Bokelskere.no

Oisann! Der kom sannelig DEN fram igjen. Den står i hylla; påbegynt for flere år siden, men ikke fullført. Det må ha vært noe der som ikke bekom meg vel den gangen. Kanskje jeg nå får et påskudd til å lese den "på or'ntlig" - med drahjelp og annen hjelp fra gode bokelskere?

For det fyrste meinar eg dikt sjeldan skal lesast i samling, det bør smakast på og nippast til i små dosar slik at ein får tid og rom til å fordøya - viss ein då ikkje ynskjer ein overdose, det kan jo vera ei oppleving det òg.

Eg likar Olav H. Hauge. Me kan jo byrja med å få den saken ut av verda. Så det seier seg kanskje sjølv at eg ikkje er einig med deg i at han representerer kjedeleg, urelevant og dårleg lyrikk. Derimot meinar eg han skriv om allmenngyldige ting, om idear og tankar som aldri går av moten. Joda, den tidlege diktinga hans er noko tradisjonell, og kan verka traust. Og nokre av ting-dikta frå 60-talet verkar framande for mange - kva er greia med katten? Kven er denne Kupper'n som skrid på skøyter i eit OL me knapt har høyrt om, og Wang Wu i Kina er vel ikkje aktuell? Nei, men ein må gå på baksida. Ein må ta seg tid, finna seg rom, til å lata dikta finna ein klangbotn i ein sjølv, og i si eiga samtid. "Her må då orda komma" - kva for ein norsk ungdom har ikkje opplevd å tenkja nett den tanken, framfor ein blank dataskjerm? Er det ikkje ei lukke å vita at ein av våre største diktarar - i kvantitet eller kvalitet - har tenkt nett det same?

Og nokre gonger, nokre få gonger, må ein utfordra seg sjølv til å møta ei anna tid, ein annan røyndom. Olav H. i Ulvik kan vera fjern for oss, me lever i storbyar og bryr oss ikkje om Ogmund som rir heim over fjella i Hardanger. Men me får lova å møta han og hans verd gjennom diktinga, og det er berre slik me veks. Me må møta Den Andre og gjennom det møta våre eigne tankar, våre eigne for(-)dommar, oss sjølve. I motsetjing til romanen som kanskje tek lang tid å lesa og kort tid å oppleva, gir lyrikken oss både kortversjonen og den versjonen som malar rundt i oss i åresvis i ettertid. "Her er òg eit midtpunkt", skriv Olav H. Pila, vegen, er nokre gonger vel så viktig som målskiva.

Takk for eit provoserande innlegg, Armal!

Vet du hva, jeg har aldri tenkt på at "fysen" og "ufyselig" skulle ha noe med hverandre å gjøre! Men sammenhengen virker åpenbar nå - morsomt. Jeg ønsker meg etymologisk ordbok...

Mitt inntrykk er at det er den "negative" varianten av ordet, ufysen, som stend sterkast i daglegtalen rundt om i landet. Spesielt i forhold til ver. Ufyseleg ver ute, no.

Aftonbön
Ingen stund är så som denna,
kvällens sista, tysta timma.
Inga sorger längre bränna,
inga stämmor mera stimma.

Tag då nu i dina händer
denna dagen som förflutit.
Visst jag vet: i gott du vänder
vad jag hållit eller brutit.

Ont jag tänker, ont jag handlar,
men du läker allt Och renar.
Mina dagar du förvandlar
så från grus till ädla stenar.

Du får lyfta, du får bära,
jag kan bara allting lämna.
Tag mig, led mig, var mig nära!
Ske mig vad du sen må ämna!

Karin Boye ( 1900 - 1940)

Krimforfatter Lynn Shepherd mener at JK Rowling bør slutte å skrive - at hun bør gi seg i solidaritet med andre mindre kjente forfattere.

"So this is my plea to JK Rowling. Remember what it was like when The Cuckoo's Calling had only sold a few boxes and think about those of us who are stuck there, because we can't wave a wand and turn our books into overnight bestsellers merely by saying the magic word. By all means keep writing for kids, or for your personal pleasure - I would never deny anyone that - but when it comes to the adult market you've had your turn. Enjoy your vast fortune and the good you're doing with it, luxuriate in the love of your legions of fans, and good luck to you on both counts. But it's time to give other writers, and other writing, room to breathe."

