Bokelskere.no

Hei Ellen, det er sommerferie og jeg er n[ godt i gang med Fare fare krigsmann. Virker lovende! Jeg var forvirret ovet det store antall personer, men oppdaget etterhvert systemet kapitlene er ordnet i. God sommer!

Ofte imitert, ofte parodiert, men sjelden overgått. Raymond Chandlers privatdetektiv Philip Marlowe skapte skole for alle som kom etter.

Når bokfolket diskuterer hva som er tidenes beste debutroman, nevnes dessverre ikke Raymond Chandlers bok The big sleep (1939) så ofte. Det burde den blitt.

Glemmes den fordi den er krim, eller fordi stilen som Chandler skapte har vært så innflytelsesrik at vi glemmer opphavet? Detektiv Philip Marlowe ville garantert hatt en slående replikk i ermet for å forklare fenomenet, jeg kan ikke si annet enn: Jeg vet ikke.

Uttrykket «The big sleep» er kjeltringslang for døden. Uttrykket kommer på siste side, i en nydelig avrunding som fikk meg til å tenke på de siste linjene i The great Gatsby: Handlingen oppsummeres i et avsnitt som beveger seg praktfullt fra det spesifikke til det generelle og tilbake igjen.

The big sleep foregår i ei uke i Los Angeles på 1930-tallet. Detektiv Marlowe blir hyra inn for å undersøke en utpressingssak, men saken eskalerer selvsagt raskt. På knapt 200 sider utvikler plottet seg til å omfatte forsvinninger, drap, gambling, sjalusi og mer.

Hvis du synes privatdetektiv Philip Marlowe er en klisjé, er det fordi det har kommet så mange etterfølgere som ligner grassat. Han har en sterk moralsk kjerne som kan være vanskelig avdekke bak all whiskydrikkingen og den evige knatringen av treffende replikker.

The big sleep er også et tidlig eksempel på en populær underkrimsjanger: Los Angeles-krim. Los Angeles er stedet hvor alt er fasade, håp og lovnader, hvor mange drømmer stort, og nedturene, kriminaliteten og livsløgnene blir ekstra brutale mot den evigblåe himmelen. (Sindre Kartvedt skriver godt om dette i boka Vest for Eden.)

The big sleep har selvfølgelig ikke tålt tidens tann når det gjelder kvinnesyn eller beskrivelse av ulike folkegrupper. Godtar du det, har du mye å glede deg til.

LEGG IKKJE DITT LIV I MI HAND

Legg ikkje ditt liv i mi hand
om min kjærleik er svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind

legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer

legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil

legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
legg ikkje ditt liv i mi hand
lev sjølv –

Forfatter: Åse-Marie Nesse, Nomadesongar, utgitt 1978

(Inspirert av Lillevi, for dette var en ukjent person for meg, så jeg tok en dukk på nettet)

Jeg ønsker dere hjertelig til lykke med giftermålet med et dikt av Åse-Marie Nesse:

Legg di hand i mi hand
Så er vi sterke saman
Så er vi svake saman
Så er vi saman.

Jeg leser den nydelige De blanke ordene, Sitater fra Sigrid Undsets verden, redaktører Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, anbefalt av en bokelsker.

Denne fredag har min langvarig partner har vi giftet oss på fredag kl. 12. Denne helgen vet jeg ikke hvor mye jeg har fått lest, siden vi har også fest i morgen.

Hva leser dere denne helgen?

Håper dere får en god helg :)

"De blanke ordene" kom i postkassen i dag. Så delikat. Har snust litt på teksten, gleder meg til å lese - over lang tid!

Dette er en perle av en bok. Ble så begeistret da jeg leste din anmeldelse, at den ble bestilt straks. Skal kose meg med den lenge, lese litt nå og da og bare nyte. Takk for omtalen.

Selv om jeg ikke lenger er med i lesesirkelen, benyttet jeg anledningen til å lese hele trilogien. Den poetiske tittelen «Og bakom synger skogene» har fristet helt siden den sto i hyllene i mitt barndomshjem. Gulbranssen hadde opprinnelig tenkt å kalle boken «Manns vilje», har jeg forstått. Kanskje mer dekkende, men langt fra så lokkende. Mye handler jo nettopp om Gammel-Dags kamp med seg selv og sin egen vilje.

Boken har mange kvaliteter. Den gir gode og troverdige tidsbilder; forfatteren kjenner åpenbart sitt stoff. Jeg er enig med dere som skriver om høydepunkter som de store juleselskapene og kappkjøringen til kirken. Gode kvinneportretter finnes, spesielt likte jeg gamle frøken Eleonore Ramer, Adelheids tante (hun utfolder seg mest i bind 2 og 3), en streng og stillferdig kvinne som viser nye og overraskende sider av seg selv. Noen har omtalt språket som oppstyltet og lignende. Jeg synes i grunnen språket kler innholdet.

