Bokelskere.no

Romanen Malurtveien 10 av Maria Sand utgitt i 2019 er godt skrevet. Det flyter lett og fint. Hun veksler fint imellom generasjonene. Jeg leser gjerne bøker som gjør meg trist Men; når alle tre kvinnene som denne romanen på 267 sider er bygd rundt ikke ser et lyspunkt i livet, det blir i overkant for tungt å lese om. De burde slippe å være hovedpersoner i en roman er min konklusjon. Jeg kjente lettelse da jeg leste siste side.

I de tre romanene jeg har lest av Victoria Durnak har hun skrevet om menneskelige relasjoner og gjerne om folk som på en eller annen måte "sliter" litt mer tilhørighet på ulike vis. Det gjør hun denne gangen også, men hun er noe mer leken i denne nye romanen og har blandet inn litt spionasje. Både denne og andre romaner av forfatteren anbefales!

Hele omtalen min kan leses her

Ja, jeg kommer nok til å lese de andre også etter hvert. Jeg leste et intervju av Ingvar Ambjørnsen nå nettopp, og jeg fikk inntrykk av at det kommer en bok til. Han sa at han visste hva som skjedde videre, så da er det vel bare for han å få det ned på papiret :)

I går ble jeg ferdig med "Himmelrike og helvete" av Jon Kalman Stefansson, og jeg kommer nok til å lese de to neste i den trilogien.

Nå er jeg startet med en liten murstein innen litteraturhistorien: "Moby Dick, eller Hvalen". Lest 10 %, og det ser meget lovende ut!

Men Elling er jeg nok ikke helt ferdig med, nei.

Jeg har ikke lest noen av de andre Elling-bøkene, men blir her kjent med en mann i 50-årene som har en hel verden i hodet. Denne verdenen blir enda større og enda mer utfordrende når den plutselig også inkluderer en helt ny verden: Facebook.
Vi ser det hele gjennom Ellings øyne og tanker, og hjernen hans spinner for fullt rundt store og små ting.

Kalman kan nok være krevende, til gjengjeld er nytelsen ved å lese bøkene hans stor.

Jeg har nettopp fullført Kristine Hovdas bok, Jeg lever ikke lenger selv, og jeg elsket den. Det var stas å gå inn på Norli i Universitetsgata og spørre etter den ferske boken. Boken hadde ikke nådd lenger enn en tralle nær inngangen.

Hadde jeg hatt mulighet, skulle jeg slukt boken i ett eneste stort jafs, men det tillot ikke voksenlivets mange plikter. Allikevel tror jeg ikke jeg har lest en bok så kjapt før. Jeg er en som normalt leser sakte, som må legge teksten bort og fordøye, dagdrømme litt. Men denne boken var liksom skrevet til meg, akkurat nå, selv om jeg er han, og forfatteren hun. Selv om jeg er diakon og forfatteren journalist.

Tittelen på boken, Jeg lever ikke lenger selv, er hentet fra Galaterbrevet kapittel 2 vers 20, og er dessverre blitt brukt som maktmiddel for å begrense mennesker. Jeg prøvde selv å skrive om verset i min egen bok, Ingen introverte i himmelen, men jeg syns ikke jeg fikk det til, og avsnittet ble slettet fra manus. Derimot syns jeg Kristine klarer dette på en utmerket måte.

I boken møter du blant annet Espen og Stephan, men det er Kristine selv som er hovedpersonen. Eller Kristus Hovda, som hun ble kalt.

Jeg er sikker på at du kan kjenne deg igjen i mye av det Kristine skriver, men de fleste av oss er verken modige nok eller kompetente nok til å fortelle om det indre livets kamper like godt som hun klarer det i denne boken. Derfor bør vi lese og lære. Kristine har gått fem år i psykoterapi, og jeg er overbevist om at hun ikke kunne skrevet denne boken uten terapi, så godt som hun setter ord på opplevelser og følelser. Hun trenger forbi klisjeene og frasene: hun utvider formene, bøyer på dem, og fyller dem med innholdet til en som har kjempet med Gud, mennesker, og sine indre demoner. Som mistet lysten på livet, og fant den igjen. Som skriver sanger om det hun opplever. Kristine har gjort den harde jobben med det indre livet, og gjort det enkelt for oss lesere.

Vi kan lese, kjenne oss igjen, bli berørt og kanskje bli befridd fra noe av vår egen skam og plageånder. Boken kan hjelpe lesere til å bli myndiggjort, og til å myndiggjøre andre, og til å ta seg selv på alvor.

Det er stor sannsynlighet for at du kommer til å lese om deg selv i boken, at noen av Kristines kamper er eller har vært dine egne kamper. At din egen historie vil innhente deg, når du leser Kristines historie. Derfor er ikke denne boken for pyser, men for mennesker som tør å møte angsten. Jeg lever ikke lenger selv er en bok for de som har kjempet og overlevd, de som ikke aksepterer å bli tråkket på, de som reiser seg til et liv i selvrespekt og verdighet. For mennesker som tar ansvar for sitt eget liv, men ikke for hele verden. Og jeg tror at boken kan gi mot til å ta imot hjelp og gi hjelp til andre.

