Bokelskere.no

Hennes bøker om Canopus satte standarden for Sci-fi for meg, og ingen andre bøker av den sjangeren har truffet meg helt på samme måten. Det femte barnet er også en stor favoritt.

Det synger i gresset. Grufull og medrivende.

Lessing var forresten katteelsker, og hennes kattefortellinger, samlet i Particularly Cats og More Cats, utgitt på norsk under tittelen Mine katter, er en annen, mye triveligere favoritt. Skjønt også den inneholder noen hjerteskjærende historier.

Skulle gjerne hatt Marikken og Lisabeth i nabohuset - aldri et kjedelig øyeblikk :) Saltkråkan - og Tjorven , virker også som et bra valg, i alle fall på sommeren :)

Jeg likte boken godt, men det var ikke lett å lese for meg som ikke snakker norsk som morsmål. Noen ord er ikke i min vanlige ordbok. Jeg opdaget litt sent at det er en liste met Skogfinske ord bak i boken :-). Romanen er i alle fall veldig stemningsfulle. Det var som å vandre selv i skogen. "Den brune" kan alltid vise seg!

Trist og vakker, nydelig subtilt.

I en privat konversasjon her inne slo det meg plutselig.
Jeg er ikke motivert til å skrive. Eller rettere, jeg er ikke motivert NOK til å skrive.

Jeg har allverdens ideer om hva jeg skal skrive. Hva jeg skal GJØRE. Hvilke fantastiske muligheter jeg har. Hvilke utrolige...
Først trodde jeg at det var det at jeg ikke kom igang.
Det virket så enkelt å legge skylden på det. "Jeg sliter litt med starten, derfor skriver jeg ikke mer enn jeg gjør".
Men etter å ha tenkt i 24 timer, så har jeg kommet til at svaret kanskje ikke er "starter ikke".

Når jeg ser nøye på det, så starter jeg jo hele tiden.
Jeg plotter en historie, jeg noterer noen høydepunkter for en ny historie, jeg leser en ny artikkel om hva som skal til for å lage den ULTIMATE historien.
Jeg er til og med fink til å komme opp med ideer til hva jeg burde gjøre UTENFOR skrivingen.

Det er ikke STARTEN som er problemet, det er selve gjennomføringen. (For jeg har kommet til at jeg er rimelig flink til å avslutte, også. Det er bare det store, tomme området på midten, som mangler. Det området som inneholder all jobbingen.)

I det store og hele er jeg en sprinter.
Raskt ute av startblokkene, og full fart mot mål.
Etter 100 meter er jeg ferdig, og kan slappe av. Eller, som jeg begynner å se det, etter 100 meter går jeg på trynet,fordi det ikke er en sprint men et marathon jeg har startet på...

Jeg har lest alle de riktige bøkene. Sannsynligvis har jeg lest noen av de gale også.
De riktige fokuserer på alle de "smarte" tingene. "Sett rompa ned på stolen og skriv". Fantastisk råd. Om jeg bare fulgte det.
Jeg setter rompa ned på stolen og går inn på bokelskere.no, og når jeg har vær her (og etpar andre steder), så har hele arbeidsviljen forsvunnet...
Misforstå meg rett, jeg klandrer ikke bokelskere.no (eller de andre stedene), jeg klandrer bare min egen utholdenhet.

Selvfølgelig burde jeg ha gitt meg selv bokelskere.no som belønning etter å ha skrevet en times tid. Vel, jeg anser meg som rimelig smart, så jeg HAR faktisk gjort det. Og det virker ikke, for så snart jeg setter meg ned foran pc'en for å skrive noe, så stopper alt opp. Det eneste jeg ser er at når jeg da, høyst teoretisk, har jobbet en time med skriving, så er det veldig mange timer igjen før jeg har noe å vise frem.
Og isteden for å begynne på den lange veien, så velger jeg å snu rundt og gi meg... for dette er ikke en av de sprintene jeg er så god på, dette er et marathon, og jeg er... redd, tror jeg.
Redd for å bruke masse tid, og allikevel ikke komme i mål.
Redd for å bruke masse tid, og innse at resultatet ikke er verdt innsatsen.
Redd for å bruke masse tid, og skjønne at jeg burde gjort noe helt annet i disse timene.
Men det verste av det hele er at jeg til og med er redd for å lykkes med det. For da vet jeg plutselig ikke hva som skjer fremover...

Definitivt en god historie - etter min mening mer underholdende enn "Borgen-trilogien". Holst må tas for det hun er, nemlig en betydelig fortellerstemme i vår lille, nordiske andedam.

Ja, gjør det, det er ren og skjær leseglede :)

Denne må jeg få tak i.....

Takk for tipset, Ellen. Jeg fant "Vi som går kjøkkenveien" på nb.no idag og koser meg. Passer ypperlig til humøret mitt pr. dags dato, jeg har allerede lest ut halve boken. :)

Min venn Flicka av Mary O'Hara er vel strengt tatt en bok for yngre mennesker, men jeg har gledet meg stort over denne så langt (og den er absolutt lesbar for voksne mennesker).

Mye bra å finne i dette foredraget av Neil Gaiman: Why our future depends on libraries, reading and daydreaming.

