Bokelskere.no

Personnavn, stedsnavn blir formidlet i rasende fart, til tider er det noe vanskelig å følge med i svingene. Likevel er dette er en svært god roman, livene til Eccu, Allu, Lucie og Ivar gir oss et godt innblikk av borgerskapet og arbeidernes gjøren og laden i Helsingsfors på tidlig 1900-tallet. Det er en gripendende bok, det er en spennende bok og det er en historisk bok. Rød mot hvit, borglig konservatisme, dekadanse, sosialisme, og menneskene opp i alt dette.
Hør bare her: Allus far; "Det er ikke rare hjelpa du har fått av meg, gutten min, men ett råd skal du ha. Bruk vettet du har fått utlevert, les deg opp av denne dritten. Og kast ikke bort livet på å jage etter fyll og fitte sånn som jeg har gjort".
Eller som Lucie sier til Allu; "Jeg forstår dem som lider, jeg forstår dem bedre enn du tror, det er bare at det faller i noens lodd å vandre gjennom lidelsen og være andre til hjelp uten å lide selv".
Oversetter Erik Krogstad har gjort en god jobb.

Jeg vil tro et av og til kan bli krampaktig å lire av seg en floskel i stedet for å gi ei stjerne, om man bare ønsker å uttrykke at man likte noe, som for eksempel Josteins flotte helgedikt, de er bra, og jeg finner ofte ut at jeg vil gi diktet hans ei stjerne, men å kommentere bare for å gjøre det burde være relatert til innholdet... hvorfor er jeg da nødt til å finne på noe å si når jeg egentlig ikke har det?

La det hele ligge og la folk legge i det det de vil. Jeg gir en god dag i "stjernehig" sjøl om jeg gir dem når jeg finner en kommentar hvis innhold jeg kan relatere til. Skulle jeg slumpe til å få noen stjerner på et innlegg sjøl, tenker jeg som så at det er hyggelig at noen har tatt seg bryet med å lese det jeg skrev og har tatt stilling til det.

Jeg ser at du har gode intensjoner, Marianne. Som Hilda sier, denne typen diskusjoner har vært oppe flere ganger, og jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt «sliten» av dem. Dette er på ingen måte ment som kritikk av innlegget ditt, synes tvert imot det er fint at du viser omtanke for hvordan nettstedet fungerer. Da jeg ble med, raste det virkelig en stjernekrig, med påstander om falske profiler som et ledd i å skaffe seg selv stjerner. Barnebarna bare lo og sa: «Velkommen til Internett, mormor»!

Jeg synes bokelskere.no i all hovedsak lever opp til sitt motto som «et vennlig, uavhengig og åpent rom med fokus på lesing». Selv er jeg ganske generøs med stjernene. Bruker dem i liten grad som en «karakter», mer som en hilsen og takk – når noen har tatt seg til tid å svare på mine innlegg, eller delta i diskusjoner som interesserer meg. Tenker mer på det som en lek.

Jeg må likevel innrømme at det er litt skuffende når jeg har lagt en del arbeid i en bokomtale, og vips så er den borte i systemet. Med få lesere, og få stjerner…

Mitt ønske er at vi kunne få tilbake et system der bokomtalene kom tydeligere frem.

Dette har vært luftet ganske mange ganger i løpet av de årene jeg har vært medlem her. Noen blir sinte, noen blir lei seg, og verst har det kanskje vært når stjerner av ulike årsaker forsvinner.

Jeg mener at det eneste vi kan gjøre noe med, er hvilken holdning vi selv har til "stjernesankinga". Konkurransepreget skapes hos deg selv. Gi stjerner når du føler for det, og ikke bry deg om antallet verken hos deg selv eller andre! Slik kan du skape et avslappet forhold til antall stjerner og da blir det plutselig ikke noe farlig lenger om du får mange/få stjerner på innlegga dine.

