Bokelskere.no

Jeg var han du hadde gått i klasse med i nesten et halvt år før du visste hva jeg het. Jeg var han du ikke savnet da jeg sluttet i klassen din og begynte et annet sted, da jeg likevel ikke kom på den festen, han som stod midt i konsertlokalet og klappet bandet frem igjen, men som ingen hørte, han du trodde hadde det kjedeligste livet du kunne tenke deg, han som du trodde ikke hadde noe liv. Jeg var han du og vennene dine ikke kunne tro hadde fått kjæreste, da du hørte det fra noen andre, flere år senere. Han? Å, han, ja. Hæ? Har han...? Jaja. Kan han, kan alle.
Husker du meg?
Kan du se meg for deg?
Jeg var nesten det verste av alt. Jeg var alminnelig.
Jeg var nesten usynlig, var jeg ikke?
Og jeg var kanskje det lykkeligste mennesket du kunne ha kjent.

Alle vil bli sett som den de er, sier vi, men kanskje det vi egentlig vil, er å bli sett som en annen enn den vi er, og at frykten, den som trykker, som av og til lammer, skyldes at vi er redd for å bli sett som den vi er. Å overgi seg til den man er, eller det som er.

Jeg lurer på om noen ateister er like redde for at Gud er der, som jeg er for at han ikke er der.

Hva skal vi med våren når den uansett ikke varer evig?

Iblant er det rett og slett som om vi får se verden fra en annen side, ser en annen utgave av den, som om noen vil minne deg om at du ikke nødvendigvis er han eller hun du skulle ha vært, at livet har tusen sider og at det - dessverre, gudskjelov - aldri er for sent å ta en ny eller uventet retning.

Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark.

det er lett å dø, du tenker på det om morgenene mens du hører Ronny og Silje snakke om avisene i radioen, du tenker på det i den siste bratte nedoverbakken, det er bare å vri på rattet, verden legger nesten ikke merke til det

Jeg har elsket deg skikkelig supermye i alle år, egentlig, selv om du ikke alltid har fatta det, siden jeg kan være ganske sur og sikkert har vært nokså deprimert kanskje.

(...) vi er blitt færre analfabeter, men flere ignoranter.

Det er fellesferie. Smak litt på det ordet. Det kjennes godt. Det meste er felles i disse etterkrigstider før velstanden blir for stor og alle skal finne seg selv og ikke andre.

Du spring rundt med impulsene dine, dei kviler aldri i sitt jag etter inntrykk. Eg spring framfor deg og ryddar inntrykka bort, eg spring etter deg og ryddar i ruinane kvar gong eg blir for sein.

Jeg har aldri forstått dette med å klemme kroppen sin inntil noen man ikke har tenkt hverken å ligge med eller banke opp, og likevel er jeg med på det, jeg både gir og tar imot slike klemmer, og selv om jeg forsøker å holde upassende tanker unna, blir hodet fylt av alt mulig malplassert, som om jeg mistenker meg selv for å ville slå ned folk eller ligge med dem, selv om jeg naturligvis ikke vil noen av delene, jeg vil bare være i fred.

For meg, skole er svette greier ass. Jeg sverger, hoden min blir varm der. Jeg sitter der liksom, og jeg følger med og sånn, hvert fall noen ganger jeg gjør det, [..]

Kjærlighet handler om makt, og maktforhold skifter alltid, også mellom to som lever sammen.

Og jeg tenker at det alltid vil være bedre å hoppe langt og falle enn å hoppe kort og stå.

[...] at ingen lyd er høyere enn en telefon som aldri ringer.

kjære gud
som IKKE finnes
la det IKKE bli krig
jeg er redd