Bokelskere.no

Men det er dette folk driver med, kjøper puter, snakker med fremmede. Og andre folk blir ikke som meg av det, de mister ikke hele seg gjennom et høl i seg sjøl, det er ikke sånn de føler seg.

..., men hun kom jo ikke ut, og jeg kunne ikke be henne, for det jeg må be om, det mister sin verdi og blir til ingenting, ...

Det er ikke slik at det som ikke dreper deg, gjør dei sterkere, tvert imot, det som ikke tar livet av deg, kan gjøre deg mer ydmyk, mer villig til å annerkjenne sårbarheten.

Slik blir man et krevende menneske: Ved å be om mer enn det som blir tilbudt. Slik blir man et problem, ved å påpeke et problem.

noe hun skrev på en lapp II

vi må snakke
mens vi kan

når vi dør
tar vi stemmene våre

med oss

kan ikke gi oss nå

jeg må slutte
må jeg ikke?

skriver du til meg
midt på natta

men det er ikke det
at du holder meg våken

som gjør meg så glad
og forvirra

men at du tror
at jeg heller

vil sove

noe hun skrev på en lapp

langt inne i deg
fins et vakkert stykke musikk

som bare venter
på å bli spilt

seterjentene sier

hvis du treffer et menneske
og hjertet ditt slår fortere
hendene skjelver
og knærne svikter
så er det ikke
den rette

men hvis du møter
et som gjør deg rolig
og bekymringene
og angsten
stilner

hva da, seterjentene?

Naturfolk har kanskje seks tusen ord for sludd og kan sjå på ein trestamme kva vêr det blir om to veker, men vi har med oss ein mann med klokkeklar intuisjon for nøyaktig når ein må gå for å sikre seg eit bra bord.

Eg begynner å tenke på ting eg liker. Det er betre enn å telje sauar. Og alt eg liker, har lyd. Folk, for å begynne med det opplagte. Lyden av tungt regn mot ei markise. Det liker eg også. Spesielt viss den markisa høyrer til ein plass med kelnerar.

Så vanka det ein kyss bak ei dør og litt kjæling bakom ei anna dør. Dei visste ikkje ordet av det før dei fann ut at det var rettast å sende ut ekteskapslysing.

...når nokon har gjort seg umaken med å finne opp sånt som veggar og tak og hotellbarar, då er det rett og slett litt utakknemlig å bu i telt.

Vi lever i et hav av tid, hvor hendelser, ting og mennesker kontinuerlig avløser hverandre, men vi kan ikke leve i det uoversiktlige og grenseløse, fordi i det forsvinner vi, så derfor ordner vi det, i kategorier, sekvenser, hierarkier, VI ordner oss selv . Jeg er ikke navnløs, jeg heter det og det , mine foreldre var sånn og sånn, jeg gikk på skole der og der, jeg opplevde det og det, av karakter er jeg sånn og sånn, og det har gjort at jeg har valgt det og det. Og vi ordner våre omgivelser - vi bor ikke bare på en slette med noe gress, busker, veier og hus, vi bor på et bestemt sted i et bestemt land med en bestemt kultur, og vi tilhører et bestemt sjikt i den kulturen.
Vi summerer alle opp livene våre på den måten, det er det som kalles identitet, og vi summerer opp den verdenen vi lever i på lignende måte, det er det som kalles kultur. Det vi sier om oss selv da, stemmer, men ikke mer enn at vi ville ha sagt noe helt annet, tenkt noe helt annet om oss selv og vår plass i verden, om vi for eksempel hadde levd i middelalderen og ikke på begynnelser av tottusentallet, hvor det også ville ha stemt og gitt mening.
At identiteten og vår forståelse av verden på en og samme tid stemmer og er vilkårlig, tror jeg er grunnen til at kunst og litteratur finnes. Kunst og litteratur utgjør en kontinuerlig forhandling med virkeligheten, er en utveksling mellom identiteten og kulturen og den materielle, fysiske og uendelig kompliserte verden de oppstår av.

Litteratur er ikke først og fremst et sted for sannheter, det er stedet for rommet sannhetene utspiller seg i.

Og det er akkurat slik vi leser, er det ikke? Jovisst, vi åpner oss for en annen stemme, som vi gjør om til oss selv, for det er våre egne følelser vi kjenner når vi leser, det er vår egen frykt og begeistring, sorg og glede, og det er våre egne refleksjoner, det er vårt jeg som utfører det, men bare som annammet av det fremmede, annektert av det andre.

Selv om det går til helvete, og alt er mørkt, så fortsetter livet. Livet er alltid grådig på mer liv. Hvis ikke menneskene hadde vært overmodige optimister, så hadde det gått under for lenge siden.

I friminuttet steker jeg bollene, og når elevene kommer inn igjen, får de ta en bolle hver. Etterpå er det to boller igjen, som jeg gir til to av jentene. Det var kanskje litt urettferdig at de fikk to boller og dere andre bare én, sier jeg og ser utover klassen. Men dere, livet er uretterdig.