Bokelskere.no

Som ein liten honnør til Ivar Aasen som i dag, 05.08.2013, vert feira som 200-års jubilant.
Det finst mykje god nynorsk litteratur: Romanar, noveller - og ikkje minst lyrikk. Mykje er kjent, og mykje har kanskje fortent å kome meir fram i lyset att?

Eit dikt eg likar godt av jubilanten sjølv (3 av fem vers):

DEI GAMLE FJELLI

1.Dei gamle Fjell i Syningom
er alltid eins at sjaa
med same gamle Bryningom
og same Toppom paa
I Bygdom byggja Sveinarne,
og Huset stender laust;
men dei gamle Merkesteinarne
dei standa like traust.

2.Paa Fjellom er det leikande
at ganga til og fraa
og kring um Toppen reikande
so vidt um Land at sjaa:
til Havet kring um Strenderna
med Skip som Fuglar smaa,
og til Fjelli kring um Grenderna
med tusund Bakkar blaa.

5.Av Hav kom Sjomann sigande
og lengtad' etter Land,
daa saag han Fjelli stigande
og kjendest ved si Strand.
Daa kom der Mod i Gutarne,
som saag sin Fødestad.
Ja dei gode gamle Nutarne
dei gjera Hugen glad.

(Tredje utgåve, publisert i symra 1863, og frå boka Nynorsk lyrikk)

"Død som en dronte" leste jeg også for lenge siden, og den er ikke glemt etter alle disse årene! Tror jeg har den ett eller annet sted - og finner jeg den, skal den leses på nytt.......Den "rareste" boka jeg noen gang har lest, men kanskje mener jeg noe annet om jeg leser den nå...For jeg var aldri inne på tanken om å avbryte den, selv om jeg syntes den var spesiell. Og innimellom var den jo morsom også :-)

Ja, det var en bra bok. og interessant og følge livene til hver enkelt av aktørene, i perioder var livene deres flettet tett sammen. For meg var Bernhard Herre en ukjent person inntil nå, lurer på om det er skrevet mer om han i andre bøker.
Skal jeg pirke på noe må det være "stemmen" som forteller om folk og hendelser, litt for utmalende og dvelende noen ganger etter min smak.

James Wood's How Fiction Works, er en bok jeg gjerne anbefaler til andre bokelskere. Tidligere har jeg lest boken i papirformat, i kveld har jeg lastet den ned på Kindle for relesing.
Her er Erik Bjerck Hagen's omtale av boken.

Jeg fant denne linken på nett i dag, og synes den var litt morsom. Er det flere enn meg her ute som også har reagert på hvor like bokomslag er?

19 klisjeer: bokomslag

Et garn kan defineres på to måter, alt etter hvilket ståsted man velger. Vanligvis vil man si at det er et masket redskap til å fange fisk med. Men uten å øve vold mot logikken kan vi snu bildet på hodet og definere et garn slik en spøkefull ordbokforfatter engang gjorde: Han kalte det en samling hull knyttet sammen med snor. Det samme kan vi gjøre med en biografi.

Fra Flauberts papegøye av Julian Barnes

Det foregår nå en landsomfattende aksjon for å få etablert et Falkberget-senter på Røros.

Du han lese mer om senteret og aksjonen her

Jeg oppfordrer alle bokelskere, spesielt Falkberget-elskere, til å gi sin støtte ved å signere her!

Som medlem av Falkberget-Ringen ble jeg bedt om å skrive et innlegg om vår felleslesing av Nattens brød her på bokelskere. Innlegget står på trykk i siste nummer av Falkberget-Nytt. For de som ikke er medlem, gjengir jeg det her:

Nattens brød – lesesirkel på Internett

Sist vinter tok jeg initiativ til en felleslesing av Nattens brød i nettforumet Bokelskere.no. Engasjementet var overraskende stort. Noen var ihuga Falkberget-lesere, for andre ble det et første møte. Noen falt fra underveis. Falkbergets språk med alle dialekt- og gruveuttrykkene kan kjennes uvant og krevende, så poetisk det enn er.

