Bokelskere.no

Jeg har vært med på én felleslesning så langt og synes det var kjempebra! Fikk lest en bok, av en forfatter, som ikke er typisk for meg å lese og det er jo viktig å utvide horisonten inn i mellom. Det er bare en ting jeg lurer på..... Hvorfor er "alle" felleslesninger, bøker som leser i boksirkler o.l nesten uten unntak tyngre litteratur og eldre klassikere? Hvorfor tar ikke flere boksirkler og felleslesninger initiativ til å lese mer variert? Det er jo mange gode enkeltstående bøker som absolutt burde fått komme inn i varmen? Og for eksempel Tolkien ville også passet utmerket til felles-/samlesninger, selv om veldig mange ikke anser hans bøker for å være klassikere. Er det slik at noen sjangre "diskrimmineres"? Er fantasy en sjanger som ikke blir tatt for å være seriøs nok?

Nå ble det veldig mye snakk om fantasy her, men det var kanskje bare et eksempel fra FruBangs side. Jeg har tenkt på det samme, altså undret meg over bokutvalget, men konkludert med at dette er folk som interesserer seg for klassikere og det å tolke og dissekere bøker - noe jeg egentlig ikke liker å gjøre. Jeg kan forsåvidt google en bok etter at jeg er ferdig med den, og kanskje finne ut mer om forfatteren, om boka og om relevante fakta, men ofte føler jeg at det ødelegger opplevelsen jeg hadde... Og jeg er ikke så sikker på om jeg ville sette pris på andre menneskers tolkninger av romanpersoner og hendelser. Tror det mest forstyrrer den reisen jeg har vært på, den drømmen jeg har drømt, den opplevelsen jeg har hatt.... For jeg føler jo at når jeg leser, strømmer historien inn i meg slik den virkelig er! Som om den kom rett fra forfatteren til meg - selv om den ble skrevet for hundre år siden - selv om jeg egentlig ikke tenker på forfatteren, eller at boka HAR en forfatter.

Jeg tror jeg hadde blitt et ulykkelig menneske av å studere litteraturvitenskap. I norsktimene på videregående hatet jeg å analysere dikt og noveller - det føltes som å hogge virkeligheten i stykker, det ekte levende bildet skulle nærmest drepes, snus opp og ned og inn og ut. Det føltes på en måte som om man på teateret skulle oppleve at en av publikum løp opp på scenen, rev av skuespillerne parykker og kostymer, snudde på kulissene og ropte "se - slik har de gjort det! hun har ikke lange lokker! dette huset er lagd av papp!"

Jeg vil ikke se håndverket, maskineriet.... Jeg tror ikke forfatterne vil at vi skal det heller. Bortsett fra kanskje de som har gått på forfatterstudiet i Volda og gjerne vil vise fram hvor pen sømmen er på vranga og hvor perfekt de har laftet tømmeret i hjørnene....

Enda en som får frem det jeg ikke fikk til! ;) Fantasy var et eksempel, ja.

Skjønner hva du mener - og skal ikke forsøke å "omvende" deg til å bli en samleser. Men jeg fikk lyst til å skyte inn at for meg er ikke poenget med samlesing å dissekere en bok, men å forstå den bedre enn jeg gjør på egenhånd. Ved å lese den sammen med andre engasjerte lesere, får jeg nyte godt av deres bakgrunnskunnskap og research underveis - slik at jeg får med meg poenger i boken som ellers ville gått meg hus forbi. Og jeg kan få luftet mine tolkninger og høre om andre tenker i samme baner, eller om jeg kanskje har misforstått fullstendig. Gode samlesninger - akkurat som gode litteraturforelesninger - åpner opp verket for deg, slik at opplevelsen blir rikere enn om du hadde lest helt alene. Jeg sier ikke at du ikke fint kan få en stor - stor "nok" - opplevelse på egenhånd, men altså - det er merverdien ved samlesningen som appellerer til meg. Jeg har ikke studert litteraturvitenskap, men jeg har studert språk, og da er skjønnlitteratur en del av pensum. Jeg slet for eksempel med Stendhals Rødt og sort - og skjønte ikke av meg selv at selve tittelen henspilte på hovedpersonens karrieremessige dilemma: skulle han velge en militær løpebane (rød uniform) eller en geistlig (sort prestekappe)? Dét måtte jeg på forelesning for å få vite...

Vellykket felleslesning kan være skikkelig gøy - som når Jostein Røyset nå i sted delte fruktene av sin research om kinesisk brennevin... Da blir jeg litt irritert på meg selv over at jeg ikke kom i gang med å lese Øst for Eden sammen med de andre nå - tenk på all moroa jeg dermed ikke får "live" mens jeg leser boken!

