Bokelskere.no

Louisa May Alcott. - Både Henry David Thoreau og Ralph Waldo Emerson var omgangsvenner med foreldrene til Alcott, men jeg regner med at du tenker på Thoreau - om Alcott er det riktige svaret.

Hvilken norsk forfatter "viste" leserne frykten - med sin bok i 2008?

Kjærleik og krig

Alt frå første setning går vi rett inn i ei handling som engsjerer og motiverer og grip tak i ein:

«Dr. Iannis hadde hatt en vellykket dag da ingen av pasientene hans
hadde dødd eller blitt dårligere. Han hadde overvåket en forbausende
lett kalving, stukket hull på en byll, trukket en jeksel, forsynt en
av gatens løse fugler med Salvarsan, foretatt en ubehagelig, men
oppsiktsvekkende fruktbar klystérbehandling, og utført et mirakel ved
hjelp av inspirert medisinsk taskenspilleri.»

I åra før 2. verdskrigen lever dei eit enkelt, men trygt liv på den greske øya Kefallinia.. Den sjølvlærte landsbylegen Iannis lækjer små og store plager hos folk, medan Pelagia, datra hans, opplever den første store kjærleiken. Ho trulovar seg med fiskaren Mandras, og det meste ser ut til å vere så idyllisk som det kan bli – hadde det ikkje vore for krigen som råkar også dei.
Italienske soldatar inntek øya, og det same gjer ein stor del tyske soldatar. Livet og levevilkåra endrar seg radikalt.

Mellom dei italienske soldatane kjem også Kaptein Antonio Corelli, og tilfeldigheitene gjer at han får husrom hos Iannis og Pelagia. Corelli er meir oppteken av mandolinen sin og musikken enn krigen, og etterkvart vert han mest av alt oppteken av Pelagia.

Boka gjer inntrykk på meir enn ein måte. Kjærleiken blir skildra med innleving – på same tid som blodige krigsscener nesten tek pusten frå ein. De Bernières skildrar kvardagen og folket, og gjennom deira auge opplever vi krigen som får så store konsekvensar – for alle. Genialt!
Han formidlar korrekte historiske fakta samtidig som han skildrar lagnader og kjensler. Språkleg er dette mellom det fremste, med skildringar som framkallar både tårer og latter.

Personleg opplevde eg dei første to/tredjedelene som det aller beste. Der kunne eg ha gitt terningkast seks, utan tvil.
Siste delen verka noko meir hastverksprega på meg, så enda derfor opp med å gi kar. fem.
Uansett – eg er lei meg for at denne boka av ein eller annan grunn har stått så mange år og berre samla støv i bokhylla. Det har den ikkje fortent!

Den som svarer på quizen, lager samtidig et nytt spørsmål :)

Hvilken forfatter skrev om en svært uheldig mann som gikk rundt ibyen og lette etter nesen sin?

For oss gamlinger er det bare en (knurr for apostrofen som ikke kommer med), men altså en James Bond - storsjarmøren Sean Connery.

Lesing er en bra ting - bare du ikke får bokstøv i undringens blå øyne.

Hans Børli

Ja, si det. Enklest kan det vel uttrykkes ved at det for tiden går en ideologisk vekkelse blant norske folkebibliotekarer. Bibliotekene skal være "lean and mean", bestanden skal reduseres, det ukurante (lite utlånte) skal vekk, spart plass skal brukes til å profilere det aktuelle. Den som vil vite mer kan gjerne lese denne artikkelen i Bok og Bibliotek. Overskrift: Kasseringsdebatt 1 : Kassering er kult!

Utdrag:
" ...Andre bibliotek har gjort de samme erfaringene. De ukurante bøkene skygger for det som fortsatt er interessant. Brukerne ønsker ikke å forholde seg til tusenvis av titler. De fleste låner på impuls, viser britiske brukerundersøkelser, og trekker seg forvirret tilbake når bokmassene blir for store. Kassering skaper et åpent landskap og gjør det lettere å reagere spontant på spennende titler, forsider og anbefalinger..."