Men jeg må dessverre si at jeg i lange perioder kjedet meg. Og enda mer i de to neste bindene «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Nå er det ikke så viktig for meg at en bok har mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke i min smak. Dette ble for traurig og omstendelig.

Jeg skjønner at disse bonderomantiske bøkene solgte i svære opplag da de kom i 1930-årene. I denne harde tiden, og med så mange nye, moderne strømninger, kunne det være godt å lese seg tilbake til det gamle, stabile bondesamfunnet. En kuriositet; har oppfattet at Gulbranssen skriver fra sine hjemtrakter i Østfold. Der er det ikke fjell av de dimensjonene han skildrer, men såpass kunstnerisk frihet må vel en forfatter kunne unne seg.

Jeg har gitt en 4-er til hver av de tre bøkene. Ikke helt rettferdig, siden jeg syntes bind 1 absolutt er best. Så et ekstra pluss til sangen fra de store skogene.

Takk, Ellen, jeg skal undersøke disse og velge meg en! Melder fra hva det blir, og hvordan den slår an!

Jeg kom på enda en gave til dere som er glad i Sigrid Undset, Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter av Tordis Ørjasæter og botaniker Knut Stokke! Ørjasæter lar oss, gjennom sitater fra trilogien om Kristin Lavransdatter, få del i Undsets store kjærlighet til og kunnskap om blomster. Hun gir oss detaljerte og poetiske beskrivelser, som det kan være lett å overse, fulgt av Stokkes fine og ujålete fotografier. En bok å bli glad i - vakker og innsiktsfull. Som du sier om «De blanke ordene», Ellen, en skattkiste å stadig kunne komme tilbake til.

Jeg har skrevet mer om boken på boksiden jeg lenker til.

Nettopp. Det er bibliotekene jeg nå har slått meg på, bibliotekene og de uleste jeg allerede har. Det er grenser for hvor mange bøker det er plass til.
Men dette høres ikke ut som en bok jeg vil låne for noen skarve uker :-)

Og nå som jeg har sluttet å kjøpe bøker (nesten ... ), legger du ut en sånn fristelse!
Tusen takk for et godt og velbegrunnet tips.

Morsomt! Norge er et lite land. Eller rettere; vi er en liten befolkning.
Håper du finner spor etter dem på Finnskogen.

Det var Lesesirkelen som inspirerte meg til Gulbranssen (selv om jeg ikke er med lenger), og så måtte jeg kikke litt rundt hva folk har skrevet om disse bøkene. Skal si oppfatningene spriker.

Britt Karin Larsen er jeg også svært glad i, og Åsta Holth frister. Jeg skal forresten i gang med historisk roman fra Tjøme, Før himmelen roper deg hjem. Jeg holder til på de kanter og fant den i en Gi bort-hylle. Gleder meg til den.

God tur til Finnskogen og håper du får med deg det lokale spelet; «Spelet om innvandrerne»!

Jeg synes Rosa99 gir deg en god og presis beskrivelse av «Og bakom synger skogene». Jeg har nå lest hele trilogien og synes første bind er best. Jeg er enig med Rosa i at boken har mange kvaliteter (den gir blant annet et fint tidsbilde), med jeg må også si meg enig med henne i at jeg delvis kjedet meg underveis. Og dessverre enda mer under lesingen av «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Jeg er ikke så opptatt av at det skal være mye ytre handling, men når også den indre handlingen blir såpass stillestående, faller det ikke helt i min smak.

Så Ellen, om du fortsatt etter 11(!) år vurderer å lese Trygve Gulbranssens trilogi, vil jeg si at det finnes langt bedre historiske romaner.

Har bare sett filmen én gang, og må innrømme at jeg ikke la merke til forandringen på slutten. Godt observert! Nå er det jo vanlig at filmer avviker fra boken de er basert på, men undres på hvorfor Scorsese valgte den løsningen, mens han i resten av filmen var tro mot romanen? Kan det tenkes at han ikke liker «happy endings», og at slutten ikke var trist og tragisk nok for ham?

Takk for god omtale! Synes begge bøkene og de to filmene er særdeles gode, og enig i at de sammen belyser denne epoken på en glimrende måte.
Jeg har også stor sans for Daniel Day-Lewis. Husker at jeg så ham første gang i My Beautiful Laundrette, i regi av Stephen Frears og med manus av Hanif Kureishi, og har fulgt ham siden, selv om det dessverre har vært stille fra ham i mange år nå.

