Bokelskere.no

Jeg hadde heller ikke hørt om Oppvekst i Andeby, enn si om forfatteren Audun Briseid - men både den boken og andre av ham fant jeg på www.bokhylla.no. Her er lenken til digitalutgaven av Oppvekst i Andeby - jeg liker starten, så jeg skal lese mer!

Takk, Jostein, Ellen og Tarjei - utmerkede anbefalinger, alle nå på leselista :-)

Jostein, Hovlands "1964" har jeg faktisk i hylla. Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg hadde lest den, men så har jeg blandet den sammen med en annen av mannens bøker. Så en ekstratakk for den 8-) Ellen, "Oppvekst i Andeby" var helt ukjent for meg, gleder meg! Og Tarjei, takk for "Vidunderbarn" - den burde jeg ha kommet på av meg selv, en virkelig betimelig påminnelse :-)

Dette er en amerikansk klassiker skrevet av Nobelprisvinneren Sinclair Lewis. Boken kom ut i 1920, ti år før Lewis fikk Nobelprisen i litteratur, og gjorde stor furore i hjemlandet. To år tidligere hadde forfatteren vekket oppsikt med en roman om en landsens jente som dro til storbyen med hodet fullt av ambisjoner og illusjoner; Main Street handler om en byjente i møte med småbylivet, og med denne boken fikk han sitt definitive litterære gjennombrudd.

Hovedpersonen i Main Street er unge Carol, en høyt utdannet og moderne kvinne som etter å ha arbeidet som bibliotekar et par år gifter seg og slår seg ned i småbyen Gopher Prairie (en fiktiv by på prærien i Minnesota). Boken beskriver hvordan hun ankommer sitt nye liv full av idealisme og ideer om hvordan hun kan bidra til å utvikle Gopher Prairie fra en trang, trangsynt og estetisk uskjønn landsby til en vakker by med et stimulerende kultur- og samfunnsliv. Selvfølgelig møter hun motstand - byens gode borgere er slett ikke enig i at de trenger noen utenfra til å fortelle dem hvordan tingene skal gjøres i deres by. Norske lesere vil finne mye av janteloven mellom linjene i denne boken! Det er uansett mye allment menneskelig i denne romanen, og forfatteren imponerer meg i sin evne til å skildre historien fra Carols perspektiv på en overbevisende måte. Under lesningen reflekterte jeg ofte over at Lewis valgte en kvinnelig hovedperson for denne romanen. Hvor mange mannlige forfattere i dag gjør et tilsvarende valg? Og hvor mange mannlige lesere ville kjøpe boken, om en mannlig forfattere skulle utgi en roman med kvinnelig hovedperson? Selv om vi i Main Street ofte blir innviet i Carols tanker og opplevelser forbundet med klesdrakt, husstell, samvær med andre kvinner - så er bokens hovedtema annerledeshet og konfliktene som oppstår når nye tanker møter gamle idésett og hevdvunne levesett. Jeg har gjort meg mange tanker om hvorvidt Lewis kunne fått romanen til å fungere like godt med en mannlig hovedperson - mitt svar er nei. Han "trengte" en hovedperson med høyere utdannelse, og Carol har utdannelsen, intelligensen og innsikten, og den sosiale statusen, som skulle kunne gjøre henne til en likeverdig med nestorene og besteborgerne i Gopher Prairie. Det som taler mot henne er at hun er ung, hun er kvinne og hun er utenfra. Vi møter andre outsidere underveis i romanen, men de blir bifigurer som kun understreker Carols håpløse situasjon.

Romanen utspiller seg i årene 1906-1920, men hovedvekten av handlingen finner sted mellom 1912 og 1920. Det gjør den selvfølgelig til et tidsbilde av USA før og under første verdenskrig, og for norske lesere er det særlig interessant at norske og svenske settlere dukker opp i kulissene rett som det er. Men jeg synes boken har holdt seg, den gir interessante perspektiver på likestilling både mellom kjønnene og mellom ulike samfunnsklasser, samt som sagt om motsetningene mellom folk som er fulle av nye ideer og folk som synes ting er bra som de er og alltid har vært. Main Street får terningkast 6 av meg.

Tusen takk for at du tar opp bokomtalene, Strindin!

