Bokelskere.no

Har man en sjel så drømmer man, jeg tror ikke du har noen, jeg, Tore. Hun spurte ikke for å få et hånlig svar!

Jeg er veldig enig med deg, Karin. Det skal svært mye til for at jeg skal klikke på en lenke til en blogg hvis vedkommende ikke har skrevet i alle fall deler av bokomtalen her på bokelskere - altså litt mer enn bare en henvisning til bloggen. Er smakebiten fristende, hender det jeg tar en titt på resten. Ellers har jeg mest sans for måten for eksempel Rose Marie gjør det, hvor hun som regel kopierer inn hele omtalen her.

Registrerer at det blir flere og flere som skriver i feltet "bokomtale" der de kun skriver litt om boka og så henviser de oss til å lese deres bokomtaler på sin egen blogg.
Jeg vet ikke om det er det som er meningen at det gjøres på den måten, kanskje Andrè har noen synspunkter på det, om hvordan det skal være fremover. Etter hvert nå har det blitt mange slike innlegg, det blir i grunnen ganske så tungvint når en ønsker å lese omtaler og så må gå inn via blogger. Syntes det hadde vært mye bedre og hyggeligere å lese omtalen her på Bokelskere.no, det går jo lett an å lime de inn. Det er jo så mye enklere når den ligger åpen her. Vel, det er nå min mening da.
Andre som har synspunkter på det?

Det første som slo meg var åpningen på "The Waste Land" av T.S. Eliot. Det er jo et veldig langt dikt, men de første linjene er vakre:

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.

"September" av Ted Hughes er også veldig fint, og åpningen av Percy Bysshe Shelleys "Ode to the West Wind" passer fint til en av høstmånedene. Hartvig Kirans gjendiktning er strålende:

Å Vestandvind, du pust av haustens ande,
som usedd jagar lauvet som driv daudt
lik trolldomsskremde ånder over landet,

i gult, og svart, og bleikt, og feberraudt,
ein pestfengd hop!

Jeg kommer ikke på noen gode norske eksempler akkurat nå, men jeg skal kikke litt i diktantologien min.

Kjære beleste bokvenner,

Jeg samler dikt til hver av årets måneder. Kanskje kan det bli min julegave i år, men hysj, hysj. Det jeg er ute etter, er altså dikt som på en eller annen måte er relevant for alle de tolv månedene – som Inger Hagerups Vårkveld i mars, eller August av Arne Ruste:

Slutten er vakrest
hvisker svaberget og
løfter den brune kroppen
din litt nærmere solen
vakrest er slutten og
august presangen til
dem med hjerte
for sirisser
rognebær og
solnedganger

Vintervise av Vilhelm Krag kan selvfølgelig gå for januar, og Svantes lykkelige dag for juli, men helst vil jeg at måneden skal være nevnt ved navn. Diktet bør ikke være altfor langt, og humor er ingen hindring! Men for all del – mitt ønske er bare at diktet på sitt vis favner månedens stemning og egenart.

Alle innspill mottas med stor takk!

Katten kan tale for den som vil lytte
No spør han om kva eg har dratt i hus
Eg seier, det er ikkje mat eller bytte
Men Steinbeck si bok om menn og mus

Hans Børli
SEPTEMBER

dager klare som fugleøyne, myrer
hvor tranebæra dugger matt om kvelden
når stjernene slår sine sølvspik - stillheten ...

Alt er fred og fredløst
det ligger en marsordre forseglet
under treets krøglede røtter
djupt i bergrevner raumold

Og løfter du blikket
fra stien gjennom blåbærlyng over høgda
da renner øyehulene din fulle
av blåblått ved himmelrendene

Ein vill legsel
stryker stille gjennom din indre ødemark lik skygger av langsomme vingeslag

Hett blod av Irène Némirovsky, riktignok ikke norsk (bygda i Frankrike), men en veldig god bok med mellommenneskelig drama (det hete blodet er flere slags lidenskaper enn kjærlighet, om du lurer) og litt krim, på drøyt hundre sider. Dersom du er i ferd med å venne deg til å lese oftere, gjør du sikkert klokt i å ikke overdrive... Men er boka god, klarer du også de tykkere! Hver til sitt bruk!

Ellers tenker jeg på at noen av de av Arto Paasilinna ikke er så tykke, han skriver underholdende også om livets mer alvorlige sider... Men det er fortsatt ikke norsk forfatter, da. Nesten aldri lest en tynn bok av en norsk forfatter - som jeg vil anbefale videre.

"Ut og stjæle hester" var mitt første møte med P Petterson og sjeldan (om nokon gong) har eg blitt så positivt overraska av ei bok... Eg forventa absolutt at boka skulle vera god, men SÅ god??? Nei, det venta eg ikkje. Boka er spennande, den er sterk, den er vakker, den er sår, den er levande... den har så masse.

