at britisk lov har forrang. Og at enhver som forleder en annen til å tro at shariaråd og tribunaler kan dømme i familie- og kriminalsaker, skal straffes med fengesl.

Overhuset har blant annet omgjort en avgjørelse i en barnefordelingssak fordi de mente den var diskriminerende.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har uttrykt bekymring om at prinsippene i den islamske loven skiller seg sterkt ut ifra prinsippene i menneskerettighetene.

– Klarer seg med en lov
One Law for All mener en verdensomspennende islamisering og fremveksten av radikale britiske muslimske grupperinger - som Muslims Against Crusaders og personer som Anjem Choudary er medvirkende til fremveksten av shariadomstolene.

En annen faktor organisasjonen trekker frem, er Saudi-Arabias aktive finansiering av moskeer, også i Storbritannia.

– Alle disse dytter sin versjon av islam på andre og fører til en utbredelse av shariastyrt islam.

– Det har bodd muslimer i Storbritannia i mange tiår, ja hundre år, og det har hittil fungert helt utmerket uten shariadomstoler. Vi bør ha en lov som gjelder alle i riket, uansett tro, sier Anne Marie Waters.

Selv sier Waters hun tilhører den politiske venstresiden. Samtidig anklager hun den samme venstresiden for ikke å tørre å ta tak i dette saksfeltet, i frykt for å bli stemplet som rasister. Men hun er redd den ekstreme høyresiden vil ta tak i det på sin måte.

Shariadomstoler i Storbritannia dømmer britiske muslimer

– Grobunn for ekstremisme
Venstre-politiker og jurist Abid Raja reagerer sterkt på at Storbritannia aksepterer shariadomstoler og advarer norske myndigheter mot å gjøre det samme.

– Shariadomstoler er en trussel mot den liberale rettsstaten og åpner for en muslimsk rettsstat innenfor den eksisterende rettsstaten, sier Raja.

Raja, som har pakistanske røtter, mener det å åpne for sharialovgivning i Norge vil ha svært negative konsekvenser.

– Det vil være å legge til rette for et parallellsamfunn som ikke er i det norske samfunnet sin interesse, mener Raja, og legger til:

Slike parallellsamfunn kan gi grobunn for ekstremisme og undergrave respekten for norske lover. Det er ingen tjent med, sier Raja.

I Norge har det ikke kommet fullt så langt (ennå) som i enkelte andre steder i Europa, som Hege Storhaug har besøkt, og beskriver, og dessuten har intervjuet mennesker om.
På Grønland i Oslo kan det virke som en del av befolkningen prøver å styre bydelen etter shariaprinsipper, og denne artikkelen er fra 6.januar i år:

Moralkontroll i Oslos innvandrergater - Grønland er mer muslimsk enn Marokko, sier Fatima Tetouani.

