Bokelskere.no

Prøver fortsatt å lære meg til å høre lydbok på jobb, jeg kjører lastebil. Men dagskiftet er håpløst, for da overtar handsfree lydanlegget når jeg svarer telefonen og turene er ofte for korte til både trafikkmeldingene på radio og et helt avsnitt før jeg er framme. Så på kveldsskift har jeg begynt på'n igjen, for da er turene lengre, men straks noe "skjer" foran meg, noe så enkelt som fletting av en påkjøringsfil får meg til å glemme å høre etter. Tilbake og begynne avsnittet på nytt. Trafikksikkerheten kommer da virkelig først, så ikke glem å se dere rundt for det om lydboka er altoppslukende! Folk som kjører ujevnt er krevende for yrkessjåfører å følge med på...

Som sagt har jeg ingen anelse om hva det gikk ut på jeg heller, for noen her trykket på "varsle"-knappen før jeg fikk lest innlegget og det ble slettet. Han og jeg var i verbal klinsj flere ganger, og jeg forsøkte å rydde opp med privat postkorrespondanse med han for å kunne fortsette som normalt, uten at det varte særlig lenge. Jeg mener som Vibeke at ALLE må ha lov til å være seg sjøl, men helst følge vanlig etikette med høflighet og respekt. Jeg for min del la meg litt i selen for å holde meg saklig... Var det oppklarende, Rebecca? Jeg er lettet over sluttstreken...

Kanskje litt stygt å si det, men nå tror jeg vi får fred til å samtale normalt. Kanskje det er min oppgave å "si høyt" det flere muligens tenker, siden han gikk til "angrep" på meg. Det ble slettet som upassende, så jeg vet ikke hva det sto, men det bryr meg lite. Det viktigste er at vi har bokgledene her - uten forstyrrende elementer... Jeg ønsker ingen å bli kastet ut fra noe forum, han trakk seg selv. Han får ønskes et godt liv utenfor her. Case closed!

Pussig hvor forskjellig vi opplever de historiene vi leser. Til Sibir var den første boka jeg leste av Per Petterson, og den traff meg rett i hjertet.

Hei, Jostein jeg har orientert Lillevi om hvorfor hennes strålende tiltak gikk meg hus forbi. Fra 6.september til 4.oktober var jeg borte fra heimen. frivillig var jeg og 9 andre på et sted langt utenfor allfarvei, en bortgjemt perle av et sted, ikke langt fra Bergen, likevel ukjent for de fleste.
Vi bodde konfortabelt, på et slags "hotell" med enerom, eget bad, men med en fellesstue til kaffe og te. Det var et prosjekt jeg ikke kan gå videre inn på her, men det var en berikende opplevelse. Tilgang til internett eller datatrafikk på smarttelefon var der ikke. med hensikt. vi skulle på en måte reise bakover i tid. Naturen i høstens farger var en åpenbarelse, særlig for oss, en blalding av fotografer, filmskapere, og bildende kunstnere. Og været var strålende: Fire uker med sol fra nesten skyfri himmel. Fjellene omkring stengte ikke bare for mobiltelefonsignal men også for vind. Men dette førte også til et tidkrevende oppdrag når jeg kom hjem. Pluss at barn og barnebarn var høyst tilstedeværende. Så det tok en tid før jeg logget inn på bokelskere.no. Beklagelig for lillevi, for hun vet jeg er en stor tilhenger av john Steinbeck og det ikke bare som forfatter. men, så var jeg så uheldig å skjære inn i en debatt i går kveld, en debatt som jeg først i dag fikk vite allerede var en smule betent(?). Det er første gang jeg deltar i en slik debatt, og det blir trolig den siste. Men, det var egentlig noe som jeg tydet som et "angrep" på Lillevi's glimrende omtale av Vredens Druer, som satte meg i gang. det viste seg ikke å være det, men det oppdaget jeg noe for sent. For jeg gjentar gjerne Lillevi's omtale av dette verket var etter mitt ringe skjønn, intet mindre enn strålende. og det holder jeg fast ved.
dessuten dukket det opp en misforståelse i det jeg tok tak i noen løsrevne linjer signert en Rønning, og dermed trodde flere at jeg støttet denne for meg ukjente personen på hele hans innlegg, som var mindre pent og som jeg dermed ble mistenkt av noen at jeg "hang meg på"
Det gjorde jeg ikke.
Men, Jostein , et saklig traust innlegg som du i dag sender meg, det varmer en gammel sjel.
og jeg håper vi "møtes" igjen her på nettstedet når et tilfelle måtte ville det.
Ønsker deg en fortreffelig søndag
med hjertelig hilsen Rolf.
PS: Ser til min forbløffelse at Lillevi viser til min omtale av "Natt uten måne". Viser bare hvor ærlig og velmenende sjel hun er. En klok kvinne!