Sludder og pølsevev, mener nå jeg. Og mange andre, deriblant denne forfatteren. Det finnes en artikkel i The Guardian om det, også.

Ha, ha, ha! Denne bakken har jeg gått opp utallige ganger, senest i fjor høst - men det var altså før vår felleslesing av Middlemarch, så meg er det ikke, dessverre.
Du vet virkelig å pirre reiselysten, Odin!

Det som gjør "The Importance of Being Earnest" til et genialt skuespill i mine øyne, er måten forfatteren kritiserer overklassen på, gjennom ironi og humor. Stykket er ment som en satire av måten overklassen opptrer på i samfunnet før i tiden. Karakterene fremstår som latterlige, med helt meningsløse samtaler. Stykket handler kort og greit om to unge menn, som begge gir seg ut for å være samme person. Dette ender med en rekke misforståelser og identitets forvirring. Det hele starter med et navn, nemlig "Earnest". Et navn som egentlig ikke ha noe betydning annet enn at overklassen verdsetter folk med et slikt navn, uansett hvor irrasjonelt det enn måtte lyde.

“If I am occasionally a little over-dressed, I make up for it by being always immensely over-educated.”
― Oscar Wilde, The Importance of Being Earnest

Den følelsen har dukka opp med jevne mellomrom i nesten 14 dager, men på mandag henter jeg to bokpakker med tilsammen ti bøker.
Fikk forresten en mistanke om at jeg ikke var den eneste bokelskeren på ferie da jeg så skrifta på muren: spørs om noen som har felleslest Middlemarch var på samme sted som meg?

Leser når jeg steiker vafler også, jeg. Hender jo at noen blir litt mørke i fargen ;)

Å - Karin, kan du ikke begynne/fortsette med å legge omtalene dine under "Diskusjon" og ikke "Bokomtale", for jeg synes det er kjempeinteressant når du (og andre) skriver om sånne glemte perler, men de dukker jo ikke opp i oversiktene over nye innlegg når man bruker "Bokomtale"-funksjonen. Så omtalene av Sappho og Småen hadde gått meg totalt hus forbi, veldig glad for at du lenket til dem her!

Jeg må nok skaffe meg noen flere Daudet'er, det er helt klart - nå har jeg akkurat kjøpt en stabel med Robertson Davies og Muriel Spark (brukt, men dog), så jeg skal prøve å vente litt... om jeg klarer...

Eliot er ganske frisk i innleiinga av kapittel 74 når ho skildrar småbymentaliteten:

"Å være åpenhjertig betydde i Middlemarch det samme som at man benyttet enhver anledning til å la sine venner vite at man hverken satte pris på deres evner, deres oppførsel eller deres holdninger i sin alminnelighet"

og straks etterpå

"Så var det sannhetskjærligheten - et ord som kan innebære så mangt, men i denne sammenhengen betydde det en energisk motvilje mot at en hustru skulle se lykkeligere ut enn hennes manns karakter ga henne rett til"

og til slutt i avsnittet

"I det store og hele kunne man si at brennende nestekjærlighet virket til at en dydig sjel gjorde et medmenneske ulykkelig til hennes eget beste"

Eg får sterke assosiasjonar til jantelova av å lese dette. Tek Eliot eit oppgjer med byen ho vaks opp i her, på same måte som Sandemose truleg gjorde med sitt eige oppvekstmiljø når han formulerte jantelova?

Leser & likar # Etter bok 2 i Den mørke materien var eg klar for ein pause og noko lettare, og dumpa over klassikaren "Emil og detektivene" frå 1928, som no for første gong er kome i uavkorta norsk utgåve. Og for ein sjarmerande lita bok!

Erich Kästner (1899 - 1974) hadde eit langt forfattarskap bak seg då han døydde, men det er denne vesle barneboka som er blitt ståande som den mest kjende. " Emil og detektivene" vekte oppsikt i samtida med den realistiske samtidsskildringa frå bymiljø. Tidlegare var spenningslitteratur for born gjerne lagt til eksotiske eller eventyrlege miljø, noko forfattaren harselerer litt med i forordet til originalutgåva. Boka vart raskt ein enorm suksess, omsett til 60 språk. Filmversjonane lot heller ikkje venta lenge på seg, den første filmen vart laga i 1931. "Emil og detektivene" innleidde ein heilt ny sjanger - detektivbøker for born. Det skulle koma mange sidan! Men dette var den aller første boka som handla om skumle skurkar og born som detektivar i eit realistisk storbymiljø.