Bokelskere.no er ”et uavhengig, vennlig og åpent rom med fokus på lesing.” En felleslesing fungerer som en uformell lesesirkel. De som vil, leser etter en avtalt plan, og enhver tar fritt opp det en ønsker. Bredden blir dermed stor, og diskusjonene kan nok virke springende.

Å dele Nattens brød med observante og reflekterte lesere fra hele landet, ga glede og inspirasjon, forståelse og ettertanke! Vi så ulike sider ved verkets mange lag og nyanser, fant ulike innfallsvinkler og tolkninger. Imponerende mye kom frem – fra små detaljer til vide perspektiver, fra Falkbergets intensjoner til verkets relevans i dag. Et par smakebiter:
”Tittelen Nattens brød har jeg aldri spekulert over, men synes den er et lite dikt i seg sjøl. Den gir assosiasjoner til mørke, slit, næringssorger og håp.”

”Direkte lyspunkter er det vel ikke så mange av. I dag har jeg lest kapitlet En kvist fra Guds tre og blir rent betatt av måten han med nyperosen bringer et håp inn i historien.” Og: ”Så vakker skildringa av nyperosa er – og i så sterk kontrast til det røffe, vanskelige livet, der gjelda er botnlaus og dei no står i fare for å miste alt.”

Vi supplerte hverandre i større grad enn vi var uenige. En liten disputt om An-Magritt eller Kristin Lavransdatter er ”det stauteste kvinnfolket i norsk litteratur”, ble avrundet slik: ”Nattens brød viser – mer enn Kristin Lavransdatter – det slitet som vår tilværelse bygger på, samtidig som den foregår i et flerkulturelt miljø og viser et vakkert kjærlighetsforhold mellom to fra forskjellige land, noe som i høy grad er aktuelt i dag.”

Også språket var det tilløp til uenighet om. En begrunnet sin fascinasjon for verket slik: ”… for meg skyldes det Falkbergets språk og hvordan han kombinerer beinharde realiteter og poetisk magi.” Hun ble imøtegått med: ”… han er svært god til å beskrive "beinharde realiteter". Når det gjelder "poetisk magi", synes jeg det er verre å få øye på den. Det har kanskje å gjøre med Falkbergets stil, og et slags stakkato språk med korte setninger, rammende beskrivelser og mye direkte tale.”

At det ble nettopp Nattens brød vi leste, var litt tilfeldig. Da jeg for et par år siden ga meg i kast med Falkbergets samlete verker, hadde jeg ikke lest ham siden jeg var ungpike. Tiden var inne for An-Magritt – ”en jente å bli glad i”.

Felleslesingen var en berikelse. Vekslingen mellom det å lese bøkene, med spenning søke opp nye innlegg og refererte sitater, og å skrive selv, satte tankene i sving. Diskusjonstråder, sitater og bokomtaler blir liggende i forumet. Du kan når som helst gå inn og fordype deg i innleggene eller ta opp en tråd, kanskje med nye deltakere. Bruke den tiden du ønsker. Alt dette bidro ikke minst til å styrke min oppfatning av Johan Falkbergets forfatterskap som en skattekiste du kan øse av, igjen og igjen.

Jeg ville velge "Kross og kvitsymre" av Knut Hauge. Aner egentlig ikke hvor kjent bøkene hans er, men denne romanen kommer jeg alltid tilbake til. En skildring fra 1700-tallets Valdres, så ekte og sterk at det føles som om den er skrevet da....brått skjønner man hvor lange avstandene var, hvordan det var å leve i et land uten veier, uten noen særlig kommunikasjon - hvor folk bodde i mørke små stuer, spiste av samme fat, badet i tjern og snøfonner. Altfor mange historiske romaner skjønnmaler, eller handler om overklassen - eventuelt en romantisert underklasse. Her møter vi bondestaden, som etter forholdene hadde det bra - men likevel sjokkerende enkelt etter moderne mål.