Noen er slik som meg her inne, - aktiv i noen perioder, inaktiv i andre. Noen ganger leser jeg uten å logge meg inn og da blir det ingen stjerner. Andre ganger er jeg pålogget og da vanker det stjerner til innlegg jeg synes er interessante. Jeg nekter å la meg presse til å følge opp innlegg, selv om jeg selv har deltatt i tråden. Går det lenge mellom hver gang jeg logger meg på er tråden glemt av både meg selv og andre.

Slapp av og la stjernene sveve høyrt der opp i himmelen. Faller de ned på innlegget ditt så lyser de kanskje opp der og da, men livets gleder bør være uavhengig av stjerner fra medlemmer i bokelskere.no

Nå er jeg ferdig med "Haugtussa",men kommer til å lese den igjen og igjen!
Startet med å lese den som en diktsamling,og da ble jeg veldig grepet av språket! Har aldri vært noen tilhenger av ny/gammel norsk,men nå er jeg nok i ferd med å forandre mening! For noen fantastiske ord og uttrykk!Nå er nok Garborg kjent for sine vakre beskrivelser,og dette kommer spesielt fram i hvordan han beskriver "jærlandskapet". Ble også glad når det var så innlysende at han var glad i dyr,beskriver så godt det gode stellet husdyrene fikk,og viktigheten
med godt dyrehold! Spesielt er dette beskrevet tydelig i diktet "Kvelding" der veslemøy kjæler med kyrne,og at det er "fjøsnisser" som passer på "buskapen".
Lærte også mange nye ord,og samtidig ble jeg minnet på mange ord som jeg hadde glemt!
Mange av disse gamle ordene ble brukt av min fars familie,som kommer fra en gård ca 10 mil fra jæren,og det var så koselig med en oppfriskning:-)

Etter at jeg hadde lest diktene noen ganger,så begynte jeg å lese boka som en roman.Det var selvfølgelig veldig spesielt i begynnelsen med denne diktformen,men syntes det gikk greit fordi jeg allerede hadde tatt meg god tid til å forstå mange av de vanskelige ordene!
For en historie,fikk så utrolig medfølelse med både veslemøy og moren. Moren har jo bare veslemøy hjemme,broren er reist over havet,en søster som er prostituert i byen og søsteren som er død.
I de første diktene virker alt ganske bra,veslemøy(Gislaug) hjelper til med både dyrene og "spinner" rokken.Om kveldene strømmer folk til gards for å høre veslemøy fortelle historier.
Det kommer fram allerede da at veslemøy har en spesiell personlighet,fortellingene handler mye om "underjordiske" vesener.
Etter hvert blir kommer det fram at veslemøy har en "sjette sans",hun kommuniserer og ser døde folk og skapninger,og derfor får hun også navnet Haugtussa.
Veslemøy stakkars har en evig kamp gående med seg selv for å forstå dette,og vite hva hun skal gjøre,hun blir rett og slett fysisk syk.
Så treffer hun Jon,som hun forelsker seg i. Og diktene handler om veslemøy første kjærlighet,men hun blir sveket,og hun har det veldig vondt med seg selv. Igjen begynner kampene mot disse overnaturlige kreftene,hun får løfter og råd hvordan hun skal bli fri kjærlighetssorgen.
Hun får heldigvis hjelp av sin døde søster med å bekjempe ondskapen.
Dette er bare en rask beskrivelse av innholdet,har ikke utdypet noe mer enn det,vil vente med tolkningene til alle har lest ferdig. Liker ikke selv å lese andre sine tolkninger før jeg jeg har dannet meg et inntrykk!
Må også tillegge at diktet "Ungdom" gav meg litt "Deja vu følelser" til ballet som vi nettopp leste om i M&M.:-)

Aldri har jeg kost meg sånn med en fellesbok som nå. Det er helt fantastisk å lese disse vakre og velkomponerte diktene til Garborg.
Jeg leser diktene både to og tre ganger for å virkelig få med meg alt.

