Bokelskere.no

For visse problemer har ingen løsning. Man løser dem ikke, de går i oppløsning.

Det meste blir annleis enn vi har tenkt. Men er det ikkje nettopp det som er det eineståande ved livet, vi anar ikkje kvar det endar, eller kva som skal skje med oss?

Det var på tide å forsones, skrev Astrid. Det hørtes forsonende ut. Hørtes enkelt ut, som om det handlet om å ta seg sammen, legge godviljen til.

Det ble en lang samtale, den varte i nesten tjue år.

Helvete er å være død og oppdage at du ikke tok vare på livet ditt mens du hadde sjansen.

I hovedsak forsømmer en livet slik livet disponerer en for å gjøre, og sliter tiden ned slik den i sin tur sliter en selv ned, helt til en til slutt ikke får med seg noe av det som skjer - det som ankommer eller passerer - og rett og slett utgår fra hele strømmen. Og at dette koster lidelse, det er det mulig å forstå, at lidelse må til. For at livet skal være noe som helst.

Ina forsto at mor snakket ut fra en ensomhet uten bunn. Og at Ina måtte velge å ikke falle ned i denne bunnløse brønnen sammen med henne. Hun ville aldri få mor opp derfra. Det var blitt en måte for henne å leve på, nede i et mørke.

det er glede i å reise // det er glede i stumfilmens hakkete øyeblikk // det er glede i å våkne sammen etter 36 år og si til hverandre: vi er fremdeles her

(...) vi er det vi sier, men også det vi tier om.

Ligner det et liv, så er det et liv.

Nå virker det for så vidt litt irrelevant, nærmest som en tilleggsopplysning, dette at hun formelt sett er død, tatt i betraktning hvor grunnleggende rede livet altså er til å svekke, tømme og forlate de kar det har fylt, til å opprettholde en slags tom- eller tomsethet som alle døende sluses inn i. Kanskje er det rett og slett sånn at døden hennes har gitt seg, dovnet hen, gått over. I likhet med livet hadde den sin tid. Den er i alle fall ikke noe en legger spesielt merke til lenger.

Legger meg på din side, bytter mellom fravær
Hvisker fra den ene til den andre; Jeg skal holde
Om deg, holde deg om meg om deg
Det ufattelige, i å holde formasjonen alene

Nye problemer er i grunnen alt man kan håpe på i livet.

Han kom hardt inn i livet vårt, det er slik eg tenker på det. Det var ikkje greitt, alt i alt, det har skapt mykje uro og like mykje vondt, og vi står mørkare igjen, ikkje lysare, sidan det heile begynte.

Barn kan venne seg til de tøffeste forhold. De er avhengige og trengende og alltid villig til å godta, finne unnskyldninger og se det gode i selv den mest grusomme tilknytningspersonen, uansett hvor lite det måtte være.

Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den.

Omfavnelse må være språkets vakreste ord. Å bruke begge armene til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smelter sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel. Vi trenger alle, en eller annen gang i livet, en omfavnelse, iblant sårt, en omfavnelse som kan være en trøst, som utløser gråt, eller gir skjul når noe har gått i stykker. Vi lengter etter omfavnelser fordi vi rett og slett er mennesker og hjertet er en følsom muskel.