Siste boka i Lewis-trilogien. Jeg har seff lest de to foregående. Men med flere års mellomrom. En slags sammenhengende story gjennom hele trilogien-alle tre bøkene, men likevel har hver bok et eget plot, sin egen krim-historie. Derfor kan man lese hver enkelt bok i trilogien uten nødvendigvis å ha lest de foregående. Vel… det beste er å lese trilogien i rekkefølge. Det er som sagt en underliggende historie gjennom hele trilogien som er vel verdt å få med seg.
Litt dumt at jeg har lest disse bøkene med så store tidsrom mellom hver bok. Det gjør at man glemmer, ikke husker alt som skjedde i den første og andre boka i trilogien.
Uansett, alle tre bøkene er bra saker. Veldig bra, faktisk. All ros fra kritikerne er vel fortjent. Terningkast fem og seks, all the way! Uten tvil!
Jeg leser «Slaktehus 5» som en skarp, troverdig og hjerteskjærende skildring av hva krig gjør med mennesker. Av hvordan denne villede, planlagte og systematiske volden ødelegger liv. Bokens hovedperson Billy Pilgrim har, som forfatteren Kurt Vonnegut, opplevd de alliertes teppebombing av Dresden 13.-15. februar 1945, helt på tampen av annen verdenskrig.
Vonnegut skriver i en slags naivistisk, distansert og til dels ironisk/humoristisk stil, noe som fremhever historiens brutalitet og meningsløshet. Her er sylskarpe observasjoner og beksvart humor. Spark til kristendommen og besteborgerligheten. Fremstillingen er utradisjonell. Jeg slutter meg til Rolfs begreper som «sjangeren ironi og satire og mørk humorisme». Merk også de to undertitlene «Barnekorstoget» og «En pliktdans med døden».
Billys datter Barbara mener faren er senil på grunn av en hjerneskade etter en flyulykke. Uten å psykologisere for mye, vil jeg anta at Billy i dag ville ha blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han har de typiske symptomene. Det som i teksten fremstår som tidssprang eller tidsreiser, oppfatter jeg som flashbacks; Billy gjenopplever ubærelige hendelser han har vært utsatt for, i våken tilstand og i søvne.
«Han har gått gjennom en dør i 1955, og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren og havnet i 1963.» (side 21, En Lanterne-bok 1975)
«Billy lå bevisstløs i to dager etter det (hjerneoperasjonen), og han drømte millioner av ting, og noen av dem var riktige. De riktige tingene var tidsreiser.» (side 116)
Han fortrenger, så langt han kan, hendelsene som har utløst traumene.
«Han hadde trodd i mange år at han ikke hadde noen hemmeligheter overfor seg selv. Men her var beviset på at han hadde en diger hemmelighet inne i seg, og han kunne ikke begripe hva det kunne være.» (side 127)
Billy lever i to virkeligheter, på jorden og på planeten Trafalmador, kidnappet av tralfamadorianerne og ført gjennom en tidsskru (side 23). Dette har etter mitt syn ingenting med science fiction å gjøre. Det skjer i Billys hode. Denne spaltingen i sinnet henger sammen med at hans sivile liv og hans tidligere liv som krigsfange ikke henger sammen. En krigsskade og en slags beskyttelsesmekanisme.
Dette er noe av det sterkeste jeg har lest og tusen takk til Rolf som inspirerte meg.
En meget tankevekkende bok.
Avslutningsvis og dessverre høyst aktuelt: Rommer dette avsnittet bokens essens:
«Men der han lå på sykehuset opplevde Billy noe som er svært vanlig i krigstid blant folk uten myndighet: han prøvde å bevise for en fiende som gikk inn for å være døv og blind at han var verdt å se og høre på.» (side 140).
Engelskmennene skrev seierherrenes historie etter at de klarte å jage spanjolene ut av Kanalen. Men det var langs den irske atlanterhavskysten at den spanske flåten ble knust for alvor da et tyvetalls Armadaskip forliste under uværet i september 1588. Det som inntil nå har vært så godt som ukjent, er at flere skip fra Armadaen også led skipbrudd langs norskekysten, og det er omstendighetene rundt disse strandingene forfatteren har forsøkt å bringe ut av historiens mørkerom. Man vet at det forliste skip i Moster, Austevoll og Sotra. Boken er illustrert med historiske bilder i svart/hvitt. Hentet fra WorldCat
Boken fikk meg til å ønske at jeg var interessert i fluefiske, og jeg kjente dragning mot en gapahuk i Nordmarka. Jeg avsluttet med klump i halsen. Tenk på alle historiene vi aldri kommer til å få høre; fra alle de vi ikke spurte.