Det bildet ditt -eller rettere sagt de to bildene - om forfattere som "gjerne vil vise fram hvor pen sømmen er på vranga og hvor perfekt de har laftet tømmeret i hjørnene..." var knakende bra, forresten! Jeg tror ikke forfattere som "får det til" jobber på den måten, riktignok, men jeg humret godt.

Etter å ha lest innlegg ditt annelingua, kunne jeg egentlig bare latt være å kommentere: du fikk fram akkurat det jeg ønsket å formidle. "Meropplevelsen" man får ved å diskutere med andre, eller ved selv å analysere en bok mer inngående, er unik. Da jeg startet på mitt språkstudium var jeg litt skeptisk, nettopp på grunn av "redselen" for å få leseopplevelsen ødelagt av analysering. Ja, før den tid kunne jeg skrevet nøyaktig det samme innlegget som MiaMaria. Men slik gikk det ikke, tvert imot. Ved å gå dypere inn i en bok, åpner det seg en helt ny verden som bare gir flere leseopplevelser. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive "gode leseopplevelser", men det stemmer ikke. Noen bøker gjør vondt, veldig vondt. Det er ikke alle bøker jeg føler for å gå dypere inn i, Jan Roar Leikvolls Fiolinane er en slik bok. Vond og "ekkel", og jeg var "redd" for å få denne til eksamen. Heldigvis slapp jeg det!

Når det er sagt: jeg verken analyserer eller går dypere inn i alle bøker, men jeg synes faktisk jeg får mer ut av de fleste bøker nå. Ikke for å nedvurdere andre sin leseopplevelse, men for meg har "språkdykket" gitt utrolig mye.

Så fint å høre at jeg klarte å finne ord som også du kjente deg igjen i! Vi har kanskje også vært heldigere enn MiaMaria med de "analyserundene" vi har vært med på. Da jeg leste innlegget ditt nå kom jeg til å tenke på James Woods bok How Fiction Works - har du lest den? Jeg begynte å lese i den for et par år siden, og syntes den var glitrende - underholdende og lærerik om hvilke "grep" forfattere kan benytte for å få leseren med inn i sitt univers. Så var det bare det at jeg hadde lest så altfor få av de bøkene Wood henter eksempler fra, så jeg fant ut at jeg måtte lese meg opp før jeg gikk tilbake til Wood. Og så glemte jeg ham visst... I alle fall har jeg veldig gode minner om hans gjennomgang av Katherine Mansfields novelle The Garden Party, som jeg skjønte at jeg måtte ha lest tidlligere (for jeg gjenkjente gradvis og vagt den ytre handlingen i novellen han fortalte om), men på langt nær fått så mye ut av før Wood begynte å analysere den for meg. Så er jeg også en sånn en som liker å finne ut hvordan saker og ting blir til, så jeg kan bli jublende imponert over å oppdage hva en forfatter egentlig har gjort for å få meg til å lese verket på en bestemt måte. Og i det jeg skal til å avrunde dette innlegget slår det meg at det er litt som vitsefortelling: samme vits kan bli en pinlig og langdryg affære eller en historie som utløser store latterbrøl, alt etter hvem som forteller den. Og siden jeg selv ikke er særlig god til å fortelle vitser, synes jeg jo det er artig å reflektere over hva de gjør, de som eksellerer i kunsten!

Jeg har lenge vært lysten på å starte eller delta i en lesesirkel som primært tar for seg klassisk fantasy og science fiction (og noen samtidige bøker som holder høy kvalitet), men jeg er usikker på om mange nok ville være interessert i å være med på noe sånt. Ideelt sett kunne en slik lesesirkel være med på å knuse en del fordommer, men jeg tviler på at folk som ikke allerede leser og liker SFF faktisk ville deltatt.

Lengde kan også være en utfordring. Det ville ikke være noe problem å lese f.eks. H. G. Wells og Ursula Le Guin, men folk som Mervyn Peake, Susanna Clarke og Gene Wolfe har jo skrevet relativt lange, krevende ting. I andre samlesninger ser man at folk faller av når det gjelder den typen bøker, og da er det antakeligvis flere som deltar i utgangspunktet. Skal man styre unna tyngre litteratur for å hindre frafall? I så fall vil man jo måtte la være å lese mange av de beste og mest interessante verkene.

Manglende oversettelser kan kanskje også være en utfordring. Mye SFF finnes ikke på norsk, og ikke alle er komfortable med å lese på engelsk. Skal man da styre unna litteratur som kun er tilgjengelig på engelsk? Da vil man jo igjen ende opp med å måtte styre unna en hel masse interessante titler.

