Bokelskere.no

... pappa hadde så stress og glemte Matias, i stedet han kjefta på meg og bare: Mariana, hvorfor du har legget sminskene dine midt på gangen, og jeg bare: lær deg norsk før kommer du til Norge, så pappa klikka mentalt og derfor jeg nå sitter i rommet mitt.

Oppfatningen var at barn verken var eller skulle være en hindring for de voksnes liv. Barn var «robuste»…Fra jeg var ni år, sorterte og vasket jeg mine egne klær…Andre dager skrelte jeg poteter når jeg kom hjem fra skolen, eller syklet og hentet melk på den lokale bondegården, så mamma hadde hjelp med middagen. Fra jeg begynte i andre klasse, smurte jeg mine egne nistepakker hver morgen…Gjennom hele oppveksten og skoletiden var kløften mellom meg og klassekameratene mine svimlende dyp.

Ikke uventet er det Ben som bryter tausheten. "Dette er en god plan," sier han, "jeg ser ingen grunn til å vente. Vi drar til Expert, vi kjøper tre frysebokser. Vi drar til Søyland, Rudi viser oss lageret, vi henter ut dopet, vi fjerner sporene etter oss. Vi drar hjem, vi fyller fryseboksene med lik og dop, og vi kan feire jul." "Så enkelt du får det til å høres ut," sier Jan Inge. "Det er ikke min stil å lage problemer. Jeg er et positivt menneske."

"Det første du kan gjøre for meg," sa Jan Inge, "er å skaffe meg et lånekort, slik at jeg ikke på ulovlig og dermed uverdig vis går her og stjeler bøker fra det offentlige, for," la han til og tok et skritt fram, slik at han sto helt inntil skranken, "er det noe jeg misliker, sterkt, så er det lovbrudd generelt og uverdighet spesielt."

...dei var så snille, alle var snille heile tida, eg skjønte ikkje kor eg skulle gjere av raseriet mitt når alle var så snille.

Det skulle bare være mellomrom igjen i livet mitt. Jeg hadde planlagt det sånn. Innerst inne har jeg vel tenkt at jeg ikke har rett til å gjøre mer ut av meg.

Lærepenge

Han forvekslet hukommelse med
erindring:
Han husket bryllupsdagen, men glemte
ekteskapet

Melding hjemmefra

Jeg kommer ikke som jeg er
Så god tid har jeg ikke

«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»

Jeg sier til deg ass, Nova-mann, ting er ikke samma mere ass.
Hør a, dem maler blokkene her på T.U.V. hvit nå. Liksom, hvorfor gjør dem sånn?
Du veit jeg sa til deg sånn, når jeg går på moskeen, jeg liker når imamen snakker fra Koranen, for det er sånn pent og alt blir chill? På en måte sånn er det når jeg kommer på T.U.V. også. Liksom, samma om dagen har vært den mest fucka dagen, når jeg kommer her, hele kroppen min blir sånn, slapp av, mann, du er hjemme på steden din nå. Men nå, nei ass. Nå jeg kommer her og bare, hva faen, har jeg gått på feil sted elle? Liksom, det ser ikke ut som T.U.V. mere.
Også det er litt sånn. Dem blokkene pleide å være så ghetto, skjønner du hva jeg mener? Det var sånn, du kommer på T-banen her, og stasjonen er skikkelig ghetto, ok, den var enda mere ghetto back in the days da, svære graffitier overalt og sånn, men fortsatt den er ganske ghetto, og du går ut fra den, og da du ser T.U.V.-blokkene som er skikkelig ghetto, dem også, og egentlig det var fett, skjønner du, fordi liksom, å være ghetto er greia vår, og da jeg kan si sånn, vi er en av dem heftigste ghettostedene i Oslo, men nå, det går ikke like mye å si det. Nå, blokkene er helt hvit og ser helt ny ut og sånn, nesten som andre steder på byen.
Digger ikke det her.
Liksom, dem bare kommer og tegner på hele livet mitt og gir faen, skjønner du?

Men altså, jeg har likt Stovner også. Jeg likte å være barn her. Det var ikke noen blodråpe på noen kart. Blokkene var boliger. Tagging på T-banestasjonen var tegninger. Trygdemottakerne naboer. Alle de brune barna, venner. De hvite barna også. Jeg kan finne frem årbøker fra barneskolen og peke på flere blant gutta i klassen. Christian. Stian. André, Thomas A. og Thomas N. På skolen skulle barn av regnbuen sammen leve. Det var kulturdager med mat fra alle verdenshjørner. Vi dro og besøkte moskeer, kirker og templer. På Rommensletta spilte vi fotball, alle sammen, og når vi var ferdig drakk vi det beste vannet i verden fra kranene på klubbhuset til Rommen SK og spiste bringebær i skrenten mot Fossumklubben. Hadde vi penger, kjøpte vi tjue Bugg på Vivo for en tier. Jeg husker det. Bursdager med langbord dekka av girlandere, Turtles-pappkrus og sjokoladekaker med kokosstrø. Snøballer og frosne fingertupper på vinteren, kongen på haugen på store brøytekanter og Nintendo hjemme hos André helt til han skulle spise middag og alle måtte gå.

Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne.

Tre år går ikke fort. Tre år er veldig lenge. Hele videregående føles som venting. Norsk, engelsk, matte, naturfag, samfunnsfag. Fag som gjentar seg, som de har gjort i ti år, hele tida føler jeg at jeg har hørt det læreren snakker om et annet sted, en eller annen gang, men husker det ikke godt nok til å si det hundre prosent sikkert, så jeg må liksom følge litt med likevel.

De fortsatte likevel å snakke om den familien. Med problemer. De som ikke lenger hadde en mann, bare et spedbarn og et skolebarn og en mor. Med en sykdom som moren min uttalte gebrokkent, og som det tok flere år før jeg skjønte hva var. «Dipirisjån», fulgt av et sukkende «ya Allah».

Men jeg gadd ikke si noe ass. Helt ærlig, jeg var sånn ass, det her er bedre enn norsk 1. Norsk 1 er vanskelig. Norsk 2, jeg kan slappe av. Fett liksom.

Jeg kan norsk da, jeg skjønner liksom nesten all norsk dem sier til meg. Jeg bare loker litt med orda. Det er ikke det som er problemen. Norsk 2 liksom. Det var bare svartinger der og fucka opplegg. En gang, jeg sverger, vi brukte sånn tre måneder på å snakke om hva gjorde du på sommerferien. Helt skada greier.