Nå i starten har vi blitt presentert for Veslemøy, samt møtt noe av det overnaturlige som nok vil følge oss videre gjennom boken.

I diktet Kvelding, som er et fantastisk dikt møter vi tuftekallen:

Veslemøy
vondlar høy
i den myrke løda.
Nisslått
kvisar smått;
tuftekall seg likar godt,
når buskap fær si føda.

Gamall kar
han er i gard;
strengt han all ting agtar.
Fylgde blid
frå fyrste tid
med i både stræv og strid;
og helst han fjoset vaktar.

Følgende har jeg hentet fra nettet:

I Norge ble fjøsnissen ofte beskrevet som en liten mann, «ikke større enn et hestehode», med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød nisselue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dager.
Han kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt.
Ellers hadde nissen overnaturlige evner (trodde noen), og den røde toppluen var grå innvendig. Hvis nissen vrengte lua, så det grå var ut ble han usynlig!

Så leit, Rebecca - stemmen din vil bli savnet her inne, husk at det er lov å ombestemme seg!

Håper du kommer tilbake.

Neimen det var dumt,kommer til å savne dine innspill!! Synes at det er så fantastisk når sånne ungdommer som deg er så interessert i litteratur,håper du fortsetter med det! Vær stolt av deg selv og lykke til videre i livet Rebecca:-)

Da jeg gråt meg gjennom Davitas harpe en natt, bestemte jeg meg for at dette bildet SKAL jeg se. Beskrivelsen av åtte år gamle Davitas opplevelse av Guernika - bombingen av byen (der pappa deltar på en konferanse for krigskorrespondenter, tilfeldigheter som gjorde at bombingen i det hele tatt ble kjent) og senere Picassos bilde.
Les boken - og vær på Reina Sofia når det åpner om morgenen, før trengselen blir for stor.

Fotball vet jeg dessverre mindre enn ingenting om.

Shelfies are the new selfies. Et bilde av en liten del av bokhylla mi er til og med å finne der (bilde nummer 5). Og jeg ser jeg har fått merkelappen "bookworm". Det er berettiget.

en liten pele av en bok, fantastiske natuskildinger. fin histore

Verdens beste barnebok! Min var så godt brukt, så i går kjøpte jeg meg en ny :)

Läste boken på svenska (Den långa flykten) minst två gånger och älskade den lika mycket som den underbara filmen. Minns fortfarande att kaninerna kallade bilar för hurundudu. Paul Simons fantastiska filmmusik Bright Eyes som ringer i öronen gör det inte sämre heller.
Citat Göran Hägg 1001 böcker:
""Ett av de intressantare avsnitten är vistelsen i den trygga kaninstaten Efrafa, där absolut militär ordning råder. En nidbild av det då ännu existerande Sovjetsystemet. De vandrande kaninerna inser efter hand nackdelarna, rymmer fältet och drar vidare på jakt efter sin egen kulle, Watership Down som den heter i människornas värld."

Her er det visst bare en ting å gjøre:

Katt i en tom leilighet

Å dø – det gjør man ikke mot en katt.
For hva skal katten ta seg til
i en tom leilighet?
Klatre oppetter veggene?
Stryke seg inntil møblene?
Alt er likesom uforandret,
men likevel forvandlet.
Ikke flyttet på,
men likevel luftigere.
Og om kveldene lyser ingen lampe mer.

Det høres skritt i trappen,
men ikke de riktige.
Hånden som legger fisk på tallerkenen,
er heller ikke den som gjorde det før.

Noe begynner ikke
til riktig tid.
Noe foregår ikke
som det burde.
Noen var bestandig her
og forsvant så helt
og er hardnakket borte.

Alle skap er inspisert,
alle hyller saumfart.
Leting under tepper har vært forgjeves.
Selv et forbud er blitt brutt
og papir rotet utover.
Hva annet er det å gjøre?
Sove og vente.