Handlinga er enkel nok: Emil tek toget for å besøka bestemora i Berlin, men blir fråstole pengane sine undervegs. I Berlin møter han ein gutegjeng som hjelper han. Og - får dei tak på tjuven, og får Emil pengane tilbake??? Eit STORT spenningsmoment.

"Emil og detektivene" kan godt lesast av vaksne. Språket, framstillinga, miljøet, illustrasjonane - smask. Ei vidunderleg bok, ei perle.

Cherokeebønn

Hjelp meg til å huske
at når min bror ikke følger samme takten som meg,
så er det kanskje fordi han følger takten fra en annen tromme.

Du fikk rett når det gjelder slutten Karin:) Den var oppskriftsmessig synes jeg. Dette verket var best underveis. Jeg leser likevel Eliot idealistisk. Uten at jeg vet det føler jeg at hun driver opplysningsarbeid i teksten og at den underholdene intrigen er der for å holde leseren i ånde. Altså nærmest en form for å snike etiske avveininger og kritisk samfunnsblikk på leseren. Dorotheas historie ender for meg i en gedigen klisje, men det gjør liksom ikke noe fordi den var så mye mer før vi kom dit. Den siste samtalen mellom de elskende derimot den skummer jeg slik jeg skummet en del av Victor Hugos mest svulstige partier.

Verket sett under ett leder tanken mot en del jeg har lest om Thorstein Veblen og hans bok Den uproduktive klasse. Beskrevet slik av forlaget Res Publica:

"Thorstein Veblen var USAs mest berømte økonom, og regnes som "New Deal"-politikkens far. Den uproduktive klasse var lenge en bok alle amerikanske intellektuelle kjente til, en bok om hva som kjennetegner de aller rikeste og mektigste gjennom historien. Veblen viser hvordan mektige sjikt til alle tider og i ulike kulturer har hatt en ting felles: de demonstrerer sin makt gjennom krig, erotikk og luksus, men først og fremst gjennom avstand til arbeid og produktiv virksomhet."

• Veblen mener at når det brukes mer penger på uproduktive ting, som når finansmenn stæsjer opp sine «Trophy Wifes», fremfor å investere i fabrikker eller produksjonsutstyr, så er økonomien på feil spor, sa Erik S. Reinert som har skrevet forordet til den norske utgaven til nettstedet N24.

Tilbake til Middlemarch sa aner en i Eliots historie at det er skumle skyer i horisonten. Flere opplever økonomiske nedgangstider i møte med ny teknologi og ny økonomisk organisering. Likevel insisteres det på et overforbruk og spekulasjon med "gamle penger" mer enn produksjon. Gamle løsninger forsvares framfor nye (ref. Lydgates vanskeligheter). Forventningen til kvinnene er at de skal fylle rollen som tròfe og til mennene at de skal ha minst en flott hest for mye. Fornøyelig, det gjør Rosamond til en viktig figur i historien og det leder tanken mot vår tid. Når de aldrende finansmenn stiller til overdådig fest utspjåket i karnevalskreasjoner med en langt yngre skjønnhet i armkroken. Eller framfører sitt politiske budskap stående på et isbjørnskinn ;)! (Aftenposten denne uken)

Helt grei bok, men ikke mer. Det er jo interessant å lese om hardt prøvede koner på Island, med det blir litt for enkelt: Mannen i Karitas liv er selvsagt guddommelig vakker, hun usedvanlig talentfull, ekstremt harde vintre, osv. Osv. Boken springer i tid og det er greit, men forfatteren klarer ikke å gi gode tilbakeblikk om hva som har skjedd i disse lange tidsrommene og det savner jeg, det blir bare noen sorte hull. Men boken har noen bra perioder og episoder, og det gjorde at jeg leste hele boken!