Lars Elling sin bok "Fyrstene av Finntjern" er det fineste jeg har lest på lenge. Siden "Hunden" av Kerstin Ekman, kanskje. De er litt like, de observerer, undrer seg, og tenker, men konkluderer ikke, så de viser liksom hvordan vi tenker, elegant gjennomført. Det er mer enn det ved historien, den er vakker i seg selv. Jeg liker familien, alle sammen, og dette er en bok som vil sitte lenge. Allikevel tar jeg pauser, en valp på tre måneder har ikke all verdens tålmodighet, selv om den har fått dobbel frokost. Eller en skive med leverpostei ekstra. Og jeg har planter som skal prikles, og det må faktisk skje i dag. Uten dette ville jeg nok lest den ut i formiddag. Så det er livet som forstyrrer. Helle Helle er litt kjedelig, det er jeg enig i, men veldig god hvis man leser sakte, med pauser. Som din forfatter Khaled Khalifa, kanskje, men siden jeg ikke har lest noe av ham, så vet jeg ikke. Det er nødvendig med pauser av mange grunner. Man må fordøye ting. Jeg bytter mellom bøker, nesten hele tida, og det har jeg alltid gjort. Hvis jeg ligger stille og leser , kan det hende at valpen også ligger stille en stund til. Sola kommer frem også. Håper alle får en fin dag og en fin uke. Dette blir en dag av beste sort.
Rettelse, det var "Løpe ulv" sv Kerstin Ekman jeg tenkte på.
For en flott roman! Jeg lente meg tilbake og lyttet til den rolige fortellinga om de to småguttenes eventyr i Nordmarka. Sanking, plukking og jakt, deretter selge det på torget. Møter med omstreifere og rause bondefolk, brilliering med latinske navn på planter og dyr, som den strenge faren der hjemme har lært dem. Anbefales til de som liker oppvekstromaner, natur og historie.
DE GAMLE DAMENE
De gamle damene holder
seg fast i veskene sine
på sine små ærend i
isblanke gater.
Inne i sorte side kåper
er de trette musklene spent
og skrekken for lårbensbrudd
flimrer i de lyse øynene.
Men de holder seg fast i veskene
de trofaste veskene
som hjelper mot vinterens
onde overgrep.
— Det er tross alt menn som avler barn, sa direktør Bram og kikket irettesettende på sin sønn over kanten av Egalsunds Tidende. De kunne se på henne at hun holdt på å miste befruelsen nå. — Dessuten leser jeg avisen.
— Men jeg vil bli sjøkvinne! Jeg tar bare ungen med meg, sa Petronius oppfinnsomt.
— Og hva tror du barnets mor sier til det? Nei, du. Det er visse ting her i livet du må finne deg i. Etter hvert vil du lære deg å sette pris på det du må finne deg i. Selv i et egalitært samfunn som vårt kan ikke alle kvinnesker ha det likt. Det ville dessuten bli gørr kjedelig. Grått og trist.
Egalias døtre av Gerd Brantenberg
Ps: Morsomt at en 10 år gammel «diskusjon» lever i beste velgående :)
Dette møtet - møtet med Ekman - var godt! Ekman skriver lavmælt om hva som skjer når livet går mot slutten og valgene våre innhenter oss. Boken kan vel også leses i et større perspektiv om hvordan vi forholder oss til natur og klimakrise.
Et herlig eksempel på hva den svenske forfatteren og redaktøren Olof Lagerkrantz har sagt:
«... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren ta hånd om.» !
(Fra «Om kunsten og lese og skrive», Olof Lagerkrantz, Bokvennen forlag, Oslo 1988.)
«Det fins et tjern som er så kaldt og dypt at klekking foregår nesten en måned etter skjema. På folkemunne har det vært sagt at det er bunnløst. Eller at det har dobbel bunn. Det som i hvert fall er sikkert, er at nymfene lever lenger nede i dypet. De blir feitere og større før de klekker, fordi vanntemperaturen forsinker nymfenes modning og ferd mot overflaten. Det ryktes at det ble satt ut fisk der så tidlig som på Bernhard Herres tid. Det sies også at man skal holde seg vekk fra tjernet på torsdagskvelder — uvisst av hvilken grunn.»
Lars Ellings roman Fyrstene av Finntjern er nominert til P2 lytternes romanpris 2022.
Fyrstene av Finntjern er den andre romanen av de nominerte jeg har lest. Jeg synes den er fantastisk. Det gjorde et veldig inntrykk å lese den. Ikke minst fordi den bygger på en sann historie. Det vil overraske meg om den ikke kommer til finalen.
Så synd at du ble skuffet over gjensynet med Olav Audunssøn. Personlig synes jeg det er vanskelig å måle hans historie opp mot Kristin Lavransdatters. Storslagne verk begge to. Jeg har gitt alle disse 6-ere, men Kristin har fått plass blant mine favoritter. Kanskje fordi hennes historie gjorde et så sterkt inntrykk da jeg først leste den som ungpike, og da jeg senere, som mor selv, leste den, fikk en helt annen forståelse for Kristins foreldre.
