Bokelskere.no

barna

jeg jobber med barna
av samme grunn som vokteren jobber i fyrtårnet
vi trenger lys

vi trenger en liten gutt
som sier han ikke vil spise kylling
fordi han er redd for å få vinger

og ei jente med kritt
som tegner et øye i skolegården
så jorden kan få se himmelen

nå

her står jeg
bundet til jordskorpen av tyngdekraft
og et annet ubestridelig faktum:
å ha blitt til

et menneske
som på tross av universets uoverkommelige avstander
kan nå solen med en finger

Folk flest kan ikke dette med å leve, de er ikke fortrolige med livet, de føler seg aldri helt til rette med det, derfor løper de omkring etter alskens prosjekter, mer eller mindre ambisiøse eller stormannsgale, etter som, og som hovedregel mislykkes de naturligvis og ender med å slå fast at de hadde gjort klokest i rett og slett å leve, men som enda en hovedregel er det da gjerne for sent.

Når som helst kan jeg forsvinne. Slik er vandringsmannen. Nå er jeg her, og i neste nå er jeg der. Jeg setter føttene under meg, tar ranselen på ryggen og går. Det er alt.

Vi var ikke lenger i de tider da mødrene hilste sine sønners homoseksualitet velkommen med lettelse, de flytter sammen som par i våre dager, de små homsene, og unnslipper mødrenes dominans like godt som andre.

På det først bildet er ansiktet opplyst av et strålende smil, hun formelig eksploderer av lykke – og det forekommer meg i dag avsindig å si at kilden til hennes lykke, det er meg.

sånt man må lære sjøl

ingen lærte meg
å skru rørene fra hverandre
når sluket var tett av matrester
eller skifte dekk på bilen
i tjue minus uten jekk
eller hvordan ikke grine
da gynekologen skrapte borti livmora
med en lang stålsaks
og kjefta fordi jeg skalv i lårene
eller hvordan jeg skulle klare å sove
den første natta
jeg lå med ei jente
hun sovna med hånda mellom låra mine

ingen lærte meg hvordan
jeg skulle snakke til faren min
da han ble 62 og mista hørselen
skulle jeg rope? tegne?
eller bare klemme ham
og legge bort språket for en stund?

hunden som lå påkjørt ved ungdomsskolen
halve kroppen var vekk
men han bjeffa fortsatt
helt til sjåføren ikke orka mer
og satte bussen i revers

ingen lærte meg
at himmelen er begynnelsen
og kanskje slutten
og at de som dør
plutselig dukker opp
og snakker til deg
når du er nede i kjelleren

ingen lærte meg
hvor jeg skulle gå
da du gikk fra meg
eller hva jeg skulle gjøre
for å få deg tilbake
det er sånt man må lære sjøl

men her er jeg
og der sitter du
vi har lært

Som forfatteren og forskeren Ann Heberlein skriver i En liten bok om ondskap, har vi mennesker allerede forsvart handlingene for oss selv før vi utfører dem. Det er derfor handlingen i det hele tatt settes ut i livet, fordi den har allerede vært innom avveiningen av rett og galt, om dette er noe man bør gjøre eller ikke. Lander man på å gjøre det, er handlingen allerede rettferdiggjort. Da er det krevende å angre, fordi det forlanger at man går tilbake, at man våger å se på motivasjonen og begrunnelsen med andre øyne.

Å tilegne seg en identitet er å lære seg å ligne på noen, å lære at man er forskjellig fra noen andre. Når jeg vil vite hvem det var ment at jeg skulle bli, er det fordi jeg vil måle avstanden til den jeg tror jeg er blitt. Jeg vil vite hvor langt jeg er kommet.

Far sa: nå er den død og begravet. Det er det samme om det er ti centimeter eller ti kilometer under jorden. Det finnes ingen retur, gutten min. Herfra blir du bare eldre.

Jeg føler meg gammel sammen med deg, sittende slik i sandkassen, din barndom gjør meg gammel, forstår du det?

Men det man ikke får se, blir enda verre for våre øyne. Det vokser. Det forsvinner aldri. Uvitenhet er et drivhus der de skrekkeligste blomster gror.

Å gå frå hytte til hytte i fjellet er i beste fall ei form for ferie som utelukkande inneheld dei to kjedeligaste tinga med å vere på ferie: pakking og transport.

Ungdomsfødsel

Jeg lukter skinke og bensin
og hoggorm og matavfall
og brakkvann og vår bikkje og tørre jorder
og gammel frukt og sånne våte klær
som har ligget for lenge,
og det er bare under arma.

Jeg har hudormer i en krans rundt nesa
og kviser du kan stille klokka etter.
17.45 hver fredag, som Vesuv eller Etna med gugg i,
på haka.
har utbrudd klokka 18 presis lørdag
for da skal jeg møte venner.

Jeg har sinnssykt lange føtter.
Ikke bare lange, men brede og klaskete føtter som
ankommer steder lenge før resten av kroppen. Nå kommer
det sikkert noe stort og lekkert, tenker folk, men så er det
bare meg ... med tynne legger og lange sko.
En klovn, da, omtrent, en klovn som ikke er morsom.

Jeg har en krevende personlighet.
Mildt sagt. Jeg er bråkete når du vi ha det stille, og jeg er
stille når du vi ha kommunikasjon.
Hvis du vil ha svar av meg, er det lavt og kort og utydelig,
og når du vil ha ro, er jeg bråkete, høylytt og forbanna.
Jeg er uforutsigbar, usjarmerende og trøtt.

Jeg har fett hår, slapt håndtrykk, himlende øyne, glefsende
Kjeft, og hele meg renner over av forakt, sinne,
frustrasjon og spørsmål.
I kveld skal jeg kle meg ut som konfirmant
og ønske dere velkommen.
Velkommen – og håper dere går snart. Jeg er litt opptatt.

Jeg holder på med en ungdomsfødsel her.

Jeg var lysere til sinns. Hva om det ikke varte over natta, hva om søvnen ikke var ei bru, men et viskelær.

Små barn tripper på mors fang, store barn tramper på hjertet hennes.