Fra teksten:
Bobby Burner er sulten etter jobb og tygger i seg en samosa mens han rusler bortover Grønlandsleiret. Plutselig sperrer to unge fremmede menn veien for ham. Bryskt og aggressivt spør de: «Vet du ikke at det er ramadan? Du burde vite bedre!»
Sosionomen, som opprinnelig kommer fra Iran, ser kanskje ut som en muslim, men han er det ikke.
Under muslimenes fastemåned i fjor høst var han – som så mange ganger før – innom hovedstadens multikulturelle bydel hvor de hippeste kafeene ligger vegg i vegg med de billigste curry-sjappene.
På Grønland forlater turbankledde menn fredagsbønnen i det de unge og trendy innleder en lang helg på byen. Her er byens største tetthet av khatbuler og minareter. Burner liker det kulturelle mangfoldet. Men spesielt etter 11. september 2001 har han merket en negativ utvikling: økt bruk av sosial kontroll, hijab og heldekkende kapper. Flere menn med skjegg.
- Å bli stoppet på gaten opplevde jeg som plagsomt og truende. Det var verre enn å bli slått ned. Det finnes ingen bevis for denne formen for trakassering, sier Burner.
Akseptert kontroll
I høst skapte det skarpe reaksjoner da et homofilt par som gikk hånd i hånd over Grønland, ble sparket etter og skjelt ut. Mannen som trakasserte dem, meldte at de befant seg i en muslimsk bydel hvor «den slags» er uønsket.
Debatten i etterkant handlet i stor grad om behandlingen av synlige homofile. En direkte konsekvens er at sommerens homoparade er flyttet og skal starte på Grønlands torg.
Men det er mange andre som opplever en minst like sterk kontroll når de beveger seg i det eksotiske gatemiljøet.
Abid Raja har i arbeidet med sine dialogmøter om integrering fått betroelser fra mange muslimske jenter om hvor belastende de opplever Grønland. Noen holder seg unna, andre innretter seg og kler seg i tradisjonelle klær for å unngå hets. Mest utbredt er den ikke-verbale hetsen med aggressive blikk som irettesetter, håner, forakter.
Både Raja og andre understreker at dette kun gjelder en begrenset gruppe. Men en del menn opptrer som religionspoliti overfor muslimske jenter som går vestlig kledd, fordi de frykter at deres døtre skal gjøre det samme.
- Selv fremmede jenter de ikke kjenner, forsøker mennene å kontrollere. Kontrollen brer om seg, men på Grønland har det utviklet seg en aksept for den, sier Raja.
Strengere
Den somaliske forfatteren Amal Aden mener det er skremmende at den sosiale kontrollen er blitt mye strengere etter at hun flyttet fra Grønland for åtte år siden. Hun forteller om unge jenter som blir tatt på brystene og kløpet i rumpa av menn som hevder at det er jentenes egen skyld fordi de ikke dekker seg til.
- Dette rammer kvinner og jenter som i disse mennenes øyne går lettkledd, nesten nakne, når de går i olabukser og vestlige klær.
Mistet illusjonene
En stylet BMW med dunkende stereobass ruller langsomt opp på siden av Michael Hartmann. Vinduet på førersiden glir ned. To unge pakistanske menn lener seg mot ham og roper: «Jævla homo! Mora di er ei hore!»
Bergenseren er bare et kvartal unna sitt eget hjem og kjenner raseriet koke. Enda en skyllebøtte fra fremmede som er provosert av at han er den han er.
Han flyttet til Grønland nettopp for å oppleve det kulturelle mangfoldet og den åpne storbyen. Etter fem år er den glødende antirasisten desillusjonert. Han er blitt redd for å bli banket opp og merker at noen helst vil ha ham ut av strøket. Hjemme i leiligheten et steinkast unna Oslos største moské spør han seg om dette er takken for at han alltid har engasjert seg på innvandrernes side.
- Jeg kom hit veldig naiv. Nå føler jeg at jeg går flere tiår tilbake i tid når jeg forlater denne leiligheten. Etter at resten av Norges befolkning gradvis har akseptert homofile, kommer en minoritet, som selv krever å bli forstått og godtatt, og viser en slik forakt.
Men Hartmann nekter å la seg fortrenge fra en bydel som egentlig har alt: –Vi kan ikke gi opp mangfoldet. Egentlig burde vi som minoriteter stått sammen og hjulpet hverandre."

Så har vi modige Iqra Mahboob (18) som skrev et flott innlegg i Aftenposten 6.januar: Det brenner i våre moskeer. Og brannen er forårsaket av ingen andre enn oss selv.
Litt fra teksten: «Slutt å late som at ekstremisme ikke finnes blant oss. Det foregår ikke bare i Syria eller Afghanistan – det foregår blant våre landsmenn.
Det er på tide at vi tar et oppgjør.»

Jeg kunne tenke meg å spørre til slutt:
Er det noen her som kunne tenke seg å sende de unge døtrene sine ut på en kveldstur på Grønland i Oslo?
Noen og enhver bør vel egentlig ta seg en studietur dit, kanskje.
Eller til en del av de andre stedene i Europa, der man ved selvsyn og selvopplevelse kan sjekke hvordan det står til, der hvor islamideologien har overtatt som lover og regler for mange av de som bor der.

For meg handler dette om å ta opp innholdet i ei bok.
Jada, ei islamkritisk bok.
Ei viktig bok faktisk, i en tid der dette er et viktig tema å ta opp og diskutere.
Samfunnskritikk har da alltid hatt mye å gjøre med bøker, forfattere, skribenter og i alle slags diskusjonsforum opp gjennom tidene. Og når det gjelder temaet islam så er det mange artikler, kronikker og bøker som etter hvert har blitt skrevet om dette temaet. Til og med mange muslimer og ex-muslimer står fram og er med i den offentlige debatten.

Kan hende gjør det veldig vondt for enkelte å ta denne debatten?
Men, islamkritisk propaganda???
Hva du nå mener med den påstanden?

Hvis man ikke er interessert i temaet islam, samfunnskritikk og samfunnsdebatt, kan man jo bare gå til andre bøker og andre diskusjoner, der man finner ting man heller har lyst til å diskutere?
Det rare er at så mange har kommet med sterke motangrep på denne ene boka, og alle sammen har ikke en gang lest boka, og vil heller ikke lese den, etter hva jeg har forstått.

Hvem er det egentlig her på bokelskere som skal bestemme hva som er "stuerent" å diskutere av alle bøkene som finnes der ute?
Det må man vel ha lov til å spørre om?

Jeg undrer meg litt over alle angrepene på ei bok som er såpass aktuell i den tida vi nå lever i ...