Du bringer interessante opplysninger inn i debatten, Rolf (og er selvfølgelig hjertelig velkommen uten noen som helst invitasjon). For egen del må jeg innrømme at jeg har falt litt av lasset; har ikke finlest alle innleggene det siste døgnet.

Når dine innlegg vekke såpass krass respons, tror jeg strengt tatt ikke (og er helt klart på gyngende grunn) det har så mye med deg å gjøre, men at flere av oss har sett oss grundig lei på Rønnings debattstil (det groveste innlegget er fjernet av admin), og ikke bare i denne tråden. Det er unødvendig å gå nærmere inn på dette.

Mitt ønske på en søndag morgen er en saklig debatt om denne forfatteren vi alle setter så høyt!
Saklig uenighet er av det gode og bringer oss videre.

Skal man dømme ut ifra tonen en del tråder har fått her inne så vil jeg foreslå denne boken om Den gode samtalen, som en del av pensum. Håper uansett at det ikke utvikler seg en diskusjonsform her inne som gjør at folk vegrer seg for å benytte seg av bokelskere.no. Skulle det skje så blir det jo fort likt mange diskusjonstråder hos nettavisene med skittkasting, mobbing, trakassering, kunnskapsløshet og lite saklig debatt. Det er å håpe på at den bokelskende moderator er sitt ansvar bevisst også her.

Også en veldig viktig ting: All ære til dem som bidrar til det motsatte, og dem er det mange av.
Der var det sagt.
Kverluanter og andre mismodige kommer i hvert fall ikke jeg til å bruke tiden min på.
Ha en fortsatt god bokhøst.

Ha ha ha. Begynner å bli moro nå.

I denne tråden finner jeg bare to fakta:

1. Informasjonen i bokdatabasen var feil.
2. Feilen er nå rettet.

Siden du åpenbart mener å ha påpekt flere, foreslår jeg at du tar en kort oppsummering av de fakta du har bidratt med. Til opplysning for oss eldre damer, som i tillegg til å være hårsåre, negative og lettprovoserte, sannsynligvis også har litt tungt for det.

Siden det er jeg som er hovedkilden til denne tråden, vil jeg gjerne oppklare ett par ting:

For det første er jeg verken lei meg eller hårsår når det kommer til dine kommentarer. Hvorfor i all verden skulle jeg være det? Imidlertid innrømmer jeg gjerne at jeg har latt meg provosere av deg ved et par anledninger. Grunnen til det er at jeg opplever at du har en utidig evne til å forvrenge fakta, generalisere og viser enkelte ganger en svært nedlatende og manipulerende holdning.

Dine holdninger og kommentarer får jeg ikke gjort noe med, jeg får kun gjort noe med mine egne reaksjoner. Dermed kan du spare deg å kaste ut flere agn i min retning, jeg kommer ikke til å bite på. Maktspillet ditt her inne har jeg fått nok av, og jeg kommer ikke til å vie deg og dine innspill mer av min tid og energi.

Denne tråden handler om et lite stykke fakta. Er du ikke interessert i fakta, la være å bruke tråden...

Jan-Magnus Bruheim
UM Å BÆRA

Skapte er vi te bera,
og lette børene for kvarandre.
Til fånyttes lever ingen -

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine.

Stor og verdfull er sorgi
du ikkje kan dele med andre.
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine.

Hjelpelaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe,
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn ---

Den mannen ber tyngste børi
som ingen ting har å bera.

Det er (heldigvis) sjelden jeg opplever folk med så manipulative evner som deg. Jeg kommer ikke til å gå inn i noen form for diskusjon omkring dette. Jeg sier det kun for at ikke noen skal ta seg nær av dine kommentarer.

Vi er her fordi vi er glad i bøker, la oss konsentrere oss om dem!