Jeg deler med deg og flere ønsket om at bokomtalene skal være tydeligere og lettere tilgjengelige. Og da mener jeg reelle omtaler, ikke gledeutbrudd á la: «for en fantastisk bok!» eller hjertesukk, som «møkkabok». En bokomtale som er til nytte for andre, bør fortelle litt om boken, litt om hva du liker, misliker og veldig gjerne hvorfor.

Jeg er usikker på om forslaget ditt, om å dele omtalene i korte og lange, er det beste. Det vil sannsynligvis være vanskelig å gjennomføre i praksis (f.eks. hvordan sikre at alle holder seg til det riktige antall ord). Dessuten – det er mulig å skrive en god og opplysende omtale med få ord.

Jeg tror derimot at måten en boks side er organisert på, må være slik at man intuitivt velger riktig kategori for sitt innlegg. Når du går inn på en boks side, er det første alternativet som kommer opp, «Skriv en omtale». Ergo er det lett å ty til denne, selv om du egentlig bare vil gi en kort meningsytring: «Noe av det beste jeg noen gang har lest» - altså et debattinnlegg!
Mitt enkle forslag (som jeg har tatt opp før) er at Admin (André) endrer rekkefølgen på kategoriene på en boks side, slik:

• Diskusjoner om boka
• Sitater fra dette verket
• Skriv en omtale

På denne måten vil sannsynligvis langt flere av en- og to-linjer-omtalene havne som debattinnlegg. Den som vil skrive korte omtaler, har fortsatt mulighet til det.

Jeg mener at dette er et forsøk verdt!

Jens Bjørneboe har flere spennende og kritiske tekster i sine dikt. Bjørneboe debuterte med den kritikerroste samlingen Dikt i 1951. Aske, vind og jord har jeg enda ikke fått lest men synes det kan være ei bok å anbefale for de som liker Bjørneboe's penn.
Halldis Moren Vesaas har mange lune og nære dikt i fin nynorsk språkdrakt som jeg vil anbefale.
Vilhelm Krag's bok Dikt i utvalg har flere fine og gode linjer. Fandango er et dikt fra 1891 som du bør lese,

Jeg fant ikke Kolbein Falkeid i boksamlingen din. Diktene hans er interessante og folkelige.

Dette er den vakreste, vàreste og den mest sjelfulle boka jeg har lest på lenge. For en lyriker Jan-Magnus Bruheim var, og jeg er så takknemlig for å ha "oppdaget" hans forfatterskap.

Nevil Shute har neppe noensinne vært foreslått til Nobelprisen. Men han var en god underholdningsforfatter - bedre enn mange andre, tror jeg. Denne boka hørte jeg om allerede i tidlig tenåringsalder (kanskje på grunn av filmen, som mange av mine eldre venner hadde sett og felt atskillige tårer over) - så da jeg fant den i et antikvariat nylig, slo jeg til. Men som jeg prøvde å si i omtalen: Det ble litt for "snilt". En by som Alice har jeg også i hylla. Bra bok, men den er jo også ganske snill. Så det kan vel hende Shute var litt for fintfølende for det intellektuelle selskap.

Romanen ble utgitt i 1958 og beskriver tilværelsen i det sørlige Australia etter den tredje verdenskrigen, en kjernefysisk krig som skal ha blitt utkjempet på meget kort tid rundt midten av 1960-tallet. Hele den nordlige halvkulen er mennesketom, og radioaktiviteten brer seg langsomt sørover - menneskene i romanen vet at de bare har kort tid igjen før katastrofen innhenter dem også.

En dyster framtidsroman, med andre ord, men de fleste av personene vi blir kjent med her, lar seg ikke overmanne av dommedagstanker. De fortsetter livene sine så normalt de kan, noen fordi de skyver ubehaget fra seg, andre helt bevisst for ikke å miste all menneskelighet.

Nå vet vi jo at denne krigen ikke har funnet sted, så det er vanskelig å snakke om troverdighet når det gjelder fakta og hendelsesforløp. Når det gjelder persongalleriet, er det litt for godt til å være troverdig, synes jeg. En del mennesker ville utvilsomt ha latt seg synke ned i fortvilelse og passivitet; Nevil Shute kunne godt ha introdusert noen av disse også i historien.