Selv får jeg rett og slett vondt når ser hva som går på skraphaugen hos mitt lokale bibliotek. Jeg blir grepet av en avsindig trang til å redde de stakkars bøkene før de går på bokbålet! Hele forfatterskap har jeg sikret meg på denne måten.... Og man kan undre - hva er logikken når en helt duggfersk norsk roman, uåpnet og tilsynelatende enda ikke inntatt i kartoteket, selges for kr 50,- på biblioteket i konkurranse med den lokale bokhandleren som skal ha omrking 300,-? Selvopplevd det også, tro det eller ei. Ukurant?

Den gangen jeg oppdagetr biblioteket var det ingenting jeg elsket mer enn å gå på jakt mellom reol på reol med støvete gamle bøker. Bøker med ukjente navn på ryggende og rare, lokkende titler. Bøker fisket på måfå opp fra dette fantastiske havet av skrift, noen bare for å bli kastet uti igjen - andre for å bli venner for livet. Jeg tror mange av oss fremdeles har det slik.

(EDIT: Erstattet link med kort URL. Første forsøk virket ikke.)

Kanskje du liker dette :)
Det er av Gabriel Scott.

Det blinker i luften av sommerfuglvinger,
det kryper og kravler med tusen små ben,
sneen har ynkelig grått seg til døde,
og blomstene våkner, en etter en.

Blåveis og hvitveis og sneklokker åpner
de blanke små øynene, smiler og ler,
myser mot solen og morgenrøden,
og tror ikke alt det rare de ser.

Og seljen den står der med grenene fulle
av svulmende rakler med silkehår,
de ligner små lubne kattepuser
som soler seg i den deilige vår.

Etter å ha lest opp att det aktuelle passasjen i "Drømmen og hjulet" heller eg til at eg misforsto teksta i første omgang. Det er nok slik at Bjørneboe forestiller seg at Jølsen finn ein gjenklang av seg sjølv i dette maleriet, heller enn at det er ho sjølv som har vært modellen.

Jeg leste boka av Jens Bjørneboe for mange år siden og jeg vet ikke om jeg husker så mye fra den. Siden har jeg interessert meg sterkt for Ragnhild Jølsens forfatterskap og har lest det meste av det hun skrev ( alt hun skrev kan samles i en bok på ca 800 sider). Hennes bøker er fantastiske, men kanskje litt spesielle i dag. Hun har nok kanskje inspirert Knut Hamsun og noen av hans første bøker.
Om hun satt modell for Munch, kan jeg ikke bekrefte, men ikke noe hindrer det da det levde samtidig og vanket i samme omgangskrets. Hun vanket sammen med Kristiania Bohemene.
I 2009 ga Arnhild Skre ut boka La meg bli som leoparden, Ragnhild Jølsen - en biografi. Jeg har ikke lest hele boka, men det blir her nevnt at hun kanskje ikke tok en overdose.
I 2001 ga Aschehoug ut en bok Fortellinger i utvalg.
Ragnhild Jølsen er en forfatter jeg setter utrolig høyt og jeg vil anbefale alle å finne fram til henne.

«Rebecca» av Daphne Du Maurier er nok en favoritt blant mange innen den gotiske sjangeren og ikke uten grunn heller. Dette er roman med et stort fokus på atmosfære. Forfatteren tar i bruk en fortellerteknikk som gir oss lesere en uhyggelig, ja nærmest stemningsfull atmosfære som gjør boken vanskelig å legge fra seg.

