Bokelskere.no

Det som gjør "The Importance of Being Earnest" til et genialt skuespill i mine øyne, er måten forfatteren kritiserer overklassen på, gjennom ironi og humor. Stykket er ment som en satire av måten overklassen opptrer på i samfunnet før i tiden. Karakterene fremstår som latterlige, med helt meningsløse samtaler. Stykket handler kort og greit om to unge menn, som begge gir seg ut for å være samme person. Dette ender med en rekke misforståelser og identitets forvirring. Det hele starter med et navn, nemlig "Earnest". Et navn som egentlig ikke ha noe betydning annet enn at overklassen verdsetter folk med et slikt navn, uansett hvor irrasjonelt det enn måtte lyde.

“If I am occasionally a little over-dressed, I make up for it by being always immensely over-educated.”
― Oscar Wilde, The Importance of Being Earnest

Den følelsen har dukka opp med jevne mellomrom i nesten 14 dager, men på mandag henter jeg to bokpakker med tilsammen ti bøker.
Fikk forresten en mistanke om at jeg ikke var den eneste bokelskeren på ferie da jeg så skrifta på muren: spørs om noen som har felleslest Middlemarch var på samme sted som meg?

Leser når jeg steiker vafler også, jeg. Hender jo at noen blir litt mørke i fargen ;)

Å - Karin, kan du ikke begynne/fortsette med å legge omtalene dine under "Diskusjon" og ikke "Bokomtale", for jeg synes det er kjempeinteressant når du (og andre) skriver om sånne glemte perler, men de dukker jo ikke opp i oversiktene over nye innlegg når man bruker "Bokomtale"-funksjonen. Så omtalene av Sappho og Småen hadde gått meg totalt hus forbi, veldig glad for at du lenket til dem her!

Jeg må nok skaffe meg noen flere Daudet'er, det er helt klart - nå har jeg akkurat kjøpt en stabel med Robertson Davies og Muriel Spark (brukt, men dog), så jeg skal prøve å vente litt... om jeg klarer...

Eliot er ganske frisk i innleiinga av kapittel 74 når ho skildrar småbymentaliteten:

"Å være åpenhjertig betydde i Middlemarch det samme som at man benyttet enhver anledning til å la sine venner vite at man hverken satte pris på deres evner, deres oppførsel eller deres holdninger i sin alminnelighet"

og straks etterpå

"Så var det sannhetskjærligheten - et ord som kan innebære så mangt, men i denne sammenhengen betydde det en energisk motvilje mot at en hustru skulle se lykkeligere ut enn hennes manns karakter ga henne rett til"

og til slutt i avsnittet

"I det store og hele kunne man si at brennende nestekjærlighet virket til at en dydig sjel gjorde et medmenneske ulykkelig til hennes eget beste"

Eg får sterke assosiasjonar til jantelova av å lese dette. Tek Eliot eit oppgjer med byen ho vaks opp i her, på same måte som Sandemose truleg gjorde med sitt eige oppvekstmiljø når han formulerte jantelova?

Leser & likar # Etter bok 2 i Den mørke materien var eg klar for ein pause og noko lettare, og dumpa over klassikaren "Emil og detektivene" frå 1928, som no for første gong er kome i uavkorta norsk utgåve. Og for ein sjarmerande lita bok!

Erich Kästner (1899 - 1974) hadde eit langt forfattarskap bak seg då han døydde, men det er denne vesle barneboka som er blitt ståande som den mest kjende. " Emil og detektivene" vekte oppsikt i samtida med den realistiske samtidsskildringa frå bymiljø. Tidlegare var spenningslitteratur for born gjerne lagt til eksotiske eller eventyrlege miljø, noko forfattaren harselerer litt med i forordet til originalutgåva. Boka vart raskt ein enorm suksess, omsett til 60 språk. Filmversjonane lot heller ikkje venta lenge på seg, den første filmen vart laga i 1931. "Emil og detektivene" innleidde ein heilt ny sjanger - detektivbøker for born. Det skulle koma mange sidan! Men dette var den aller første boka som handla om skumle skurkar og born som detektivar i eit realistisk storbymiljø.

