Bokelskere.no

Fin utfordring:

Trasket stille stier og støyende asfalt

Vi har tidligere laget seksords-noveller her inne. Nylig kom jeg over varianten med å skrive dine egne memoarer ved hjelp av seks ord. Utfordrende på mer enn en måte.

Jeg prøver meg: Et liv på vandring og vent.

Jeg løfter opp denne advarselen igjen siden annonsen fremdeles ikke er fjernet.

Odd Børretzens ord ved årsskiftet 31.12.2007

jeg vil si noe om å lytte
om å sitte helt rolig
og høre at jorden puster

jorden puster langsomt

det er, tror jeg, mye godt å si
om å høre at jorden puster
sånn som jorden har pustet i millioner av år

jeg vil si noe om å drømme
drømme om et land
en jord
en verden uten lange kniver
hvor barn går på skole
hvor du ikke hører noen skrike
fra noen kjeller
hvor du hører vinden som
synger i en park
hvor gamle folk sitter helt
stille og mater duene
om å drømme
om en verden som smiler langsomt mot skyene

det er, tror jeg, mye godt å si om å drømme

det er mye godt å si om å vite at tiden ikke går

det er vi som går
toget som går
alle verdens klokker som går
tiden går ikke .
den ligger stille og venter
som tiden alltid har gjort

og det er mye godt å si om å vite
at når et eldgammelt år dør
så blir det født et nytt samme natt
og det er mye godt å si om å håpe
at det neste vil smile til oss
som et nyfødt velpleiet barn
som smiler nede i en hvit seng

det er mye godt å si om å drømme
om neste vår

det er mye godt å si om å
sitte helt stille og høre at
jorden puster

det er mye godt å si om å
sitte helt stille
og håpe
og drømme
og merke
jordens langsomme tålmodige puls

Kjære alle Bokelskere, jeg ønsker dere en fin nyttårsfeiring.

Takk for et fint bokår med dere her inne og Et Godt Nytt År ønsker jeg dere alle.

Avslutter dette året med et fint lite dikt av Andre Bjerke:

På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred
av sne i ditt hår.
Alltid er det på jorden et sted
tidlig vår.

Tro ikke mørket når lyset går ned
i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted
soloppgang.

Carson McCullers glemmes ikke av sine lesere - heller ikke av Charles Bukowski.

Carson McCullers

she died of alcoholism
wrapped in a blanket
on a deck chair
on an ocean
steamer.

all her books of
terrified loneliness

all her books about
the cruelty
of loveless love

were all that was left
of her

as the strolling vacationer
discovered her body

notified the captain

and she was quickly dispatched
to somewhere else
on the ship

as everything
continued just
as
she had written it.

-Charles Bukowski

Da jeg leste ei bok om Karen Blixen i høst, fant jeg ut at det var Carson McCullers som var vertinne under lunsjen hvor dette berømte bildet av Karen Blixen, Arthur Miller og Marilyn Monroe ble tatt. Hun er "den ukjente" fjerde personen på bildet:

Jeg leser sjelden krim, men har blitt betatt av Hans Olav Lahlums krimbøker. Siden jeg i sin tid las mye Agatha Christie, er det nok ikke så rart jeg liker Lahlums bøker.
I forfatterens etterord skriver Lahlum at boka Satelittmenneskene er en hyllest til nettopp Christie
De fem fyrstikkene der sakene blir løst av K2 med hjelp av Patricia las jeg i år.
På julaften ble jeg en glad eier av Kamelonmenneskene . Gjett om jeg skal kose meg med boka.

Høres bra ut, siden jeg har alle disse bindene på leselisten neste år ;-)

I likhet med Marit, tolket jeg Timshel som en oppfordring om å benytte sin frie vilje. Det er noen måneder siden jeg leste bøkene, så jeg husker ikke alle detaljer. Men det jeg sitter igjen med etterpå, er en følelse av at bok 1 var en nesten gammeltestamentlig utgave av arvesynden, mens bok 2 åpner opp for mer nyanser mellom godt og ondt hos personene, og håp om at det går an å bryte onde sirkler og at det går an å ta ansvar for eget liv - ikke bare skylde på en ond skjebne.