Vredens druer er bitre!
Så har også eg avslutta dette meisterverket av Steinbeck, og eg opplevde det som både sterkt og krevjande!
Skildringane av familien Joad i dei harde depresjonstidene gjer noko med meg som lesar. Vert provosert av maktesløysa til den "vesle mannen" - vert fortvila saman med dei i deira store fortviling over alt som skjer som dei ikkje rår over - vert imponert over håpet deira om noko betre som kan ligge der framme, der frukta bugnar og berre ventar på å bli hausta - vert sint og opprørt saman med dei når dei oppdagar kor dei blir utnytta når så mange arbeidslause treng mat.

Steinbeck skildrar mennesket , fortvilinga - og ikkje minst håpet meisterleg. Samhaldet mellom dei fattige og trengande er til ettertanke for nokon og einkvar. Skildringane tyder på stor menneskekunnskap.
Og det å ikkje ha mat - kva det gjer med ein far eller ei mor som må sjå at barnet svelt.

Og i de sultnes øyne vokser vreden. I menneskesjelene begynner vredens druer å svulme og de blir tunge, tunge nok til å høste (s 344)

Det er ikkje kjekt å tenkje på at det finst menneske i dag som har det like vanskeleg, som er prisgitt almisser, eller det å måtte ta til takke med dårleg betalte jobbar. (Sjølv har eg hatt vesle "Maria" frå Romanifolket i minnet mitt medan eg har lese.....)

Sterke mor Joad imponerte meg meir og meir utover i boka - ei kvinne som takla det nesten umulege...
Såg elles at Stephen Spielberg har planar om ei ny filmatisering av boka.

Takk til Lillevi som sette i gang felleslesinga.

Jeg har ikke lest din anmeldelse, og heller ikke kritikken av den, men i andre tilfeller hvor anmeldelser har blitt kritisert, har det gjerne vært anmeldelsens form, ikke dens innhold, som har vært offer for kritikk. Jeg har vanskelig for å tro at noen faktisk reagerer på at du ikke liker boken dersom anmeldelsen din var formulert på en relativt ukontroversiell måte. Om anmeldelsen var formulert på en kontroversiell måte, er vel kritikk bare å forvente. Og uansett, kritikk og sensur er ganske forskjellige greier.

Bør det drives selvsensur? Tja, det kan vel diskuteres, men nå er det faktisk slik at vi allerede driver selvsensur i alle mulige slags sosiale interaksjoner.

Etter å ha lest innlegget ditt Marit, kom jeg på at Bruce Springsteen har skrevet en sang om Tom Joad.

Bruce Springsteen: The Ghost Of Tom Joad Lyrics

Men walkin' 'long the railroad tracks
Goin' someplace there's no goin' back
Highway patrol choppers comin' up over the bridge
Hot soup on a campfire under the bridge
Shelter line stretchin' 'round the corner
Welcome to the new world order
Families sleepin' in their cars in the Southwest
No home no job no peace no rest
The highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
Searchin' for the ghost of Tom Joad

He pulls a prayer book out of his sleeping bag
Preacher lights up a butt and takes a drag
Waitin' for when the last shall be first and the first shall be last
In a cardboard box 'neath the underpass
Got a one-way ticket to the promised land
You got a hole in your belly and gun in your hand
Sleepin' on a pillow of solid rock
Bathin' in the city aqueduct

The highway is alive tonight
Where it's headed everybody knows
I'm sittin' down here in the campfire light
Waitin' on the ghost of Tom Joad

Now Tom said "Mom, wherever there's a cop beatin' a guy
Wherever a hungry newborn baby cries
Where there's a fight against the blood and hatred in the air
Look for me mom I'll be there
Wherever there's somebody fightin' for a place to stand
Or a decent job or a helpin' hand
Wherever somebody's strugglin' to be free
Look in their eyes Mom you'll see me."

Well the highway is alive tonight
But nobody's kiddin' nobody about where it goes
I'm sittin' down here in the campfire light
With the ghost of old Tom Joad

Så flott at så mange av dere finner frem til både sanger og artikler som den Odin linket til, og andres kommentarer og linker til aviser ol.
Her kan du høre den på YouTube.

Det hadde vært godt for hele forumet om du sparte oss tåpelighetene. Ingen kan underbygge en påstand om at 1920 og 1930- årene i USA var like. Vi bør tie ihjel troll, men siden selve påstanden ikke er grepet fatt i enda så føler jeg behov for å si at påstanden er feil.