Handlinga er enkel nok: Emil tek toget for å besøka bestemora i Berlin, men blir fråstole pengane sine undervegs. I Berlin møter han ein gutegjeng som hjelper han. Og - får dei tak på tjuven, og får Emil pengane tilbake??? Eit STORT spenningsmoment.

"Emil og detektivene" kan godt lesast av vaksne. Språket, framstillinga, miljøet, illustrasjonane - smask. Ei vidunderleg bok, ei perle.

Cherokeebønn

Hjelp meg til å huske
at når min bror ikke følger samme takten som meg,
så er det kanskje fordi han følger takten fra en annen tromme.

Du fikk rett når det gjelder slutten Karin:) Den var oppskriftsmessig synes jeg. Dette verket var best underveis. Jeg leser likevel Eliot idealistisk. Uten at jeg vet det føler jeg at hun driver opplysningsarbeid i teksten og at den underholdene intrigen er der for å holde leseren i ånde. Altså nærmest en form for å snike etiske avveininger og kritisk samfunnsblikk på leseren. Dorotheas historie ender for meg i en gedigen klisje, men det gjør liksom ikke noe fordi den var så mye mer før vi kom dit. Den siste samtalen mellom de elskende derimot den skummer jeg slik jeg skummet en del av Victor Hugos mest svulstige partier.

Verket sett under ett leder tanken mot en del jeg har lest om Thorstein Veblen og hans bok Den uproduktive klasse. Beskrevet slik av forlaget Res Publica:

"Thorstein Veblen var USAs mest berømte økonom, og regnes som "New Deal"-politikkens far. Den uproduktive klasse var lenge en bok alle amerikanske intellektuelle kjente til, en bok om hva som kjennetegner de aller rikeste og mektigste gjennom historien. Veblen viser hvordan mektige sjikt til alle tider og i ulike kulturer har hatt en ting felles: de demonstrerer sin makt gjennom krig, erotikk og luksus, men først og fremst gjennom avstand til arbeid og produktiv virksomhet."

• Veblen mener at når det brukes mer penger på uproduktive ting, som når finansmenn stæsjer opp sine «Trophy Wifes», fremfor å investere i fabrikker eller produksjonsutstyr, så er økonomien på feil spor, sa Erik S. Reinert som har skrevet forordet til den norske utgaven til nettstedet N24.

Tilbake til Middlemarch sa aner en i Eliots historie at det er skumle skyer i horisonten. Flere opplever økonomiske nedgangstider i møte med ny teknologi og ny økonomisk organisering. Likevel insisteres det på et overforbruk og spekulasjon med "gamle penger" mer enn produksjon. Gamle løsninger forsvares framfor nye (ref. Lydgates vanskeligheter). Forventningen til kvinnene er at de skal fylle rollen som tròfe og til mennene at de skal ha minst en flott hest for mye. Fornøyelig, det gjør Rosamond til en viktig figur i historien og det leder tanken mot vår tid. Når de aldrende finansmenn stiller til overdådig fest utspjåket i karnevalskreasjoner med en langt yngre skjønnhet i armkroken. Eller framfører sitt politiske budskap stående på et isbjørnskinn ;)! (Aftenposten denne uken)

Helt grei bok, men ikke mer. Det er jo interessant å lese om hardt prøvede koner på Island, med det blir litt for enkelt: Mannen i Karitas liv er selvsagt guddommelig vakker, hun usedvanlig talentfull, ekstremt harde vintre, osv. Osv. Boken springer i tid og det er greit, men forfatteren klarer ikke å gi gode tilbakeblikk om hva som har skjedd i disse lange tidsrommene og det savner jeg, det blir bare noen sorte hull. Men boken har noen bra perioder og episoder, og det gjorde at jeg leste hele boken!

Så flink du er, og fleire med deg, til å sjå bakom fasaden til litterære personar og finne forsonande omstende for usympatiske karaktertrekk. Eg ser at eg må gå litt i meg sjølv og tenke over korleis eg vurderer andre menneske, for eg trur nok at måten eg vurderer litterære figurar på også seier noko om korleis eg vurderer verkelege menneske.