I begynnelsen av romanen befinner vi oss i Monte Carlo, omtrent på 50-tallet. Hovedpersonen vår, som forblir navnløs gjennom hele historien, blir forelsket i Maxim de Winter etter deres korte møte, der begge er på ferie i Monte Carlo. De gifter seg og han tar henne med til herskapshuset sitt i England. Eiendommen ligger på et avsidesliggende område, noe som bidrar til at hovedpersonen vår straks føler seg isolert fra omverden. Hun er ung, mye yngre enn sin ektemann. Ting blir ikke enklere når hun finner ut at han har vært gift før og at hans tidligere vakre kone, Rebecca, er død. Til tross for at Rebecca er død, kaster hun en mørk skygger over ekteskapet til det nygifte paret. Vår naive, unge hovedperson begynner å utvikle paranoide tendenser. Hun begynner rett og slett å tvile på ektemannens følelser for henne. Hennes naivitet blir forsterket av at Maxim behandler henne som om hun var et hysterisk barn. Leserne begynner, i likhet med hovedpersonen, å tvile på dette ekteskapet. Vi ser at dette er to partnere som ikke utfyller hverandre, nettopp på grunn av mangelen på kommunikasjon mellom dem, men også på grunn av måten Maxim behandler sin kone på, der han snakker til henne slik man ville ha snakket til et barn.

Leserne begynner også å sette spørsmålstegn ved Rebeccas død, spesielt siden Maxim nekter å snakke om henne. Til tross for Maxims manglende interesse for sin tidligere kone, hindrer det ikke hovedpersonen i å bli sjalu. Forfatteren bruker denne følelsen for å skildre det jeg allerede har nevnt, nemlig hovedpersonens paranoide tendenser. Dette høres kanskje ut som en klisjéfylt historie. Jeg hadde selv bange anelser før jeg gikk i gang med å lese den. Nå som jeg har lest den, så kan jeg si at romanen handler om mer enn et mislykket ekteskap. Dette er også en psykologisk skildring av en ung kvinne som aldri har følt seg komfortabel i den rollen hun har blitt tildelt. Om du har stor sans for klassisk litteratur og gotiske mysterier, så anbefales «Rebecca».

Jeg skjønner deg godt, for jeg fikk litt den følelsen av opplegget på bok 2, jeg føler jeg vaker rundt i periferien av lesesirkelen fordi jeg har lyst til å følge begeistringen som smitter over på meg fra de andre. Så er det den saken at det var få andre livlige tråder her en periode og jeg er av den oppfatning at det er bedre å bli med enn å ergre seg og lukke siden etter en kjapp kikk... Jeg ble litt rammet av tidsknipe på den boka da jeg jobbet fullt nattskift og hadde få timer til disposisjon hvert døgn. Tredje bok interesserer meg dessverre ikke, men har planer om å låne ei bok ut av mors hyller og foreslå den som fjerde... Den står på øverste hylla midt i mot sofaen jeg pleier å sitte i i hennes stue, så jeg har ofte sett på den.

Jeg velger ofte bok på impuls og da jeg egentlig skulle lese bok 2 ble jeg plutselig og overraskende overfalt og kuppet av ei helt annen historie... Det er den tredje saken med den felleslesingen... Så jeg har bestemt meg for å prøve og bli med hvis boka er en jeg definitivt har lyst til å lese og la lesesirkelen bestemme at tiden er inne. Avhengig av avstemningen til fjerde bok får jeg prøve å renske unna forstyrrelsene i form av delvis leste, fengende bøker... Jo, jeg forstår deg godt og har innsett det krever litt planlegging og disiplin, noe jeg ikke er vant til med lesing...

Vet du at de samme tankene som deg har jeg også,men så har jeg vært inne å "snoka" litt i lesesirkelens diskusjonstråd,og da har jeg begynt og tenke at dette virker interessant! Har derfor bestilt boka de skal begynne på,skal bla litt i den,og så kanskje spørre om audiens hos de sære:)

Når ein tenker over at det pr dato er 26 346 bokelskarar, og berre 39 stykker (knapt 1,5 promille) er med i lesesirkelen, så kan ein med ein viss rett påstå at det ikkje er du, men felleslesarane som er sære.

Skjønner deg godt. Har prøvd et par ganger å delta i "boksirkler" (IRL, ikke på Bokelskere). Ender oftest med at jeg blir hyperstressa og "må" lese noe annet isteden for den tildelte boka....

Du er ikke alene om disse tankene her - jeg liker heller ikke konseptet felleslesning. Det ender som regel bare opp med at boken havner lenger og lenger bakover på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det kommer så an på humøret hva slags bok jeg velger for hver gang, og konseptet felleslesning bare stresser meg.

