Etter at jeg kom over en bok på et loppemarked hvor den forrige eieren hadde skrevet så fint om sitt møte med boken fikk jeg lyst til å begynne med det samme. I nevnte bok står det bl.a. at vedkommende leste den påsken 1984 da hele familien var på hytta, at han/hun synes det var en vakker, men trist bok. Tidligere har jeg vært ganske streng på at jeg ikke vil ha eselører eller annet kluss i bøkene mine, men er dette kluss? Vil jeg låne bort bøker jeg har skrevet slikt i? Jeg vurderer også å legge inn en løs lapp i bøkene, men disse forsvinner vel?
Lurer på om andre skriver i sine bøker, og i så fall hva.

En roman om hverdagslykke

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner.

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis´ novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent.

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann.

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt.

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær.

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia.

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da.

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi.

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

"Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid , det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv til jordens. MARKUS står det kanskje på brettet, hvad for en Markus er det ?"

KILDEN ( eller brevet om fiskeren Markus ) av Gabriel Scott. (1918 )

...finske Kjell Westös roman "Hägring 1938" (norsk tittel: "Svik 1938") i klassen skjønnlitteratur for voksne. Jeg har ikke lest den, men hørte Westö fortelle om den på Litteraturhuset i Oslo tidligere i år - og siden har jeg flere ganger forsøkt å få kjøpt den på (finlands-)svensk, foreløpig uten å lykkes. Forfattermøtet overbeviste meg i seg selv, men i ettertid forsikret sikre kilder at denne romanen virkelig er helt fantastisk - og det synes åpenbart Nordisk Råd-juryen også!

Her er Nordisk Råds omtale av Kjell Westö og romanen "Hägring 1938" - pre-kåring.

I klassen for barne- og ungdomslitteratur stakk to nordmenn av med årets pris:
Håkon Øvreås og Øyvind Torseter for boken "Brune".

Det var smart ja.

Har endelig fått begynt på To Kill a Mockingbird, som jeg har hatt på leselista så lenge jeg kan huske, og jeg må si at jeg liker den veldig godt så langt!

Takk til Annelingua, Ellen M og Lillevi, som har gjort det bokelskere skal gjøre. Jeg er så glad for disse bøkene.

Britt Karin Larsen er en poet. Det er kanskje derfor at noen opplever hennes stil som skisseaktig. Den er det, men det er så fint, og så klokt. Stakkars Henrik Langeland, som jeg leste etterpå, og som har så mye kunnskap om manipulering av det økonomiske markedet og hvem som er på hagefester, ble nokså mekanisk og grå, der jeg satt og savnet disse tankene som kom litt uforvarende på meg, og som alltid handlet om de store spørsmålene. Hun skriver så lett og så enkelt. Her har vi medisinen for dem som har gått lei av det spektakulære og ønsker seg mer av det som berører oss mest. Det står ikke så mye om forfatteren på nettet, og jeg har heller ikke funnet så mange intervjuer. Kanskje det er best slik.

Tusen hjertelig takk, jeg har ikke lest en side ennå. Ikke pga jeg ikke har tid til det, han sover godt osv. Men man blir sittende å se på denne lille herligheten

Eg såg tilfeldigvis på portrettsafari-sida, og det slo meg at veldig mange av dei nyaste registrerte brukarane har veldig like profilbilete. Er det ei skuleklasse eller ein vennegjeng, undra eg på, og klikka inn på nokre av profilane.

Fellestrekket, utanom likskapen i profilbilete, er at ingen har registrert nokon bøker og at alle har lagt inn ei lenke til diverse polske nettsider. Enkelte av desse virker å vere til diverse internett-kasino. Det får meg til å lure på om desse nyregistreringane er reelle bokelskarar, eller om dette er ei form for reklameverksemd.

Skulle det vere det siste, så er det jo på ingen måte plagsomt, og eg er ikkje ute etter å klage på nokon. Grunnen til at eg tek opp dette er at eg ikkje klarer å forstå kva som kan vere motivasjonen for å spreie desse nett-adressene på ei side som dette. Kan det vere slik at den eller dei som lagar desse profilane t.d. får ein provisjon for antal klikk på ein adresse? Korleis klarer brukaren i såfall å bli kreditert for dette? Eller er det ein annan motivasjon som ligg bak? Blir t.d. "verdien" av ein nett-adresse vurdert etter kor mange lenker som peiker til den?

Ja ja, det er mykje eg ikkje forstår.

Lykksaligheter

Du sier hei
og perleporten knirker på hengslene
det åpner seg
ordene svinger palmegrensmyke
hender spiller harpe i håret mitt.
Langsomt går vi inn
i den første av
minst 7 deilige himler.

Forfatter: Annie Riis
Utgitt: Fra samlingen «Himlen er de andre», Gyldendal 1982

Jeg leser selv fortsatt boken om Ted Bundy. Jeg ble pappa for første gang for 5 dager siden, så lesingen blir ikke første pri akkurat nå. Men lurer til meg noen sider da han ligger å sover :)

Ellen Martol tipser i denne tråden om at forfatteren Aina Basso skal delta i samtale om historiske romaner på Riksarkivet 14.10.14. Kanskje dette er interessant for deg - eller for personen som stilte deg spørsmål om nordnorske historiske romaner?

Jeg synes det blir litt for mye rosa søyfe mas jeg. Har ikke helt forstått hvorfor brystkreft fortjener så mye oppmerksomhet i forhold til alle mulige andre sykdommer.
Jeg koser meg med bind 1 av Pelle Erobreren og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke har lest den før. Den har stått i bokhylla i evigheter sammen med Ditte Menneskebarn, så det blir litt Nexø framover på meg. Dersom jeg blir ferdig tenkte jeg å bla litt i Født til å løpe før jeg begynner på bind 2 av Pelle Erobreren. Vet ikke helt om jeg orker en hel bok om løping, da jeg selv bare løper når jeg må. De fleste vil nok kalle min form for løping å gå litt fortere..
God helg alle, med eller uten sløyfer og løpesko!

DAGEN ER ET BREV

Gangstaupa tvers over gransnaret
fram til postkassa ved riksvegen
står alltid oppgått og åpen:
Alle snøfall tråkket ned
av riflete gummistøvelsteg, alle skygger
slitt som ei golvrye, hvert
segl av nattgammel kingeltråd
brutt -
Ennå venter du.
På hva -?
Dagen er et brev
som aldri kommer.

Hans Børli

Koser meg med Hans Børli sine dikt i dag.

I OKTOBERKVELDEN

I oktoberkvelden
når tussmørket svartner,
stjernene brister ut på himmelen
og henger som gylne lauvblar
i svarte, dryppende bjørkekroner.

I oktoberkvelden
når himmelen kommer deg så nær at
du synes stjernene ringler sprøtt og skjelvende
fordi du subber borti dem med hatten. Da
føler du at du er
en borger av Melkeveien.

Hans Børli

Jeg fikk frysninger :) og kom til å tenke på noen ord av Tranströmer som sto i Owe Wiströms "Leve langsomheten":

Midt i livet hender
det at døden kommer
og tar mål av mennesket.
Det besøket glemmes,
livet fortsettes.

Ja, den har jeg jo faktisk lest. Men så var ikke forfatteren gresk, da gitt. Sånn er det vel med Victoria Hislop, også, som har noen bøker med handling fra Hellas.
Jeg tenkte det kanskje fantes en gresk forfatter à la Tore Renberg/Jo Nesbø/Vigdis Hjort.