Bokelskere.no

Dette må være det beste jeg har lest! Fant boka hos en brukthandel, og lenge har den stått og ventet på tur. Ikke visste jeg at en av tidenes beste romaner? stod stille og tålomodig i bokhylla mi i et par år uten at jeg visste om det! Liker at Tiller skriver på nynorsk, det gir historien en helt annen opplevelse enn det ville gjort på bokmål. Basert på leseropplevelsen av denne boka, har jeg nå handlet inn alt fra forfatteren, og denne gangen skal de ikke stå lenge før de blir lest!

Ja, det logiske er vel å lese lengre og tyngre blker når man har mer tid? Artig at du sier det, for inntrykket er som jeg skrev innledningsvis at det virker som folk gjør motsatt. Men det kommer kanskje an på hvor man er? Høres helt magisk ut å lese Børli i stillheten på hytta!

Lesetips.
Det finnes få norske oversettelser av Anthony Trollopes klassiske romaner. Fem av de seks bindene i Barsetshire-serien ble utgitt av De unges forlag omkring 1950, men pussig nok uten første bind, The Warden. Det er en kort roman fra 1855 som gir en god introduksjon til seriens sosiale miljø og forfatterens skrivestil.

Et morsomt innlegg som setter fingeren på et av verdens ubetydeligste spørsmål – hvordan trille bokterningen. Hvor mange prikker gir du til en bok som treffer deg midt i hjerteroten, men som ikke holder litterær kvalitet (et begrep som i seg selv åpner for mange spørsmål)?

Du gir terningkast 4 til en favorittbok du koser deg «glugg i hjel» med, men som hverken er spesielt velskrevet eller god. En utdatert bok og fordomsfull (?) bok.

Takk for en entusiastisk - og velskrevet - omtale som gir leselyst (og det var vel det du ville oppnå 😊)!

Dette er en av mine favorittbøker. Det er ikke fordi den er spesielt velskrevet eller egentlig veldig god på noen måte. Den er på mange måter veldig passè - både formen og stoffet tilhører fortiden, men den var en fornøyelse å lese og jeg tenker ofte tilbake på den med glede!

Ja, den er full av ukorrekte begreper og skildringer som nok ikke ville passert noen sensitivitetsleser i dag, men det gir det også en herlig tidskoloritt og en følelse av å bli fortalt dette av en gammel kæll som faktisk var der. For det var jo faktisk Wilfred Skrede. Og skildringene av illeluktende uigurer, lumske tadsjiker, uhjelpsomme kinesiske offiserer, forelskelser i russiske sykepleiere, være døden nær i Khyberpasset, etc. blir bragt til live med svart-hvitt bilder underveis.

Det er ingen perfekt bok, men jeg prøver like fullt å pushe den hardt, for jeg koste meg glugg ihjel.

Sommerlesning.
Om sommeren prøver jeg gjerne gripe fatt i bøker som er blitt liggende en stund ulest. Men britiske Anthony Trollope har jeg hatt som min faste sommerlesning i mange år. Hans berømte romanserie fra fiktive Barsetshire handler i stor grad om borgerlige dyder og manerer når de kommer i konflikt med den enkeltes følelser og ambisjoner. Hans andre kjente serie, Palliser-romanene, foregår i politikkens verden helt opp til statsministernivå. I likhet med Balzac er Trollope opptatt av hva penger og makt gjør med folk.

På hytta mi står mange eldre bøker. For et par siden oppdaget jeg der den fortryllende samlingen av Knud Sønderby: Gensyn med havet. En perfekt sommerbok.