Du er ikke alene og du er ikke sær. Jeg kunne heller ikke deltatt på felleslensing,da ville jeg bare blitt stresset. Jeg må ta ting som det kommer,tilfeldighetene bestemmer stort sett hvilke bøker jeg leser og når. Kan ikke ha et skjema å gå etter der,nei. Så alt passer ikke for alle,hurra for forskjellene.

Denne helgen leser jeg : Intriger og begjær av P.D. James. Dette er engelsk krim på sitt beste syns jeg. Adam Dalgliesh drar på ferie, men her blir han ufrivillig dratt inn i en drapssak.

Jeg står gjerne på listen; akkurat "Mesteren og Margarita" hopper jeg over (har fått den skamrost, så jeg er sikker på at den er et kjempebra valg - men jeg har ikke "fot" for den denne våren), men kanskje neste bok i rekken? Jeg kommer til å lese "Himmelrike og helvete" takket være dere andre - selv om det ikke blir i tide til å parallell-lese med dere.

Mitt "problem" er visst at jeg alltid er så midt oppe i andre bøker at jeg kunne ønsket meg mer forutsigbarhet m.h.t. hva som kommer på lesesirkelens agenda en tid fremover. Jeg har alltid flere bøker på gang, og da vil jeg gjerne avslutte noen av dem før jeg starter på en "lesesirkel-bok". Det funker for dere å bestemme én bok av gangen, så jeg ønsker ikke å be dere om å legge om praksis - jeg bare konstaterer at jeg tror jeg har funnet grunnen til at jeg ligger litt på etterskudd. Solo-lesningen min er resultat av spontane valg - felleslesninger må jeg visst ha mer tid til å bli klar til. (Jeg kjøpte nemlig "Middlemarch" også - men rakk ikke å begynne på den før dere andre var ferdige...)

Husker denne som en fantastisk bok fra barndommen, den har satt spor. Har nå lest den om igjen 50 år senere. Den fenger fortsatt og jeg gleder meg til å lese den for barnebarnet mitt om noen år. Hun bør nok bli 8 år for å få fullt utbytte av den. Dette er magisk lesning for liten og stor. En klassiker innenfor barnelitteraturen.....

Dette var ein innertier! Du verden for ei flott, lita bok. Jan i Skrolycka, ein fattig og ringakta husmann på landsbygda i Värmland, blir far til ei lita jente, og gir henne navn etter sola. Klara Fina Gulleborg, eller berre Klara Gulla til kvardags. Faren blir grenselaust glad i jenta. Gjennom ei serie anekdoter får lesaren take del i oppveksten, og korleis jentungen kastar lys over opphavet sitt.

Når jenta veks opp og flytter heimanfrå blir faren beint fram gal av sakn etter dattera, og skapar seg ei fantasiverd der dattera er keisarinne av Portugallien, og sidan han sjølv er far til keisarinna må det naturligvis forhalde seg slik at han sjølv er keisar. Men når dattera vender attende etter 15 år utan å ha gitt lyd frå seg blir det ikkje det hjartelege gjensynet som faren hadde tenkt seg.

Skildringane til Lagerlöf i denne boka er heilt fantastiske, både av natur og livet på landsbygda, av det sårbare sinnelaget til Jan i Skrolycka, og av det fine forholdet mellom far og datter som blir så fortvila annleis når dattera vender attende som vaksen. Det er berre å gi seg over, og la seg suge inn i boka og i stemningane.

Eg høyrde denne som lydbok. Opplesaren Sidsel Meyer Aasrud sin milde stemme kler tonen i forteljinga veldig godt, faktisk så godt at det meir enn kompenserer for at ho av og til famlar etter orda.

Denne boka var det første møtet mitt med Selma Lagerlöf, men det blir garantert ikkje det siste. Faktisk blei eg så begeistra at neste lydboka eg skal høyre blir Gösta Berlings saga av same forfattar.