Jeg synes det er langt værre at Den Norske Bokdatabasen har begått denne feilen, enn at en bokelsker både legger merke til det, og informerer andre om det. Forresten, når vi er inne på det, synes jeg det aller værste er godt voksne mennesker som ikke bare generaliserer, men som bruker generalisering som argument i en hver diskusjon. Om du synes det er unødvendig å henge seg opp i feilen, hvorfor tar du deg da tid til å henge deg opp i innlegget?

Jeg tenker denne tråden var ment for spesielt interesserte. Og, dersom du kan både lese og forstå betydningen av rimelig grunnleggende ord i det norske språk, legger du kanskje merke til at det er brukere av forumet som har satt pris på informasjonen? Både jeg (kvinne, 22 år) og min samboer ( mann, 25 år) betrakter dette som relevant informasjon. Så det er ikke bare "litt eldre kvinner" som henger seg opp i slike ting.

Klar for helg, og håper på tid til å lese litt innimellom andre ting. Har lagt Shantaram til side et øyeblikk, og leser Øst For Eden - 30 år etter første gang. Jeg skjønner godt hvorfor den gjorde inntrykk på meg den gangen. Ellers har jeg fått låne en bok som heter "Stille - introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke". Den skal jeg nok lese litt i i helgen.

Gog helg til alle,
Anne

Mennesker blir født, mennesker lever og mennesker dør. Det er én av de få ubestridte faktumene i livet vi alle kan enes om, uansett tro eller livssyn. Fødsel, liv, død. Så naturlig, men allikevel så vanskelig å forsone seg med. I “Mors gaver” skriver Cecilie Enger om de mange sidene ved det på én gang både umulige, deilige, kranglete og fantastiske livet, men mest om hvordan vi klorer og sliter for å prøve å holde fast i det.

Med en mor på sykehjem som sakte og skremmende mister hukommelsen, blir Cecilie Enger konfrontert med døden. Den stirrer uredd på henne når hun møter morens tomme blikk, og når angsten kryper opp i halsen om moren ikke svarer fort nok i telefonen. Noen reagerer med sinne, andre trekker seg unna eller viser en kvelende omsorg for sin aldrende og syke forelder, men Enger finner sin egen metode. Hun finner morens gamle julegavelister, skrevet og oppbevart gjennom en årrekke, og bruker dem som utgangspunkt til å tegne opp historien om sin egen familie. Som i et forsøk på å forstå de mange nyansene i morens liv før hun skal dø, før hun forsvinner for aldri mer å komme tilbake.

Gjennom tanter, onkler, besteforeldre, søsken og søskenbarn, fra utvandring til USA og tilbake til Halden og videre til Oslo og Asker. Gjennom hverdagsliv, skolegang, høytider, sommerferier, barnefødsler og død, skuffelser, gleder, kjærlighet og tenårsopprør; Cecile Enger bruker julegavelistene til å spore an sin egen hukommelse om familiehistorier og opplevelser. Der tingene skrevet med penn på et stykke papir bare gir skinn av å være “ting”, ligger det bak hver enkelt av dem så mange historier og minner. En ting er ikke bare en fysisk ting; for oss mennesker representerer de så mye mer når vi ser på dem gjennom hukommelsen blikk, noe Enger fremhever ved å veksle mellom fortid og nåtid.

Det er noe nydelig hjelpeløst over “Mors gaver”, og samtidig en følelse av desperasjon som resonnerer langt inn i hjertekammeret. Enger vil så inderlig gjerne forstå; ikke bare hvorfor det “ble som det ble”, men for å kunne forsone seg med at et liv snart er over, at moren skal dø. Kontrasten mellom hennes egen skarpe hukommelse som vekkes av julegavelistene og morens sviktende minne, er sterk og skildres på en så myk, men allikevel vond måte at det setter seg en klump i halsen. Hva vil det si å gi, å få og hvor viktig er fysiske ting for oss mennesker når vi skal holde fast ved minner – og tiden som har gått? Og hva er hukommelsen vår uten faktiske ting? “Mors gaver” er skrevet med dyp innsikt og en finstemt evne til å se de mange synlige og usynlige trådene som binder mennesker sammen. Og når trådene brytes, har vi tingene som bærer minnene og hukommelsen videre.

Den boka!