“Hemmeligheten bak å komme seg videre, er å starte. Hemmeligheten bak å starte, er å bryte opp den store overveldende oppgaven i små håndterlige oppgaver, for deretter å umiddelbart starte på den første.” –

Mark Twain

Denne felleslesinga og all denne kunnskapen som deles! Veldig morro. Glad jeg har funnet dette nettstedet. Takk til dere som har bygd en slik kultur.
Nå er det så mange tråder og innlegg at jeg ikke helt veit hvor jeg skal poste dette...
De to sitatene på side 47 og 51 da huset brenner slår an det grunnleggende dypere tema i boka for meg : "Vennene mine har vært kjølige mot meg fordi de skylder meg penger. Nå kan vi være frie og glade igjen."
Pilon sukket av glede. Borte var plagen med husleien, og borte var ansvaret med å skylde penger.
Frihet kontra trygghet.
Nå begynner jeg å forstå dem. Drivkreftene.
Et magiske øyeblikket kommer når gutta får tak i Piratens skatt på s. 68. Her kommer jeg under huden. Her ser jeg intelligens og moralen. Etikken. Det er visse ting du ikke gjør. Ikke kan gjøre. Mot dine egne. Stort. (Selv om jeg ikke er sikker på om det er helt sant i alle fillete slitne misbrukemiljø...) Men det demonstreres jo også når hele gjengen svinebanker Store Joe som faktisk prøver seg på skatten.
"Jeg tenker han er blitt ærligere nå," sa Danny på side 118.

Jeg synes jo ikke hovedpersonene er så usympatiske, jeg da. Døgenikter og slabbedasker - jovisst, jovisst. Men Steinbeck klarer jo nettopp til å få oss til å fatte sympati for dem, selv om han ikke legger skjul på at de - mmm... - kommer til kort i visse moralske henseende. Og det er mulig at vi her (vel, jeg, i alle fall) driver litt ordkløveri; det du kaller "sjarm som ligger tykt" er vel det som får meg til å fatte sympati for disse gutta. Til tross for - og kanskje til og med på grunn av - deres tilkortkommenheter. Det er liksom noe avvæpnende ved en så gjennomført mangel på "ordning og reda", synes du ikke?

Men hvorvidt Danny egentlig er en hovedperson - tja? Det er kanskje egentlig ikke så opplagt at han er mer hovedperson enn de andre?

Jeg er ikke lite frigjort bare fordi jeg mener at stadige seksuelle hentydninger ikke hører hjemme i enhver type samtale, og det tror jeg ikke jeg er alene om. Jeg synes for øvrig også at det å diskutere hvor seksuelt frigjort jeg er ikke er relevant i denne diskusjonen.

Dine antydninger lenger nede på siden her om at du i kraft av å være mann evner å bære mer ansvar på dine skuldre enn hva jeg gjør, sier vel nok om hvem av oss som er mest moderne, tenker jeg.

Haust

Eg helsar deg haust, du ærlige haust
du lovar meg aldri det slag.
Broren din, Våren, han lovar så raust
han lovar kvar einaste dag.
Men lovnaden gløymar han ofte så fort
han held ikkje meir enn han vil.
Og var det eit vonbrot han ikkje fekk gjort
då hjelpte visst sumaren til.

Eg helsar deg haust, du hardhendte haust
du lovar meg aldri det slag.
Men åpen og ærlig og trugen og traust
det er du frå dag og til dag
du seier som sant er og slår ikkje av;
Eg stormar, eg ruskar, eg riv
eg møter med kulde, med død og med grav
det fallande, folnande liv.

Eg helsar deg haust, av heile mi sjel
eg helsar deg, herlege haust
du lovar meg inkje men kjem likevel
med gåvar så rikt og så raust
ja ofte kom du med ein soldag attpå
som ikkje var venta eingong
og lia var gullgul og fjella var blå
og livet var solskinn og song.

Eg helsar deg haust, du herlege haust
og takkar for alt som du gav.
For stormen frå nordvest og græla fra aust
og båra som braut over hav.
Og sola som lyste så longt over land
når bya frå nord spakna av
for livet som loga i bål og i brann
den stunda den seig i si grav.

Henrik Straumsheim

Eg blei nyleg gjort merksam på dette diktet, og tykte det var så bra at eg måtte legge det ut her.

Så bra sagt! Egentlig synes jeg det er et greit tema å diskutere, for hva folk vil ha i et forhold er så forskjellig og ganske interessant (ofte ender man opp med en man elsker, men som slett ikke passer til alle "punktene" man hadde gjort klar på forhånd!), men jeg synes tonen til Tore Rønning er slibrig og ubehagelig. Det er ikke passende hele tiden å komme med sexorienterte bemerkninger i alminnelig samtale (synes ikke man kan skylde på at "sånn er samfunnet", for selv om media er slik, så oppfører ikke høflige mennesker seg slik likevel).

Hadde jeg møtt en som pratet slik på byen hadde jeg bedt vedkommende la meg være i fred. Begynte nesten å lure på om det bare var jeg som la merke til dette...

En av de beste bøker jeg har lest, klarte nesten ikke å legge den fra meg. Og løsningen på krimgåten var like enkel som genial. Flott persongalleri

Jeg har bare ett ord: Imponerende!

Jeg tror det kunne blitt vanskelig. Det kunne kanskje fungert om vedkommende var interessert i film, teater, kunst e.l., men ellers kan jeg ikke se for meg at vi ville ha så veldig mye til felles.

Ingen av mine venner leser bøker, heller ingen i min familie uten at det er noe jeg bryr meg om.
Fordommer er heldigvis noe jeg har svært lite av. Det er heller snakk om at for at et forhold skal fungere for min del, er det viktig med felles interesser. For andre er det sikkert like viktig å ha sitt eget liv samtidig som de lever i et parforhold.

Er det ikke naturlig at vi vil dele det vi elsker med de vi elsker?