Bokelskere.no

“Det er så svært for den, der elsker,

at gå ved siden af den, der kun holder af”.

Hermann Bang

Diktet er en klassiker .
Sigmund Skard har en virkelig fin oversettelse (med en riktig rim-rekkefølge). Det er ikke så lett å få dette til .

Så på TV at J.F.Kennedy hadde dette diktet som en favoritt og det var han ikke alene om.

Forsøkte en gang på en "gjendiktning" av samme diktet :

Hvem som eier skogen her-jeg tror
det er i landsbyen han bor.
Han ser meg neppe når jeg stanser her
og stillt beskuer skogens hvite trær.

Min gode ganger undres sikkert på
hvorfor vi skal stoppe nå
Her mellom skog og islagt vann
på vintermørke kveld i frossent land.

Han rister sine selebjeller små
og spør om det er tid for dette nå.
Her høres intet enn en pust av vind
og sne som faller på mitt kolde kinn.

Skogen står så vakker dyp herved
men plikten tvinger meg avsted
Langt å dra før jeg får fred
langt å dra før jeg får fred,

For et eller to år siden tok jeg opp dette til diskusjon. For meg står det å blande bøker som ganske intimt. Morsomt at det kom i sitat her! Meningene var ganske delte, så vidt jeg husker.

"A few months ago, my husband and I decided to mix our books togehter. We had known each other for ten years, lived together for six, been married for five. Our mismatched coffee mugs lived together amicably; we wore each others T-shirts and, in a pinch, socks; and our record collections had long ago miscegenated without incident, my Josquin Desprez motets cozying up to George's Worst of Jefferson Airplane, to the enrichment, we believed, of both. But our libraries had remained separate"

Anne Fadiman: Ex Libris

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

Hans Børli

Det var å rekke ut en hånd mot fremtidig fredsommelighet, og du hugger etter den med sverd... Ok, fra nå av skal jeg begynne å ta deg personlig, og du kan ta deg f på at jeg ikke er positiv lenger!

Hvorfor sånn uvilje mot å ta til deg litt kunnskap? Skulle tro du er grisefornærma over at jeg fant anledningen riktig til å glatte over at du tidligere har gjort ditt beste for å stryke meg mot hårene! Og så er vi i gang igjen...

Jeg har bare lest Det synger i gresset. En kjempe bok! kommer til å lese mer av Lessing.

Jeg håper du blir fortrolig med bøkene etter hvert. Det du burde prøve på er ikke å sammenligne bøkene med de du har lest før disse, for ellers kan det lett bli slik at du savner noe i den du holder på med.
Jeg tror det å lese flere bøker av samme forfatter rett etter hverandre stiller en del krav til leserne eller utfordringer av ulike slag. Det blir så veldig lett å sammenligne de, og hver enkel bok står på egne bein selv om du vil se likheter i måten han skriver på osv.
Lykke til videre Lillevi, du finner nok fram til gleden med disse bøkene også.

Hvis du ikke har noe i mot det, vil jeg bare fortelle at krassheten og bråheten ikke har vært skremmende, men tvert i mot oppfattet av meg som nedlatenhet i enkelte tidligere situasjoner. Jeg vil derfor oppfordre deg til å tenke to ganger før du trykker på "lagre", for jeg opplever slikt som stressende og utvikler motvilje siden jeg ikke liker konflikter. Men jeg er heller ikke så feig at jeg lar være å uttale meg.

Det kan jo komme av min arv og miljø, siden jeg har Aspergers syndrom, som skiller seg fra autisme på vesentlig vis. Du kan ikke se det på meg. Jeg har de emosjonelle koblingene autister ofte mangler, men sammenlignet med "normiser" er de overutviklet og overfølsomme. Vanskeligheten ligger i å avveie det emosjonelle rett opp i mot logikk. Jeg kan overanalysere ting ettersom det ikke er noe feil med logiske evner, men viser det ikke fram så mye i hverdagen annet enn i løsningen av praktiske gjøremål. Jeg har høy IQ men snakker ikke om det. Jeg er ikke nerd på ett område slik autister ofte er, jeg er nerd på alle mine interessefelt, "eksperiseområdet" mitt er å vite litt om alt og alt om ingenting, og er først og fremst ydmyk overfor det faktum at allviter blir jeg aldri, men når det kommer til allmennkunnskap er jeg fortsatt ung og har mye å lære. Ting jeg reagerer negativt på er plutselige lyder, sterkt lys, skarpe lukter, stress, urettferdighet og trengsel, i hverdagen er søvnmønster det største problemet, fordi det innebygde uret som fins i folk flest er av...

Forstår du? AS syns ikke utenpå, og å virke noenlunde normal kan læres... Tramp meg ikke på tærne, så kan vi gjerne gå i debatt igjen.