«Den som leter etter et fast mønster, en langsiktig plan og et overordnet mål i den norske regjeringens politikk på 1280-tallet, må derfor regne med å gå en frustrerende oppgave i møte. Mang en historiker som har forsøkt, har klødd seg i hodet, og forklaringene er mange og sprikende. Noen har sett baronene i kongsrådet, enkedronning Ingeborg — og ikke minst Alv — som en korrupt, kriminell bande, som utnyttet sine posisjoner i statsapparatet for å berike seg selv. Andre har sett dem som forsvarere av nasjonens uforanderlige og objektive interesser, som var truet av utenlandske aggressorer.
Begge perspektiver er begrensede. Motiver, mål og strategier endret seg fortløpende. Hendelsene hadde en tendens til å ta retninger som ingen hadde planlagt eller forutsett, slik at politiske valg for ettertiden virker plan- og målløse. For ikke å snakke om at handlinger og strategier kunne ende opp med å gi stikk motsatt resultat av det som var hensikten. Som for eksempel Alvs krig. Den inngikk i en strategi som hadde som mål å avslutte konflikten ved å få tyskerne til å gi opp. Resultatet ble at krigen bare vokste, og fallhøyden ble større for alle som deltok.
Og da det danske kongeriket ble blandet inn i krigen, viklet enda flere nye tråder seg inn i hverandre. Utviklingen tok en retning selv de mest erfarne politiske strategene i det norske kongsrådet trolig ville hatt problemer med å forklare, dersom de var blitt spurt. «

Da jeg leste avsnittene over i boken til Tore Skeie, Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang, tenkte jeg på Putins krig som nå foregår i Ukraina. Hvordan denne krigen vil bli skrevet om i fremtiden, det skulle vært interessant å lese. En ting er sikkert. De såkalte samtidsekspertene har bommet grovt i sine spådommer om hva Putin ville komme til å gjøre mv.

Det at jeg valgte å lese boken om Alv Erlingsson og hans samtid som ble utgitt i 2009 nå, er fordi jeg så dette Bokprogrammet fra 2011 Historiske romaner:

«Må historiske romaner være historisk korrekte? Jean M. Auel står bak megasuksessen Hulebjørnens klan, hvor hun gir et nyansert bilde av steinalderen basert på funn av knokler, pilspisser og hulemalerier. Bokprogrammets Siss Vik møter henne i London ved verdenslanseringen av siste bind i serien. Du møter også Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som har gitt levende skildringer av norsk middelalder i bokform. Hvordan kan en forfatter puste liv, kjøtt, blod og følelser inn i en historisk periode vi vet svært lite om?»

Jeg har tidligere leste denne boken i 2019 : Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

I Bokprogrammet forteller Tore Skeie blant annet at Alv Erlingsson levde i en tid som er spesiell kildemessig. Det var en periode som ikke er dekket av sagaer, men en eksplosjon i andre typer kilder og spesielt brev. Men til tross for dette fant han ikke mye informasjon om Alv i disse kildene. Derfor er boken mer et portrett av tida han levde i med hans livshistorie som en rød tråd. For Tore Skeie er det like fasinerende det vi ikke vet om Alv. Det som er interessant med middelalderhistorien, er at det finnes bare fragmenter av en tapt virkelighet. Ved å sette puslespillbitene sammen aner man vagt et bilde, som gir han et sug, en drivkraft, til å holde på med dette. Det er jeg veldig glad for, boken Tore Skeie har skrevet likte jeg veldig godt. Det er mye av det han skriver om som jeg ikke har lest om tidligere.

Omtale fra dette blogginnlegget

Her blir det stille og rolig feiring med god mat og drikke.

I dag leste jeg ut The Sentence av Louise Erdrich. En veldig god og leseverdig roman.
Erdrich har fått en rekke priser, bla National Book Award for Fiction 2012 for The Round House, Pulitzerprisen 2021 for The Night Watchman og denne er på kortlisten til Women's Prize for Fiction 2022.

På Kindlen har jeg The Bread the Devil Knead av den trinidadisk forfatteren Lisa Allen-Agostini. Romanen handler om den snart førti år gamle Alethea Lopez, som kommer fra fattige kår. Hun har jobbet seg opp, og er sånn sett selvstendig, men har alltid rotet seg borti helt feil menn og er nå samboer med den voldelige Leo på femte året.
Trinidadisk engelsk er temmelig spesielt, litt som pidginengelsk, men jeg kom raskt inn i det. Kommer nok til å lese flere bøker av henne.

I italienskprosjektet fortsetter jeg med L'arte della gioia / Gledens kunst av Goliarda Sapienza.

På øret skal jeg begynne på en bok jeg ramlet over helt tilfeldig, og som jeg gleder meg stort til, nemlig selvbiografien The History of Bones: A Memoir av John Lurie. Det er forfatteren selv som leser.
Er ikke ofte jeg leser biografier, men Lurie er en kunstner jeg alltid har hatt stor sans for. Han er jazzmusiker, komponist, kunstmaler og skuespiller, og har spilte i bla Blue in the Face av Wayne Wang and Paul Auster og Jim Jarmush-filmene Stranger Than Paradise og Down by Law, sistnevnte sammen med bla Tom Waitz og Roberto Benigni. Lurie lagde også soundtracket til filmen Get Shorty.

For de som har HBO og er nysgjerrige, er han å se i TV-serien Painting with John. Linker til en Aftenposten-anmeldelse av serien som Erlend Loe skrev i februar 2021.

Ønsker alle en fin 17. mai og en god helg!