La ham bare komme tilbake,
la ham vise seg.
Da skal han få lære
hvordan katter ikke behandles.
Sidelengs i møte med ham,
likesom høyst motvillig,
langsomt,
på synlig fornærmede poter.
Og ingen byks eller mjau i førstningen.

«Hvis man prøver av alle krefter, til det ytterste, må det da ikke være hensikten som teller mest, teller mer enn hvordan det gikk til slutt?»

Den ærlige bedrageren er en underfundig og tankevekkende bok om rett og galt, godt og ondt, rettferdighet og sannhet. Vi følger den kalkulerende og effektive Katri Kling og den eldre, velstående og eksentriske Anna Aemelin, to kvinner så forskjellige som vel mulig, gjennom en vinter. Også Katris lillebror Mats, viss eneste interesser er båter og bøker, har en sentral rolle. Tre outsidere i det lille fiskeværet Västerby.

«Det ble sagt om Katri Kling at hun ikke brydde seg om noe annet enn tall og sin bror.» Anna Aemelin tjener gode penger på sine barnebøker, og synes å være et naivt og lett offer for Katris utspekulerte plan. Katri manøvrerer seg inn i Annas hus, og spillet er i gang. Men noe skjer; kvinnene forandrer seg og oppdager nye sider ved seg selv. Spørsmålet om hvem som er bedrageren, og hvem som er den ærlige, forblir åpent. Kanskje finnes det ikke noe svar, ingen rettferdighet – det hele beror på hvilket perspektiv man legger til grunn? Som Jansson lar Katri si: «Hvor mange sannheter finnes det, og hva berettiger dem?»

Tove Jansson gir innsiktsfulle og troverdige skildring av sine personer. Vakre bilder av kystlandskapet i sne, sneskavlenes linjer som likner linjene i en smekker skute, hvordan isen på fjorden brytes opp når vinteren går mot vår, og Annas eneste motiv - skogbunnen.

Her er mange vakre formuleringer, som:
«Anna Aemelin fikk folk til å se, de så skogens idé og husket, og fikk et øyeblikk en mild lengsel som føltes behagelig og håpefull.»

«Anna tok opp den ene boken etter den andre, la dem mot kinnet og innåndet den flyktige duften av det uleste…»

Under lesingen kom jeg i tanker om Balladen om den bedrøvelige kafé. To svært ulike bøker – men det var noe med kvinnenes ensomhet og tilsynelatende aparte væremåte, noen med nerven i teksten, som ga assosiasjonen.

Jeg har lenge hatt Den ærlige bedrageren på ønskelisten, og plutselig en dag kom mannen hjem med den. Det viser seg at Heinesen forlag nå utgir flere av Tove Janssons bøker på nytt – i anledning av at det er hundre år siden hun ble født. All ære til forlaget – en begivenhet vel verdt å feire!

Jeg ser at andre bokelskere har uttalt seg kritisk om boken. Selv gir jeg en sterk 5-er og mine varme anbefalinger. Gir du boken tid og konsentrasjon finnes mye klokskap i de tilsynelatende enkle setningene!

Tusen takk for denne lenken - både til Eirik Røkkums gode og tankevekkende artikkel og til et magasin som til nå har vært ukjent for meg. Mye interessant lesing her.

Flyet de ser, er rutemaskinen til København, og novellen er skrevet av JohanBorgen og heter «Av en født forbryters dagbok».

Hva er forholdet mellom Cesira og Rosetta, og i hvilken roman møter vi dem?

Nydelig bok om farmor og Sophia - sommerferier på øya. Den lille verdenen som i møte mellom disse to blir et stort univers. Hvert kapittel er som en lite novelle. Leste den på svensk og hørte stemmen til Tove Jansson i mitt hode, mens jeg mintes barndommens mummiserie på tv i svart/hvitt der hun på sitt finsk-svenske var fortellerstemmen.

Det må være Kaptein Corellis mandolin.

Bestefar er en stokk, men hvorfra kommer kommer flyet de ser, og hva heter novellen?