Mine katter var den første jeg leste, og senere lest jeg de 2 første av Canopus serien på norsk, har siden den tid kjøpt alle 5 på engelsk for å lese i fremtiden.

Utrolig bra debut-roman var Det synger i gresset, den er en favoritt - likeså bøkene om Martha Quest.

Hennes bøker om Canopus satte standarden for Sci-fi for meg, og ingen andre bøker av den sjangeren har truffet meg helt på samme måten. Det femte barnet er også en stor favoritt.

Det synger i gresset. Grufull og medrivende.

Lessing var forresten katteelsker, og hennes kattefortellinger, samlet i Particularly Cats og More Cats, utgitt på norsk under tittelen Mine katter, er en annen, mye triveligere favoritt. Skjønt også den inneholder noen hjerteskjærende historier.

Skulle gjerne hatt Marikken og Lisabeth i nabohuset - aldri et kjedelig øyeblikk :) Saltkråkan - og Tjorven , virker også som et bra valg, i alle fall på sommeren :)

Jeg likte boken godt, men det var ikke lett å lese for meg som ikke snakker norsk som morsmål. Noen ord er ikke i min vanlige ordbok. Jeg opdaget litt sent at det er en liste met Skogfinske ord bak i boken :-). Romanen er i alle fall veldig stemningsfulle. Det var som å vandre selv i skogen. "Den brune" kan alltid vise seg!

Trist og vakker, nydelig subtilt.

I en privat konversasjon her inne slo det meg plutselig.
Jeg er ikke motivert til å skrive. Eller rettere, jeg er ikke motivert NOK til å skrive.

Jeg har allverdens ideer om hva jeg skal skrive. Hva jeg skal GJØRE. Hvilke fantastiske muligheter jeg har. Hvilke utrolige...
Først trodde jeg at det var det at jeg ikke kom igang.
Det virket så enkelt å legge skylden på det. "Jeg sliter litt med starten, derfor skriver jeg ikke mer enn jeg gjør".
Men etter å ha tenkt i 24 timer, så har jeg kommet til at svaret kanskje ikke er "starter ikke".

Når jeg ser nøye på det, så starter jeg jo hele tiden.
Jeg plotter en historie, jeg noterer noen høydepunkter for en ny historie, jeg leser en ny artikkel om hva som skal til for å lage den ULTIMATE historien.
Jeg er til og med fink til å komme opp med ideer til hva jeg burde gjøre UTENFOR skrivingen.

Det er ikke STARTEN som er problemet, det er selve gjennomføringen. (For jeg har kommet til at jeg er rimelig flink til å avslutte, også. Det er bare det store, tomme området på midten, som mangler. Det området som inneholder all jobbingen.)

I det store og hele er jeg en sprinter.
Raskt ute av startblokkene, og full fart mot mål.
Etter 100 meter er jeg ferdig, og kan slappe av. Eller, som jeg begynner å se det, etter 100 meter går jeg på trynet,fordi det ikke er en sprint men et marathon jeg har startet på...

Jeg har lest alle de riktige bøkene. Sannsynligvis har jeg lest noen av de gale også.
De riktige fokuserer på alle de "smarte" tingene. "Sett rompa ned på stolen og skriv". Fantastisk råd. Om jeg bare fulgte det.
Jeg setter rompa ned på stolen og går inn på bokelskere.no, og når jeg har vær her (og etpar andre steder), så har hele arbeidsviljen forsvunnet...
Misforstå meg rett, jeg klandrer ikke bokelskere.no (eller de andre stedene), jeg klandrer bare min egen utholdenhet.

Selvfølgelig burde jeg ha gitt meg selv bokelskere.no som belønning etter å ha skrevet en times tid. Vel, jeg anser meg som rimelig smart, så jeg HAR faktisk gjort det. Og det virker ikke, for så snart jeg setter meg ned foran pc'en for å skrive noe, så stopper alt opp. Det eneste jeg ser er at når jeg da, høyst teoretisk, har jobbet en time med skriving, så er det veldig mange timer igjen før jeg har noe å vise frem.
Og isteden for å begynne på den lange veien, så velger jeg å snu rundt og gi meg... for dette er ikke en av de sprintene jeg er så god på, dette er et marathon, og jeg er... redd, tror jeg.
Redd for å bruke masse tid, og allikevel ikke komme i mål.
Redd for å bruke masse tid, og innse at resultatet ikke er verdt innsatsen.
Redd for å bruke masse tid, og skjønne at jeg burde gjort noe helt annet i disse timene.
Men det verste av det hele er at jeg til og med er redd for å lykkes med det. For da vet jeg plutselig ikke hva som skjer fremover...

Definitivt en god historie - etter min mening mer underholdende enn "Borgen-trilogien". Holst må tas for det hun er, nemlig en betydelig fortellerstemme i vår lille, nordiske andedam.