Forfatteren gir seg selv og leseren mer plass til å puste, til å ikke ha alle svarene. Til å være underveis i livet og erkjenne at det ikke er alt en klarer å bære selv eller forstå, at livet er ikke en ligning som må gå opp. Stoppe å gruble nå, livet skal leves, ikke grubles ihjel. Livet kan bli et ensomt ork, og en trenger hverandre. Trenger fellesskapet, trenger hjelp. Det koster å skape åpenhet i eget liv og skrive om det til andre, men i lengden svarer det seg å vise ansikt og gi skammen et navn. For når skammen får et navn, kan den bli avslørt og vasket bort.

En trettenåring skal slippe religiøse grublerier. En trettenåring skal få oppleve trygghet og kjærlighet, og slippe å bære verdens synder, slik Kristine gjorde.

I religionspsykologien har jeg lært at religion både kan virke helsefremmende og gjøre syk. Kristine har opplevd begge deler. At tro gir livet mening og glede, men også at troen kan gjøre livet uutholdelig.

Jeg kjenner flere av miljøene og personene som omtales i boken, og noe av Kristines angst har vært min egen. Akkurat nå tenker jeg at hun er den modigste personen jeg vet om. Det er enormt krevende å skrive såpass utleverende om eget liv. Det er så utrolig mange hensyn å ta. Jeg er så glad for at historiene i boken ble så detaljerte som de ble. Og jeg syns hun forteller på en elegant måte og fremstår troverdig og grundig. Det er hele tiden en avveining hva som er for privat å dele med offentligheten. Det krever mye arbeid, og etter mitt skjønn mestrer Kristine dette bra.

God lesning, og befinner du deg i Oslo må du få med deg slippfesten den 27. mai.

Med et direkte, muntlig og ujålete spåk forteller de unge jentene i novellene om en spesiell situasjon i sitt liv. En forteller om da hun kræsjet på øvelseskjøring, en forteller om da venninnen ble uventet gravid, en forteller om da hun som liten besøkte en venninne som hadde helt andre regler hjemme. Det er litt humor i novellene, selv om det også er alvorlige tema. Hendelsene fortelles rett fram med en ganske flat struktur uten høydepunkt eller tvist. Og de slutter veldig åpent. De slutter på en måte der de kunne ha begynt! Slik blir jeg sittende å tenke på hva som egentlig skjedde med jentene videre.

Det ville ikke være dekkende for min leseropplevelse å si at jeg liker boka eller hovedpersonen. Men boka interesserer meg, den engasjerer meg, og gir meg perspektiver (og provokasjoner) jeg gjerne forholder meg til litterært. Eksepsjonelt velskrevet, mange eksistensielle betraktninger og vanvittig morsom. Jeg kjenner ingen andre forfattere i vår tid som på samme måte fletter sammen så fantastisk mange sider av menneskelivet, samfunnet, sex, kjærlighet, politikk, filosofi, arkitektur og våpen i noe som blir til en provoserende visjonær og vidsynt fortelling om å være en moderne mann på vei inn i en villet undergang.

Fantastisk bok. Superb og unik litteratur! Bedre blir det ikke!! Jeg nøyer meg her med å ufortøvet slutte meg til den unisone hyllesten fra kritikerne av denne herlige boken. Vil du vite mer om boken, Serotonin? Vel, omtale og velfortjent rosende kritikk av Serotonin er lett tilgjengelig med et Google-tastetrykk. Jeg anbefaler et søk.

Forøvrig må jeg si at det er en skam at Houellebecq ikke har fått Nobels litteraturpris. Han og Haruki Murakami er soleklare samtidsfavoritter blant forfatterstanden. Begge to burde fått prisen årtier tilbake! Nok et trist bevis på at slike konkurranser og all annen kvalitetsmessig gradering av litteratur og kunst, ikke fungerer! Skam over Svenska Akademin (eller hva faen disse udugelige nissene i Sverige kaller Nobel-opplegget sitt).

<3

En sår, hjertevarm og nydelig bok!
Som jeg skulle ønske at jeg hadde ei som Trine i livet mitt på samme tidspunkt som Sanna har det.

Ei utruleg god og morosam bok. Eg sat og humra gjennom heile boka.
Dokumentasjonsansvarleg, Dårlig Utstyr-Ansvarleg og Bekymringsansvarleg gir, saman med Hovudpersonansvarleg, eit godt bilde av verda i naturen.

Are Kalvø, best kjent med pub til pub-sko investerer i turutstyr for å finne ut hva det er, dette med friluftliv som alle snakker så eforisk om. Han og dokumentasjonsansvarlig legger opp et par turer til kjente norske turdestinasjoner og Are skildrer artige detaljer og betraktninger rundt dette med friluftsliv. Interessant bok for oss som elsker tur, men som ikke skjønner at andre ikke liker tur!