Bokelskere.no

Ha ha ha. Begynner å bli moro nå.

I denne tråden finner jeg bare to fakta:

1. Informasjonen i bokdatabasen var feil.
2. Feilen er nå rettet.

Siden du åpenbart mener å ha påpekt flere, foreslår jeg at du tar en kort oppsummering av de fakta du har bidratt med. Til opplysning for oss eldre damer, som i tillegg til å være hårsåre, negative og lettprovoserte, sannsynligvis også har litt tungt for det.

Siden det er jeg som er hovedkilden til denne tråden, vil jeg gjerne oppklare ett par ting:

For det første er jeg verken lei meg eller hårsår når det kommer til dine kommentarer. Hvorfor i all verden skulle jeg være det? Imidlertid innrømmer jeg gjerne at jeg har latt meg provosere av deg ved et par anledninger. Grunnen til det er at jeg opplever at du har en utidig evne til å forvrenge fakta, generalisere og viser enkelte ganger en svært nedlatende og manipulerende holdning.

Dine holdninger og kommentarer får jeg ikke gjort noe med, jeg får kun gjort noe med mine egne reaksjoner. Dermed kan du spare deg å kaste ut flere agn i min retning, jeg kommer ikke til å bite på. Maktspillet ditt her inne har jeg fått nok av, og jeg kommer ikke til å vie deg og dine innspill mer av min tid og energi.

Denne tråden handler om et lite stykke fakta. Er du ikke interessert i fakta, la være å bruke tråden...

Jan-Magnus Bruheim
UM Å BÆRA

Skapte er vi te bera,
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen -

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
du ikkje kan dele med andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn ---

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Det er (heldigvis) sjelden jeg opplever folk med så manipulative evner som deg. Jeg kommer ikke til å gå inn i noen form for diskusjon omkring dette. Jeg sier det kun for at ikke noen skal ta seg nær av dine kommentarer.

Vi er her fordi vi er glad i bøker, la oss konsentrere oss om dem!

Vredens druer er bitre!
Så har også eg avslutta dette meisterverket av Steinbeck, og eg opplevde det som både sterkt og krevjande!
Skildringane av familien Joad i dei harde depresjonstidene gjer noko med meg som lesar. Vert provosert av maktesløysa til den "vesle mannen" - vert fortvila saman med dei i deira store fortviling over alt som skjer som dei ikkje rår over - vert imponert over håpet deira om noko betre som kan ligge der framme, der frukta bugnar og berre ventar på å bli hausta - vert sint og opprørt saman med dei når dei oppdagar kor dei blir utnytta når så mange arbeidslause treng mat.

Steinbeck skildrar mennesket , fortvilinga - og ikkje minst håpet meisterleg. Samhaldet mellom dei fattige og trengande er til ettertanke for nokon og einkvar. Skildringane tyder på stor menneskekunnskap.
Og det å ikkje ha mat - kva det gjer med ein far eller ei mor som må sjå at barnet svelt.

Og i de sultnes øyne vokser vreden. I menneskesjelene begynner vredens druer å svulme og de blir tunge, tunge nok til å høste (s 344)

Det er ikkje kjekt å tenkje på at det finst menneske i dag som har det like vanskeleg, som er prisgitt almisser, eller det å måtte ta til takke med dårleg betalte jobbar. (Sjølv har eg hatt vesle "Maria" frå Romanifolket i minnet mitt medan eg har lese.....)

Sterke mor Joad imponerte meg meir og meir utover i boka - ei kvinne som takla det nesten umulege...
Såg elles at Stephen Spielberg har planar om ei ny filmatisering av boka.

Takk til Lillevi som sette i gang felleslesinga.

Jeg har ikke lest din anmeldelse, og heller ikke kritikken av den, men i andre tilfeller hvor anmeldelser har blitt kritisert, har det gjerne vært anmeldelsens form, ikke dens innhold, som har vært offer for kritikk. Jeg har vanskelig for å tro at noen faktisk reagerer på at du ikke liker boken dersom anmeldelsen din var formulert på en relativt ukontroversiell måte. Om anmeldelsen var formulert på en kontroversiell måte, er vel kritikk bare å forvente. Og uansett, kritikk og sensur er ganske forskjellige greier.

Bør det drives selvsensur? Tja, det kan vel diskuteres, men nå er det faktisk slik at vi allerede driver selvsensur i alle mulige slags sosiale interaksjoner.

Etter å ha lest innlegget ditt Marit, kom jeg på at Bruce Springsteen har skrevet en sang om Tom Joad.