Nå leser jeg "Hans venn Flicka" av Mary O'Hara (som burde vært oversatt til Min venn Flicka). Boka kom ut i 1941, og ble oversatt til norsk allerede i 1946. Men i alle fall: Ken er en drømmer på ni år, som ikke får til å gjennomføre jobben, hverken som skoleelev eller yngste sønn av hesteoppdretteren Rob McLaughlin, forhenværende West Point-student med en fabelaktig hesteforstand (som en hestehvisker). Disse to kjører hjemmefra til byen for å handle, og på veien møter de "folka fra Vredens druer", og slik var det møtet:

"Da de kom til Tie Siding, kom det fra andre kanten et kjøretøy som var typisk for landeveiene i Vesten og som en ser overalt. Det var en Ford, så tung og kvapset som en gammel vaskekjerring. På taket tårnet det seg opp madrasser, stoler, bord, sengklær. Bak på bagasjebrettet lå en haug med bylter og esker, surret med sammenknyttede klessnorer, en gammel, rusten komfyr, halvveis dekket av et ullteppe, var surret til støtfangeren med et tau. Bilen var stappende full av mennesker i alle aldre, som myldret ut når døren gikk opp. De hadde gustne, forgremmede og trette ansikter. Både gutter og piker hadde falmede, skitne bomullsbenklær. de små barna og spedbarna så syke og fortvilet ut. Øynene var matte, og de hadde dype furer på begge sider av den fargeløse munnen. En av de små skrek, ikke sint eller grettent, men med en slags vedholdende fortvilelse.
McLaughlin stanset bilen, og de satt et øyeblikk og så på.
"Hvor skal de hen, tror du?" spurte Ken." . . .

Hvis man leser noen linjer til, ser man at McLaughlin var en framsynt mann, med forstand nok til å lytte til gammel visdom: ". . . Det er en forbrytelse å pløye opp jorden her hvor det blåser så kraftig. Det visste indianerne, og de fant en bedre måte. Om høsten eller tidlig om våren brente de det gamle graset. Da kunne det nye graset få pusterom til å spire, og ingen jord var pløyet opp og kunne blåse bort som støv den første tørre sommeren."

Måtte bare dele dette med dere.

I dag lå boka i postkassa. Sendt fra Bokbua i ekspressfart. Skulle gjerne lest den umiddelbart, men har noe faglitteratur som jeg må komme meg gjennom. Det blir et fint øyeblikk når neste generasjon skal ta fatt på denne boka.

Akkurat nå fikk jeg endelig positiv respons fra en av flere etterlysninger av Min venn Flicka, fra en bruktbokhandler som faktisk har boka. Livet føles komplett et lite øyeblikk. Om en stund vet jeg jo at det er mer ved livet enn akkurat denne boka. Så jeg skal snart være der i Wyoming, jeg også.

Jeg kunne godt tenkt meg å bo ett år sammen med Danny og faren hans i ei husvogn et eller annet sted i England. Tenk å få gå på fasanjakt med rosiner fylt av sovemedisin og å lure godseieren trill rundt. Det ville ha vært litt av et liv!

Nei nei. Fredhøis utga minst 9 bind av Steinbeck som jeg kan sette fingeren på. Og jeg tillater meg å være tvert om uenig i vurderingen av forlaget.

Fredhøis var et lite norsk forlagseventyr, grunnlagt på 20-tallet av en Askeladd av en forlegger. En sjømann som gikk på land med en drøm om å bli forfatter og en Petter Smart-ide hentet hjem fra fjerne utland: Billige bøker med limfreste rygger. Fredhøi het han, og forlaget hans skulle komme til å teppebombe landet med litteratur i mer enn et halvsekel. Litterære hummere og kanarifugler i ellevill blanding. Romaner, ukeblad og tegneserier publisert på papir som kommer til å gå i oppløsning bare få år etter at e-bøkene er blitt redusert til random noise. Lenge mest kjent for "Skib O'Hoi", Norges første magasin for sjømenn - fremdeles husket med nostalgiske nikk av han-mennesker som støvlet omkring i kystbygdene dengang da. Forlaget utga mye sjangerlitteratur, javel. Men herregud så mye leseglede og leseLYST det forlaget har generert! Personlig skulle jeg ønske at vi fremdeles hadde minst et slikt viltvoksende løvetannforlag her til lands.

Og jeg legger til at selv om forlagets utgivelser - i den grad det er mulig å vite noe om dem lenger, stort sett udokumenterte som de er - nok var basert på personlig smak og behag virker de langt fra tilfeldige. Faktisk er det mye høykvalitet å finne, også i berget av sjangerfiksjon de produserte.

Det er helt riktig at bøkene fra Fredhøi stort sett mangler opphavs- og produksjonsdata. Mange HAR vel ikke kolofonside engang. Bok-Norge er ellers veldig flik til å registrere slike data (i motsetning til de fleste Utland), men ikke Fredhøi. Du finner ikke bøkene i Bibsys eller Norbok. Du finner de sjelden i bibliotekhyllene. Selv sjangerhistorikerne har veldig lite informasjon om forlaget. Fordi, gjetter jeg, Fredhøi produserte for konsum. Bøker er til for å leses.

Fredhøis forlag avgikk ved døden og liket ble fortært av Egmont i 1992. Jeg utbringer herved en skå til dets minne. Hipp hipp.

«Watch your thoughts; they become words. Watch your words; they become actions. Watch your actions; they become habits. Watch your habits; they become character. Watch your character; it becomes your destiny.»

Lao Tzu