Bokelskere.no

Denne boke er utrolig! Den er magisk, spennende, men handler også om vennskap. Den er kanskje litt innviklet i starten, så den passer nok best for barn 10-13 år. Boka passer nok best som høytlesningsbok;)

Jeg syns ikke bøkers titler har så mye å si. Dag Solstads bøker er som regel fremragende, selv om titlene ofte er ganske så intetsigende: "Irr! Grønt!" "Roman 1987" "Ellevte roman, bok atten" "16/07/41" "17. roman"

For illustrerende effekt: uttal tittelen med et bredt, selvforherligende glis, halvlukkede, drømmende øyne mot horisonten og stemt 'S'.

Jeg har lest en bok som jeg likte godt tittelen på, den står i stil til boka som omhandler Apergers syndrom på en humoristisk måte. Det verste med tittelen er at jeg aldri husker den - den er lang og klinger ikke så lett i hukommelsen: "Den merkelige hendelsen med hunden den natten" av Mark Haddon. Og enda verre er den på engelsk: "The curious incident of the dog in the night-time". Men anbefaler å lese den, spør etter den i butikken - hvis du husker tittelen :-)

(Ååå - det måtte være fantastisk: tre fjerdedeler av livet på Oxford! Et langt liv da, forutsetningsvis...)

Ok, jeg kan ta to! Ari Behn's "Trist som faen". Det beste som kan sies som den er at den er kort! Jeg leste den etter Ari og Tore Renberg krangla så busta føyk i Dagbladet en sommer. Og jeg syns boka var bare høytfablende tull, sannsynligvis skrevet i tung kokain-rus. Sikkert orginalt og friskt for noen, men falt ikke i min smak. :) Den andre er "Alkymisten" av Paulo Coelho. Den leste jeg også fordi jeg hadde "hørt" den var kjempebra. Vel...den var vel litt naiv for å si det mildt. Jeg synes vel filosofien i den var noget enkel, særlig etter oppmerksomheten den hadde fått! Jeg synes nok "Alkymisten" stikker av med "mest pinlige bok jeg har lest", og unnskyld på forhånd til alle som elsker den boka. Dette er bare min egen ydmyke oppfatning. :)

Bone av Jeff Smith kan absolutt anbefales, en graphic novel og som vel kan klassifiseres som fantasy. Vil også anbefale Bloom County av Berke Breathead viss du liker stripeserier med en del politikk.

Dessuten, hvorfor ikke dra fram en gammel klassiker. Gode gamle Donald ført i pennen av dem gamle mesteren Carl Barks, eller hans arvtaker Don Rosa.

En liten bok om store ting.

Georg hater skolen og har dumpa to ganger. Han er helt håpløs, til og med bestefar synes det. Georg vil bare jobbe med å finne opp ting og hjelpe andre med å pusse opp og snekre, men han må likevel kunne både matte og rettskrivning for å kunne få seg en jobb. Men når ingen skoler ikke lengre vil ha han som elev og han er så håpløs at foreldrene krangler hele tiden og ikke lenger er glade i hverandre - hva skal man da gjøre?

Anna Gavalda skriver historien helt og holdent fra Georgs synsvinkel, noe som gjør boka enkel men troverdig. Anbefales for både liten og stor!

Holder på med "La meg synge deg stille sanger" og klarer ikke helt bestemme meg om jeg liker den eller ikke. Historien er grei nok og den er forsåvidt underholdene, men jeg synes det blir litt klamt med så mye sentementalitet. Men hadde en mistanke om det da jeg begynte på den. Tror den faller inn under samlingen min av bøker "alle" elsker, men eg ikke helt skjønner den store fascinasjonen med. Andre jeg har det slik med er bla "Alkymisten", "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede", "Vindens skygge" og "Bienes hemmelige liv". Noen flere som har det på samme måte?

Fantastisk! Selv om jeg verken lo eller gråt hadde jeg litt av en leseropplevelse: 1. Likte ikke starten og ble skeptisk 2. Synes sexen var teit og tenkte at den bare var med for å provosere (men pøh! - jeg skulle i alle fall ikke la meg provosere!) 3. Fikk bokstavlig talt hakeslepp av en sexscene og ble mektig irritert fordi jeg faktisk ble provosert...! 4. Måtte gå i meg selv. 5. Begynte å smuglese på jobben og kom for sent til lunsj fordi jeg ikke klarte å løsrive meg. 6. Kom med høylytte gisp på toget mens jeg leste som en gal. 7. Tenkte en del på operaer (!) og skulle ønske jeg hadde kjennskap til flere. 8. Ble rørt og sterkt beveget over slutten, selv om det var alt annet enn en rørende slutt. 9. Tok meg i å holde på å fortelle hele historien videre som om den var selvopplevd. Ikke fordi jeg kjenner meg særlig igjen i den, men fordi den kom så nær på en eller annen måte.

En nylig gjenoppdaget ungdomsfavoritt!

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.

Etter å ha hatt en god opplevelse med Latours katalog tidligere dette år, gikk jeg rett ut og kjøpte denne boken, Jeg skal vise dere frykten (2008),som hevdes å være en oppfølger til Latours katalog. Og jeg ble ikke skuffet. Frobenius skriver på en innsiktsfull og besnærende måte. han klarer langt på vei å parafrasere det Poeske språket og det tematiske inn i sin egen stil, og han levendegjør Poes, særlig, lyrikk, gjennom måten han siterer tekstene på. Dessuten er Jeg skal vise dere frykten skrevet på en slik måte at det tematiske vises godt på diskursnivået, gjennom hovedpersonen Poes stadige mentale og fysiske forfall, som illustreres gjennom de drømmende passasjene, og Poes tanker når han er alkoholpåvirket.

Romanen er ikke like gjennomført, rå og velskrevet som Latours katalog, selv om Frobenius virker å ha minst like god greie på forfatterskapet til Poe som han har på Andreas Veaslius og anatomi. Uansett gjør den nitidige "researchen" og den historiske konteksten bøkene interessante. dessuten er krimelementene med på å gjøre romanen lettleste. Dette var moro, og flere bøker av Frobenius skal leses de neste årene.

Det er fordi jeg forsøker å støtte norske oversettelser, da jeg mener generelt sett at norsk/nynorsk er et nydelig språk, som flere burde lese og skrive på. Jeg ble mektig skuffet over oversetter her.. men på engelsk er den bra, filmen også for de som skulle lure :D

jeg forsøkte å lese denne boken, men den bærer preg av dårlige norsk kunnskaper og elendige oversettelser.