For å gi mitt besyv med i laget: spørsmålet ditt er godt, og du har fått mange gode svar som stort sett peker i en retning: "det har bare blitt sånn - hittil". Strindin har lenger nede i tråden også påpekt at for henne blir samlesningsprosjektene en drahjelp til å komme i gang med bøker som hun har hatt stående - sånn er det for meg også. Jeg har fått lest flere bøker takket være samlesning på bokelskere.no, og hatt veldig stort utbytte av både selve lesingen, men ikke minst observasjonene og opplysningene fra andre bokelskere underveis. Og jeg er 100 % sikker på at selv om samtlige av disse bøkene både var bøker jeg hadde tenkt å lese "en gang", og bøker jeg var veldig glad for å ha lest da jeg var ferdig - så hadde jeg ikke lest en eneste en av dem ennå, uten samlesningsprosjektene.

Typen bøker som leses i fellesskap? Det er nok litt tilfeldig at de som har engasjert seg og satt i gang samlesningen, har gjort det fordi det var klassikere/eldre bøker de hadde lyst til å lese. Diskrimineringsteorien tror jeg ikke noe på. Men siden jeg selv har organisert én samlesning her inne, vet jeg at det krever bittelitt tiltak å være organisator - du forplikter deg jo til å følge opp over lengre tid, og legger bånd på din egen lesetid også. Derfor har jeg enn så lenge avholdt meg fra selv å ta initiativet til nye samlesningsprosjekter - og har holdt meg unna flere interessante samlesninger som har pågått.

For mitt vedkommende er det også slik at jeg ikke ser poenget i å lese "hvilke som helst" bøker sammen med andre. Mange bøker kan jeg fint pløye gjennom på egenhånd uten å få et "spark bak" av en leseliste, og jeg føler ikke behov for andres observasjoner og kommentarer. Men noen bøker dukker stadig opp i andre bøker, eller i den offentlige diskurs, eller man hører/leser at de har betydd mye for personer man av en eller annen grunn interesserer seg for - og de bøkene kan man gå i årevis og tenke at "jeg burde jo finne ut hvorfor det er/var så mye oppstuss om akkurat den boken/den forfatteren". De bøkene vil jeg gjerne ha drahjelp til å komme meg gjennom! Ofte - skremmende ofte - finner jeg jo ut at "klassikere" jeg har innbilt meg ville bli veldig tunge å komme gjennom, i realiteten er en fest å lese. Men da må jeg jo i gang først....!

Nå går jeg for øvrig med et spedt håp om at det kan bli en samlesning til her inne snart, med moderne(?) ikke-vestlige bøker på leselisten... Agnet er kastet uti, nå spørs det bare om det napper snart....

Fantasy er den sjangeren eg kosar meg aller mest med. I mine auge er Gaiman betre enn Dostojevskij. Eg føler meir velvære med å lese Pratchett enn med Austen. Og eg går heller til sengs med Robert Jordan enn Hemingway. At sjangeren er uglesett trur eg eigentleg er meir ei myte enn ein realitet, men det kan hende at ein del styrer unna sidan ordet fantasy kan høyrast litt naivt og barnleg ut. Derfor nyttar ein gjerne sjangernamn som "magisk realisme" eller "dystopi" for å appelere til eit større spekter (og sjølv om det kanskje er snakk om litt ulike genrer så kan ein vel vere einige i at essensen er lik, ja?)

Du lurer på kvifor det er eldre klassikarar som vert plukka ut til felleslesing. Tja, kanskje det ser litt flottare ut i boksamlinga, men mest truleg handlar det meir om litterær modning. Ein ynskjer å utforske kva "stor litteratur" er for noko, og velgjer derfor romanar som har fått ein fast plass i den vestlege kanon (og der er fantasy ein smule underrepresentert).

Sjølv om eg er glad i fantasy føler eg at klassikarar høyrer meir heime i ein lesesirkel. Slik eg ser det er skilnaden på å lese fantasy og "tyngre" litterartur at målet med fantasy er "reisa" og "opplevinga" - det å leve seg inn i ei verd som skill seg frå vår eiga. Undervegs kan ei støyte på mykje som er verdt å snakke om, og forventningane til kva som skal kome, men når boka eller serien er ferdig er det lite å seie. I alle fall samsvarer dette med mi eiga lesing av fantasy. Samtlege av Harry Potter bøkene har vore diskutert flittig, men etter at den siste boka var lese, vart det ikkje sagt noko meir.

