Bokelskere.no

Det er ikke lettere å være menneske selv om man blir voksen, jeg ser deg for meg på et pleiehjem, mot slutten av livet. Du blir redd fordi du ikke skjønner hvor du er, og du finner ikke lommeboka di så du kan betale for vaffelen du har spist, du begynner å gråte, og så er ikke jeg der for å trøste deg, for jeg er jo død for lenge siden. Jeg kan ikke fortelle deg at vaffelen er gratis, du trenger ikke å bekymre deg for det.

Og selvfølgelig skal vi fortelle deg om natten som henger over oss og henter kraften sin dypt ute i himmelrommet, om dagene som kommer og dagene som går, om fuglesang og det siste øyeblikket, dette blir nok mange historier, vi begynner her i denne lille byen og ender på et lite tun i nordbygdene, og nå begynner vi, her kommer det alt sammen: glede og ensomhet, beskjedenhet og meningsløshet, liv og drøm – ja, drømmer.

Vi er alle nødt til gå til lege, på apoteket, om ikke selv, så med barna våre, på spedbarnskontroll, de blir veid, målt, man begynner med en gang å gruppere oss, plassere, forvandle oss til punkter på et diagram, vi blir standardisert ut fra gjennomsnittet, vaksinert for alt bortsett fra sorgen, skuffelsene, døden.

Før pleide jeg å tenke mye på det, at når jeg en gang skulle slutte å vokse, skulle jeg begynne å dø.

Det er nesten ti år siden Hannes ble senket ned i den mørke jorden, ti år er ikke lang tid, det er én tanke, én bevegelse, men likevel kan verden ta et kjempesprang på kortere tid, klima kan endre seg, nye fuglearter kan ha lagt under seg land, imperier kan ha gått i grus. Ja, verden rister, men vi holder oss fast i kjøkkenbordet,

Mennesket er merkelig, det er kanskje ensomt og lengter etter fellesskap, men når noen kommer, er det som om alt snus opp ned, og det ønsker mest av alt å forsvinne inn i seg selv og være i fred - ...

Den som gråter i en begravelse, gråter ikke mindre over sin egen død og samtidig over hele verdens endelikt, for alt dør, og til slutt blir det ingenting igjen.

JEG ER alene
Ingen skygger
uten de jeg kaster selv […]

Sorg er som en glassbit i halsen, sa hun.

Planlegging er en serie usikre faktorer i system.

Tankene mine henger igjen i barndommen som ulldotter på et sauegjerde.

Hun behøvde selvsagt ikke fordype seg i tysk filosofi eller Hamsun, men dette synet, at hun bare lå der og så ut som en sel, det irriterte ham.

De så ut sånn som tenåringer gjør etter å ha vært på fjelltur mot sin vilje. All den energien der, all den sunnheten de obsternasig har latt seg eksponeres for. Gleden i ansiktet som de forsøker å skjule, for dagen som likevel har vært fantastisk.
Husker du de dagene?
Når det var sånn?
Jeg husker dem alle.

Hat er et sterkt rusmiddel, ikke ulikt forelskelse, men der forelskelsen ofte glir over i kjærlighetens sløve valmuerus, ender hatet som regel i et tomt hjerte, lik en sneip i et askebeger.

Husker første gang jeg møtte Liv. At jeg tenkte: Hun må jeg bare glemme.