Personnavn, stedsnavn blir formidlet i rasende fart, til tider er det noe vanskelig å følge med i svingene. Likevel er dette er en svært god roman, livene til Eccu, Allu, Lucie og Ivar gir oss et godt innblikk av borgerskapet og arbeidernes gjøren og laden i Helsingsfors på tidlig 1900-tallet. Det er en gripendende bok, det er en spennende bok og det er en historisk bok. Rød mot hvit, borglig konservatisme, dekadanse, sosialisme, og menneskene opp i alt dette.
Hør bare her: Allus far; "Det er ikke rare hjelpa du har fått av meg, gutten min, men ett råd skal du ha. Bruk vettet du har fått utlevert, les deg opp av denne dritten. Og kast ikke bort livet på å jage etter fyll og fitte sånn som jeg har gjort".
Eller som Lucie sier til Allu; "Jeg forstår dem som lider, jeg forstår dem bedre enn du tror, det er bare at det faller i noens lodd å vandre gjennom lidelsen og være andre til hjelp uten å lide selv".
Oversetter Erik Krogstad har gjort en god jobb.

Jeg vil tro et av og til kan bli krampaktig å lire av seg en floskel i stedet for å gi ei stjerne, om man bare ønsker å uttrykke at man likte noe, som for eksempel Josteins flotte helgedikt, de er bra, og jeg finner ofte ut at jeg vil gi diktet hans ei stjerne, men å kommentere bare for å gjøre det burde være relatert til innholdet... hvorfor er jeg da nødt til å finne på noe å si når jeg egentlig ikke har det?

La det hele ligge og la folk legge i det det de vil. Jeg gir en god dag i "stjernehig" sjøl om jeg gir dem når jeg finner en kommentar hvis innhold jeg kan relatere til. Skulle jeg slumpe til å få noen stjerner på et innlegg sjøl, tenker jeg som så at det er hyggelig at noen har tatt seg bryet med å lese det jeg skrev og har tatt stilling til det.

Jeg ser at du har gode intensjoner, Marianne. Som Hilda sier, denne typen diskusjoner har vært oppe flere ganger, og jeg må innrømme at jeg kjenner meg litt «sliten» av dem. Dette er på ingen måte ment som kritikk av innlegget ditt, synes tvert imot det er fint at du viser omtanke for hvordan nettstedet fungerer. Da jeg ble med, raste det virkelig en stjernekrig, med påstander om falske profiler som et ledd i å skaffe seg selv stjerner. Barnebarna bare lo og sa: «Velkommen til Internett, mormor»!

Jeg synes bokelskere.no i all hovedsak lever opp til sitt motto som «et vennlig, uavhengig og åpent rom med fokus på lesing». Selv er jeg ganske generøs med stjernene. Bruker dem i liten grad som en «karakter», mer som en hilsen og takk – når noen har tatt seg til tid å svare på mine innlegg, eller delta i diskusjoner som interesserer meg. Tenker mer på det som en lek.

Jeg må likevel innrømme at det er litt skuffende når jeg har lagt en del arbeid i en bokomtale, og vips så er den borte i systemet. Med få lesere, og få stjerner…

Mitt ønske er at vi kunne få tilbake et system der bokomtalene kom tydeligere frem.

Dette har vært luftet ganske mange ganger i løpet av de årene jeg har vært medlem her. Noen blir sinte, noen blir lei seg, og verst har det kanskje vært når stjerner av ulike årsaker forsvinner.

Jeg mener at det eneste vi kan gjøre noe med, er hvilken holdning vi selv har til "stjernesankinga". Konkurransepreget skapes hos deg selv. Gi stjerner når du føler for det, og ikke bry deg om antallet verken hos deg selv eller andre! Slik kan du skape et avslappet forhold til antall stjerner og da blir det plutselig ikke noe farlig lenger om du får mange/få stjerner på innlegga dine.

Noen er slik som meg her inne, - aktiv i noen perioder, inaktiv i andre. Noen ganger leser jeg uten å logge meg inn og da blir det ingen stjerner. Andre ganger er jeg pålogget og da vanker det stjerner til innlegg jeg synes er interessante. Jeg nekter å la meg presse til å følge opp innlegg, selv om jeg selv har deltatt i tråden. Går det lenge mellom hver gang jeg logger meg på er tråden glemt av både meg selv og andre.