Rosamond har eg oppfatta som ein bortskjemd bimbo og ho er i ferd med å bli ganske irrierende i mine auge, men du evner å sjå situasjonen frå hennar ståstad. På same måte var det i felleslesinga av "Om mus og menn", der eg ikkje såg på Curly sin kone som noko anna enn ei tankelaus tøyte (jaudå, eg spissformulerer) medan du og fleire med deg såg bakom desse karaktertrekka. Bravo.

Det er ikkje sikkert eg blir eit betre menneske av å reflektere litt over dette, men det skadar uansett ikkje.

Denne boken og resten i serien, åpnet øynene mine for mange bøker. Sjeldent hadde jeg lest så intensivt som etter å ha fått anbefalt denne. Endelig en bok med et skikkelig språk og skikkelig historie. At jeg samtidig tok eksamen og burde lest til denne istede, er en annen historie:) Den gang, 80 tallet, var jeg ung, travel og foretrakk lettleste bøker som var laget etter oppskriften på suksee. Her åpner Anne Karin Elstad opp en hel verden av bøker for meg og jeg har vært hektet siden.

Rosamond Vincy, gift med Tertius Lydgate, synes jeg er en spennende karakter!
(Det er ingenting i veien for å diskutere henne selv om ikke alle har lest ut verket; synes likevel det er ok å plassere dette innlegget her.)

Til å begynne med fant jeg Rosamond bortskjemt, selvopptatt, egenrådig, som et irriterende barn. Så begynte jeg å lure på om hun var så umoden at hun i realiteten er et barn. Men etter hvert fikk jeg øynene opp for den situasjonen hun er i, og hvilke muligheter hun faktisk har for å påvirke sitt eget liv. Jeg prøvde å se tilværelsen slik den fortonet seg gjennom Rosamunds øyne. Dr. Lydgate har sin legegjerning. Han jobber gratis på sykehuset, uten tanke for familiens økonomi, som han insisterer på å holde Rosamond utenfor. Fordi Lydgates mål er høyverdige og meningsfulle, er det lett å akseptere hans handlinger og gi han anerkjennelse. Rosamonds ønske om vakre ting og sosial status er lettere å avfeie som ubetydelige og meningsløse.

Fortellerstemmen sier et sted at Rosamond protesterer ikke bare (husker ikke ordlyden nøyaktig) mot ekteskapet med Lydgate, men mot ekteskapet som institusjon. Var «pyntedukken» Rosamond en kvinne forut for sin tid, en som ikke fant seg i trange rammene ekteskapet satte for kvinnen for nesten to hundre år siden? Dorothea aksepterer, så vidt jeg kan forstå, sin stilling i ekteskapet og underkaster seg mannens overordnete posisjon. Rosamond derimot, handler på egen hånd. Selv om hennes handlinger ikke alltid synes like fornuftige, kan de være det sett fra hennes ståsted.

I forordet (som jeg heldigvis leste til slutt, maken til avsløring!) beskriver Odd Inge Langholm Rosamund som «en kvinne ikke ulik vår egen Hedda Gabler». Jeg stusset først, men gikk tilbake til vår diskusjon om Ibsens samlede. Da jeg leste hva jeg selv hadde skrevet om Hedda, falt noen brikker på plass:

«Hedda er åpenbart en intelligent og virkelysten kvinne. Hun finner ikke utløp for all sin energi på konstruktive måter. Hun kjeder seg, sier hun selv. I mangel av f.eks. arbeid eller studier bruker hun seg selv, sin kraft, skjønnhet og posisjon, til spill og manipulering. Vi må forstå henne ut fra hennes tid. Det sømmet seg ikke for en kvinne av hennes stand å ta arbeid. Ved å gifte seg med Jørgen Tesman blir hun forsørget (at hun irriterer seg over han, kan jeg godt forstå). Dagene hennes virker så tomme, bortsett fra da dette spillet hun driver med.»

Jeg skjønner ikke helt hva du mener, tror jeg...
Hvorfor skal jeg gå inn og lese om bøker jeg IKKE har tenkt å lese? Noen ganger leser jeg selvsagt om bøker jeg har lest, men som andre skriver bruker jeg jo sidene til å få tips og ideer om bøker å lese, og da er det litt kjedelig når noen skriver aaaaltfor detaljert om handlingen. Selv om de ikke akkurat "røper slutten", skriver de mye om ting som skjer langt utover i historien, og jeg synes det er en spoiler. Det er jo ikke noe vanskelig, tungvint eller problematisk med å hake av for spoiler? De som er interessert, kan jo bare åpne innlegget, og så kan vi som bare vil vite litt om boka, uten å få røpet for mye, skygge unna.