Leser du annen litteratur på sommeren enn ellers på året? Mange sier at de leser lettere litteratur, litt mer feelgood.
Jeg leser generelt lite feelgood, så og si ingen. Men på sommeren leser jeg kanskje et par litt lettere historier, uten at jeg helt kan si hvorfor.
I år har jeg hjemmeferie med maling av en stor veranda som hovedsyssel. Har malt i 16 timer og er enda ikke ferdig med første strøk.
Siden jeg stort sett er hjemme, så mener jeg sjøl at det jeg leser ville vært valgt uansett årstid eller vær. Jeg har tenkt tilbake på tidligere ferier med flyturer og strandliv, men kommer ikke på at jeg har valgt å ta med meg spesielt lette bøker. Ikke har jeg nødvendigvis tatt med bare paperback heller, noe jeg ser for meg at de fleste foretrekker på reise og liggende på strand, sittende i campingvogn eller på tur på hytte/fjell osv.

Men en bok har jeg en tradisjon med å lese på sommeren, og det er Sommerboken av Tove Jansson. Den er så fin og passer så bra å lese på denne tia. Ellers leser jeg som sagt hva som helst.

Har lyst å høre om andre er sesongbetonte i sine valg av bøker. Leser du lett og enkelt fordi det er sommer? Velger du bort hardback-bøker? Fortell gjerne om du også har tradisjon for å gjenlese noe på sommeren.

God lesing og god sommer videre!

Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.

Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!

Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.

«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»

«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»

Jeg har arvet 1938-utgaven etter min bestefar. Kanskje på tide å komme i gang med den. Ble fristende nå :)

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

Vanskelig å sette karakter på denne. Historien og plottet var veldig bra, men boken opplevdes som trå å lese fordi det var alt for mange referanser fra Frankrike, byer i Frankrike, gater og severdigheter i Frankrike. Så, med mindre man er noe kjent, så er boken full av referanser man ikke har noen knagger å henge historien på.

Nydelig bok!

Jeg har minst lest like mange bøker om Sigrid Undset som bøker hun har skrevet. Tidligere har jeg blant annet kjøpt og lest biografiene til Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard om Undset.

Biografien jeg nå har lest, Gidske Andersons Sigrid Undset et liv, ble utgitt i 1989 før biografiene til Ørjasæter og Slapgard. Det er en bok som har stått ulest i bokhylla siden jeg kjøpte den på et loppemarked. Jeg har tenkt å lese bøkene om Kristin Lavransdatter om igjen. Inspirert av boken til Vigdis Hjorth & Line Normann Hjorth Kristin må vekk – om Kristin Lavransdatter som ung. Da passet det å lese den uleste biografien som Gidske Anderson har skrevet for å få repetert livshistorien til Sigrid Undset. For den slutter ikke å fascinere meg.

I forordet skriver Gidske Anderson blant annet dette:

«Når jeg etter 1982 leste «Olav Audunssøn» om igjen, kom jeg til å få en helt annen oppfatning. Nå foretrekker jeg kanskje den av alle Undsets bøker. Det har vel noe med alder å gjøre. Men da ble spørsmålet enda mer påtrengende: Hvem var hun egentlig? Så påtrengende at jeg begynte å lete.
Denne boken er da skrevet akkurat slik. Jeg ville forsøke å forstå litt av hvem hun var. Det har ført meg langt tilbake, til et Norge i forrige århundre, til hennes far og mor, til det Kristiania de kom til, og det Kristiania Sigrid Undset vokste opp i. Slik har hun vokst frem for meg som «et norsk menneske». Et usedvanlig menneske, uten tvil. Men til de grader rotfestet i min egen kultur, og samtidig rotfestet i en videre europeisk kultur.
Jeg har gått fra oppdagelse til oppdagelse. Jeg er ikke forsker og ikke litteraturkritiker, og jeg har naturligvis ikke «oppdaget» noe nytt. Det er allikevel mitt håp at vanlige lesere som like lite som meg selv nærmer seg litteraturen og en dikters verden fra et forskerstandpunkt eller et kritikerståsted, - vil kunne ha glede av å følge meg på en ferd gjennom hundre år av Norges liv, slik det kan fremstå gjennom noen få usedvanlige mennesker.»

Utdrag fra en bokomtale her - link til bloggen

Nå ble vel denne boka utgitt noen år før han trådte inn i kongehuset?