Så flink du er, og fleire med deg, til å sjå bakom fasaden til litterære personar og finne forsonande omstende for usympatiske karaktertrekk. Eg ser at eg må gå litt i meg sjølv og tenke over korleis eg vurderer andre menneske, for eg trur nok at måten eg vurderer litterære figurar på også seier noko om korleis eg vurderer verkelege menneske.

Rosamond har eg oppfatta som ein bortskjemd bimbo og ho er i ferd med å bli ganske irrierende i mine auge, men du evner å sjå situasjonen frå hennar ståstad. På same måte var det i felleslesinga av "Om mus og menn", der eg ikkje såg på Curly sin kone som noko anna enn ei tankelaus tøyte (jaudå, eg spissformulerer) medan du og fleire med deg såg bakom desse karaktertrekka. Bravo.

Det er ikkje sikkert eg blir eit betre menneske av å reflektere litt over dette, men det skadar uansett ikkje.

Denne boken og resten i serien, åpnet øynene mine for mange bøker. Sjeldent hadde jeg lest så intensivt som etter å ha fått anbefalt denne. Endelig en bok med et skikkelig språk og skikkelig historie. At jeg samtidig tok eksamen og burde lest til denne istede, er en annen historie:) Den gang, 80 tallet, var jeg ung, travel og foretrakk lettleste bøker som var laget etter oppskriften på suksee. Her åpner Anne Karin Elstad opp en hel verden av bøker for meg og jeg har vært hektet siden.

Rosamond Vincy, gift med Tertius Lydgate, synes jeg er en spennende karakter!
(Det er ingenting i veien for å diskutere henne selv om ikke alle har lest ut verket; synes likevel det er ok å plassere dette innlegget her.)

Til å begynne med fant jeg Rosamond bortskjemt, selvopptatt, egenrådig, som et irriterende barn. Så begynte jeg å lure på om hun var så umoden at hun i realiteten er et barn. Men etter hvert fikk jeg øynene opp for den situasjonen hun er i, og hvilke muligheter hun faktisk har for å påvirke sitt eget liv. Jeg prøvde å se tilværelsen slik den fortonet seg gjennom Rosamunds øyne. Dr. Lydgate har sin legegjerning. Han jobber gratis på sykehuset, uten tanke for familiens økonomi, som han insisterer på å holde Rosamond utenfor. Fordi Lydgates mål er høyverdige og meningsfulle, er det lett å akseptere hans handlinger og gi han anerkjennelse. Rosamonds ønske om vakre ting og sosial status er lettere å avfeie som ubetydelige og meningsløse.

Fortellerstemmen sier et sted at Rosamond protesterer ikke bare (husker ikke ordlyden nøyaktig) mot ekteskapet med Lydgate, men mot ekteskapet som institusjon. Var «pyntedukken» Rosamond en kvinne forut for sin tid, en som ikke fant seg i trange rammene ekteskapet satte for kvinnen for nesten to hundre år siden? Dorothea aksepterer, så vidt jeg kan forstå, sin stilling i ekteskapet og underkaster seg mannens overordnete posisjon. Rosamond derimot, handler på egen hånd. Selv om hennes handlinger ikke alltid synes like fornuftige, kan de være det sett fra hennes ståsted.

I forordet (som jeg heldigvis leste til slutt, maken til avsløring!) beskriver Odd Inge Langholm Rosamund som «en kvinne ikke ulik vår egen Hedda Gabler». Jeg stusset først, men gikk tilbake til vår diskusjon om Ibsens samlede. Da jeg leste hva jeg selv hadde skrevet om Hedda, falt noen brikker på plass:

«Hedda er åpenbart en intelligent og virkelysten kvinne. Hun finner ikke utløp for all sin energi på konstruktive måter. Hun kjeder seg, sier hun selv. I mangel av f.eks. arbeid eller studier bruker hun seg selv, sin kraft, skjønnhet og posisjon, til spill og manipulering. Vi må forstå henne ut fra hennes tid. Det sømmet seg ikke for en kvinne av hennes stand å ta arbeid. Ved å gifte seg med Jørgen Tesman blir hun forsørget (at hun irriterer seg over han, kan jeg godt forstå). Dagene hennes virker så tomme, bortsett fra da dette spillet hun driver med.»