Bokelskere.no

Jeg leste boka av Jens Bjørneboe for mange år siden og jeg vet ikke om jeg husker så mye fra den. Siden har jeg interessert meg sterkt for Ragnhild Jølsens forfatterskap og har lest det meste av det hun skrev ( alt hun skrev kan samles i en bok på ca 800 sider). Hennes bøker er fantastiske, men kanskje litt spesielle i dag. Hun har nok kanskje inspirert Knut Hamsun og noen av hans første bøker.
Om hun satt modell for Munch, kan jeg ikke bekrefte, men ikke noe hindrer det da det levde samtidig og vanket i samme omgangskrets. Hun vanket sammen med Kristiania Bohemene.
I 2009 ga Arnhild Skre ut boka La meg bli som leoparden, Ragnhild Jølsen - en biografi. Jeg har ikke lest hele boka, men det blir her nevnt at hun kanskje ikke tok en overdose.
I 2001 ga Aschehoug ut en bok Fortellinger i utvalg.
Ragnhild Jølsen er en forfatter jeg setter utrolig høyt og jeg vil anbefale alle å finne fram til henne.

«Rebecca» av Daphne Du Maurier er nok en favoritt blant mange innen den gotiske sjangeren og ikke uten grunn heller. Dette er roman med et stort fokus på atmosfære. Forfatteren tar i bruk en fortellerteknikk som gir oss lesere en uhyggelig, ja nærmest stemningsfull atmosfære som gjør boken vanskelig å legge fra seg.

I begynnelsen av romanen befinner vi oss i Monte Carlo, omtrent på 50-tallet. Hovedpersonen vår, som forblir navnløs gjennom hele historien, blir forelsket i Maxim de Winter etter deres korte møte, der begge er på ferie i Monte Carlo. De gifter seg og han tar henne med til herskapshuset sitt i England. Eiendommen ligger på et avsidesliggende område, noe som bidrar til at hovedpersonen vår straks føler seg isolert fra omverden. Hun er ung, mye yngre enn sin ektemann. Ting blir ikke enklere når hun finner ut at han har vært gift før og at hans tidligere vakre kone, Rebecca, er død. Til tross for at Rebecca er død, kaster hun en mørk skygger over ekteskapet til det nygifte paret. Vår naive, unge hovedperson begynner å utvikle paranoide tendenser. Hun begynner rett og slett å tvile på ektemannens følelser for henne. Hennes naivitet blir forsterket av at Maxim behandler henne som om hun var et hysterisk barn. Leserne begynner, i likhet med hovedpersonen, å tvile på dette ekteskapet. Vi ser at dette er to partnere som ikke utfyller hverandre, nettopp på grunn av mangelen på kommunikasjon mellom dem, men også på grunn av måten Maxim behandler sin kone på, der han snakker til henne slik man ville ha snakket til et barn.

Leserne begynner også å sette spørsmålstegn ved Rebeccas død, spesielt siden Maxim nekter å snakke om henne. Til tross for Maxims manglende interesse for sin tidligere kone, hindrer det ikke hovedpersonen i å bli sjalu. Forfatteren bruker denne følelsen for å skildre det jeg allerede har nevnt, nemlig hovedpersonens paranoide tendenser. Dette høres kanskje ut som en klisjéfylt historie. Jeg hadde selv bange anelser før jeg gikk i gang med å lese den. Nå som jeg har lest den, så kan jeg si at romanen handler om mer enn et mislykket ekteskap. Dette er også en psykologisk skildring av en ung kvinne som aldri har følt seg komfortabel i den rollen hun har blitt tildelt. Om du har stor sans for klassisk litteratur og gotiske mysterier, så anbefales «Rebecca».