Jeg synes jo heller ikke at man må røpe veldig mye av handlingen for å diskutere bøker....men så klart, diskuterer man handlingen i detalj, så blir det jo slik. Men jeg har sett slike diskusjoner der folk er kjempeflinke til å bruke spoiler-valget, og det funker jo greit det.

Men det er ikke bare anmeldelser her inne som forteller for mye. I dag leste jeg anmeldelsen av Bård Tufte-Johansens standupshow i Aftenposten, og reagerte på at anmelderen gjenga alle poengene hun syntes var bra.... Det må være veldig irriterende for han som står på scena hvis halve salen har lest hans punchlines i avisa først!
En annen sak i samme sjanger er filmtrailere, der hele historien nærmest fortelles i klipp.

Eh, men så var jeg ute på viddene igjen. Poenget var - - -skriv hva dere vil - men JAAAA til spoilerknapp!

Vi bruker nok dette nettstedet på ulik måte. Mange av de beste leseopplevelsene mine har jeg fått etter å ha lest omtaler eller diskusjoner her. Er det ei bok jeg lurer på om jeg skal lese, sjekker jeg ofte først om jeg finner noe om den her inne. Siden funksjonen med spoilervarsel finnes, tar jeg som en selvfølge at denne brukes (enten ved å hake av eller på annen måte advare leseren om at man røper handlingen). Unntaket er samlesingene hvor man går mer i dybden, og det er helt naturlig at en del innhold må kunne diskuteres uten at man hele tiden kommer med spoilervarsel.

Er på ny jobbreise denne veka, og no blei Middlemarch att heime. Eg tok med Ut og stjæle hester i staden, fantastisk fin bok det også.

Sigrid Undset i hagen hjemme på Bjerkebæk,hvor hun hadde fortalt lest høyt for meg,og siden gitt meg en omvisning inne hvor hun skrev alle sine berømte romaner:-)

Eg har bokklubben-utgava av denne boka, med illustrasjonar av Håvard Vikhagen. Det er få bøker eg har opplevd slik glede over å starte på som denne. For det første, det reint fysiske ved boka er veldig tiltalande; papirkvaliteten, skrifttypa, formatet og illustrasjonane. Alt stemmer. For det andre har eg hatt høge forventningar til boka, og opplever heilt frå start at dette er ei bok som passar for meg. Har kome omlag 1/5 i veg, og den har vært strålende så langt. Håper denne kjensla varer resten av boka også.

I staden for å gi seg ut på fyll og ville fester
Så blir det heller innekos med Ut og stjæle hester
Og innimellom vekslar eg med samlesings-lektyre
Så Middlemarch gjeng framover slik leseplanen styrer

Men jeg tar det til meg! - for du forstod meg rett, Ellen: jeg kan såvisst ergre meg om jeg må pløye gjennom mye "oppatt-att"-innlegg der jeg forventer å finne variasjon. Men nå tenker jeg ikke på dét (altså endeløse repetisjoner) som et stort problem hva gjelder sitatene her inne, så dette var et "worst case scenario". (Jeg finner det mye mer irriterende med folk som skal ha meg til å forlate bokelskere.no for å lese bokomtaler på bloggen deres - men nå heller jeg bensin på bålet, så klart. Og jeg klarer å styre min irritasjon og bare blåse i å følge de eksterne lenkene. Jeg gidder nemlig ikke å bruke tid på slike ekstraturer ut i det blå...) Og for all del: jeg mener ikke at hva jeg måtte ergre meg over av sånne ting, generelt skal være normgivende for andres adferd her inne. Det er jo slik, at det som for meg fremstår som den eneste logiske handlemåten, kan være heeeeelt fjernt for andre. Så jeg støtter deg vel i at det ikke bør være noe mål at vi slår hverandre i hodet med en masse uskrevne regler for dette forumet - jeg tror vi kommer langt med bare kardemomme-loven... ;)