I kapittel 38 har jeg markert to avsnitt som jeg synes sier mye om brødreforholdet og Cals forhold til omgivelsene:

Så langt tilbake Cal kunne huske, hadde han lengtet etter varme og ømhet, slik som alle gjør. Hvis han hadde vært enebarn, eller hvis Aron hadde vært av en annen type, kan det hende at Cal hadde fått kontakt og funnet kjærlighet lett og normalt. Men fra første stund ble folk tiltrukket av Aron på grunn av hans utseende og hans åpne vesen. Naturlig nok forsøkte Cal å vekke oppmerksomhet og kjærlighet på den eneste måten som han visste om - nemlig ved å prøve å oppføre seg som Aron. Men det som var inntagende i Arons lyse troskyldighet, virket mistenkelig og ubehagelig hos den mørke Cal med de plirende øynene. Og siden det var påtatt, virket det heller ikke overbevisende. Det hendte Cal ble irettesatt for å si eller gjøre nøyaktig det samme som Aron hadde fått smil eller ros for.

Et par slag på snuten kan gjøre en hvalp håndsky, og et par avvisninger kan gjøre en gutt sky for livet. Men mens hundehvalpen vil luske unna eller legge seg på rygg og logre, kan det hende at en liten gutt dekker over sin skyhet ved å late som han er likeglad, ved å kjekke seg, eller ved å lukke seg inne i seg selv. Og når en gutt først har opplevd å bli avvist, da vil han øyne kulde og avvisning selv der hvor den ikke finnes - eller, hvilket er enda verre, han vil fremkalle det hos folk simpelthen ved å vente det.

Her sier han vel også en del om betydningen av arv kontra miljø - noe jeg mener han stadig kommer tilbake til på ulike måter videre utover i boka.

I årsskiftet leste jeg De elendige av Victor Hugo. Nå har jeg tatt juleferie og i dette årsskiftet leser jeg Middlemarch av George Eliot. Året ble fint og hektisk med lite lesing, men føler at Hugo i starten gjorde det til et rikt leseår likevel. Nå vet jeg ikke om det kommende året blir like hektisk, men tror uansett jeg med Middlemarch har gitt det en veldig god start. Så takk til Kjell og lesesirkelen!

Og siden det er juleferie fikk jeg lyst til å komme med en ikke- boklig betraktning:

Jeg er en juleelsker. Jeg tar fram den gamle krybba i plast som jeg fikk av Mormor på 1980- tallet, som aldri har vært pen, men som jeg beundret veldig som barn og som alltid får en hedersplass i hjemmet. Litt lei er jeg av alle blaserte flottenfeiere som i aviser og radio bare må holde seg for nesen og understreke at de ikke lar seg "knekke" av julekosen. Som om en slik distanse får de til å framstå som mindre naive og mer kultiverte. Syt og klag om at alle har alt, at en helst vil rømme vekk og at det er så lange køer på kjøpesentrene. Den beste jula foregår ikke der (!) og mange av beskrivelsene av jul i mediene kjenner ikke jeg meg igjen i. Da regner jeg med at det er en del andre som heller ikke gjør det. Og at det fortsatt er unger som får det de ønsker seg mest i hele verden akkurat denne julaften og at det fortsatt er de som ikke gjør det. At det er mange gode juleopplevelser, mange som ikke er gode og mange som gjør noe for andre i jula. Jeg er av de som synes vi skal omfavne jula og gjøre den til en best mulig opplevelse for de vi møter og oss selv. Det er potensielt en tid for å tenke litt på året som har gått og det som kommer, få noen fine øyeblikk sammen med andre og kanskje komme seg litt ut i frisk luft. Eller kanskje noe helt annet....