Jeg skjønner deg godt, for jeg fikk litt den følelsen av opplegget på bok 2, jeg føler jeg vaker rundt i periferien av lesesirkelen fordi jeg har lyst til å følge begeistringen som smitter over på meg fra de andre. Så er det den saken at det var få andre livlige tråder her en periode og jeg er av den oppfatning at det er bedre å bli med enn å ergre seg og lukke siden etter en kjapp kikk... Jeg ble litt rammet av tidsknipe på den boka da jeg jobbet fullt nattskift og hadde få timer til disposisjon hvert døgn. Tredje bok interesserer meg dessverre ikke, men har planer om å låne ei bok ut av mors hyller og foreslå den som fjerde... Den står på øverste hylla midt i mot sofaen jeg pleier å sitte i i hennes stue, så jeg har ofte sett på den.

Jeg velger ofte bok på impuls og da jeg egentlig skulle lese bok 2 ble jeg plutselig og overraskende overfalt og kuppet av ei helt annen historie... Det er den tredje saken med den felleslesingen... Så jeg har bestemt meg for å prøve og bli med hvis boka er en jeg definitivt har lyst til å lese og la lesesirkelen bestemme at tiden er inne. Avhengig av avstemningen til fjerde bok får jeg prøve å renske unna forstyrrelsene i form av delvis leste, fengende bøker... Jo, jeg forstår deg godt og har innsett det krever litt planlegging og disiplin, noe jeg ikke er vant til med lesing...

Vet du at de samme tankene som deg har jeg også,men så har jeg vært inne å "snoka" litt i lesesirkelens diskusjonstråd,og da har jeg begynt og tenke at dette virker interessant! Har derfor bestilt boka de skal begynne på,skal bla litt i den,og så kanskje spørre om audiens hos de sære:)

Når ein tenker over at det pr dato er 26 346 bokelskarar, og berre 39 stykker (knapt 1,5 promille) er med i lesesirkelen, så kan ein med ein viss rett påstå at det ikkje er du, men felleslesarane som er sære.

Skjønner deg godt. Har prøvd et par ganger å delta i "boksirkler" (IRL, ikke på Bokelskere). Ender oftest med at jeg blir hyperstressa og "må" lese noe annet isteden for den tildelte boka....

Du er ikke alene om disse tankene her - jeg liker heller ikke konseptet felleslesning. Det ender som regel bare opp med at boken havner lenger og lenger bakover på lista over bøker jeg ønsker å lese. Det kommer så an på humøret hva slags bok jeg velger for hver gang, og konseptet felleslesning bare stresser meg.

Du er ikke alene og du er ikke sær. Jeg kunne heller ikke deltatt på felleslensing,da ville jeg bare blitt stresset. Jeg må ta ting som det kommer,tilfeldighetene bestemmer stort sett hvilke bøker jeg leser og når. Kan ikke ha et skjema å gå etter der,nei. Så alt passer ikke for alle,hurra for forskjellene.

Denne helgen leser jeg : Intriger og begjær av P.D. James. Dette er engelsk krim på sitt beste syns jeg. Adam Dalgliesh drar på ferie, men her blir han ufrivillig dratt inn i en drapssak.

Jeg står gjerne på listen; akkurat "Mesteren og Margarita" hopper jeg over (har fått den skamrost, så jeg er sikker på at den er et kjempebra valg - men jeg har ikke "fot" for den denne våren), men kanskje neste bok i rekken? Jeg kommer til å lese "Himmelrike og helvete" takket være dere andre - selv om det ikke blir i tide til å parallell-lese med dere.

Mitt "problem" er visst at jeg alltid er så midt oppe i andre bøker at jeg kunne ønsket meg mer forutsigbarhet m.h.t. hva som kommer på lesesirkelens agenda en tid fremover. Jeg har alltid flere bøker på gang, og da vil jeg gjerne avslutte noen av dem før jeg starter på en "lesesirkel-bok". Det funker for dere å bestemme én bok av gangen, så jeg ønsker ikke å be dere om å legge om praksis - jeg bare konstaterer at jeg tror jeg har funnet grunnen til at jeg ligger litt på etterskudd. Solo-lesningen min er resultat av spontane valg - felleslesninger må jeg visst ha mer tid til å bli klar til. (Jeg kjøpte nemlig "Middlemarch" også - men rakk ikke å begynne på den før dere andre var ferdige...)