Med klassisk litteratur forheld det seg på ein anna måte. Ein kan vere på den same "reisa" som i fantasylitteraturen, men ein sitter ofte igjen med noko meir. Nye innfallsvinklar dukkar stadig opp. Ein kan ha ei feministisk eller imperialistisk lesing av t.d. Jane Eyre som vil gjere mykje for oppfatninga av verket, men ei liknande lesing av Twilight vil truleg ikkje ende i anna enn i den same kranglinga om det er vampyren eller varulven som bør gifte seg med den merkelege jenta.

Men sjølvsagt finst det unntak, og Tolkien, som du nemner, er eit godt eksempel på noko som kan vere verdt å sjå nærare på frå ulike vinklar, til dømes kan ein lese Ringenes Herre som eit religiøst verk, eller kanskje ha ei marxistisk tilnærming.

Om det skulle dukke opp ein lesesirkel med fantasy som tema, er eg interessert.

Ser ikke hva dette har med diskriminering å gjøre.
Selv om vi alle her inne har som felles at vi liker å lese så er vi jo forskjellige i hva vi liker å lese. Jeg liker å lese eldre klassikere, samt veldig mye annet. Ved å lese disse bøkene sammen med flere og drøfte innholdet underveis får jeg mye mer ut av boken. Det er veldig inspirerende å få andres synspunkt på det man leser. Det gir meg en dypere forståelse av selve historien.
Jeg tenker at det er opp til enhver å innvitere til felleslesning av bøker her inne, det være seg krimbøker, fantasy eller noen annet. At det pågår flere lesesirkler samtidig her inne er jo bare veldig positivt og da kan man jo velge hvor man vil bli med å lese en bok.
Felleslesning er utelukkende positivt så jeg håper mange blir med og at nye lesesirkler blir dannet :)

Ser det er flere som påpeker diskrimineringen. Jeg fant ikke et bedre ord og satte det derfor i anførselstegn. Er en som har kommentert her angående fantasy, husker ikke hva han heter (er så i gravidetåka at hodet ikke henger med hele tiden...). Han skrev på nynorsk ihvertfall og fikk ganske godt frem det jeg egentlig mente med "diskrimineringen" av fantasy :)

Det er vel bare å erkjenne at befinner oss i nerdeverdenen her. Jeg har hatt stort utbytte av felleslesing fordi andre har bidratt med historiske og politiske fakta, påpekt språklige finesser og feil i oversettelser samt tolket teksten på en måte jeg ikke selv hadde klart. Jo mer jeg leser, jo mer setter jeg pris på nettopp ”gamle klassikere” og de blir enda bedre når mange bidrar med sine tanker om teksten.
Jeg har også lest en del fantasy men ville ikke ha vurdert å delta på felleslesing av for eksempel Tolkien fordi det blir for nerdete for meg. På samme måte kler jeg meg ikke ut og ligger en uke i kinobillettkø. Som Strindin påpeker tror jeg at de som faktisk gjør nettopp det, ville hatt stort utbytte av å samlese fantasy og det er jo opp til tilhengerne av diverse sjangere å starte opp ”sin” samlesning. Fantasy-sjangeren er jo seriøs nok for de som elsker fantasy.
Jeg er veldig takknemlig ovenfor de personene som har satt i gang og organisert felleslesinger på Bokelskere så langt og henger meg på når det er litteratur jeg ønsker å lese. Dersom det blir felleslesing i andre sjangre som sci-fi og fantasy så kommer jeg helt sikkert til å kikke på kommentarene og kanskje bli inspirert til å lese en bok.
Jeg tror at bøkene som velges i lesesirkler er et uttrykk for hva medlemmene ønske å lese, mer enn tegn på diskriminering av diverse sjangre.

Den diskusjonen har vi hatt her inne mange ganger, og da som nå kommer det helt an på øynene som ser.

Søk i feltet under diskusjonene på for eks. "god og dårlig litteratur" og du får opp noen av de.

Jeg tror det kommer an på hvem som tar initiativet til sirkelen og hvem som blir med. Hvis de som liker fantasy starter en sirkel er jeg sikker på at det vil komme mange gode forslag og at flere enn de som pleier å lese sjangeren melder seg. En annen grunn til at klassikerne vinner fram tror jeg er at mange har hørt om dem og derfor lett kan både foreslå og enes om de. Dernest føler jeg for egen del at samlesing kan være drahjelp og at det kan være lurt å bruke hjelpa der en trenger den mest. Klassikerne som står i hylla trenger ofte litt drahjelp for å vinne fram i lesekøen hos meg:) Kan avsløre at jeg tjuvstarta på Middlemarch (tror den vinner og jeg har så lite tid til lesing;). Så langt (50 sider) er den fantastisk (!) og ikke tung.