Bruce Springsteen: The Ghost Of Tom Joad Lyrics

Men walkin' 'long the railroad tracks
Goin' someplace there's no goin' back
Highway patrol choppers comin' up over the bridge
Hot soup on a campfire under the bridge
Shelter line stretchin' 'round the corner
Welcome to the new world order
Families sleepin' in their cars in the Southwest
No home no job no peace no rest
The highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
Searchin' for the ghost of Tom Joad

He pulls a prayer book out of his sleeping bag
Preacher lights up a butt and takes a drag
Waitin' for when the last shall be first and the first shall be last
In a cardboard box 'neath the underpass
Got a one-way ticket to the promised land
You got a hole in your belly and gun in your hand
Sleepin' on a pillow of solid rock
Bathin' in the city aqueduct

The highway is alive tonight
Where it's headed everybody knows
I'm sittin' down here in the campfire light
Waitin' on the ghost of Tom Joad

Now Tom said "Mom, wherever there's a cop beatin' a guy
Wherever a hungry newborn baby cries
Where there's a fight against the blood and hatred in the air
Look for me mom I'll be there
Wherever there's somebody fightin' for a place to stand
Or a decent job or a helpin' hand
Wherever somebody's strugglin' to be free
Look in their eyes Mom you'll see me."

Well the highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
With the ghost of old Tom Joad

Så flott at så mange av dere finner frem til både sanger og artikler som den Odin linket til, og andres kommentarer og linker til aviser ol.
Her kan du høre den på YouTube.

Det hadde vært godt for hele forumet om du sparte oss tåpelighetene. Ingen kan underbygge en påstand om at 1920 og 1930- årene i USA var like. Vi bør tie ihjel troll, men siden selve påstanden ikke er grepet fatt i enda så føler jeg behov for å si at påstanden er feil.

Jeg synes det er langt værre at Den Norske Bokdatabasen har begått denne feilen, enn at en bokelsker både legger merke til det, og informerer andre om det. Forresten, når vi er inne på det, synes jeg det aller værste er godt voksne mennesker som ikke bare generaliserer, men som bruker generalisering som argument i en hver diskusjon. Om du synes det er unødvendig å henge seg opp i feilen, hvorfor tar du deg da tid til å henge deg opp i innlegget?

Jeg tenker denne tråden var ment for spesielt interesserte. Og, dersom du kan både lese og forstå betydningen av rimelig grunnleggende ord i det norske språk, legger du kanskje merke til at det er brukere av forumet som har satt pris på informasjonen? Både jeg (kvinne, 22 år) og min samboer ( mann, 25 år) betrakter dette som relevant informasjon. Så det er ikke bare "litt eldre kvinner" som henger seg opp i slike ting.

Klar for helg, og håper på tid til å lese litt innimellom andre ting. Har lagt Shantaram til side et øyeblikk, og leser Øst For Eden - 30 år etter første gang. Jeg skjønner godt hvorfor den gjorde inntrykk på meg den gangen. Ellers har jeg fått låne en bok som heter "Stille - introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke". Den skal jeg nok lese litt i i helgen.

Gog helg til alle,
Anne

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med. I “Mors gaver” skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være “ting”, ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over “Mors gaver”, og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det “ble som det ble”, men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? “Mors gaver” er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Den boka!

I Vredens druer følger vi familien Joads kamp for et bedre liv under de økonomiske nedgangstidene i USA på 1930-tallet. Steinbeck veksler mellom å gi oss de lange linjene i denne nasjonale katastrofen, dens årsaker og utvikling, og hvordan tragedien berører livet til hvert enkelt menneske, preger og former dem. Annen hvert kapittel gir et fugleperspektiv på historien, de andre nærbilder av livet til familien Joad og de menneskene de møter langs veien, i campene og i jakten på arbeid.

Steinbecks personer er levende og troverdige mennesker som på sitt vis strever med å få livet til å henge sammen. Noen bukker under, dør, stikker av, mister forstanden; andre modnes, tar ansvar, overgår seg selv. Prøvelsene bringer frem det verste og det beste i folk – og vi forstår dem. Av alle som er verdt å trekke frem, vil jeg nevne ”jyplingen” Al. Lillebror Al som både vokser med oppgavene og til voksen kar, er ett eksempel på hvordan Steinbecks mennesker utvikler seg gjennom boken. (Men jeg har enda hundre sider igjen...) Imponerende og overbevisende.