Husker denne som en fantastisk bok fra barndommen, den har satt spor. Har nå lest den om igjen 50 år senere. Den fenger fortsatt og jeg gleder meg til å lese den for barnebarnet mitt om noen år. Hun bør nok bli 8 år for å få fullt utbytte av den. Dette er magisk lesning for liten og stor. En klassiker innenfor barnelitteraturen.....

Dette var ein innertier! Du verden for ei flott, lita bok. Jan i Skrolycka, ein fattig og ringakta husmann på landsbygda i Värmland, blir far til ei lita jente, og gir henne navn etter sola. Klara Fina Gulleborg, eller berre Klara Gulla til kvardags. Faren blir grenselaust glad i jenta. Gjennom ei serie anekdoter får lesaren take del i oppveksten, og korleis jentungen kastar lys over opphavet sitt.

Når jenta veks opp og flytter heimanfrå blir faren beint fram gal av sakn etter dattera, og skapar seg ei fantasiverd der dattera er keisarinne av Portugallien, og sidan han sjølv er far til keisarinna må det naturligvis forhalde seg slik at han sjølv er keisar. Men når dattera vender attende etter 15 år utan å ha gitt lyd frå seg blir det ikkje det hjartelege gjensynet som faren hadde tenkt seg.

Skildringane til Lagerlöf i denne boka er heilt fantastiske, både av natur og livet på landsbygda, av det sårbare sinnelaget til Jan i Skrolycka, og av det fine forholdet mellom far og datter som blir så fortvila annleis når dattera vender attende som vaksen. Det er berre å gi seg over, og la seg suge inn i boka og i stemningane.

Eg høyrde denne som lydbok. Opplesaren Sidsel Meyer Aasrud sin milde stemme kler tonen i forteljinga veldig godt, faktisk så godt at det meir enn kompenserer for at ho av og til famlar etter orda.

Denne boka var det første møtet mitt med Selma Lagerlöf, men det blir garantert ikkje det siste. Faktisk blei eg så begeistra at neste lydboka eg skal høyre blir Gösta Berlings saga av same forfattar.

Oisann! Der kom sannelig DEN fram igjen. Den står i hylla; påbegynt for flere år siden, men ikke fullført. Det må ha vært noe der som ikke bekom meg vel den gangen. Kanskje jeg nå får et påskudd til å lese den "på or'ntlig" - med drahjelp og annen hjelp fra gode bokelskere?

For det fyrste meinar eg dikt sjeldan skal lesast i samling, det bør smakast på og nippast til i små dosar slik at ein får tid og rom til å fordøya - viss ein då ikkje ynskjer ein overdose, det kan jo vera ei oppleving det òg.

Eg likar Olav H. Hauge. Me kan jo byrja med å få den saken ut av verda. Så det seier seg kanskje sjølv at eg ikkje er einig med deg i at han representerer kjedeleg, urelevant og dårleg lyrikk. Derimot meinar eg han skriv om allmenngyldige ting, om idear og tankar som aldri går av moten. Joda, den tidlege diktinga hans er noko tradisjonell, og kan verka traust. Og nokre av ting-dikta frå 60-talet verkar framande for mange - kva er greia med katten? Kven er denne Kupper'n som skrid på skøyter i eit OL me knapt har høyrt om, og Wang Wu i Kina er vel ikkje aktuell? Nei, men ein må gå på baksida. Ein må ta seg tid, finna seg rom, til å lata dikta finna ein klangbotn i ein sjølv, og i si eiga samtid. "Her må då orda komma" - kva for ein norsk ungdom har ikkje opplevd å tenkja nett den tanken, framfor ein blank dataskjerm? Er det ikkje ei lukke å vita at ein av våre største diktarar - i kvantitet eller kvalitet - har tenkt nett det same?