Slapp av og la stjernene sveve høyrt der opp i himmelen. Faller de ned på innlegget ditt så lyser de kanskje opp der og da, men livets gleder bør være uavhengig av stjerner fra medlemmer i bokelskere.no

Nå er jeg ferdig med "Haugtussa",men kommer til å lese den igjen og igjen!
Startet med å lese den som en diktsamling,og da ble jeg veldig grepet av språket! Har aldri vært noen tilhenger av ny/gammel norsk,men nå er jeg nok i ferd med å forandre mening! For noen fantastiske ord og uttrykk!Nå er nok Garborg kjent for sine vakre beskrivelser,og dette kommer spesielt fram i hvordan han beskriver "jærlandskapet". Ble også glad når det var så innlysende at han var glad i dyr,beskriver så godt det gode stellet husdyrene fikk,og viktigheten
med godt dyrehold! Spesielt er dette beskrevet tydelig i diktet "Kvelding" der veslemøy kjæler med kyrne,og at det er "fjøsnisser" som passer på "buskapen".
Lærte også mange nye ord,og samtidig ble jeg minnet på mange ord som jeg hadde glemt!
Mange av disse gamle ordene ble brukt av min fars familie,som kommer fra en gård ca 10 mil fra jæren,og det var så koselig med en oppfriskning:-)

Etter at jeg hadde lest diktene noen ganger,så begynte jeg å lese boka som en roman.Det var selvfølgelig veldig spesielt i begynnelsen med denne diktformen,men syntes det gikk greit fordi jeg allerede hadde tatt meg god tid til å forstå mange av de vanskelige ordene!
For en historie,fikk så utrolig medfølelse med både veslemøy og moren. Moren har jo bare veslemøy hjemme,broren er reist over havet,en søster som er prostituert i byen og søsteren som er død.
I de første diktene virker alt ganske bra,veslemøy(Gislaug) hjelper til med både dyrene og "spinner" rokken.Om kveldene strømmer folk til gards for å høre veslemøy fortelle historier.
Det kommer fram allerede da at veslemøy har en spesiell personlighet,fortellingene handler mye om "underjordiske" vesener.
Etter hvert blir kommer det fram at veslemøy har en "sjette sans",hun kommuniserer og ser døde folk og skapninger,og derfor får hun også navnet Haugtussa.
Veslemøy stakkars har en evig kamp gående med seg selv for å forstå dette,og vite hva hun skal gjøre,hun blir rett og slett fysisk syk.
Så treffer hun Jon,som hun forelsker seg i. Og diktene handler om veslemøy første kjærlighet,men hun blir sveket,og hun har det veldig vondt med seg selv. Igjen begynner kampene mot disse overnaturlige kreftene,hun får løfter og råd hvordan hun skal bli fri kjærlighetssorgen.
Hun får heldigvis hjelp av sin døde søster med å bekjempe ondskapen.
Dette er bare en rask beskrivelse av innholdet,har ikke utdypet noe mer enn det,vil vente med tolkningene til alle har lest ferdig. Liker ikke selv å lese andre sine tolkninger før jeg jeg har dannet meg et inntrykk!
Må også tillegge at diktet "Ungdom" gav meg litt "Deja vu følelser" til ballet som vi nettopp leste om i M&M.:-)

Aldri har jeg kost meg sånn med en fellesbok som nå. Det er helt fantastisk å lese disse vakre og velkomponerte diktene til Garborg.
Jeg leser diktene både to og tre ganger for å virkelig få med meg alt.

Nå i starten har vi blitt presentert for Veslemøy, samt møtt noe av det overnaturlige som nok vil følge oss videre gjennom boken.

I diktet Kvelding, som er et fantastisk dikt møter vi tuftekallen:

Veslemøy
vondlar høy
i den myrke løda.
Nisslått
kvisar smått;
tuftekall seg likar godt,
når buskap fær si føda.

Gamall kar
han er i gard;
strengt han all ting agtar.
Fylgde blid
frå fyrste tid
med i både stræv og strid;
og helst han fjoset vaktar.

Følgende har jeg hentet fra nettet:

I Norge ble fjøsnissen ofte beskrevet som en liten mann, «ikke større enn et hestehode», med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød nisselue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dager.
Han kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt.
Ellers hadde nissen overnaturlige evner (trodde noen), og den røde toppluen var grå innvendig. Hvis nissen vrengte lua, så det grå var ut ble han usynlig!

Så leit, Rebecca - stemmen din vil bli savnet her inne, husk at det er lov å ombestemme seg!

Håper du kommer tilbake.