Jeg er enig med deg i det positive du sier om «Olav Audunssøn», også i at det første bindet er best, kanskje spesielt skildringene av den gryende forelskelsen og den seksuelle oppvåkningen. Ja, det blir etter hvert mye «religiøse grublerier rundt skyld og skam», men det er det da også i Kristin Lavransdatter. Spesielt ved tredje gangs lesing jeg gikk inn i dette. Jeg husker ikke hvor jeg leste det, men det er også de som mener at Olav Audunssøn ufortjent kom i skyggen av Kristin Lavransdatter.
Nå ble jeg kanskje ekstra opptatt av Olav siden handlingen i hans voksne liv er lagt til området der jeg bor. Jeg har gått over «Oksen» og vært i «Hestviken» (Emmerstadbukta i Vestby). Jeg kommer til å lese dette verket en gang til, og da bokstavelig talt følge i Olavs fotspor.
Så til ditt konkrete spørsmål. Jeg kan – dessverre – ikke huske noe «møte mellom Olav og den unge Lavrans Bjørgulfssøn, hans hustru Ragnfrid og møen Kristin i et overnattingssted på deres reise fra Skog til Jørundgård». Snedig at du husker ordlyden så konkret. Vet du omtrent hvor dette skulle ha stått? Men for all del, jeg kan ta feil. Når jeg en gang kommer så langt som til gjenlesningen, skal jeg prøve å ha dette i minnet. Noen andre som vet?
Takk for at du tar deg tid til å skrive disse gjennomtenkte og inspirerende omtalene, Ellen. De skjerper tankene.
Flott omtale Ellen! Jeg høyner til 6 (hele trilogien) for de herlige personkarakteristikkene, de presise observasjonene og den underfundige humoren i denne dypest sett alvorlige historien.
Du har så rett TanteMamie, jeg storkoste meg med Selma Lagerlöfs Löwenskioldske trilogi! Lagerlöfs personer er så levende og tatt på kornet. Spesielt må jeg fremheve de to sterke, og så forskjellige, kvinneskikkelsene Charlotte Löwenskiold og Anna Svärd. Men også den aparte og irriterende kapellanen/predikanten Karl-Arthur Ekenstedt. Nettopp hva jeg etterlyste; alvor og realisme – og gjennom det hele et islett av underfundig humor. Ellen har skrevet en god og treffende omtale her.
Hjertelig takk for at du gjorde meg oppmerksom på denne glemte perlen.
«Et hus til Mr. Biswas» ligger på vent.
I oktober var det gule trær. Så ble klokkene stilt en time tilbake, og de nådeløse novembervindene feide inn og kledde trærne nakne. I byen New Ross spydde skorsteinspipene ut røyk som falt mot bakken og drev vekk i langstrakte, hårete tjafser før den løste seg opp langs kaiene, og snart var elva Barrow regnstor, mørk som stout.
Fra Småting som dette av Claire Keegan.
Historien om Ingrid og folket hennes fortsetter å engasjere. Det er lett å forsvinne inn i bøkene fra Jacobsen. Inn i en annen tid, og sammen med mennesker som kanskje har et helt annet perspektiv på livet enn det som er normalen i urbane strøk i dag.
If Baudelaire is correct, then in a sense childhood never ends, but exists in us not merely as a memory or complex of memories, but as an essential part of what we intrinsically are. Every artist knows the truth of this since, for the artist, childhood and the childhood conception of things is a deep source of what used to be called inspiration, if for no other reason than that it was as children that we first apprehended the world as mystery. The process of growing up is, sadly, a process of turning the mysterious into the mundane.
Jo mindre tid du er fiksert på alle andre, desto mer tid har du til å fokusere på deg selv.
Jeg holder på med «Uskyldens tid» av Edith Wharton, jeg liker den godt men det blir ingen favoritt. Tenkte jeg skal se filmen når jeg er ferdiglest.
Den andre boken er en slags biografi av/om P.G.Wodehouse «Wodehouse on Wodehouse». Det er tre bøker i en hvorav de to siste nok er mest lesverdige. Detter en murstein på 650 sider og jeg har 30 dager på meg…engelsk altså.
På vent har jeg lånt Leila Slimani: «De andres land».Hun er en fransk/marokkansk forfatter, etter tips fra min søster.
Ha en flott helg med mange gode bøker innen rekkevidde.
I dag startet jeg på Elskede, av Toni Morrison. Jeg har såvidt kommet i gang. Det er jo en stor bok, av en stor forfatter - jeg er spent. Riktig god helg!