Jeg leser tre bøker denne hælja.
Er med i en lesesirkel som jeg ble med i via en dame på instagram. Der leser vi nå Mordene på Fleat House av Lucinda Riley. Denne leser jeg på stua, ute og mens jeg spiser.
Jeg malte veranda i går, og hørte derfor flere timer på lydbok. Utrolig hvor mye lettere det er å arbeide med bok på øret! Hører på Matrix av Lauren Groff. Historisk og litt erotisk. Er nesten halvveis og synes det er en god bok.
På senga leser jeg Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Har bare lest rundt femti sider, men kan allerede si at dette blir ei bok som vil toppe dette årets leseopplevelser. Utrolig bra! Leser den på senga for å ha ro rundt meg så jeg kan nyte den gode fortellingen og virkelig ta det inn.

God lesehælj! Sjøl starter jeg ferie nå og gleder meg til mye mer lesetid!

Oversettelser til norsk

I følge SNL er Anna Karenina oversatt til norsk av fem forskjellige oversettere:

– 1911, Aschehoug, oversatt av Olaf Broch
– 1928–29, Nasjonalforlaget, oversatt av Per Wigholm
– 1938, Gyldendal, oversatt av Martha Grundt
– 1950, Mortensen, oversatt av Nic. Henriksen
– 1974, Gyldendal, oversatt av Erik Egeberg; med innledning av Geir Kjetsaa

Hvis jeg skal dømme utifra de utgavene på Bokelskere.no som har flest lesere, så ser Nic. Henriksens og Erik Egebergs versjoner ut til å være klart mest populære.
Nic. Henriksens oversettelse er noe forenklet, mens E. Egeberg (professor i russisk) valgte å lage en mer bokstavtro oversettelse. For en interessant sammenligning av disse to oversettelsene, se her (omtrent halvveis ned på siden): Norsk oversetterleksikon: Nic. Henriksen

Så vidt jeg kan se etter en rask sammenligning av de to oversettelsene har Nic. Henriksen valgt å forenkle kjælenavnene (og bruker Stepa og Konstantin der Egeberg bruker Stiva og Kostja), fjernet noen av de franske replikkene og generelt valgt et mer muntlig språk.

Nic. Henriksens oversettelse er altså en språklig forenklet, og dermed mer lettlest, versjon, så for mange lesere er kanskje hans oversettelse å foretrekke fremfor Egebergs noe tyngre oversettelse? Eller går man glipp av mye om man velger bort den mer bokstavtro oversettelsen?

Denne lista var såpass interessant at jeg endte opp med en litt detaljert opptelling. Det viser seg at nesten halvparten av bøkene har jeg "aldri" hørt om, mens 15 er lest, 18 står uleste, men tilgjengelige rundt omkring, en del, spesielt av de eldre, finnes i min mors samling, 16 fant jeg igjen på ønskelister og en håndfull har jeg ganske enkelt ingen interesse av, selv om jeg har hørt om dem.

Hva med dere andre? Er dere opptatt av hva amerikanerne tenderer mot?

Lista er nok aktuell for norske lesere, men jeg må si jeg bryr meg døyten om trender og moter og topp dittogdatt av allslags, spesielt på et kontinent med en annen tankegang i det hele tatt. Jeg har aldri følt noen forpliktelse til å være oppdatert på alle "må-klassikerne" og i hvert fall ikke de amerikanske... Det forklarer antagelig at det var så mange jeg ikke har hørt om. Har lest mer enn 40 bøker av Stephen King, men akkurat 'Salem's Lot har jeg ikke lest og det er egentlig litt pussig.