Og nokre gonger, nokre få gonger, må ein utfordra seg sjølv til å møta ei anna tid, ein annan røyndom. Olav H. i Ulvik kan vera fjern for oss, me lever i storbyar og bryr oss ikkje om Ogmund som rir heim over fjella i Hardanger. Men me får lova å møta han og hans verd gjennom diktinga, og det er berre slik me veks. Me må møta Den Andre og gjennom det møta våre eigne tankar, våre eigne for(-)dommar, oss sjølve. I motsetjing til romanen som kanskje tek lang tid å lesa og kort tid å oppleva, gir lyrikken oss både kortversjonen og den versjonen som malar rundt i oss i åresvis i ettertid. "Her er òg eit midtpunkt", skriv Olav H. Pila, vegen, er nokre gonger vel så viktig som målskiva.

Takk for eit provoserande innlegg, Armal!

Vet du hva, jeg har aldri tenkt på at "fysen" og "ufyselig" skulle ha noe med hverandre å gjøre! Men sammenhengen virker åpenbar nå - morsomt. Jeg ønsker meg etymologisk ordbok...

Mitt inntrykk er at det er den "negative" varianten av ordet, ufysen, som stend sterkast i daglegtalen rundt om i landet. Spesielt i forhold til ver. Ufyseleg ver ute, no.

Aftonbön
Ingen stund är så som denna,
kvällens sista, tysta timma.
Inga sorger längre bränna,
inga stämmor mera stimma.

Tag då nu i dina händer
denna dagen som förflutit.
Visst jag vet: i gott du vänder
vad jag hållit eller brutit.

Ont jag tänker, ont jag handlar,
men du läker allt Och renar.
Mina dagar du förvandlar
så från grus till ädla stenar.

Du får lyfta, du får bära,
jag kan bara allting lämna.
Tag mig, led mig, var mig nära!
Ske mig vad du sen må ämna!

Karin Boye ( 1900 - 1940)

Krimforfatter Lynn Shepherd mener at JK Rowling bør slutte å skrive - at hun bør gi seg i solidaritet med andre mindre kjente forfattere.

"So this is my plea to JK Rowling. Remember what it was like when The Cuckoo's Calling had only sold a few boxes and think about those of us who are stuck there, because we can't wave a wand and turn our books into overnight bestsellers merely by saying the magic word. By all means keep writing for kids, or for your personal pleasure - I would never deny anyone that - but when it comes to the adult market you've had your turn. Enjoy your vast fortune and the good you're doing with it, luxuriate in the love of your legions of fans, and good luck to you on both counts. But it's time to give other writers, and other writing, room to breathe."

Sludder og pølsevev, mener nå jeg. Og mange andre, deriblant denne forfatteren. Det finnes en artikkel i The Guardian om det, også.

Ha, ha, ha! Denne bakken har jeg gått opp utallige ganger, senest i fjor høst - men det var altså før vår felleslesing av Middlemarch, så meg er det ikke, dessverre.
Du vet virkelig å pirre reiselysten, Odin!

Det som gjør "The Importance of Being Earnest" til et genialt skuespill i mine øyne, er måten forfatteren kritiserer overklassen på, gjennom ironi og humor. Stykket er ment som en satire av måten overklassen opptrer på i samfunnet før i tiden. Karakterene fremstår som latterlige, med helt meningsløse samtaler. Stykket handler kort og greit om to unge menn, som begge gir seg ut for å være samme person. Dette ender med en rekke misforståelser og identitets forvirring. Det hele starter med et navn, nemlig "Earnest". Et navn som egentlig ikke ha noe betydning annet enn at overklassen verdsetter folk med et slikt navn, uansett hvor irrasjonelt det enn måtte lyde.

“If I am occasionally a little over-dressed, I make up for it by being always immensely over-educated.”
― Oscar Wilde, The Importance of Being Earnest