Så riktig god jul til alle fra meg også :)

Jeg leser Gøsta Berlings saga av Selma Lagerløf.
Koser meg, den passer godt nå som det snart er jul.

Kolbein Falkeid skriver veldig gode dikt og dette er et av de beste syntes jeg.

Blir med på gratulasjonene med dette korte fine diktet:

Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.

Det er langt mellom venner

Det er langt mellom venner
Mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Til lykke med 80-årsdagen, Kolbein Falkeid!

Både boken og filmen er for lange og for sørgelige. Men allikevel blir jeg fascinert av både handlingen og personene. Melanie Wilkes er vel det mest engleaktige menneske som noensinne har levet mellom to permer, og Scarlett var et skikkelig husorgel. Det er blitt fortalt at Margared Mitchell skapte Captain Butler med tanke på Clark Gable, og denne rollen er han skreddersydd til. (Jeg spurte en gang Olivia de Havilland om hun trodde det fantes et slikt godhjertet menneske som Melanie i denne verden, og hun sa "Ja, min datter er det. Ikke jeg!")

Arme Cal. Han prøver alt han kan å vinne sin fars kjærlighet, mens faren, Adam Trask, systematisk favoriserer broren Aron. Øst for Eden blir presentert som en roman om en konflikt mellom to brødre. I mine øyne handler den like mye om en far-sønn-konflik. Cal hungrer etter farens anerkjennelse og kjærlighet. Han leter etter seg selv og sine røtter, og han har en sterk trang til å vite sannheten om sin mor, som han føler et nært slektskap til. Mulig noe av forklaringen på farens avvisning ligger her.

Jeg synes far-sønn-konflikten kommer spesielt tydelig frem i filmen fra 1954 med James Dean i rollen som Cal (selv om jeg også tenkte på den under lesingen). Dean fremstiller Cals sårbarhet, ensomhet og ikke minst lengsel etter kjærlighet og anerkjennelse på en gripende måte. Jeg kom i tanker om en annen filmtittel, Rotløs ungdom.

Jeg regner med at de fleste har lest ferdig bøkene, men for de som ikke har gjort det, legger jeg her inn en advarsel om at jeg nå vil røpe slutten.

I filmen kommer det, takket være den innsiktsfulle Ambra, til en forsoning mellom far og sønn. Adam Trask, som er rammet av hjerneslag, misliker sykepleiersken. Cal tilbyr seg å skaffe en ny, men Adam hvisker i Cals øre: ”Ikke finn en ny, du skal bli her og ta deg av meg”. Det er i hvert fall slik Cal referer svaret for Ambra, vi filmseere hører det ikke.

Bokens avslutning åpner for flere tolkninger, slik jeg ser det. Kokken Lee, som nærmest er blitt en del av familien”, trygler den slagrammete Adam om å gi Cal sin velsignelse og ”ikke la han stå alene igjen med sin skyld.” ”Hjelp ham, Adam – hjelp ham. Gi ham hans sjanse. La han bli fri.” Og Adam løfter den høyre hånden, en tomme, før den synker ned igjen. Lees lettelse over denne handlingen gir inntrykk av at Adam gir Cal sin tilgivelse. Så Lee ber Adam om si sønnen navn. Etter store anstrengelser ”fyltes lungene hans. Han pustet ut, og leppene hvisket et ord som syntes å bli hengende i luften: Timshel!”

Timshel er et ukjent ord for meg. Når jeg søker det opp, finner jeg blant annet dette:

“The main theme for East of Eden turns on the correct translation of the Hebrew word timshel, translated differently in various versions of the Bible. The word appears in the Cain and Abel story in Genesis, when God discusses sin with Cain.