Dette er ellers ei liste full av titler som diverse menn har lagt til i livet mitt, føler jeg. Jaja, heller bøkene enn mennene, får'n si. Jeg leste Salman Rushdies The Midnight Children som det første jeg leste etter at jeg flytta inn med eksen (som da var alt annet enn eks, naturligvis, og ennå ikke far til sønnen vår) i Paris. Kahlil Gibrans The Prophet fikk jeg av en rusmisbruker i England, han pleide jeg å snakke med så ofte jeg kunne, en snill mann egentlig, men ute av stand til å håndtere livet uten rus. En gang jeg sto i kø (matbod?) på ei stor messe i Skottland, snakket jeg med mannen foran (eller var det bak?) meg i køen mens den snirklet seg fremover, han anbefalte meg å lese Saint-Exuperys The Little Prince, i juleferien samme år oppdaget jeg den i hylla til min mor. Rebecca av du Maurier leste jeg høyt for en tidligere kjæreste med ekstrem dysleksi. Og den aller siste jeg var sammen med, en diger svensk bamse, han sa jeg bare måtte lese Dune av Frank Gilbert og kjøpte den til meg. Den står fortsatt ulest. Men jeg skal lese den bare jeg kommer dit. Men det var ei venninne født samme dato som meg som introduserte meg til Tolkien mens vi gikk på videregående.

Jeg begynte å lese Virginia Woolfs Til fyret, men jeg fikk forlagt boka ett eller annet sted, så bare jeg finner den, skal jeg lese den ferdig. Den var jo en helt herlig perle!
Forøvrig er det kanskje The Great Gatsby jeg gleder meg mest til av de hittil uleste, mens Tolkiens The Fellowship of the Ring og Paulo Coelhos Alkymisten er de jeg verdsetter høyest foruten The Prophet - av de jeg har lest.

Det var en mørk og stormfull aften. Jeg satt aleine på ei fjellhytte timevis unna nærmeste menneske, og den eneste boka på hytta var ei krimbok. Turistforeningshytta Nilsebu i Ryfylkeheiene har nettopp blitt pussa opp. En lørdag i juli var jeg likevel det eneste mennesket der.

I bokhylla sto Mord etter alfabetet, en krim av Agatha Christie. Selv om den handler om en utspekulert seriemorder, var det ingenting med boka som økte uhyggen ved det å være ensom i fjellheimen.

Agatha Christies bøker er puslespill hvor brikkene til slutt passer perfekt sammen, og hvor forbrytelsene aldri skildres i brutal detalj. Mord etter alfabetet handler om en drapsmann som sender brev til detektiv Hercule Poirot med varsel om hvor neste mord skal skje. Den første som blir drept er en person med etternavn A i en by på A, deretter det samme på B og C. (Litt flaks skal vi ha, som har etternavn på Å.)

Jeg har ikke lest Agatha Christie på 30 år, og det var et gledelig gjensyn. Forfatteren erter leseren fra begynnelsen av, for eksempel ved å henge et stort, skinnende hint om gjerningsmannen tidlig i romanen. (Som selvsagt må være et forsøk på å villede oss. Eller består forvirringen i at vi skal være sikre på at dette hintet ikke er et hint, men så viser det seg å være nettopp det likevel? Argh!)

Teksten flyter lett, men det er også en dybde der, og en lek med krim som sjanger. I begynnelsen av boka er det nesten som om Hercule Poirot og kaptein Hastings snakker sammen i visshet om at de faktisk bare er figurer i en roman.

Og det er et ordentlig tøft frampek tidlig i denne romanen, et som peker ca. 40 år framover i tid, til den siste boka Agatha Christie skrev om Hercule Poirot. Slikt gjør bare en forfatter som har full kontroll.

Klasse!

Jeg fikk tak i Blomstergleder hos Antikvariat.net
https://www.antikvariat.net/nb/search/blomstergleder%2Bhos%2Bkristin?bookseller=all&letter=all&product_group=all&period=all&currency=NOK

En sann fryd ja – og jeg er så enig i din gode og presise omtale, Ellen. Du har fanget essensen. Når man leser sitatene løsrevet, eller i en ny sammenheng som her, fremstår de annerledes enn i løpende tekst. Sterkere, på en måte. Sigrid Undseth har en fabelaktig observasjons- og formuleringsevne.

«De blanke ordene» inspirerte meg til å fortsette med Undseth. Underveis ble det Jenny og også en gjenlesing av Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter. To forskjellige og svært gode bøker, begge to. Nå står Elleve år for tur.