Jeg liker hvordan Steinbeck trekker inn dyrelivet og naturen. Dyrene lever sitt liv på siden av og i samspill med menneskene. Ett eksempel: ”– Jeg får ikke sove, sa Casy. – Jeg har for mye å bry meg med. Han dro bena opp og holdt hendene over knærne. Han la hodet tilbake og så på de tindrende stjernene. Joad gjespet og la en hånd bak hodet. De tidde, og litt etter litt begynte det puslende livet på marken, i huller og huler, i buskene. Jordmusene løp, og kaninene krøp til grønne blader, musene smuttet over jordklumper, og bevingede jegere svevde lydløst over dem.”

Det er så jeg hører, og ser og lukter dem!

Jeg vil også nevne et sitat som forteller om forfatterens menneskekunnskap. Sitatet er hentet fra et avsnitt der Tom Joad og predikanten (forhenværende som han selv stadig presiserer) Casy snakker om hvordan greie alle påkjenningene:

”Tom sa: - Jeg setter ennå ett bein ner om gangen.
- Javel, men når du står foran et gjerde, så er du nødt til å klyve over det gjerdet.
- Jeg klyver over gjerder når jeg har gjerder som må klyves, sa Tom.
Casy sukket: - Det er den beste måten, jeg er nødt til å være enig. Men det er forskjellige slags gjerder. Sånne folk som meg, vi klyver over gjerder dem ikke engang har satt opp ennå, og vi kan ikke hjelpe for det.”

Er det rart vi blir glad i disse menneskene!

Etter nylig å ha lest de korte og komprimerte bøkene Dagdrivergjengen, Alle tiders torsdag og Om mus og menn, var det krevende å komme inn i Vredens druer. De to første så sprudlende av humor. Men når Vredens druer først fikk taket på meg, er det vanskelig å legge den fra seg. Det er et slags eget driv over boken.

Hører gjerne flere synspunkter fra dere.
Og veldig gjerne fra dere som ikke likte boken så godt. Jeg ser at den har fått flere terningkast fra fire og nedover. Hadde vært interessant å høre hvorfor.

Det er vel ingen som har ment at det byr på store problemer, - mange av oss er bare ikke interessert i å følge lenker til andre steder når vi er inne på Bokelskere, uansett om vi har meninger om boka eller ikke. Så hvis du poster bloggteksten din her, får du nok flere lesere: Både bloggleserne og oss andre!

Dette ville det for eksempel vært mange som hadde gått glipp av dersom Rose-Marie bare hadde skrevet en kort kommentar og så lagt lenke til bloggen sin.

I dagens utgave av Dagbladet skriver Marie Simonsen om et velkjent tema - med en like velkjent spørsmålsstilling:.
Hvorfor leser ikke menn kvinnelige forfattere.

Jeg har stor forståelse for ønsket om å legge bokomtaler her inne på nettstedet. Hvis "alle" bare skulle linket til bokomtaler utenfor nettstedet, eller gjort det samme i andre diskusjoner, så ville det ikke tilført nettstedet så mye av verdi. Et nettsted er avhengig av at folk diskuterer og legger igjen omtaler der, slik at stedet blir levende. Ikke bruker det som et linkebibliotek.

Jeg synes det er mest ok å legge inn hele eller store deler av omtalen på en bok her inne, de gangene jeg gjør det, også legger jeg ved en link nederst i innlegget hvor det står "Les hele omtalen her". Da har jeg tilført bokelskere.no en verdi, samtidig som nysgjerrige også kan besøke bloggen min.

Jeg har også vært på mange andre nettsteder, og felles for dem er at det blir oppfattet som spamming hvis man bare legger ut en link til en annen side og ikke noe mer, samt at det blir regnet som svært dårlig nettetikette. Alle nettsteder ønsker, som sagt, å ha en levende side, og det får man ikke om folk lenker til innhold utenfor siden.

Og jeg på min side skjønner ikke hva som er problematisk ved å kopiere omtalen hit.

Jeg snegler meg videre i The Grapes of Wrath og henger håpløst etter hovedfeltet er jeg redd for. Innimellom koser jeg meg med Peter Wimseays Hvedebrødsdage av Dorothy L. Sayers. Den er oversatt til dansk, men oppfattes allikevel som erkebritisk inne i hodet...Jeg husker ikke hvem som anbefalte den her inne, men tusen takk til vedkommende, jeg nyter hver side!
Ingen dager uten lydbok, jeg fortsetter lagringen av minner som burde vært fra barndommen og er i gang med Narniabok nr 5.

God lesehelg!

Gratulerer til Alice Munro, det var jammen på tide at hun fikk den.
Må nok finne fram og lese igjen hennes fine og gode fortellinger.