What is the true meaning of this passage?
(a) God promises Cain that he will conquer sin ("thou shalt rule over him")?
(b) God orders Cain to conquer sin ("Do thou rule over him")?
(c) God blesses Cain with free will, leaving the choice to him ("Thou mayest rule over him")?”

Her er altså flere muligheter. Adam sier til sin sønn Cal at:
a) Gud vil hjelpe ham med å overvinne sin synder.
b) Gud pålegger ham å overvinne sine synder.
c) Cal har sin frie vilje og det er opp til han selv om han vil overvinne sine synder.
- og hvorfor sier faren dette spesielle ordet, og ikke sønnens navn...

Har noen av dere tanker om dette, vil jeg gjerne høre dem.

Det at Steinbeck gjør Cal til en ”bærer av synden” (jeg oppfatter det slik), er også verdt en diskusjon. Her er det vel opptil flere andre som har ”sine svin på skogen” for å si det litt flåsete.

"Selfie" for bokelskere

”Vårherre hadde hatt en vanskelig floke å løse på jomfruens livstråd.” (s 236) Slik tanker kom og gikk til den trofaste og velmenende Gurine gjennom natten. Og Jomfru Lide fremstår sannelig ikke som noen enkel kvinne. Men bak alle jomfruens nykker, egenrådighet, svingende humør og tilsynelatende irrasjonelle reaksjoner, er det ikke vanskelig å øyne hennes ensomhet, lengsler og frykt for å bli avvist.

Vi er i Trondheim i 1658. Som en del av freden i Roskilde avstår kongen av Danmark/Norge Trondhjems len og Båhuslen til Sverige. Den svenske okkupasjonen av Trondheim blir kortvarig, men uønsket og brutal for trønderne. Og nåde den ungjente eller kvinne som finner en kjæreste blant fienden, eller i det minste kan mistenkes for noe så skammelig. Dette kjenner vi dessverre igjen fra nyere tid.

Lide Broch er ung, vakker og begavet. Hun bor i en tjærebrun bygård midt i Trondheim, der hun isolerer seg sammen med sin gamle tjenestepike, Gurine. Dagene fyller hun med å sy vakre perleluer. Perlestikkerens foreldre er døde, hennes nærmeste er gudfaren, borgermester Lars Bastiansen. Hun er altså ingen ”hvem som helst”.

Lides ”kors” er hennes handikap; hun er lam i det ene benet fra kneet og ned. På denne tiden var ethvert handikap i seg selv skammelig, en straff fra gud (og dermed en bevitnelse på at den handikappete eller hennes/hans forfedre hadde syndet).

For å skaffe husrom til alle svenskene, blir Trondheims befolkning pålagt å ta imot svensker i sitt hjem. Så også Lide Broch. Og med løytnant Hilding Kaas kommer kjærligheten inn i jomfruens liv. Å nå inn til den andre er ikke enkelt for noen av dem.
Og i bakgrunnen finnes den lojale, realistiske og praktisk anlagte skipperen Jan Amundsen, han som selger jomfruens perleluer i Amsterdam og tørker sine seil på hennes loft.

Kristian Kristiansen (1909-80) er en forfatter som absolutt bør løftes frem i lyset igjen. Han skriver godt. På snaut to hundre og femti sider tegner har levende og troverdige personer – mennesker med svakheter og styrke, dilemmaer og lengsler. Mennesker som utvikler seg og forandrer seg under handlingens gang. Kristiansen hadde åpenbart god forståelse for menneskesinnets mange og kronglete veier.
Kristiansen har også gode historiske kunnskaper. Han gir oss fine tidsbilder og innsikt i reelle historiske hendelser. Interessant stoff for alle som er interessert i vår historie.

Jeg vil også bemerke bokomslaget. Det kan ved første øyekast virke kjedelig, men la deg ikke skremme. Et fint bilde på hvordan jomfru Lide opplever omverdenen – gjennom sitt vindu.

Jeg gir Jomfru Lide terningkast 5 og mine varme anbefalinger.