Den dramatiske historien er fortalt på en lavmælt og - jeg må nesten si glimrende måte, det er en bok man må lese om igjen....

Den som leser, lever flere ganger, den som ikke omgåes bøker, lever bare en gang.

Josef Czechowicz

Jeg har lest alle bøkene til Ragnhild Jølsen og anbefaler dem alle. En forfatter som ikke på langt nær har fått den oppmerksomhet hun fortjente!

Javisst - "De og vi" har jeg kjent siden tidlig ungdom! Dét er Lillemor von Hanno, og jeg har lest den gjentatte ganger - den stod i hyttebiblioteket da jeg vokste opp. Scenen du husker er ganske typisk for boken. Handlingen er ellers sentrert om to unge ektepar som fester og ferierer innimellom hverdagslige sysler. Oslotonen er utpreget og høyst sannsynlig tatt på kornet - forfatterens første ektemann Otto von Hanno har tegnet noen glitrende 30-tallsvignetter som illustrerer bøkene hennes. Anbefales - også LvH... Du må få fatt i "De og vi" på nytt, Ellen!

Skjønner jo at jeg må lese den, så nå er den bestilt på biblioteket. I'll be back...

Takk for denne tråden, Ellen - jeg er blitt stor fan av Britt Karin Larsen etter å ha lest først tatertrilogien hennes og så de to første finnskogromanene. Nylig fant jeg tredje bind fra Finnskogen i en bruktforretning, men jeg hadde ikke fått med meg at fjerde bind kom allerede i fjor! Hvilken produktivitet... da har jeg enda mer å glede meg til etter å ha lest de Larsen-bøkene jeg p.t. har på vent i bokhyllen min. :-D

Iler til med en aldri så liten protest: er helt uenig i at "har jeg latt meg fortelle" er pompøst! Ørlite grann antikvarisk, måske - men alldeles ikke sjølhøytidelig heller. Jeg mener tvertimot at dette er en litt elegant måte å unnlate å oppgi kilden for en-eller-annen opplysning, som regel av diskresjonshensyn. (F.eks.: "jeg har latt meg fortelle at James Bond og Miss Moneypenny har noe på gang".) Okay, språket mitt er nok ganske preget av at jeg leser (og alltid har lest) en god del eldre litteratur, men likevel, altså... ;-)

Men den derre "det gledes" tar jeg fullstendig avstand fra; en skikkelig bastard, e.m.m.!

Og nåde den som ikke Oline Svingen kunne se for seg!!

"Det gledes" har jeg aldri hverken hørt eller lest. Opplever uttrykket som upersonlig, og det er synd da "glede" er et ord full av forventning og liv.

Første gang jeg leste Rachel var for en god del år siden, og nå som jeg holder på å lese den på nytt tror jeg det en god del detaljer jeg overså den gang.
Ettersom Philip er bokas jeg-person, er det hans meninger om Rachel som farger den. Hva den gjengse meningen om henne er, og hennes perspektiv på historien kommer derfor ikke godt fram.
Jeg tenker nå at for å kunne svare på hvem Rachel er, må vi også spørre hvem Philip er. For han er på ingen måte en objektiv forteller. Hans syn på Rachel, kvinner generelt (og hans svært manglende erfaring med dem) er fra starten ganske klart, og boka bør hele tiden leses med det i bakhodet. Philip ble oppdratt av en notorisk kvinnehater og unkar, som også er hans store forbilde, og han gjør veldig lite aktivt selv for å endre det synet.

God og vel halvveis i denne sjarmerende lille boken, må jeg bare si tusen takk til deg Ellen, og også annelingua, som omsider fikk den ut av bokhyllene mine! Slutter meg fullt ut til din bokomtale og kommentarene til den. En enkel historie fortalt i et godt, slentrende og bilderikt språk. Underholdende, treffende og artig.

Sommerboken av Tove Janson, selvfølgelig!